Aktuelle linker og videre debatt

Det blir stadig gjentatt at den økonomiske veksten i India og Kina skyldes åpning av markeder og liberalisering. Men selv om det er riktig at den indiske og kinesiske økonomien er mer åpen enn før, betyr ikke det at India og Kina har fulgt liberalistenes råd. Tvert imot. De bygger opp sektor for sektor, og slipper dem løs på det globale markedet etter at de har bygd seg sterke. Det er ikke markedsliberalisme Kina og India tjener på - det er kjent, gammeldags merkantilistisk politikk, som alle industrialiserte land har fulgt med stort hell i sin historie. Derimot tar Afrika sør for Sahara ikke del i herlighetene, som Verdensbankens ”World Economic Outlook 2004” presentere sist høst. Det er paradoksalt at disse landene i stor grad har liberalisert etter Verdensbankens oppskrift. Uten at Verdensbanken ser ut til å ville erkjenne det faktum.

Nå er det slik at vekst måles i prosent av en gitt størrelse, BNP, brutto nasjonalproduktet. I Norge var BNP pr. innbygger i 2002 $42000, i Brasil på $2600, i Kina på $989 og i India på $487. Det som sjeldent kommer fram er at 2-3 % vekst i Norge framdeles gir mer reell velstandsøkning i Norge enn 6-9 % vekst i Kina og India. Vekstkurver er eksponentielle kurver og Norge er på den steilere del i forhold til utviklingsland og tjener mer selv med lavere vekstrate. Problemstillingen kjenner vi fra lønnsforhandlingene der høylønnsgruppene ønsker % -økning mens lavlønnsgruppene ønsker fast sum for å bidra til utjevning.

Det er imidlertid en realitet at EU og USA akterutseiles ikke minst når det gjelder konkurranse på produksjon. Men det er ikke bare på grunn av for dårlig konkurranseevne, men fordi land i sør handler med andre land i sør. Kina handler med Zimbabwe, mens EU og USA fortsatt furter over Mugabes jordreform. President Chavez bruker Venezuelas olje i strategisk handel med Kina, Brasil, Cuba med fler, mens Bush furter over at han ikke klarte å forkludre valget, og oljeprisene holder seg høye. Brasil tar initiativ til avtaler om preferansehandel mellom land i sør, noe som er helt lovlig under regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men da utelukkes OECD-landene fra preferansene.

Det er 3 grunnleggende påstander eller myter som går igjen i optimistlitteraturen:

1. Den tredje verden tjener på globaliseringen. Argumentet bygger på den globale veksten, der Kina og India er sentrale. Det skulle bare mangle, med Brasils 180 mill. innbyggere, Kinas 1,3 mrd, og Indias 1,050 mrd innbyggere. Vanligvis nevnes det bare i en parentes at en stadig større del av den tredje verden holder på å bli den fjerde verden og at spesielt Afrika sør for Sahara blir stadig mer marginalisert uansett hvor åpne økonomiene der er. Et Afrika som bare leverer råvarer, mens arbeidsstokken er verdens reservearbeidskraft med 80 % arbeidsledighet, er ikke uvanlig. At det selges mye ut av et land betyr ikke at landet blir rikere. Det kommer an på hvor mye som selges til gjengjeld og hvor profitten tas ut. Land med ulike utviklingsnivå, som Mexico og Uganda, finner at jo mer de handler, jo større blir handelsunderskuddet med utlandet. Ofte er eierkonsentrasjonen slik at der det er økende avkastning, eller sjanse for økende avkastning, har de flernasjonale selskaper og folk som ble rike under kolonitid og diktaturer for lengst sikret seg eierskap.

2. Nå er det bare for utviklingslandene å sørge for fordeling av veksten med en skikkelig skatte- og fordelingspolitikk. En antagelse om at det er mulig å få til en fordelingspolitikk, kanskje til og med en velferdsstat, i for eksempel Brasil under markedsliberalismen er i beste fall naiv. Men hva skjer med utenlandsinvesteringene om Lula setter i gang med å skattlegge arbeid, avkastning og naturbruk slik at folk kan løftes ut av favelaene? Industriene i verdens eksportsoner (30% av Manilas industriarbeidsplasser er i slike soner) er designet slik at de kan flyttes på 36 timer. De bryr seg ikke engang med å sette firmanavn på sine strengt bevoktede porter. De gamle utviklingsteorienes antagelser om en trickle down effekt av vekst er det lenge siden noen har sett noe til. Det vil være nok å spørre tekstilarbeiderne som streiker i Ugandas eksportsoner; Brasils arbeidere som ikke får økt lønn på grunn av 0-sultprogrammet til Lula, eller renovasjonsarbeiderne i Norge som jobber dobbelt så hardt for samme lønn for franske multinasjonale Veolia - om de merker noen trickle down effekt.

