Aktuelle linker og videre debatt

(Innledning på seminar i regi av Bistandstorget 22.03.04, se referat)

 Innhold:

• Innledning 

• 1) Overordnede føringer for norsk utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk legges av våre ”venner og allierte” – de vestlige landene (ikke u-landene)
  - og Norge dilter etter der vesten/USA går foran

• 2) Utenrikspolitiske egeninteresser legger de overordnede føringene for utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikken (ikke hensynet til miljøet og de fattige)
  Hva er Norges interesser?
  - Og USAs interesser?

• 3) Egeninteresser og verdipolitikk: - Norsk utenrikspolitikks tragedie 

• 4) Organisasjonenes rolle: kritisk selvforståelse i Nord
  Analysere og forstå Norges handlingsrom
  ”Coherence” - i utenriks/egeninteresse- eller utviklings/verdipolitikken?  

---

 Innledning

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å snakke om dagens tema: sammenhengen mellom utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk. Det er et viktig tema, som reiser mange spørsmål og stiller oss overfor sentrale utfordringer knyttet til egeninteresser og realpolitikk på den ene siden – og en verdibasert utenrikspolitikk for økt global rettferdighet og bekjempelse av fattigdom og miljøødeleggelser på den andre siden. Temaet har fått fornyet aktualitet etter terroraksjonen mot USA 11. september i 2001 (og i Madrid 11. mars i år), men den nære sammenhengen mellom de tre politikkområdene er ikke av ny dato.

Da USAs president Harry Truman gjennom sitt punkt 4 program i 1949 tok initiativet til det vi siden har kjent som u-hjelp eller bistand – så var det u-hjelp som en del av den kalde krigen, der kamp mot kommunismen og amerikansk (og vestlig) imperiebygging (vinne allierte og tilgang til militærbaser, råvarer og markeder) gikk hånd i hånd med u-hjelpen. Disse sammenhengene kom også klart fram i den norske debatten om u-hjelp tidlig på 1950-tallet, slik for eksempel LO-leder Konrad Nordahl sa det i sin 1. mai-tale i 1951: 

”Vi burde også ofre noe på det positive forsvar. Det beste positive forsvar for vestens kultur og vår livsform er å heve levestandarden i utviklingslandene. Jeg mener utgiftene til dette forsvaret burde bli en del av vårt lands forsvarsutgifter.”

Jeg vil i mitt innlegg særlig forsøke å belyse det første av de to formålene som er satt for dette seminaret: å få oversikt over hva som påvirker utviklingspolitikk og strategier, som også er nært knyttet til det første av de fire spørsmålene som arrangørene har stilt for dagens seminar: Hvem er det i dag som setter agendaen og utformer norsk utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk?

Jeg tror med fordel vi ikke bare bør spørre etter hvem?, men også hva?

Det grunnleggende forhold som setter agendaen og utformer norsk utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk har etter mitt syn ikke endret seg vesentlig siden tidlig etterkrigstid. Det er – for å si det med en liten omskriving av et mye brukt og ofte anvendelig Korvald-sitat - at: Norge er et lite land i den vestlige verden.

Det faktum at Norge geografisk, historisk, kulturelt, økonomisk osv hører til i den vestlige verden – og at vi innenfor denne vestlige verden er en småstat – har bidratt til at skiftende regjeringer i etterkrigstiden har gjort ett grunnleggende valg, som bl.a. kommer til uttrykk i budsjett for utenriksdepartementet - st.prp.nr. 1 (2003-2004):

”Det atlantiske fellesskap forblir et ankerfeste for norsk utenrikspolitikk.”

Forsvars- og utviklingspolitikken må i denne sammenheng sees som deler av utenrikspolitikken.

Dette leder meg fram til et første poeng:

1) Overordnede føringer for norsk utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk legges av våre ”venner og allierte” – de vestlige landene (ikke u-landene)

Dette er knapt noen revolusjonerende avsløring, men et forhold som er lett å glemme når man drøfter utviklingspolitikken isolert – slik vi oftest gjør innenfor de frivillige organisasjonene.

