På Norads fattigdomskonferanse sist mandag snakket statssekretær Olav Kjørven varmt om det sivile samfunn (se Innlegg under Fattigdomskonferansen i Oslo), men han kom også med kritiske merknader til enkelte typer "vaktbikkjer":

"Vi ser også eksempler på organisasjoner som ønsker å være en kritisk røst, men som unngår enhver kontakt med myndighetene. De definerer seg gjerne på utsiden og bidrar til å opprettholde avstanden mellom stat og sivilt samfunn."

Uttalelsen gjenspeiler den holdningen som utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson ga utrykk for etter at flere sentrale "vaktbikkjer" takket nei til invitasjonen om å delta på Verdensbankens ABCDE-konferanse i Oslo sommeren 2002 (se f.eks Strid om Verdsbanken, Klassekampen 18.03.02 eller Takket nei til Verdensbanken, Vårt Land 18.06.02). Utviklingsministeren oppfordret den gangen kritikerne til å "komme opp av skyttergravene og delta i en dialog med banken" (se Frafjord Johnson: Kom opp av skyttergravene!, VG/NTB 19.06.02).

Statssekretærens uttalelse på mandag var imidlertid ikke til hinder for at han selv, dagen etter, avslo invitasjonen om deltakelse på Globaliseringskonferansen i Oslo. I en e-post til arrangørene orienterte statssekretæren om at sitt syn:

"Temaet for selve møtet er viktig nok og fortjener en seriøs diskusjon. For meg har imidlertid konferanseprogrammet i år så sterke og usaklige slagsider at jeg ikke finner å kunne delta. Jeg tar særlig avstand fra den uthengingen av personer gjennom grove påstander som brukes for å lage et tilsynelatende "spenstig" program. Den svært ensidige og spesielle politiske agenda som kommer til uttrykk får så være - det er ikke verre enn at det kan håndteres med bedre argumenter. Ved neste veikryss foreslår jeg at dere holder dere til saken. Da kan vi sikkert få en mer real diskusjon om politikk."

Både myndigheter og "vaktbikkjer" kan nok ha sine ønsker når det gjelder form og innhold i en dialog, men kanskje er dette egentlig utslag av økte politiske motsetninger og uenighet på den utviklingspolitiske arenaen?

Krig mot frivillige organisasjoner?

- De nykonservative tenkeboksene i Washington har erklært krig mot frivillige organisasjoner, kunne vi lese i Klassekampen i fjor sommer (se Angriper frivillige organisasjoner). Bakgrunnen var at tenke-tanken American Enterprise Institute (AEI), med nære bånd til president George Bush, på et seminar hadde satt et kritisk søkelys på frivillige organisasjoner under tittelen "Frivillige organisasjoner: den økende makten til de få som ikke er valgt". Klassekampen kunne bl.a. rapportere at:

"Organisasjoner som Amnesty International, Greenpeace og Human Rights Watch skal ifølge AEI ha en liberal og til tider radikal agenda som de forsøker å tre ned over hodene på uvitende amerikanere gjennom å delta på høringer foran kongressen og drive lobbyvirksomhet i FN."

Liknende kritikk, i en atskillig mildere form, ble også referert i rapporten fra Cardoso-utvalget, som på oppdrag fra FNs generalsekretær Kofi Annan fikk i oppdrag å se på FNs forhold til sivilsamfunnet i lys av erfaringene fra FN-toppmøtene på 1990-tallet (se Sivilsamfunnets roller i FN-systemet - og i arbeidet for FNs tusenårsmål, Aktuelt 17.09.04):

"Mange utfordrer i økende grad både antall og motiver hos sivilsamfunnsorganisasjoner innenfor FN - og stiller spørsmål ved deres representativitet, legitimitet, integritet og ansvarlighet."

- uten legitimitet basert på bred folkelig oppslutning

Kritiske kommentarer rettet mot deler av det sivile samfunnet kom også til uttrykk i regjeringens utviklingsmelding (se St.meld. nr. 35 - 2003-2004), som nå er til behandling i Stortinget. Kritikken kom til uttrykk i avsnittet som omhandler Samfunnsmessig forankring i Norge:

"Antallet tradisjonelle medlemmer i norske organisasjoner har gått ned. Organisasjonene preges av at medlemmer/sympatisører skifter hyppig - og at engasjementet på lokalt nivå er svekket. Det nasjonale nivået har fått relativt større betydning enn det lokale. Dette betyr at organisasjonene som uttrykk for bredt folkelig engasjement i noen grad har veket plassen for organisasjoner som kan ha stor folkelig appell, men som likevel ikke har en stor aktiv medlemsmasse som utgjør ryggraden i organisasjonens konkrete arbeid."

"Vi ser videre organisasjoner der mindre grupper engasjerte utvikler spesialiserte kunnskaper eller aktiviteter, uten legitimitet som er basert på bred folkelig oppslutning. Uformelle nettverk, aksjoner og profesjonelle lobbyister kan i enkelte sammenhenger ofte være mer fremtredende enn de tradisjonelle, medlemsbaserte organisasjonene. Folkelig forankring kan også være liten regnet i antall medlemmer, men samtidig kan organisasjonen ha god forankring i det miljøet organisasjonen representerer - flere av organisasjonene som representerer mennesker med funksjonshemning er eksempler på dette."