3. Det er liberaliseringen og åpning markedene som har fått til veksten. For det første er det slik at det Kina og India gjør i dag er en styrt bruk av markedet. Alt fra kapital og valutakontroll til hvordan de legger till rette for sine vekstsektorer bekrefter at det ikke er markedsliberalisme de driver med. Kinas myndigheter er målrettet på å kjøpe råvarer og levere billig arbeidskraft. Eksportsubstitusjon het det før det ble bannlyst av de nyliberale økonomene. Dessuten er det ikke selve åpningen av deler av markedene som alene forklarer veksten, men det de gjorde før de åpnet – bygget sektorer som kunne konkurrere. Det er kjent politikk. Finland gjorde nylig det samme.

Handel over landegrensene er ikke det viktigste særtrekk ved globaliseringen. Det har vært handel over landegrensene så lenge det har eksistert landegrenser. Den økonomiske globaliseringen handler i bunn og grunn om økende monopolisering av sentrale innsatsfaktorer i økonomien, minimalisering av statenes politiske handlingsrom, og binding av en liberalistisk politikk gjennom internasjonale folkerettslige avtaler og økonomiske sanksjoner. Aktiviteten i tvisteløsningsorganet i Verdens handelsorganisasjon har steget eksponentielt siden sammenbruddet av ministerkonferansene i Seattle i 1999 og Cancun i 2003.

Foreløpig er det i EU og USA monopoliseringen er konsentrert. Men Kina og India holder nå på å skape et nytt økonomisk senter i Øst, som utfordrer de gamle monopoler. Det betyr langt fra at ”den tredje verden” generelt, eller dens fattige tjener på det. For noen land blir det som å være en lus mellom to negler. Eller som det afrikanske ordtaket kan fortelle: ”Når elefantene kriger eller elsker, dør gresset”. For de titusener av arbeidsplassene som er truet i tekstilindustrien i modellandet Mauritius, i Zimbabwe, og de som er lagt ned i Lesotho og Tanzania er de to neglene USAs subsidier og Kinas tekstilindustri. Zimbabwe øker nå sine tollsatser med 40 % for å sikre sitt nasjonale marked mot dumpingen.

Den søramerikanske union ble etablert 8. desember i fjor i Cuzco i Peru, for å sikre regional integrasjon og styrke søramerikansk enhet i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det kan hende at Brasil med omliggende stater kan utgjøre et nytt økonomisk senter. Brasils utenriksminister C. Amorim regnet ikke med at fjerning av subsidier som ble avtalt i WTO i juli 2004 ville skape mer enn ca 10 mrd US$ til Brasil av de estimerte ca $200 mrd ekstra handel for utviklingslandene. Avgjørende er det imidlertid at disse landene er så gjeldstyngete og kompradoriseringen av næringslivet så fundamental (Compradors er i Latin Amerika betegnelsen på agenter for utenlandske eierinteresser), at det økonomiske tyngdepunktet som holder på å utvikle seg i beste fall gjør nasjonale økonomier meget sårbare.

I Afrika, spesielt sør for Sahara, konsentreres nesten alle utenlandske investering om landets råvarer, men ingen forarbeider i Afrika. Her ble kompradoriseringen forseglet i avtaler allerede da landene forhandlet seg ut av kolonistyret siste halvdel av forrige århundre, og det har fortsatt helt inn i dagens frihandelsavtaler med EU. Afrika gjør som markedsliberalistene forteller dem: stiller lite krav til investorene om teknologioverføring eller bruk av lokal arbeidskraft. Dette blir det ikke langsiktig utvikling av. Verken milliarder eller millioner av befolkningen løftes ut av fattigdommen under markedsliberaliseringen i Afrika.

Så foreløpig står kampen mellom det gamle Anglo-amerikanske imperiet i Vest, og de enda eldre men samtidig nye imperier i Øst. Mellom de to neglene i Øst og i Vest, som på merkantilistisk vis utfordrer dominansen til hverandre, ligger alle de fattigste små og mellomstore landene i verden. Kampen står om monopoler, makt og eierkonsentrasjon.