For en småstat som Norge er samarbeid og fellesskap i allianse med andre helt avgjørende for at vi skal kunne ivareta og fremme våre nasjonale interesser og sikkerhetsbehov. I sin utenrikspolitiske redegjørelse i januar la utenriksminister Jan Petersen vekt nettopp på Norges behov for ”nære venner og allierte” – for ”gode og lydhøre forbundsfeller” – i utenrikspolitikken. Og hvem som er våre venner er det ingen tvil om. Det er de vestlige landene innenfor ”det transatlantiske fellesskap”.

Ett hovedfokus i den utenrikspolitiske redegjørelsen i Stortinget i januar var faktisk at våre venner og allierte – i Europa og USA – på den ene siden ikke har samme behov for Norge som før (dvs under den kalde krigen) og på den andre siden at USA og EU står i fare for å gli fra hverandre. Og, som utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, pekte på under debatten om den utenrikspolitiske redegjørelsen:

”Da kommer vi i en vanskelig situasjon fordi vi er både et atlantisk og europeisk land, og våre interesser er knyttet til begge.”

Derfor er våre primær-allianser i utenrikspolitikken – herunder forsvars- og utviklingspolitikken – knyttet til det transatlantiske fellesskapet. Det skal mye til før vi bryter ut av det, selv når det går på tvers av våre faktiske interesser i enkeltsaker. Dette ser vi for eksempel i oljespørsmål – der Norge er med i Det internasjonale energibyrået (IEA) og ikke OPEC – og i WTO-politikken, der det er liten vilje til å knytte allianser med u-land, selv om vi for eksempel i landbruksforhandlingene kunne ivaretatt landbrukets interesser bedre gjennom allianser med u-land (se Norge og u-land på kollisjonskurs i WTO-forhandlingene om landbruk?, Aktuelt 02.02.04). Det skal også mye til før vi går på tvers av eller utfordrer våre alliansepartneres vitale interesser, selv om hensynet til u-landene, menneskerettigheter, miljø og lignende taler for det. Når Norge taler u-landenes eller miljøets sak er det stort sett innenfor rammer vi tror vil være akseptable for våre alliansepartnere (m.a.o. det vi kaller realisme og/eller resultatorientering – eller som skiftende bistands- og utviklingsministre har påpekt: Det er bedre å flytte hele verden 2-3 centimeter i riktig retning enn å gå 1 meter alene).  

- og Norge dilter etter der vesten/USA går foran

Sammenhengene mellom norsk utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk må altså forstås på bakgrunn av at Norge er en småstat innenfor det vestlige, transatlantiske samarbeidet og som hovedregel vil følge en utenrikspolitikk (herunder forsvars- og utviklingspolitikken) som ikke setter vårt forhold til alliansepartnere i fare.  Dette kan gi seg ulike utslag. Når det gjelder vår innsats etter USAs okkupasjon av Irak ble den oppsummert slik i en kronikk av NUPI-direktør Sverre Lodgaard i Aftenposten 12. desember i fjor (se Nasjonale interesser: Norge følger der USA går først):

"Norges internasjonale innsats, i Irak og andre steder, drives for tiden etter prinsippet at vi kommer etter der USA går først."

- Den som gavner sine venner, gavner seg selv, sa utenriksminister Jan Petersen i sin utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget. Kanskje burde han lyttet til den advarselen Lodgaard kom med i sin kronikk: Avhengigheten av et pågående USA må ikke skyve til side et lite lands avhengighet av internasjonale regler og forutsigbart samkvem.

Dette leder meg fram til et andre poeng:

2) Utenrikspolitiske egeninteresser legger de overordnede føringene for utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikken (ikke hensynet til miljøet og de fattige)

I sitt forord til regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør mot 2015 (2002) skrev utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson bl.a.:

"Utviklingspolitikk er (derfor) ikke en esoterisk hobby for spesielt interesserte eller et "sideshow" i randen av den "egentlige" utenrikspolitikken. Den er ingen avlat slik at vi kan gi hverandre lov til å ignorere verdens fattigdom i vår øvrige politikk."

