Fokuset på utviklings-, utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål er atskillig større i årets valgkamp enn for fire år siden. Både fra høyre- og venstresida etterlyses klarere svar på hva slags politikk en eventuelt rødgrønn regjering etter valget vil føre i forhold til NATO og norsk engasjement i bl.a. Afghanistan og Irak. Og fra flere hold, ikke minst fra utviklingsorganisasjoner, etterlyses det en ny politikk i forhold til Verdens handelsorganisasjon (WTO), så vel som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Spørsmålene som reises tar opp atskillig mer grunnleggende spørsmål enn det relativt ensidige bistandsnivåfokuset som sto sentralt i forrige valgkamp (se Medieklipp fra Stortingsvalget i 2001) og som kan illustreres ved nedenstående to Jagland-sitater.

I Jaglands "brev til Petersen" i Dagbladet (les brevet her) under valgkampen i 2001 sto det bl.a.:

"Skal verdens rikeste land begynne å skjære ned på bistanden til verdens fattige og undertrykte for å få plass til titusener i skattelette til de rikeste her hjemme? Jeg må som utenriksminister si sannheten: Det er at hele verden vil sperre øynene opp, på en for oss svært negativ måte, hvis det rikeste landet i verden leder an i å skjære ned på solidariteten med folk som lever under de forferdeligste forhold."

Som svar på anklager om uklarhet innenfor det rødgrønne regjeringsalternativet under årets valgkamp har Jagland et annet og mer grunnleggende fokus (se hans innlegg i Dagsavisen 05.08.05 her):

"Jeg frykter at det kan bli smått og smålig på de områdene der det virkelig trengs en nyorientering og ny giv. Jeg frykter at utenrikspolitikken kan bli fokusert for ensidig på humanitær innsats i stedet for at Norge blir en sterk pådriver for en grunnleggende oppgradering av den globale politikken med sikte på å gjøre noe med urettferdigheten i verden, ikke bare lindre den."

Da Arbeiderpartiets statsministerkandidat, Jens Stoltenberg, oppsummerte utviklingspolitikken fra en eventuell ny rødgrønn regjering i en innlegg i Dagsavisen 24. juli var det imidlertid vanskelig å få øye på hva som ville skille en ny regjering fra dagens (les hele innlegget her):

"En ny flertallsregjering vil løfte blikket framover og utover. Vi vil gjøre bekjempelse av fattigdom til en hovedsak. Fattigdommen skal fjernes i vårt eget land, og vi vil at Norge skal yte sitt bidrag til å bekjempe fattigdom internasjonalt. Vi vil avvikle norsk utestående gjeld med fattige land, og Norge skal være pådriver for å få de store kreditorlandene med på dette.

Bistanden skal økes og vi skal ha en rettferdig handel med de fattigste landene. Med et nytt flertall vil Norge ta på seg en ledende rolle i å vaksinere verdens barn, og med å bekjempe hiv/aids på verdensbasis. I arbeidet for en solidarisk verdensorden henger fredsarbeid, fattigdomsbekjempelse og miljøvern nøye sammen."

Ny regjering - ny WTO-politikk?

Et av kravene fra Oslo 2005 - en organisasjonsallianse som jobber en ny norsk politikk etter valget - er "WTO gjør vondt verre - trekk norske krav til fattige land!". – Norge blir pekt på som en versting når det gjelder krav mot u-land av andre lands delegasjoner, sa Stine Mari Røverdatter, nestleder i Changemaker, til Dagsavisen 1. august (les artikkelen her). Reaksjonene var sterke blant organisasjonsrepresentanter og andre etter at utenriksminister Jan Petersen under WTO-forhandlingene i juli sa seg enig med sin statssekretær Sylvi Graham i at de norske kravene om liberalisering av utdanningssektoren i Sør-Afrika "bare var en detalj" (se f.eks. – Bare en liten detalj, Klassekampen 29.07.05).

