I den debatten om disse utfordringene som medlemsorganisasjonene innenfor RORG-samarbeidet nå har startet fokuseres det på ulike problemstillinger knyttet til både tematikk, metodikk/pedagogikk og politikk, se:

• Perfekt balanse? Om å sjonglere informasjon i spennet mellom prosjekt og politikk, av Line Hegna, SAIH

• Som man roper ... Det nytter ikke hvor mye lurt du roper, hvis ingen lytter, av Birger Baug, Plan Norge

• U-landsinformasjon: mer enn bilder og nyheter, av Aslak Leesland, AOF

Sentrale spørsmål RORG-samarbeidet vil sette fokus på omfatter:

• Hvordan påvirkes organisasjonenes opplysningsarbeid av organisasjonsmessige egeninteresser?
  - herunder 1) behov for å informere om eget arbeid knyttet til ulike typer bistand og annet samarbeid med Sør, 2) behov for å profilere organisasjonens virksomhet for å samle inn penger, verve medlemmer og lignende, 3) ønske om å fremme bestemte politiske/ideologiske oppfatninger og syn, og 4) ønske om å fokusere på utvalgte temaer/grupper, som står sentralt i organisasjonens arbeid?
• Kan organisasjonenes egeninteresser komme i konflikt med og/eller undergrave de målsettinger vi har satt oss for Nord/Sør-informasjon (se RORG-Samarbeidet: Posisjonspapir om Nord/Sør-informasjon)?
• Hvordan kan vi i praksis bidra til at organisasjonenes egeninteresser ikke undergraver intensjonene i vedtatte posisjonspapirer?

Spennet mellom prosjekt og politikk - og "helhetens tyranni"

- Ulike roller gir ulike utfordringer, mener informasjonsmedarbeider Line Hegna i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), som i et debattinnlegg leter etter den "perfekte balansen" i spennet mellom prosjekt og politikk i opplysningsarbeidet (se Perfekt balanse? Om å sjonglere informasjon i spennet mellom prosjekt og politikk):

"Vi skal sørge for at studentene som betaler SAIH-tierne vet hva de støtter. Vi skal få vi dem til å forstå konteksten for SAIHs arbeid, og dermed hvorfor det er viktig at de støtter oss. Vi skal ta i mot penger fra Norad med den ene hånden, mens vi skriver skarp kritikk av tam norsk bistand til høyere utdanning med den andre. SAIH driver med både prosjekt og politikk.

- Klarer vi å holde tunga rett i munnen? Vet vi når vi gjør hva? spør Hegna og gir et eksempel på hvordan hun mener det kan gjøres:

"SAIH skal produsere relevant informasjon om arbeidet vi og våre partnere gjør, og vi skal informere om konteksten for dette arbeidet. Konteksten er det vi definerer som nord/sør-informasjon. Et eksempel på nord/sør-informasjon kan være en artikkel fra Sør-Afrika om mangel på tilgang til internett og ny informasjonsteknologi for majoriteten av befolkningen, og hvordan dette utgjør et demokratisk problem. Artikkelen beskriver konteksten for frivillige organisasjoners arbeid. Så produserer vi gjerne prosjektinformasjon med noe av det samme utgangspunktet, hvor artikkelen er om organisasjonen Mediaworks, vår partnerorganisasjon som arbeider for demokratisering blant annet gjennom å gi folk tilgang til internett og informasjonsteknologi."

"De to artiklene har ulikt bruksområde og ulike målgrupper. Prosjektartikkelen er nyttig når vi skal formidle hva SAIH jobber med og hva støtten fra norske studenter og akademikere går til. Den andre har forhåpentligvis en større leserskare, lesere som ikke trenger å se verken SAIH-logo eller kontoopplysninger."