Jeg er for så vidt enig med utviklingsministeren i dette, men samtidig vil det være helt feilaktig om det framstilles eller forstås slik at hensynet til verdens fattige og miljøet er det styrende i norsk utenriks-, forsvars- og utenrikspolitikk eller at de tre politikkområdene er likestilte. For slik er det ikke – verken for Norge eller andre land.

Hva er Norges interesser?

For ethvert land vil utenrikspolitikkens sentrale oppgave være å fremme og ivareta nasjonale interesser og sikkerhetsbehov i forhold til andre stater og dels å fremme den herskende elites spesielle interesser. Hva er Norges viktigste utenrikspolitiske interesser i dag? Jeg vil tro at de bl.a. omfatter følgende forhold:

• Sikkerhetsmessige forhold, som følge av at Norge er en småstat, grenser mot Russland og er svært avhengig av sikkerheten rundt oljevirksomheten i Nordsjøen, samt den økende trusselen fra internasjonal terrorisme,
• Handelsmessige forhold, som følge av Norges sterke eksportinteresser (herunder olje og fisk) og stor utenrikshandel,
• Stabile og trygge finans- og verdipapirmarkeder (som følge av Petroleumsfondets investeringer i utlandet) og
• Gunstige og trygge rammer for investeringer i utlandet, også i Sør, som følge av omfattende norske investeringer – spesielt innen olje- og gass (Aserbajdsjan, Iran, Nigeria, Venezuela, Angola osv).

Dersom dette stemmer sånn nogenlunde er det en god forklaring på hvorfor Norge i hovedsak støtter opp under hovedprinsippene for dagens globaliseringsprosess – dominert av G7 og de multilaterale finansinstitusjonene Verdensbanken og IMF, samt Verdens handelsorganisasjon (WTO). Og i tillegg bidrar det til å forklare hvorfor det er viktig for Norge å delta i det transatlantiske samarbeidet, herunder NATO og kampen mot terrorismen.

- Og USAs interesser?

Utenrikspolitiske egeninteresser er viktig for Norge, men de er kanskje enda viktigere for vår fremste allierte – USA. Eller for å sitere tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary, som i et portrettintervju i Dagbladet i slutten av februar beklaget seg over at norske politikere hadde en tendens til å kritisere amerikanerne ut fra moralsk indignasjon, uten evne til å analysere virkeligheten kaldt og rolig (se Dagbladet Magasinet - Stø kurs):

"De må jo innse at USA følger sine interesser. Alltid. Uansett. Vis meg den stormakt som ikke gjør det?"

For eksempel: I 1987 fortalte Brundtland-kommisjonens rapport oss at det ikke lenger var mulig å gi alle verdens innbyggere en levestandard tilsvarende den vi hadde i vesten – hvis vi ikke samtidig maktet å legge om våre produksjons- og forbruksmønstre. Det spørsmålet sto på dagsorden på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i 1992. Reduksjon av klimautslippene og forbruket av olje og gass sto sentralt. Noen av dere husker kanskje uttalelsen som da falt fra USAs president George Bush?

“The American Way of Life is non-negotiable.”

“The American Way of Life” er basert på høyt oljeforbruk og USAs energipolitikk bygger på et evig-økende forbruk av olje, fortrinnsvis billig olje. USAs oljeforbruk antas å øke med en tredel i løpet av de neste to tiårene. Det Hvite Hus presser hardt på for økt innenlandsk oljeutvinning og ønsker å åpne vernede Arktiske naturområder for oljeindustrien. Administrasjonens utviklingsgruppe for nasjonal energipolitikk, ledet av vise-president Dick Cheney, erkjente i en rapport fra mai 2001 at USAs oljeproduksjon vil falle med 12% de neste 20 årene. Som et resultat av dette vil avhengigheten av oljeimport - som har økt fra en tredel i 1985 til halvparten i dag - øke til to tredeler i 2020 (se National Energy Policy, USAs energiplan, mai 2001).

