Appellen fra de folkevalgte er i samsvar med det som er et grunnleggende demokratisk prinsipp i ethvert demokrati og i samsvar med et av de sentrale punktene i den kritikken mot Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) som fremmes av sentrale utviklingsorganisasjoner i rike og fattige land. Men om det stort sett er enighet om prinsippene, så er det langt fra noen enighet om hva som skjer i praksis.

Krav fra Verdensbanken og IMF (de multilaterale finansinstitusjonene) om utarbeidelse av strategier for reduksjon av fattigdom (PRSPer) som grunnlag for gjeldslette, lån og bistand skal i prinsippet sikre at de fattige landene gjennom nasjonale demokratiske prosesser har "eierskap" til egen utvikling. I praksis, hevder kritikere, er PRSP-prosessen "gammel medisin på ny flaske" og viderefører Verdensbankens og IMFs krav om liberalisering, privatisering og andre former for nyliberalistisk politikk (se f.eks. Nasjonale fattigdomsstrategier (PRS) - reduksjon av fattigdom eller gjentakelse av feilslag?, Aktuelt 11.11.03). Ulike oppfatninger på dette området sto sentralt i debatten om regjeringens utviklingsmelding i fjor (se f.eks. Sommerens utviklingsdebatt i media, Aktuelt 29.06.04).

I en fersk rapport fra en gruppe sentrale utviklingsorganisasjoner (se Kept in the dark, Action Aid, World Democratic Movement, AFRODAD m.fl.) gis det eksempler på hvordan press fra de multilaterale finansinstitusjonene fortsatt overstyrer de folkevalgte på en måte som ligger fjernt fra de prinsipper om godt styresett som skal ligge til grunn for utviklingen av fattigdomsstrategier (PRSPer) i fattige land.

Appellen fra de folkevalgte er et viktig innspill og kommer samtidig med at Storbritannia nå går i front for å fjerne politiske krav (kondisjonalitet), herunder «sensitive felter som privatisering og handelsliberalisering» i forbindelse med PRSPene (se Giverreform i sakte fart, Bistandsaktuelt 03/2005), men om det vil få noen innflytelse og endre Verdensbankens kurs på dette området etter at den omstridte Paul Wolfowitz overtar sjefsstolen i Verdensbanken i juni gjenstår å se (se Wolfowitz "enstemmig" godkjent for Verdensbanken, Aktuelt 01.04.05).

Verdensbanken og IMF uten parlamentarisk kontroll

Sist høst la en gruppe utviklingsorganisasjoner (Halifax Inititiative, Bretton Woods Project m.fl.) fram rapporten "Hvem passer butikken?" (Who's Minding the Store?, Legislator Oversight of the Bretton Woods Institutions, oktober 2004). Rapporten var basert på en undersøkelse i 17 rike land (industriland) av i hvilken grad disse landenes folkevalgte hadde oversikt over hva som skjer i de multilaterale finansinstitusjonene og hva dere egne representanter i styrene driver med. Resultatet var nedslående og viste at de folkevalgte hadde liten oversikt og i liten grad ble konsultert.

Nå har en annen gruppe organisasjoner lagt fram en ny rapport: "Holdt i uvitenhet" (Kept in the dark (pdf), A briefing on parliamentary scrutiny of the IMF and World Bank, World Democratic Movement, Christian Aid m.fl., april 2005), som gir eksempler på hvordan også folkevalgte i utviklingsland undergraves eller holdes utenfor viktige spørsmål som angår den økonomiske politikken, f.eks. i Ghana:

"I 2003 innførte regjeringen i Ghana økt toll for ris og fjærkre. Til tross for at de hadde fått parlamentets godkjenning og til tross for at det var i overensstemmelse med de tollsatser som tillates av Verdens handelsorganisasjon (WTO), så var et par møter med IMF alt som skulle til for å overtale regjeringen til å omstøte beslutningen. IMF presset regjeringen i Ghana til å handle i strid med grunnloven."

- Dette eksempelet er på ingen måte sjeldent, heter de i rapporten, som forklarer dette slik:

"Dette skyldes den mangel på demokrati som gjennomsyrer alle nivåer i de internasjonale finansinstitusjonene, fra utnevnelsen av tjenestemenn på høyt nivå av ledere i USA og Europa til måten de internasjonale finansinstitusjonene arbeider på i utviklingsland."

Enighet blant norske partier?

I Stortingets innstilling til regjeringens utviklingsmelding sist vinter sto en samlet utenrikskomité bak følgende merknad (se Innst.S.nr.93, 2004-2005):

"Det er nødvendig at IMF og Verdensbanken forbedrer seg hva gjelder å gi myndighetene i de ulike landene rom til å formulere sine egne prioriteringer og sin egen politikk. Målet må etter komiteens syn være økt eierskap til egen utvikling."

Nå har også representanter fra samtlige partier i utenrikskomiteens stilt seg bak appellen til Verdensbanken. De norske parlamentarikerne som står på signaturlisten er (se IPP Signatures):

• Karin Andersen, Ap
• Gunhild Øyangen, Ap
• Aslaug Haga, Sp
• Øystein Djupedal, SV
• Inge Lønning, H
• Morten Høgedal, FrP

Likevel er det nok slik at denne enigheten tilslører ulike syn på både den politikken som føres av de to finansinstitusjonene og måten de styres på. Norsk politikk overfor og i disse institusjonene ikke nevnt i programutkastene fra regjeringspartiene Høyre og KrF, mens det i programmene for 2005-2009 fra Arbeiderpartiet og SV er en rekke referanser til disse.

I Arbeiderpartiets program (se Partiprogram 2005-2009) står det bl.a. at partiet vil:

• at Det internasjonale pengefond og Verdensbanken underordnes vedtakene i et økonomisk og sosialt sikkerhetsråd i FN.
• styrke utviklingslandenes innflytelse i Verdensbanken og Pengefondet for å få større åpenhet og mer demokratisk deltakelse i beslutningsprosessen.
• at utviklingsstrategiene til Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgås på nytt, og fattigdomsstrategier må formes og forankres i det enkelte utviklingsland.

I SVs program (se SV - Kapittel 13: Fred og solidaritet) kan vi bl.a. lese følgende:

"Verdensbanken og IMF er tvers gjennom udemokratiske institusjoner med stor makt over land i sør. Organisasjonene er i praksis de rike landenes redskaper for å tvinge gjeldstyngede land til å kutte i offentlige utgifter, privatisere og åpne markedene sine. SV vil arbeide for å legge ned Verdensbanken og IMF. De bør erstattes av demokratiske institusjoner under FN-kontroll."