G77 - eller gruppen av 77 land - ble etablert av 77 utviklingsland i 1964 for å fremme utviklingslandenes interesser i FN. I dag har antall medlemsland økt til 132. G77 omfatter store land som Kina, India, Indonesia, Sør-Afrika og Brasil og representerer størstedelen av jordas befolkning og verdens fattige. Verdenssamfunnets innsats for FNs tusenårsmål skal først og fremst komme disse til gode, men de har stort sett liten innflytelse i verdenssamfunnet. I en årrekke har de fleste av dem, ikke minst på grunn av gjeldskrisen på 1980-tallet, blitt tvunget til å gjennomføre den politikken de rike landene, gjennom Verdensbanken, IMF og WTO, har diktert: privatisering, kutt i offentlige utgifter, liberalisering av finans- og handelspolitikken og andre tiltak oftest assosiert med nyliberalistisk politikk. Noen reduksjon i fattigdommen har de færreste sett noe til. Nå krever de politisk handlingsrom slik at de selv kan bestemme hva slags politikk som skal føres. I handlingsplanen fra Sør-toppmøtet (les hele dokumentet her) er det i planens første punkt enighet om:

"Å arbeide for en felles strategi for å sikre nasjonalt, politisk handlingsrom for utviklingsland på alle områder, spesielt handels-, investerings-, finans- og industripolitikk, som vil tillate utviklingsland å treffe vedtak om de mest hensiktsmessige tiltak og aksjoner i henhold til deres nasjonale interesser og prioriteringer og for å realisere retten til utvikling."

Nord/Sør-historien gjentar seg

Den store medieinteressen og politiske oppmerksomheten i vesten for møtene i G8-gruppen av verdens mektigste land forut for høstens toppmøte i FN, der bl.a. arbeide for FNs tusenårsmål skal gjennomgås, står i sterk kontrast til interessen for Sør-toppmøtet i Doha. Mens mediedekningen av gjeldsvedtaket til finansministrene i G8 sist helg har fått stort gjennomslag er Sør-toppmøtet knapt nevnt. Det samme skjedde for 5 år siden, da det første Sør-toppmøtet ble avholdt i Havanna, forut for FNs tusenårstoppmøte. I en kommentar til dette forholdet skrev Noam Chomsky den gang bl.a. (les hele kommentaren her):

"De forente nasjoners toppmøte i New York i september var det andre viktige møtet av statsledere ved markeringen av årtusenskiftet. Det første var Sør-toppmøtet i Havana i april. FN-toppmøtet fikk stor publisitet i USA, mens Sør-toppmøtet knapt ble nevnt, noe som nettopp gjenspeiler "ubalansen" i det globale systemet som toppmøtet beklaget."

Til tross for FNs tusenårserklæring og løfter om å gi utviklingslandene større innflytelse i verdenssamfunnet har maktforholdet mellom rike og fattige land ikke endret seg vesentlig, selv om utviklingslandene i større grad enn tidligere har gjort seg gjeldende i forhandlingene om Verdenshandelen innenfor Verdens handelsorganisasjon (se f.eks. kronikk av Aksel Nærsted i Dagbladet 21.09.03: Cancun: Sammenbruddet var en seier).

I en rapport utarbeidet av Sør-senteret i Geneve (etablert som tenketank av utviklingsland) til Sør-toppmøtet reises følgende spørsmål forut for høstens FN-toppmøte (les hele rapporten her):

"Hva slags FN for det 21. århundrede? Et nytt Nord/Sør-skille?"

Politisk handlingsrom, kondisjonalitet og FNs tusenårsmål

I erklæringen fra Sør-toppmøtet (les dokumentet her) fremmes det en rekke anbefalinger til FN-toppmøtet om oppfølging av FNs tusenårserklæring til høsten (les mer her: FN-toppmøtet 2005, RORG-samarbeidet). Også her står spørsmål knyttet til politiske handlingsrom øverst:

"Understreke at hvert enkelt land har suveren rett til å avgjøre sine egne utviklingsprioriteringer og strategier og vi oppfordrer verdenssamfunnet til å kategorisk avvise alle former for kondisjonalitet i forbindelse med tilveiebringelse av bistand."

FNs tusenårsmål er nært knyttet opp til Verdensbankens og IMFs krav om utarbeidelse av strategier for reduksjon av fattigdom (PRSP) som grunnlag for gjeldslette, bistand og lån. PRSP-prosessen har vært gjenstand for hard kritikk på grunn av de krav (kondisjonalitet) som har blitt stilt for at Verdensbanken og IMF skal godkjenne strategiene (se f.eks. Joy Chavez og Shalmali Guttal, Focus on the Global South: PRSP - Dårlig pakkeløsning for fattigdomsreduksjon). Også kritikken mot den gjeldssletten som sist helg ble vedtatt av G8s finansministre dreide seg om dette (se f.eks. Klassekampen 13.06.05: Betalt med reformer). Erklæringen fra Sør-toppmøtet har betegnende nok ikke kommentert G8-beslutningen om gjeldslette, men i stedet understreket følgende:

"Vi understreker behovet for internasjonale regler som gir politisk handlingsrom og politisk fleksibilitet for utviklingsland, slik dette er direkte knyttet til nasjonale regjeringers utviklingsstrategier. Vi understreker videre behovet for politiske handlingsrom for de utviklede utviklingsstrategiene som tar hensyn til nasjonale interesser og lands ulike behov, som ikke alltid blir tatt hensyn til i internasjonal økonomisk politikk i prosessen med integrering i verdensøkonomien."