Birger Baug i Plan Norge starter sitt innlegg med en påstand om at "altfor mye av opplysningsvirksomheten blant norske bistandsaktører går ut på å meddele seg i overensstemmelse med den herskende utviklingspolitiske trend, framfor å få folk til å lytte". Og for å få folk til å lytte nytter det ikke med "helhetens tyranni", mener Baug (se Som man roper ... Det nytter ikke hvor mye lurt du roper, hvis ingen lytter), som har en noe annen tilnærming enn Hegna:

"Det er mye lettere å få folk til å skjønne hvordan hverdagen til Herbert i Uganda må fortone seg, framfor å begynne med å slå fast at 40 millioner barn risikerer å bli foreldreløse som følge av aids-pandemien. For slår du folk i hodet med ”helheten” hver gang du skal snakke om global urettferdighet, er sjansen ganske stor for at det ender med bevisstløshet."

Og her mener han at bistandsorganisasjoner har den beste plattformen og oppsummerer Plans strategi for opplysningsarbeidet slik:

"Start med å skape interesse for enkeltmennesket, og gå deretter videre til de ”store” spørsmål."

Aslak Leesland i AOF mener det er viktig å være ydmyk overfor den komplekse virkeligheten vi står overfor og understreker bl.a. (se U-landsinformasjon: mer enn bilder og nyheter):

"Fokus bør først og fremst være på årsaksforhold og strukturer både i verdenssamfunnet og i det enkelte land. Et samfunnsvitenskapelig begrepsapparat er viktigere enn kjappe reportasjer, selv om en god reportasje på ingen måte er å forakte og naturligvis blir lest av flere enn fagartiklene."

Vaktbikkjer og kritisk tilnærming - ikke til konklusjonen, men prosessen

I rapporten fra UDs eksterne gjennomgang av informasjonsstøtteordningen ble det pekt på farene ved avhengighet av statsstøtte (se Gjennomgang av UD/NORADs tilskudd til organisasjoners opplysningsvirksomhet om internasjonale spørsmål):

"Svært mange organisasjoner, både større mindre, er sterkt avhengige av statsstøtten til prosjekter og opplysning. Dette synes å føre til at de søker å unngå en kritisk vinkling som kan provosere embetsverk og politikere, kanskje også en debatt som kan sette spørsmålstegn ved sider ved deres egen virksomhet. Evalueringsgruppen har fått dette delvis bekreftet i våre intervjuer med organisasjonsrepresentantene, der noen beskriver dette som en kultur, andre som prisen for å være en slags statlig ytretjeneste, andre som ”angst” for å miste tilskudd."

Dette var også noe av bakgrunnen for at styringsgruppa for RORG-samarbeidet tidligere i år - etter å ha sett nærmere på regjeringens utviklingsmelding - stilte følgende spørsmål: Fra "vaktbikkjer" til "pudler" i utviklingspolitikken - et kritisk sivilsamfunn ikke lenger ønsket? I sitt innlegg tar Line Hegna opp slike spørsmål og er klar i sin konklusjon:

"Her har vi mye å lære av miljøbevegelsen. De lar seg gladelig finansiere av de samme myndighetene som de bruker mesteparten av energien sin på å kritisere. Slikt samspill er et viktig element i et demokrati. Det er vår rolle som frivillige organisasjoner å være uenig med myndighetene og å si fra om det. Vaktbikkjer på statslønn bør kunne bjeffe like høyt som løsbikkjer."

I sitt innlegg peker imidlertid Aslak Leesland i AOF på at det er viktig å skille mellom "kritikk" og det å ha en "kritisk tilnærming" (se U-landsinformasjon: mer enn bilder og nyheter):

"Informasjonen skal være kritisk. Det relaterer til prosessen. Ikke til konklusjonen. Det er avgjørende å praktisere kildekritikk og oppmuntre til leting etter alternative synspunkter og perspektiver. Så kan det hende at prosessen føres oss tilbake til utgangspunktet hva gjelder holdning til det aktuelle spørsmålet, ”Kritisk debatt om Regjeringens utviklingsmelding” betyr altså ikke nødvendigvis at vi er uenig i hva Regjeringen foreslår, men at vi har etterprøvd forslagene og stilt spørsmål rundt dem i en kritisk prosess. Så kan konklusjonen variere fra at vi er enige i forslagene eller tvert imot at hele meldingen bør skrives om. ”En kritisk gjennomgang” er noe helt annet enn å ”stille seg kritisk til” et utsagn."