Både SV og Senterpartiet har programfestet at de vil trekke krav til utviklingsland om liberalisering i forbindelse med GATS-forhandlingene (avtale om handel med tjenester, les mer om GATS her), mens Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram for 2005-2009 har en noen annen formulering. Her heter det bl.a. at Arbeiderpartiet vil (les mer her):

• at nasjonale myndigheter ikke tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder for eksempel innenfor sektorene utdanning, helse, energi og vannforsyning, og at Norge ikke stiller slike krav til fattige land.

Et klarere signal fra Arbeiderpartiets side kom på AUFs sommerleir sist helg, der statsministerkandidat Jens Stoltenberg lovet å trekke alle krav om privatisering av velferdstjenester overfor utviklingsland (les mer her). - Det er også i tråd med Aps program, påpeker Alf Skjeseth i Nationen, som mener at "her bør de rød-grønne erstatte regjeringas tåkelegging med klar tale" (les hele kommentaren her). På lederplass har Nationen gitt utrykk for at den ikke tror "WTO-polikken har vondt av noen doser med Sp- og SV-holdninger" (les hele lederen her).

Men WTO-forhandlingene dreier seg ikke bare om privatisering i forbindelse med GATS-forhandlingene. - Man bør bistå i å sikre u-landenes politiske handlingsrom i WTO, sa Helene Bank i IGNIS i et intervju med Klassekampen 16. juni (les intervjuet her). Samme dag ble Sør-toppmøtet avsluttet i Doha, der ledere for utviklingslandene krevde nettopp politisk handlingsrom (les mer her). I et innlegg i Dagsavisen sist mandag (les innlegg her) hevdet Aksel Nærstad i Utviklingsfondet at "Norge opptrer som en fiende av utviklingslandene på mange områder i forhandlingene i WTO". En eventuell ny regjering etter valget vil komme inn i hektiske sluttforhandlinger foran WTOs ministerrådsmøte i Hongkong, påpekte Nærstad, som utfordret partiene innenfor det rødgrønne regjeringsalternativet til å svare på om de vil:

• trekke alle krav til utviklingsland om liberalisering av tjenestesektorer,
• trekke krav om at utviklingsland må redusere tollsatsene for fisk og industrivarer, og heller ikke støtte lignende forslag fra andre land,
• gå inn for å holde viktige offentlige tjenester og fellesgoder utenfor forhandlingene og regelverket i WTO,
• støtte krav fra de fattigste landene i forhandlingene om spesiell og differensiert behandling,
• satse på å bygge allianser i landbruksforhandlingene med utviklingsland som er netto matimportører,
• selge landbruket for økt markedsadgang for fisk slik som utenriksminister Petersen,
• stå på at alle land må få rett til å bestemme nivået på beskyttelse av og støtte til bærekraftig matproduksjon til egen befolkning,
• kreve umiddelbar stopp i alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier på landbruksvarer i de rike landene.

Endringer i alliansepolitikken?

Sammenhengen mellom utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikken var tema på et seminar i regi av Bistandstoget i mars i fjor, der Arnfinn Nygaard i sitt innlegg (les innlegget her) bl.a. hevdet at "overordnede føringer for norsk utenriks, forsvars- og utviklingspolitikk legges av våre 'venner og allierte' – de vestlige landene (ikke u-landene)". Og det er nettopp de historiske skillene mellom Arbeiderpartiet og SV når det gjelder forholdet til våre "venner og allierte" - spesielt forholdet til NATO og USA - som fram til årets valg har vært det viktigste hinderet for et regjeringssamarbeid blant "de rødgrønne" i norsk politikk. I mai i fjor kunne Dagbladet rapportere at det var dannet en såkalt "bakkanal" av sentrale Ap- og SV-folk for å finne løsninger på slike problemer i forkant av et eventuelt regjeringssamarbeid (les oppslaget i Dagbladet her). Til tross for de motsetninger mellom Arbeiderpartiet og SV som har kommet fram i forbindelse med Norges engasjement i Afghanistan og Irak uttalte Ap's Espen Barth Eide den gangen til Dagbladet:

"Det har vist seg å være få store forskjeller mellom oss. Arbeiderpartiet har lagt den kalde krigen bak seg, og SV har nærmet seg den reelt eksisterende virkelighet."