Den teknologiske monopoliseringen: 80 % av verdens patenter er registrert i EU og USA. Det er 6 land i verden som stadig har positiv handelsbalanse når det gjelder salg av lisenser. Bare Sveits er utenfor EU og USA. Det er innen mat, medisin, IKT og massekultur at storselskapene i største grad har klart å konsentrere makt. Det er en håndfull storselskaper innen hver sektor. På 1980 og 90-tallet vokste de såkalte sørøstasiatiske tigrene like fort, og økonomier og journalister spådde vekst inn i himmelen. De hadde fått kopiere amerikansk teknologi. Det var viktig å bygge kapitalistiske bolverk mot kommuniststatene under den kalde krigen. TRIPS avtalen, som USAs storselskaper fikk kuppet inn i WTO i 1994 hjelper godt til. Likevel kopierer Kina og India teknologi patentert i USA. Det går tvister i WTO mellom USA og disse landene. Brasil tørr ikke kopiere annet enn medisiner der patentet har gått ut på dato,dvs lovlig kopiering. Sør-Afrika torde ikke kopiere lovlig engang, AIDS-medisiner til sin befolkning. Denne tilbakeholdenheten av noen store utviklingsland er en god indikasjon på hvor trygge de er på at ikke økonomien kan veltes stormaktene. Brasil er ikke mye trygg, og Sør-Afrikas folk har fortsatt apartheidgjelden å bære på.

Monopol over finansmarkedene: G7 sitt største problem på deres møter om dagen er Kinas manglende liberalisering av sin valuta. Kina har kontroll. De har så stor fattigdom og så stort nasjonalt marked som kan bygges, at de tåler undervalueringen. Utenlandsk valuta kommer jo strømmende uansett og landets strateger tenker langsiktig. Tigrene i Sørøst-Asia liberaliserte sine valutaer og sine finansmarkeder på Verdensbankens og IMFs anbefaling. Vips, ingen fare for USA og EUs finansielle monopol lenger. USA ønsker en kinesisk valuta som ikke truer deres økonomi. Liberalisering av finansielle tjenester stå øverst på ønskelisten til USA og EU - spesielt England i tjeneste (GATS)-forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon.

Monopolistisk tilgang til naturressursene: Det kan hevdes at også de fattigste land tjener på at noen land er lokomotiver, for eksempel Kinas investeringer i koppergruver i fattige Zambia. Men gruvene er ikke ny produksjon. Det er gamle gruver. Kina kjøpte ikke gruvene av Zambia, men av Ivanhoe Capital Corporation, som igjen kjøpte da Verdensbanken krevde privatisering av naturresursene i Zambia. Kina forarbeider ikke kobberet i Zambia og skaper ikke arbeidsplasser i Zambia. Kobberet sendes til videreforarbeiding via et fransk selskap i Sør Afrika. Kinas økte handel med Zambia har en negativ handelsbalanse for Zambia: 9 millioner USD der BNP i 2003 var på bare 4300 millioner USD. Det betyr 9 millioner USD i økt gjeld - årlig. Hvordan skal Zambia bli rikt av slikt? Poenget er at Kina skjønner at landet må eie, eller ha kontraktfestet tilgang til naturressurser for sin produksjon skal det bli en stormakt. Så mens de store vestlige gruveselskapene trekker seg ut av kortsiktig profitthensyn, kjøper Kina langsiktig strategisk – det nye imperiet.

Media- og kommunikasjonsmonopoli: EU har bedt samtlige av de minst utviklete landene som er med i WTO om å liberalisere sin telekommunikasjonstjenester. Kampen om markedskontroll er i full gang. Kommunikasjon er god butikk, og stor politikk. Fusjonen av America Online (AOL) og Time Warner i 2000 omfattet aksjeverdier i størrelsesorden 350 milliarder dollar. Konsernet eier internettleverandører, plateselskap, tv-stasjoner som CNN, kabel-tv-nettverk, filmstudio, forlag med mer. Time Warner omsatte for 39,5 milliarder dollar i 2003. Etter Time Warner følger en håndfull storkonsern som sammen dominerer det globale informasjons- og underholdningsmarkedet: Vivendi Universal (omsatte for 24,5 milliarder euro i 2003); Viacom (26,5 millarder dollar); News Corporation (omtrent 22 milliarder dollar); Bertelsmann (16,9 milliarder euro); The Walt Disney Company (10,9 milliarder dollar).