Det er ikke vanskelig å se at det går en rød tråd fra Bush´ uttalelser til Rio i 1992, via USAs avvisning av Kyoto-protokollen til USAs folkerettsstridige invasjon og okkupasjon av Irak (Jmf Clausewitz: Krigen er en videreføring av politikken med andre midler), se Iraks olje og USAs motiver, Aktuelt 07.01.03. I forlengelsen av dette ser vi også hvordan USAs bistandspolitikk underordnes den såkalte ”krigen mot terror”. Støttespillere og allierte får hjelp og bistand, slik bl.a. tidligere NORAD-direktør P. Ø. Grimstad uttrykte bekymring for i en kronikk i Dagbladet i september i fjor (se Hvor går utviklingshjelpen?, Dagbladet 09.09.03).

Som nevnt innledningsvis så u-hjelpen dagens lys som en del av den kalde krigen. Og noen vil også si at u-hjelpen, for USA, var en del av amerikansk imperiebygging eller utvidelse av interessesfærer – deres søken etter råvarer, markeder og innflytelse. I dag er den kalde krigen skiftet ut med krigen mot terrorismen som arena for utøvelse av stormaktspolitikk og mange mener under dagens administrasjon å se et USA som er enda mer imperiebyggende og aggressivt fremmer og beskytter sine interesser enn tidligere – med økonomiske så vel som militære midler.

”Den herskende ideologi er de herskendes ideologi” er det noen som har sagt. Derfor er det heller ikke vanskelig å finne sammenhenger mellom USAs og vestens interesser (og spesielt den vestlige elitens interesser) og den politikk og ideologi som hersker i internasjonale organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) – til tross for at WTO snakker om ”utviklingsrunden” og Verdensbanken sier at deres mål er ”en verden uten fattigdom”.

Og dette leder meg fram til den sentrale utfordringen i spenningsfeltet mellom utenrikspolitiske egeninteresser og verdier, som har blitt karakterisert som:

3) Egeninteresser og verdipolitikk:
- Norsk utenrikspolitikks tragedie 

Samtidig som Norge stort sett søker sine venner og allierte innenfor det transatlantiske samarbeidet vi er en del av, så representerer også multilateralismen – i første rekke gjennom FN – en viktig pilar i norsk utenrikspolitikk.

- Hvordan kan vi fremme etiske verdier og prinsipper i internasjonal politikk?, spurte statsminister Bondevik i en artikkel i Aftenposten 6. februar (se SMK - Verdier i internasjonal politikk, artikkel i Aftenposten 6. februar 2004) – og pekte på tre hovedsvar:

"Vi skal videreutvikle internasjonal lov- folkeretten, vi skal arbeide gjennom tjenlige internasjonale organisasjoner og vi skal arbeide direkte gjennom vår utenrikspolitikk."

Han konkluderte:

"Mitt ønske er å gjøre utenrikspolitikken enda mer verdibasert. Den skal utvikles til til et stadig sterkere redskap for å fremme overordnede mål som fred og frihet, forsoning, demokrati og menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og økologisk bærekraft."

Det er ikke vanskelig å dele statsministerens ønsker, men norsk utenrikspolitikk er langt fra entydig eller konsekvent i avveiningen mellom egeninteresser og verdier. På UDs nettside kan vi lese følgende i en presentasjon av ”generell utenrikspolitikk” (N.B. UD har endret teksten på denne nettsiden etter at seminaret ble avholdt):

"Hovedoppgaven for norsk utenrikspolitikk er å ivareta og fremme Norges interesser overfor utlandet. Dette gjelder først og fremst i forhold til våre viktigste allierte og handelspartnere. Men samtidig har vi - som et lite og åpent land - også klare egeninteresser i å arbeide for en verden basert på internasjonalt samarbeid, folkeretten og frihet fra nød og ufred."

Denne formuleringen uttrykker en klar moral på dette feltet, som lett kan gå på tvers av statsministerens ønsker:

Først meg selv og så min neste, hvis det er til mitt eget beste.