Sist sommer kom likevel VG på lederplass med en kraftig advarsel mot "Regjerings-sirkus" dersom Ap, SV og Sp skulle gå sammen i regjering (les hele lederen her):

"De høyst sprikende holdningene til NATOs toppmøte i Istanbul som ble avsluttet i går, er bare et lite forvarsel om hva som venter hvis flørten utvikler seg til et politisk ekteskap. Én ting er det at SV i sin regjeringsiver nok kan fordøye et slags passivt norsk NATO-medlemskap, noe ganske annet er de praktiske følger og forpliktelser som melder seg ved medlemskap i en allianse som i hvert fall Arbeiderpartiet mener fortsatt skal være et viktig sikkerhetspolitisk og militært instrument."

Debatten om disse spørsmålene har fortsatt. I februar gikk SV-leder Kristin Halvorsen ut og krevde at "en ny rød-grønn regjering skal føre en mer kritisk og selvstendig utenrikspolitikk i forhold til USA enn det Ap står for" (les oppslag i Dagsavisen her). I et innlegg i Dagbladet 5. april svarte Ap's Thorbjørn Jagland på kravene fra SV og mente bl.a. at (les hele innlegget her):

"Dersom SV med uavhengig utenrikspolitikk mener at Norge skal ligge som en øy med fine meninger og mange penger vil muligens vårt selvbilde endres, men ikke verden."

Uklarhetene blant de rødgrønne på dette området har ført til mye debatt denne sommeren, ikke minst gjennom kritikk og krav om avklaring fra høyresida. I et innlegg i Dagbladet 25. juli fremmet f.eks. statssekretær Vidar Helgesen følgende spørsmål (les innlegget her):

"Ingen forventer at Sosialistisk Venstreparti skal gjøre alvor av sitt ønske om å melde Norge ut av NATO. Men kan vi forvente at de vil gjøre alvor av NATO - som en viktig støttespiller for FN?"

Men krav om avklaring har også kommet fra bl.a. Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon, Changemaker. - Nå må de rød-grønne ta tak i utenriks- og forsvarspolitikken, krever leder i Changemaker, Jens Aas-Hansen i et utspill om "rødgrønn strutsepolitikk" i midten av juli (les mer her).

Etter mye press om deltakelse i militære operasjoner og forholdet til Nato, særlig fra Høyre, svarte Thorbjørn Jagland slik i et innlegg i Dagsavisen 5. august (les innlegget her):

"Det er klart at Norge kan si som SV at vi bare skal delta i ISAF-styrkene i Afghanistan. Det vil ikke gå ut over vår troverdighet hvis vi gjør dette ut fra rene prioriteringshensyn. Men hvis begrunnelsen er at vi ikke skal delta i en amerikansk ledet aksjon, bare i NATO-ledede er vi i vanskeligheter. For vi kan ikke være prinsipielt imot å delta i amerikanskledede aksjoner som har FN-mandat, og samtidig forvente at USA skal være vår sikkerhetspolitiske garanti. Jeg tror at hvis det rød-grønne alternativet blir uklart i forhold til slike grunnleggende prinsipper, vil vi tape valget."

Arbeiderparti-leder Jens Stoltenberg er i følge Aftenposten (les oppslag her) irritert etter påstander fra Høyres Inge Lønning om en uavklart rød-grønn utenrikspolitikk og understreker bl.a. følgende:

"Vi er også enige om å delta i internasjonale operasjoner med FN-mandat og trappe opp freds- og bistandsengasjementet."

Dermed gjør han det samtidig klart at det ikke er aktuelt å følge opp kravet fra organisasjonsnettverket Oslo 2005: "USA ut av Irak – norske styrker hjem nå!" (les kravet her).

Denne uken rykket Arbeiderpartiveteran Haakon Lie ut i debatten om eventuelt samarbeid mellom Ap og SV og forholdet til Nato. - Motviljen mot USA på fløyen til venstre for oss er så sterk at nå ser de Nato som er barriere mot amerikansk eventyrpolitikk, sa Lie til Dagsavisen (les mer her).

