Aktuelle linker og videre debatt

 (Kommentaren/debattinnlegget sto også på trykk i Dagsavisen 26.02.04)

Tiltakene nevnt over ble i sin tid introdusert av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) ”for å få økonomien på rett kjøl”. Syns regjeringen det var en god idé? Utkastet til plan for gjeldslette har mye bra, men svikter når det skal tas stilling til konkrete spørsmål som de over. Generelle formuleringer om at land trenger reformer kan alle være enige i. Spørsmålet er hva slags reformer, og her er regjeringen høyst uklar.

Handlingsplanen tar opp de såkalte strukturtilpasningsprogrammene som de fleste utviklingslandene er blitt påtvunget for å få slettet gjeld, reforhandle betingelsene for gjelden eller for å oppta nye lån.  Der sies det bl.a. at ”Kritikerne har rett i at mange av disse programmene slo feil, særlig for de fattigste landene.” (s 15) Det sies imidlertid ikke noe om innholdet i disse programmene, ikke noe om regjeringen er enig i den politiske kursen som de streket opp, og heller ikke noe om hvorfor ”mange av disse programmene slo feil”.

Hovedkjennetegnet for disse programmene var (er) at de bygger på en nyliberalistisk politikk. Statens rolle skal reduseres, offentlige tjenester skal privatiseres eller måtte betales for, reguleringer av import skal fjernes og mye av produksjonen skal rettes inn på eksport, ”markedskreftene” skal få friest mulig spillerom.   Det økonomiske sammenbruddet i Argentina er bare ett eksempel på de dramatiske negative konsekvensene en slik politikk har fått. Et par andre er nevnt innledningsvis.

I handlingsplanen sies det at ”I dag legges vekten på sammenhengen mellom makroøkonomiske, strukturelle og sosiale forhold, med fattigdomsbekjempelse som hovedmålsetting og nasjonalt eierskap som grunnleggende forutsetning.” (s15) Samtidig sies det ”At dagens økonomiske reformprogrammer ofte framstår som ”hestekurer” skal riktignok ikke stikkes under en stol. Også kritikerne må dog ta inn over seg at det i mange land er behov for betydelige reformer og omstillingstiltak for å få økonomien på rett kjøl.” (s 15)

Handlingsplanen går ikke inn i det politiske innholdet i reformprogrammene og på innholdet i de omstillingstiltakene regjeringen mener er nødvendig.  Hva slags reformer mener regjeringen er riktig og hva mener den er feil? Mener regjeringen at det er riktig å privatisere grunnleggende offentlige tjenester som vannforsyning, helse og undervisning? Mener regjeringen det er riktig eller ikke å innføre egenandeler og skolepenger? Går den inn for eller i mot at en stor del av landbruksproduksjonen legges om til eksport i stedet for å fø egen befolkning? Er den for eller i mot at jordreformer og støtte til bønder skal skje etter markedsprinsipper og markedspriser?  Rekken av spørsmål kan forlenges. Hovedpoenget er at det blir meningsløst bare å snakke om behovet for reformer, at noe fungerer og noe ikke fungerer, at noe er bra og noe dårlig, om det ikke sies noe om innholdet.  

Drøfting av demokrati i forbindelse med reformprogrammene er også svakt i handlingsplanen. Riktignok sies det at det er viktig at befolkningen trekkes med i arbeidet med planer for fattigdomsreduksjon, men den behandler ikke at utviklingsland tvinges til å gjennomføre tiltak de er i mot. Det er et stort problem i mange gryende demokratier at politikerne har altfor lite spillerom. En politiker som lover reformer, kan ofte ikke holde løftene sine fordi de viktigste makroøkonomiske beslutningene allerede er fattet i Washington. Dette undergraver i sin tur folks tillit til det demokratiske systemet. Ett eksempel: I 2000 ble Honduras tvunget av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) til å privatisere elektrisitetssektoren til tross for at flertallet i kongressen var i mot. 

For å bekjempe sulten og fattigdommen i verden er det helt avgjørende at de fleste av utviklingslandene får slettet eller drastisk redusert sin gjeldsbyrde. Norske myndigheter har gjort mye bra i arbeidet for å slette eller lette gjelden til utviklingslandene.  Gjeld til Norge er slettet for mange land, og norske myndigheter har ved flere anledninger gått i spissen internasjonalt for å få til en reduksjon av utviklingslandenes gjeld. Samtidig har mange frivillige organisasjoner kritisert regjeringen for ikke å ha gått langt nok. Det er også kritikkverdig at regjeringen støtter opp om IMF og Verdensbankens betingelser for gjeldslette, som ofte har ført til konsekvensene nevnt innledningsvis. 

Mye av gjelden må betegnes som illegitim bl.a. fordi lånene er tatt opp av diktatorer og andre illegitime regimer. De fleste av landene har også betalt tilbake lånene flere ganger gjennom betaling av høye renter.  Sletting og letting av gjeld er helt grunnleggende, men det er samtidig helt nødvendig å se på betingelsene som stilles til utviklingslandene. På det punktet svikter utkastet til handlingsplan. Vil regjeringen klargjøre hva slags reformer den går inn for og hvilke den går i mot i utviklingsland? Og enda mer grunnleggende; mener regjeringen at demokratiske avgjørelser i utviklingslandene skal respekteres eller mener den at internasjonale institusjoner, donorer og kreditorer, som Norge, skal kunne diktere samfunnsutviklingen i utviklingsland?

_____________

Aktuelle linker:

• Gjeld og PRSP - fra "giverskap" til eierskap?, Aktuelt 23.01.04
• Nasjonale fattigdomsstrategier (PRS) - reduksjon av fattigdom eller gjentakelse av feilslag?, Aktuelt 11.11.03
• Sørpolitikk på Stortinget - Verdensbanken/IMF (Parliament Watch)

• Temasider om bekjempelse av fattigdom: PRSP (RORG-Samarbeidet)