Budsjettformuleringen i regjeringens budsjettproposisjon er en understrekning av at det er de til enhver tid viktigste utenrikspolitiske prioriteringene - enten de er knyttet til forsvars-, handels-, kultur-, miljøpolitikken eller andre forhold - som legger de overordnede føringene.

Til tross for statsministerens gode ønsker er det derfor grunn til å spørre seg hvor langt vi er villige til og har mulighet for å strekke oss for å fremme etiske verdier og prinsipper i utenrikspolitikken. Hvor tungt veier Norges humanitær og verdibaserte stemme når vitale interesser står på spill for oss selv eller være våre allierte – i WTO, Verdensbanken og IMF, eller i NATO og Irak og kampen mot terrorisme?

Her tror jeg fortsatt det er mye riktig i karakteristikken som ble gitt av Sibusiso Bengu (tidligere rektor ved det sorte Fort Hare universitetet i Sør-Afrika, undervisningsminister i Nelson Mandelas første regjering og senere Sør-Afrikas ambassadør i Tyskland), i en kommentar til den såkalte Nord/Sør-meldingen i 1992:

”Norsk utenrikspolitikks tragedie er at den forsøker å forene en undertrykkende utviklingsmodell med følsomhet overfor utviklingslandenes behov.”

Han utdypet dette i sin kritikk av Brundtland-kommisjonens rapport (Vår felles framtid):

”Etter å ha presentert verdifulle ideer om miljø så knytter hun dem til Nords tenkesett, livsstil og strategier, som er de grunnleggende årsakene til underutvikling og den krisen som fattiggjøringen av sør representerer.”

”Etter mitt syn er det uansvarlig å forsøke å berge jorda og samtidig oppfordre til ubegrenset økonomisk vekst og velstand som ikke redistribueres.”

 

4) Organisasjonenes rolle: kritisk selvforståelse i Nord

Hittil har jeg forsøkt å belyse det første av seminarets to formål: å bidra til å få en oversikt over hva som påvirker utviklingspolitikk og – strategier. Avslutningsvis vil jeg nå dele noen tanker om det som er seminarets andre formal: å bidra til at organisasjonene diskuterer og definerer sin rolle i forhold til andre norske aktører innen utenriks- og forsvarsområdene.

RORG-Samarbeidet avsluttet for et drøyt år siden en såkalt Sør-evaluering av vårt opplysningsarbeid om nord/sør-spørsmål i Norge (se Nord/sør-informasjon i Nord - sett fra Sør, Aktuelt 23.09.03). Vi engasjerte ressurspersoner og aktivister i Sør til å evaluere vårt opplysningsarbeid her. Resultatet ble en kritisk, men etter min oppfatning også meget utfordrende og spennende rapport. De problemstillingene som er satt på dagsorden i dag fikk meg til å tenke på noen av de kanskje mest sentrale utfordringene fra evalueringsrapporten (som bl.a. stilte spørsmål ved om virksomheten snarere var ”folkeforblinding” og ikke ”folkeopplysning”):

• Hva er den kritiske selv-forståelsen og selv-analysen (kontekstuell analyse) av den norske konteksten som opplysningsarbeidet skal fungere innenfor og ovenfor?
• Hvem sin dagsorden blir fulgt? Dagsordenen til de globale maktene i Nord? Eller dagsordenen til rimelig representative og autentiske stemmer, posisjoner og meninger fra Sør?

Og da tenker jeg: hvis en diskusjon nå om organisasjonenes rolle i forhold til andre norske aktører innen utenriks- og forsvarområdene (som er målsettingen for seminaret) blir en diskusjon med fokus på ”humanitære soldater” og de problemer det humanitære hjelpearbeidet kan støte på når det i krise og krigslignende situasjoner skjer parallelt med militær innsats (som det har blitt mer av de senere årene), så bidrar vi kanskje til ”folkeforblinding”? Jeg har ingen problemer med å forstå at humanitære organisasjoner som skal gjøre en innsats i slike situasjoner står overfor vanskelige utfordringer, men etter mitt syn bør ikke slike problemer være det sentrale når sammenhenger mellom utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikken står på dagsorden. Når Bistandstorget har satt dette temaet på dagsorden håper jeg det vil stimulere til kritisk selvrefleksjon, til at flere organisasjoner søker svar på grunnleggende spørsmål som ”Hvem sin dagsorden blir fulgt?”, og driver vi folkeopplysning eller ”folkeforblinding”? Dette er vanskelige og politisk følsomme spørsmål, men etter min oppfatning vil organisasjonene svikte sin rolle som ”vaktbikkje” og ”de fattiges advokat” hvis vi unngår slike spørsmål og den politiske analyse og refleksjon som kreves.