De rødgrønne sammen om utredning av tobin-skatt

- SV og AP følger ikke opp Tobinskatt-løfter, hevdet Attacs Sigrid Klæboe Jacobsen i en kommentar i februar i fjor (les hele kommentaren her), etter at Stortingets utenrikskomité hadde avgitt sin innstilling til regjeringens "globaliseringsmelding". Da utenrikskomiteen i mai i år behandlet et forslag fra SV om å utrede "internasjonale skatter som alternative og supplerende inntektskilder til FN" ble det imidlertid klart at Ap, SV og Sp går sammen om dette (les mer på SV nettsider her). Høyre, KrF og Frp, som har flertall i komiteen, sier blankt nei til forslaget, men SVs Bjørn Jacobsen gir ikke opp. Overfor Klassekampen lover han at han vil ta opp dette på nytt hvis det blir en rødgrønn regjering etter valget til høsten (les oppslaget i Klassekampen her).

Ny regjering - mer kritisk til Verdensbanken og IMF?

Norsk politikk overfor Verdensbanken og IMF kan knapt sies å stå sentralt i valgkampen. Slike spørsmål har imidlertid i noen grad blitt satt fokus på i avisa Klassekampen og til Dagbladet i juli uttalte SVs Audun Lysbakken at "SV mener Verdensbanken er et redskap for de rike landene og vil ha debatt om Hilde Frafjord Johnsons (KrF) bistandspolitikk" (les mer her).

I et intervju i Klassekampen 16. juni ville Helene Bank i IGNIS at "en ny regjering skal kanalisere bistanden gjennom bilaterale samarbeidsprosjekter istedenfor å la pengene flyte gjennom Paul Wolfowitz og Verdensbanken" (les hele intervjuet her) og fortsatte:

"Gjennom å kjøre penger inn i Verdensbanken, støtter man privatiseringslinjen. Norge må rett og slett slutte å kanalisere penger inn i banken. Det er et viktig signal om at vi ikke godtar den politikken Verdensbanken driver. Norge bør stille seg i opposisjon til hvordan denne institusjonen fungerer, og kreve at Verdensbanken blir det den skal være, nemlig en bank, ikke et redskap for et nyliberalt politisk system."

I et større oppslag 1. juli hevdet Klassekampen at Verdensbanken er en av store vinnerne i det norske bistandsbudsjettet (les hele oppslaget her) og viser til at Arbeiderpartiets program bl.a. sier at:

"Norsk bistand bør ikke kanaliseres gjennom institusjoner og programmer som krever privatisering og en liberalistisk, økonomisk politikk. Vi ønsker mottakeransvar og resultatorientering, der fokus rettes mot landenes egne utviklingsmål. Vi må ha mer politisk styring med penger som gis gjennom internasjonale organer."

- Jeg tror nok ikke meningen er at vi skal kutte ut alt, men vi er uenige i måten Verdensbanken har blitt prioritert på, svarer Arbeiderpartiets internasjonale sekretær Cathrine Raadim på spørsmål fra Klassekampen.

- Det blir spennende å se hva en eventuelt ny regjering vil gjøre med dette, sier Utviklingsfondet Christoffer Klyve til Klassekampen og legger til: Dette er en veldig riktig programformulering. Skal man ta den på alvor, betyr det at de må slutte å bevilge midler til Verdensbanken.

I en kommentar i Klassekampen (les hele her) denne uka viser Maren Sæbø til Jens Stoltenbergs uttalelser på AUF-leieren på Utøya om å trekke norske krav til utviklingslandene i forbindelse med GATS-forhandlingene. I følge Sæbø befester han dermed noen av punktene i Arbeiderpartiets program der det blant annet heter at «Norsk bistand bør ikke kanaliseres gjennom institusjoner og programmer som krever privatisering og en liberalistisk, økonomisk politikk".

(Du kan følge debatten om Stortingsvalget 2005 og globale utfordringer på våre samlesider, se lenke nedenfor.)