Angrep på Verdensbank-kritikere

Retningen på kritikken i utviklingsmeldingen er klar - med fokus på legitimitet og representativitet - selv om formen er mild. I siste utgave av magasinet Foreign Policy fremmes den samme kritikken imidlertid med atskille skarpere språkbruk i en artikkel av Washington Post - spaltisten Sebastian Mallaby (se NGOs: Fighting Poverty, Hurting the Poor):

"Krigen mot fattigdom trues av vennlig ildgivning. En sverm av medie-vante vestlige aktivister har inntatt utviklingsorganisasjonene og fremmer protester for å stanse prosjekter som angivelig utbytter utviklingslandene. Protestene tjener profesjonelle agitatorer til å holde sine hjertesaker framme i overskriftene. Men de tjener ikke alltid de millioner av mennesker som må leve uten rent vann eller elektrisitet."

Her rettes kritikken klart mot organisasjoner og nettverk som kritiserer Verdensbanken og i artikkelen hevder Mallaby bl.a.:

"Frivillige organisasjoner hevder å handle på vegne av fattige mennesker, men likevel skader mange av deres kampanjer de fattige. De hevder å beskytte miljøet, men gjennom å tvinge Verdensbanken til å trekke seg fra følsomme prosjekter går disse prosjektene videre uten de miljømessige sikkerhetsforanstaltninger som banken ville ha pålagt dem. Likeledes tar de frivillige organisasjonene mål av seg til å holde Verdensbanken til ansvar, til tross for at banken er ansvarlig overfor regjeringer som er dens aksjonærer; det er de frivillige organisasjonenes ansvarlighet som er tvilsom."

I Mallabys artikkel vises det særlig til et eksempel der det internasjonale nettverket International Rivers Network (der bl.a. den norske organisasjonene FIVAS er med) får sterk kritikk i forbindelse med deres arbeid mot Bujagali-utbyggingen i Uganda (se Tema-ark fra FIVAS om Bujagali). I et tilsvar til Mallaby (se IRN Response to Sebastian Mallaby’s Attacks on NGOs) avviser nettverket kritikken som de mener er "basert på antagelser mer enn etterforskning og er full av feil og misoppfatninger".

Tidsskriftet Foreign Policy har sammen med Center for Global Development i Washington blitt kjent i Norge gjennom bl.a. utviklingen av indeksen Ranking The Rich og fordi de i fjor utdelte en internasjonal pris til utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og Utstein-gruppa (se Utstein-gruppa får internasjonal pris, UD 28.04.03).

Hva slags vaktbikkjer ønsker regjeringen?

De Verdensbank-kritiske organisasjonene i Norge omfatter bl.a. IGNIS, FIVAS, Greenpeace, Aksjon slett u-landsgjelda (SLUG), Attac, Norges Naturvernforbund og Changemaker. Disse er også blant de mest aktive "vaktbikkjene" på den norske utviklingspolitiske arena (se f.eks. kronikk i Dagbladet 24. april i år: Verdensbanken og verdens fattige) og blant de aktive på Globaliseringskonferansen i Oslo. Mallabys og statssekretær Kjørvens kritikk retter seg i hovedsak mot denne typen organisasjoner, som de i størrre grad enn vaktbikkjer omtaler som en slags "kranglefanter uten legitimitet og folkelig forankring". Hva er deres alternativer?

Mallaby skiller mellom tradisjonelle bistandsorganisasjoner og kampanjeorganisasjoner:

"Kampanjeorganisasjoner, i motsetning til de som driver skikkelige utviklingsprogram i felten, må nesten være radikale. Hvis de slutter å gå ut mot store organisasjoner er det ingen som vil sende dem penger eller sitere dem i avisene. Delvis på grunn av dette og delvis for status quo aldri er bra nok, så har de fleste av de frivillige organisasjonene ingen av-knapp. Du kan gjøre alt som er mulig for å møte dem på halv-veien, men de vil likevel demonstrere utenfor bygningen din."

- og han legger til:

"Det vil selvsagt finnes voksne grupper som Oxfam, World Vision og World Wildlife Fund,  som vil kunne akseptere din olivenkvist. Men de vil være unntakene og de vil bare kunne samarbeid med forsiktighet. De vil ikke ønske å bli det neste målet for radikalerne."

Kjørven nevnte ikke alternativer i sitt innlegg på Norads fattigdomskonferanse, men i Utviklingsmeldingen fremheves enkelte organisasjoner som eksempler på organisasjoner med "god samfunnsmessig forankring" i Norge, bl.a.:

"Erfaring og kunnskap om hvordan organisasjonene jobber i Norge, og om dynamikken mellom stat, sivilt samfunn og marked her hjemme, er viktige elementer som norske myndigheter ønsker blir formidlet inn i samfunnslivet i de enkelte samarbeidsland. Vennskaps- og kommunesamarbeid, slik det nå organiseres gjennom Vennskap nord/sør og Kommunenes Sentralforbund, har også vist seg å gi løfterike muligheter for erfaringsutveksling og kompetanseoverføring av denne typen."

"Den sterke veksten i fadderbaserte bistandsorganisasjoner, samt innføring av fadderordninger hos etablerte aktører, reflekterer også en del av endringene i organisasjons- og aktivitetsmønstre. Disse organisasjonene mobiliserer betydelige midler fra befolkningen, et positivt engasjement i Norge og voksende spekter av aktiviteter i utviklingslandene."