Analysere og forstå Norges handlingsrom

Skal vi få til det tror jeg vi må bli flinkere til å analysere og forstå hvilket handlingsrom Norge har for å fremme miljø- og utviklingshensyn, gitt at 1) vi er en småstat innenfor det transatlantiske, vestlige samarbeidet, som først og fremst fremmer sin egne interesser i en periode med tilløp til splittelse over Atlanteren og økende amerikansk alenegang, men også at 2) vi i dag ser tilløp til samling i Sør omkring den såkalte ”nye quad´n” (Brasil, Sør-Afrika, India og Kina) som ble etablert i forkant av WTOs ministermøte i Cancun. Etter å ha deltatt på møte i sosialistinternasjonalen i Lulas Brasil sist høst understreket Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland overfor Aftenposten (28.10.03) hvor viktig Brasil og Lula er for landene i Den tredje verden (se Jagland vil ha global skatt, 28.10.03):

- Det må bli slutt med å se verden med norske eller europeiske øyne. Tyngdepunktet flytter seg nå til Den tredje verden. Det er her de nye sosialdemokratiske partiene vinner frem, og her kommer kampen mot urettferdige globale institusjoner til å stå, sier Jagland.

Dessuten: Kampen mot terrorismen er viktig i seg selv, men den vil kanskje også være en viktig arena for det globale maktspillet (mellom aktører i nord og sør og blant aktører i nord og sør) i årene som kommer, slik den kalde krigen var det tidligere.

For å kunne utnytte handlingsrommet (med det formål å fremme miljø- og u-landsinteresser) trenger vi mye klarere bevissthet om Norges og våre viktigste alliansepartneres (USAs og EUs) sentrale interesser og strategier i utenrikspolitikken (herunder forsvars- og utviklingspolitikken). Ut fra slik innsikt bør organisasjonene sette kritisk fokus på regjeringens bestrebelser for å oppnå ”koherens” i utviklingspolitikken og spørre:

”Coherence” - i utenriks/egeninteresse- eller utviklings/verdipolitikken?

Bengus karakteristikk i 1992 dreide seg om gapet mellom det vi sier vi vil oppnå i miljø- og utviklingspolitikken og den politikken vi faktisk fører. I følge Bengu er det ikke samsvar mellom mål og politikk. En lignende erkjennelse har bidratt til at OECD-landene har blitt enige om en sjekkliste for ”Policy Coherence for Poverty Reduction”. Norge har tatt aktivt del i dette arbeidet og i regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015 kan vi lese følgende:

Bistand alene kan ikke løfte noe land ut av fattigdom. Andre deler av industrilandenes politikk har ofte mye større konsekvenser for situasjonen i fattige land enn bistanden. Internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer bør bedres. Vi må selv sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken.

Den norske regjeringen har derfor besluttet å vurdere ulike deler av sin politikk for å sikre en best mulig konsistens mellom utviklingspolitikken og andre politikkområder. Vi vil også bidra til reduserte handelshindringer og gi handelsteknisk bistand til de fattigste landene slik at de bedre kan utnytte mulighetene på verdensmarkedet.

Dette er selvfølgelig en god intensjon.

