- Det blir mer og mer pinlig for Norge at vi er med i "koalisjonen av de villige" når mange land trekker seg ut, sa leder i Fredsinitiativet Ingrid Fiskaa til Dagbladet på lørdag, i forbindelse med demonstrasjonen i Oslo (se Demonstrerte mot Bush, Dagbladet 20.03.05). Demonstrantene krevde USA ut av Irak, mens andre, som Dagsavisens Erik Sagflaat, fortsatt øynet et lite håp (se To års krig - og lite er blitt bedre, kommentar av Erik Sagflaat, Dagsavisen 19.03.05):

"Denne helgen går krigen i Irak inn i sitt tredje år. Vi klynger oss til håpet om at det – tross alt – skal vokse fram et demokratisk Irak på ruinene av ødelagte byer og tusener av graver. Til nå er det meste bare blitt verre."

VGs Svein A. Røhne ser imidlertid atskillig lysere på situasjonen (se Hvis Bush har rett . . ., kommentar av Svein A. Røhne, VG 17.03.05):

"Lederskribenter og andre kommentatorer i norske aviser og kringkasting går vanskelige tider i møte. For jammen ser det ikke ut til at USAs utskjelte cowboypresident har klart å utrette mer i kruttønna Midtøsten enn flere tiår med internasjonalt diplomati."

Den britiske avisa The Guardian har sett på lederkommentarer i en del avsier og oppsummerer: To år etter at krigen begynte, er debatten så heftig som noen gang (se 'A land laid waste and divided', The Guardian, 21.03.05).

Demokratiet på fremmarsj i midt-Østen?

Bush-tilhengerne i USA er optimistiske etter krigen i Irak. Typisk for disse er den ny-konservative tenke-tanken "The American Enterprise Institute", som har følgende tema-tittel på siste utgave av sitt magasin "The American Enterprise": Demokratiet bryter ut i midt-Østen (se Democracy Breaks Out in the Middle East, The American Enterprise Institute April/May 2005). I hovedartikkelen fra Karl Zinsmeister (se In the Middle East, a New World) siteres bl.a. den libanesiske opposisjonspolitikeren og druserlederen Walid Jumblatt, som ser utviklingen i Libanon i lys av Irak:

"Dette er underlig for meg å si, men denne endringsprosessen har startet på grunn av den amerikanske invasjonen i Irak. Jeg var kynisk om Irak. Men når jeg så det Irakiske folket stemme, 8 millioner av dem, så var det starten på en ny arabisk verden. Det syriske folket, det egyptiske folket, alle sier at noe er i forandring. Berlin-muren har falt. Vi kan se det."

Blant de som utfordrer denne framstillingen er Phyllis Bennis ved Institutt for Politiske Studier i Washington, som i en kommentar (se Democracy and Ocupation: What's Really on the Rise Across the Middle East?, Phyllis Bennis, Institute for Policy Studies, 12.03.05) bygger videre på en uttalelse fra den egyptiske forfatteren og feministen Nawal al-Sadawi:

"I en radiosending fra 'Demokrati nå' nylig, sa den velkjente egyptiske feministen, forfatteren og aktivisten Nawal al-Sadawi det helt riktig. I et tilsvar til President Bush' skryt av at egen politikk, spesielt invasjonen og okkupasjonen av Irak, på en eller annen måte hadde skapt bevegelsen i retning av 'demokrati' i Midtøsten, sa hun: 'Dette er en ny type imperialisme. Nå stjeler de ikke bare vårt land og være ressurser, men de stjeler like godt vår kamp også'."

- Olje-interessene vant i Irak

Fra USAs side ble invasjonen av Irak begrunnet med at Saddam Husseins regime hadde eller var i ferd med å produsere masseødeleggelsesvåpen. Mange kritikere mente at det snarere var USAs behov for å kontrollere Iraks olje som var motivet (se Iraks olje og USAs motiver, RORG-Samarbeidet 7.1.03). Sist uke kunne BBC fortelle at Bush-administrasjonen hadde planer for invasjon av Irak og for Iraks olje før terror-angrepet mot USA 11. september 2001 (se Secret US plans for Iraq's oil, by Greg Palast, BBC 17.03.05):

"I virkeligheten var det to motstridende planer, som førte til en skjult krig mellom ny-konservative i Pentagon på den ene siden mot en blanding av ledende oljeinteresser ("Big Oil") og 'pragmatikere' i USAs utenriksdepartement på den annen side.

- 'Big Oil' synes å ha vunnet, hevder BBC og forsetter:

"Ny planer, som Newsnight og Harper's Magazine har mottatt fra Utenriksdepartementet under den amerikanske loven om informasjonsfrihet, tok til orde for etableringen av et statseid oljeselskap slik USAs oljeindustri ønsket. Dette ble fullført i januar 2004 under veiledning fra Amy Jaffe fra James Baker Instituttet i Texas. USAs tidligere utenriksminister James Baker er nå jurist og representerer Exxon-Mobil og regjeringen i Saudi-Arabia."

At oljeinteressen vant fram hevdes også å være årsaken til at Paul Wolfowitz nå er lansert som kandidat til toppjobben i Verdensbanken (se Secret US Plans for Iraq's Oil, Greg Palast):

"Hvorfor ble Paul Wolfowitz skjøvet ut av Pentagon og over i Verdensbanken? Svaret ligger i et 323-siders dokument, hemmelig fram til nå, som antyder at olje-industriens allierte i Bush-administrasjonene har nedkjempet de ny-konservative og dere leder Wolfowitz."