Dereguleringen av italiensk kringkasting på 70- og 80-tallet åpnet for Silvio Berlusconi, i kommersiell tv. Han fikk kontroll over tre landsdekkende tv-nettverk, kinomarkedet, store selskaper i bokbransjen, dagsaviser, med mer. Innen 1993 var has andel av Italias tv-publikum oppe i 44,5 prosent, mens statlige RAI hadde 46 prosent. Etter at Berlusconi ble politiker har han ikke nølt mye med å konvertere eiermakt til politisk definisjonsmakt. I Berlusconis andre statsministerperiode har han fått kontroll over RAI også. Også Rupert Murdoch har konsentrert en enorm ideologisk makt. En av hans nærmeste medarbeidere understreker at «Rupert forventer at avisene hans i hovedsak står for hans syn: en kombinasjon av høyrerepublikanisme fra USA blandet med ufortynnet thatcherisme fra Storbritannia». Av Rupert Murdocks 200 redaktører var det ingen som var kritiske til britenes engasjement i Irak, forteller medieforskerne i Reporting the World. Og medieviter Brian McNair skriver at Murdochs britiske aviser under Thatcher-regimet måtte «følge den ideologiske linjen like iherdig, og med like mye respekt for sannheten i en sak, som Pravda gjorde i det gamle Sovjetunionen».

Men også her skjønner Kina og India spillet. Det gikk en tvist i WTO mellom kinesiske Huawai Telecom som hadde kopiert patenter fra det amerikanske Cisco Network. Huawai mottok 10 mrd US$ i kreditt fra Kina for å utkonkurrere de store vestlige telekommunikasjonsselskaper da de gikk inn i Afrika. India krever liberalisering av kulturtjenester i vestlige land under WTOs tjenesteforhandlinger. Bollywood har nå vokst seg stor og konkurransedyktig, og overalt i verden der det finnes indiske utvandrere vet de å kjøpe seg inn i mediene og spre indisk mediekultur.

Monopol over masseødeleggelsesvåpen er, i følge økonomen Samir Amin, det femte monopolet. USA, med resten av OECD-landenes aksept, er det eneste land som tillates å ha masseødeleggelsesvåpen. Hele krigen mot terror har i hovedsak latt en supermakt definere hva som er akseptable antiterrorpolitikk og akseptable våpen. KrFs uttalelse i stordingsdebatten 26. april 2005 om at USAs strategiske atomvåpen må fjernes fra europeiske NATO-lands jord er en liten respons på at det ikke er bare greit.

I Verdens helseorganisasjon i 2005 skal World Health Assembley diskutere den endelige utrydning av koppe-viruset. Etter en omfattende vaksinering var viruset som har kostet mer enn 300 millioner av menneskeliv i det 20. århundre erklært utryddet i 1997. Men et lite unntak, USA og Sovjetunionen har villet beholde viruset for militære laboratorieforsøk og genetisk forskning. I en konferanse i Genève 23. april 2005 ble bekymringen for utslipp og mulighet for militær bruk diskutert. Håpet er at verden etter 25 års forsinkelse endelig kan utrydde viruset.

For å konkludere, så er det en ny dynamikk i verden. Det er i ferd med å utvikle seg nye politiske og økonomiske maktsentre i Asia og kanskje i Sør-Amerika. Disse sentrene kan bli nye imperier som utfordrer dagens stormakter USA og EU. Spørsmålet er imidlertid om de vil føre en annen økonomisk politikk overfor verdens fattige land, og om de vil fungere som lokomotiver for er utvikling i sine regioner og i Afrika. Hvis det er tilfellet, vil mye handel og råvarer kunne bli Sør-Sør handel. Uansett om afrikanske land blir fattigere eller rikere, kan utviklingen medføre begrenset tilgang for dagens industriland.

Samtidig skjer det en eierkonsentrasjon i privat sektor. Monopoliseringen hjelpes godt på vei av den markedsliberalistiske politikken som vestlige land fører og promoterer. Dette kan føre til en statistisk økonomisk vekst i verden og i land der profitten tas ut, men de bidrar til større forskjeller innen land og mellom land. I dag føler selskapene seg godt beskyttet i dagens industriland, ikke minst gjennom lovverk om immaterielle rettigheter og eiendomsretter. Men private selskap er troløse, de følger utsikter til økende avkastning, og forlater synkende skip.

For oss i Vesten kan vi ikke la dette scenariet ut av våre vurderinger. I dag føres den politiske debatten som en strutsedebatt som om verdens utvikling bare er å forlenge kurver og trender. En strategi er USAs monopolisering av militær makt. En annen kan være å legge om politikken ikke-imperialistisk retning der vi følger Kardemommeloven. Da kanskje kan også gresset i Afrika få overleve mens elefantene elsker.