Den norske utviklingspolitikken er nå utformet med det uttalte mål å bidra til oppnåelse av FNs tusenårsmål – og følgelig må vi forutsette at politikken er konsistent i forhold til disse målene. Gjennom tusenårsmål 8 har det internasjonale samfunn forpliktet seg til å "utvikle et globalt partnerskap for utvikling". Hvordan dette skal gjøres er det redegjort for i ulike delmål knyttet til mål 8. I et foredrag på FN-Sambandets seminar om Tusenårsmålene på Sundvolden før jul gikk seniorkonsulent Helene Bank ved IGNIS kritisk igjennom de ulike delmålene som FN har satt opp i tilknytning til tusenårsmål 8. Hun vurderte dem opp mot et ”bakteppe av økonomisk krise i Nord og historiske erfaringer knyttet til hva som skaper industrialisering og utvikling”. Hun spør: Gir oppskriften i mål 8 det politiske handlingsrommet som må til for å sikre en økonomisk utvikling og en sosial utjevning i verdens fattigste land? Banks foredrag er tilgjengelig på Internett (se Tusenårsmål 8 - hjelp for hvem?, Aktuelt 14.01.04) og jeg skal derfor nøye meg med konklusjonen:

"Gjennomgangen her tyder på at mål 8 mer bidrar til å redusere den rike verdens egne problemer, og å holde de fattige land som råvareeksportører og leverandører av billig arbeidskraft som ingen i den rike verden vil påta seg."

I den grad det er ”coherence”, konsistens og samsvar i politikken (utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikken samlet) er derfor spørsmålet likevel om det ikke for Norge og de andre vestlige landene er slik at det er ”coherence” rundt de tunge vestlige egeninteressene og ikke omkring en politikk til beste for miljøet og de fattige? Det er jo ut fra slike vurderinger at frivillige organisasjoner og nettverk i Sør i all hovedsak er svært kritiske til FNs tusenårsmål – ikke så mye målene i seg selv, men den ”politiske konsensus” som synes å ligger under. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson peker ofte på at det er i ferd med å vokse fram en større konsensus mellom aktører på utviklingsområdet enn tidligere om hva som fremmer og hemmer utvikling. Om kritikerne i Sør har rett kan det være at også den nye konsensus som utviklingsministeren snakker om – og som ligger til grunn for FNs tusenårsmål (og Bretton Woods-institusjonenes støtte til disse) - er en konsensus (og en ”policy coherence”) som fremmer de rikes interesser, snarere enn de fattiges?

____________

Aktuelle linker:

• St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre moderniseringen av Forsvaret i perioden 2005-2008, 12.03.04
• Den videre moderniseringen av Forsvaret 2005-2008, pressemelding fra Forsvarsdepartementet 12.03.04
• Nei til nye NATO - en kampanje mot Natos nye strategiske konsept
• Helene Bank: Økonomisk globalisering og militarisme

Presseklipp

• Norge og Verden (word), Kronikk av Børge Romsloe, Cand.polit, tilknyttet ARENA – Senter for Europaforskning og Andreas Løvold, Cand.polit, arbeider i Atlanterhavskomitéen, Dagbladet 27. mai 2004
  Kort sagt: USA skiller seg fra EU ved nettopp å gjøre et stort poeng av å den militærpolitiske forskjellen mellom ”store” og ”små” stater. Hvis vi legger til hvor tilsynelatende vilkårlig dagens amerikanske ledelse etablerer grupperinger av “allierte” og ”venner”, synes vilkårene for småstatene å være langt mindre trygge enn tilfellet er i EU. Flere forhold peker altså i retning av at norsk småstatstenkning faller sammen med den europeiske, ikke den amerikanske.
• Mer kynisk USA-politikk, kronikk av Christian Marius Stryken, NUPI, Dagbladet 06.05.04
  Hva får Norge igjen for å være en nær alliert av USA? Norsk utenrikspolitikk bør utvike en «egen-nyttelinje» der Norge kan vurdere å være hjelpsomme dersom USA er nyttig for Norge. Er USA unyttige bør ikke Norge være utpreget hjelpsomme.

• - Out of area, hvor er vi da?, Ny Tid 24.04.04
  Norske soldater skulle aldri vært sendt til Irak og Afghanistan. Det mener Bjørn Egge, tidligere fange i tyske konsentrasjonsleire og pensjonert generalmajor.