Et stadig tøffere USA

- Den politiske arkitekten bak Irak-krigen, Paul D. Wolfowitz, blir høyst sannsynlig ny sjef for Verdensbanken, skrev Dagbladet på lederplass i går (se Utsendt fra haukeredet). Avisa ser utnevnelsen som et ledd i President Bush' strategi for å nå sine ambisjoner etter valgseieren sist høst:

"Viseforsvarsministerens forfremmelse til å ta økonomiske grep som angår hele kloden, er en av de siste brikkene i puslespillet som president Bush nå legger for sin nye fireårsperiode i Det hvite hus. De andre brikkene heter utenriksminister Condoleezza Rice, CIA-sjef Porter Gross, etterretningsdirektør John Negroponte, FN-ambassadør John Bolton og justisminister Alberto Gonzales."

"Fellesnevneren er tette bånd til president Bush og en felles forståelse, en slags misjonsbefaling, om å gå ut og gjøre både USA og resten av verden til hans disipler."

Liknende kommentarer har de siste dagene preget flere norske aviser (se bl.a. Hauk over hauk, Klassekampen 18.03.05, Hauk over hauk, kommentar av Erik Sagflaat, Dagsavisen 18.03.05 og Maktens signaler, lederkommentar i Aftenposten 19.03.05) og er et signal om at president Bush, to år etter invasjonen av Irak, har større vilje til makt enn noen gang.

Mediestrategier og merkevarebygging

USAs muskler og vilje til makt møtes møtes imidlertid med skepsis, motstand og protest mange steder og nylig ansatte President Bush sin tidligere PR-rådgiver Karen Hughes som "viseutenriksminister for offentlig diplomati og samfunnsspørsmål" (se Bush utnevner internasjonal PR-sjef, VG-NTB 13.03.05) eller global "PR-dronning" som Aftenposten kaller henne (se Bush' globale PR-dronning, Aftenposten 20.03.05).

- En av de største utfordringene som nå venter Hughes, blir trolig å overbevise verdens muslimer om at Bush ikke er ute på noe kristent korstog, og å vinne internasjonal støtte til hans kampanje for demokrati i Midtøsten, i følge VG (NTB). Hennes oppgave blir å "selge" President Bush' politikk til utlandet og å markedsføre det Naomi Klein kaller "Merkevaren USA".

- Stilt overfor en arabisk verden i harnisk over den amerikanske okkupasjonen av Irak og USAs blinde støtte til Israel, er ikke løsningen å legge om denne brutale politikken, fastslår Naomi Klein i en kommentar i Dagbladet 15. mars (se Merkevaren USA) og fortsatter: Den går ut på, for å si det på den pseudo-akademiske måten som er vanlig når man bygger en merkevare, «å fortelle en annen historie». Og det er nettopp det USA gjør når det gjelder Irak og Midtøsten, i følge Klein:

Merkevaren USAs siste historie ble lansert 30. januar, den dagen irakerne gikk til valg, supplert med et fengende uttrykk («purple power») og bilder av irakere med lilla (purple) fingre. (For å sikre seg mot at noen stemte flere ganger, måtte velgerne dyppe pekefingeren i blekk, red.anm.) Dette ble naturligvis presentert sammen med en ny fortelling om USAs rolle i verden, velvillig fortalt og gjentatt av den uoffisielle merkevaresjefen i Det hvite hus, spaltist Thomas Friedman i New York Times: «Irak er satt inn i en ny ramme. Det er ikke lenger en historie om irakiske opprørere som forsøker å frigjøre landet fra amerikanske okkupanter og deres irakiske «medhjelpere». Vi har fått en fortelling om et overveldende flertall som, med amerikansk hjelp, forsøker å bygge et demokrati i strid med det irakiske Baath-fascister og hellige krigere ønsker.» Den nye fortellingen er så smittsom at den har utløst en dominoeffekt som minner om Berlinmurens fall og kommunismens sammenbrudd, får vi høre. (Skjønt den eneste muren som er å se i «den arabiske Praha-våren», er Israels apartheid-mur.)

På hjemmebane har Bush fått god hjelp av amerikanske medier, i følge en ny studie av Hans M. Synstnes utgitt av Institutt for forsvarsstudier (se Vaktbikkje sov før Irak-krigen, Vårt Land 16.03.05):

"Amerikanske fjernsynskanaler sviktet sin kritiske rolle under opptrappingen til Irak-krigen. Kommersielle hensyn bidro til at kanalene ble mikrofonstativ for president Bush."

Men USAs mediestrategier ser også ut til å ha gjennomslag i andre deler av verden, skal vi tro professor Rune Ottosen ved Journalistutdanningen (HiO). I en kronikk i Dagbladet 3. mars analyserte han mediedekningen av tsunamien i Asia og de amerikanske styrkenes angrep i Falluja i Irak noen dager tidligere (se Tsunami vs. Falluja):

"Premissene for en vellykket mediestrategi i en krig ligger i å kontrollere strømmen av informasjon og bilder fra fronten. Her er en av årsakene til at Tsunamien fikk en helt annet oppmerksomhet enn de menneskelige lidelsene i Falluja."