____________

Aktuelle linker:

Medieklipp:

• De fattige truer, kommentar av Stein B. Hauglid, Dagens Næringsliv 26.05.05
  Drømmen er i ferd med å bli virkelighet: Det er vekst i fattige land. Det skaper problemer – og det skaper motstand. I mer enn 50 år har vi hørt at internasjonal handel er viktig. Det er handel som skaper vekst og velstand. Vi har hørt det fra Gatt som er blitt WTO, vi har hørt det fra OECD, fra IMF, fra Verdensbanken, fra universitetskatetre, fra politikere. Handel er godt for oss. Godt for oss alle.
• Svakere vekst i verden, Aftenposten 25.05.05
  OECD mener Kinas store overskudd i utenrikshandelen, som er utsatt for voldsom kritikk fra USA fordi det er en hovedforklaring på det rekordstore handelsunderskuddet deres, vil øke ytterligere i år.
• dn.no - Mister balanse, kommentar av Sofie Mathiassen, Dagens Næringsliv 25.05.05
  Solid i Asia, tilbake til trend i USA og svakt og usikkert i Europa. Det er OECDs spådommer for den økonomiske veksten fremover i organisasjonens halvårlige økonomiske analyse, som kom igår.
• Hva kan fattige land lære av Kina og India?, Vårt Land 20.05.05
  Både Kina og India har hatt en kraftig økonomisk vekst de siste tiårene, og takket være disse to landene er det blitt færre fattige i verden. Hva er oppskriften?
• Råvarepriser til værs, Vårt Land 11.05.05
  – Økte råvarepriser er gode nyheter for noen fattige råvareproduserende land, men dårlige nyheter for andre, fordi oljeprisen har steget så kraftig. Oljeproduserende land som Angola, Nigeria og land i Midtøsten og Sentral-Asia er de store vinnerne, mens fattige, oljeimporterende land må bruke en økende del av sine eksportinntekter på oljeimport. Det kan igjen øke deres gjeldsbyrde, sier forskningssjef Arne Wiig ved Christian Michelsens Institutt (CMI).
• U-land: Frihandel er ikke nok, debatt av Sigrid Jacobsen og Frøydis Olaussen, Attac Oslo Vest, Aftenposten 09.05.05
  Herbert Kristoffersen og Arild Wegener skriver i sitt innlegg 24. april at de blant annet ikke forstår vår kobling mellom skatteparadis og handel med u-land. Isolert sett kunne utenlandsinvesteringer være et gode for u-land. Imidlertid ser vi at det går enorme pengestrømmer ut av landene.
• U-land trenger mer, ikke mindre handel, debatt av Herbert Kristoffersen, cand.oecon og Arild Wegener, siviløkonom, Aftenposten 24.04.05
  Flere kritikere av vår kronikk i Aftenposten 14. mars - om at den beste hjelp til u-land er å åpne for deres varer - har oversett et hovedpoeng: Situasjonen i den tredje verden er klart bedre enn mange utviklingspessimister gir inntrykk av. De fleste såkalte u-land har vedvarende høyere vekst enn det vi har i vår egen del av verden.
• U-landene er bedre enn sitt rykte, kronikk av Herbert Kristoffersen, cand.oecon og Arild Wegener, siviløkonom, Aftenposten 14.03.05
  "Trade, not aid" er et velbrukt slagord som får stadig bredere tilslutning i den tredje verden. Frihandel oppfattes som et rettferdskrav.
• Tjener rått på globalisering, kommentar av Grete Gaulin, Ny Tid 22.01.05
  At ikke den tredje verden tjener på globalisering? I Brasil, India og Kina rister man på hodet over påstanden.
• Globalisering, kapitalisme eller imperialisme?, kronikk av Tore Linne Eriksen, Klassekampen 21.12.04
  Det nærmer seg den tida hvor folk blir spurt om nyttårsforsetter. Her er et forslag: la året 2004 bli det siste i historien hvor ordet ”globalisering” blir brukt.

Nyheter og aktuelt på ressurssidene:

• Verden på feil kurs mot 2015?, 14.01.05
• Globaliseringskritikere og - tilhengere, 10.11.04
• Frihandel og markedsadgang for landbruksvarer - for de fattige?, 24.06.04
• Globaliseringsdebatten og skillelinjer i norsk utenrikspolitikk, 15.03.04