• Børresens forsvar, kommentar av Jacob Børresen, Dagbladet 15.04.04
  Faren for at norske interesser kan bli utsatt for militært press er større nå enn under den kalde krigen. Det er derfor ikke forsvarlig å bygge ned Forsvaret i så stor grad som regjeringen legger opp til.
• Et moderne forsvar, kommentar av Tormod Heier, Dagbladet 06.04.04
  Å la mengder med vernepliktige mannskaper nedkjempes for å oppnå internasjonal sympati er en tvilsom løsning.
• Forsvar - Mot hva?, kommentar av Knut Elgsaas, Nationen 06.04.04
  Den politiske og militære ledelse har slått fast at Norge ikke lenger er utsatt for trussel om invasjon av fremmede styrker. Hva trenger vi da å forsvare oss mot?
• Trenger verden flere kriger?, kommentar av Tale Hungnes, Changemaker, Dagbladet 22.03.04
  Sist fredag la forsvarminister Kristin Krohn Devold fram ny fireårsplan for forsvaret. Heldigvis er FN her prioritert høyere enn i forberedelsesdokumentene. Men gode løfter om FN lyder likevel hult når det ikke samtidig tas et oppgjør med Bush-doktrinen.
• Forsvar på ville veier, kommentar av Jacob Børresen, Dagbladet 22.03.04
  Omstillingen av Forsvaret må bygge på norske vurderinger og ikke på råd fra London, Washington eller Brussel.
• I fiksjonens verden?, kommentar av Per-Aslak Ertresvåg, Dagbladet 21.03.04
  Når ble det fornuft, når ble det norsk sikkerhetspolitikk, aktivt å pådra seg fiendskap til nasjoner rundt om på kloden som Norge aldri har hatt noe uoppgjort med, men som USAs nåværende regjering har utsett til militærmål?
• Terrorismens røtter, Kronikk av Tore Bjørgo, Ny Tid 20.03.2004
  Vi må bekjempe terrorismens røtter, sies det. Men vet vi hva disse røttene er?
• En ny transatlantisk masterplan, Bakgrunn av Andreas Løvold: Hele Midtøsten må gjennom en samfunnsomveltning for å minske terrortrusselen. Det er det enighet om i både USA og Europa, men er det uproblematisk?, Ny Tid 20.03.2004
• Tid for nye grep mot terroren, Kronikk av Thorbjørn Jagland, Aftenposten 19.03.04
  Det meste av vår tids terror henger sammen med Midtøstens uløste konflikter, som lenge har kjørt seg fast. EU og NATO kan forebygge terror ved å gå aktivt inn for å løse konfliktene. Det kan skje ved økonomisk fellesskap og ved at NATO garanterer en fremtidig grense mellom Israel og Palestina. Norge kan bidra med nyskapende forslag.
• Lærdommer å trekke, Kommentar av Thorbjørn Jagland, Dagbladet 19.03.04
  Spørsmålet er ikke om vi skal føre krig mot terror, men om vesten har gjort det på riktig måte.
• Forsvarets omstilling, kommentar av generalløytnant Sverre Diesen, Dagbladet 12.03.04
  Forsvaret har dermed ikke lenger hverken bruk for eller råd til en stor, mobiliseringsbasert krigsorganisasjon som kun egner seg til kamp på eget territorium for å overleve som fri nasjon. I stedet presser en sum av gjensidig forsterkende utviklingstrekk frem en annen type forsvarsorganisasjon som må være tilgjengelig for operativ innsats på kort varsel - både ute og hjemme. Dette er en utvikling vi også ser i alle andre vestlige land.
• Nasjonale interesser: Norge følger der USA går først, kronikk av Sverre Lodgaard (NUPI), Aftenposten 17.12.03
  Norges internasjonale innsats, i Irak og andre steder, drives for tiden etter prinsippet at vi kommer etter der USA går først. Avhengigheten av et pågående USA må ikke skyve til side et lite lands avhengighet av internasjonale regler og forutsigbart samkvem.