Kyoto-avtalen, som trådte i kraft siste uke, har til hensikt å minske utslipp som endrer klimaet. Men den omfatter bare 30 prosent av verdens utslipp, mens andelen utslipp fra ikke berørte land er 70 prosent og raskt stigende, påpeker Bjart Holtsmark (se Kyoto-avtalen er fåfengt, Aftenposten 23.02.05). Helt andre virkemidler er nødvendige, mener han:

"Kyoto-avtalen er en internasjonal rasjoneringsordning for klimagassutslipp. Den utgjør et konsept som ikke tar høyde for klimaproblemets art og omfang. Klimaproblemet kan bare løses ved å fremskynde en historisk overgang til et samfunn basert på fornybare energikilder."

CICERO-direktør Prestrud mener også at "Kyoto-protokollen er ikke løsningen på klimaproblemet", men synes likevel det er en god start (se Klima-avtalens muligheter, Kronikk av Pål Presterud, Aftenposten 16.02.05):

"På tross av Kyoto-protokollens svakheter er det dens styrker, overlevelsesevne og det gode utgangspunkt den gir for et fremtidig styrket internasjonalt samarbeide jeg tar av meg hatten for og spretter en flaske champagne for i dag."

Menneskeskapt eller ikke - klimaendringene kommer

Det er i dag svært få som betviler at menneskelig aktivitet bidrar til klimaendringer, men de finnes. Blant disse er FrPs medlem av Stortingets miljøkomité, Øystein Vaksdal, som til Dagbladet i desember bl.a. uttalte (se - Utslipp påvirker ikke klimaet, Dagbladet 17.12.04):

"Vi anerkjenner ikke FNs klimapanels konklusjoner. Vi mener det ikke er bevist noen sammenheng mellom menneskeskapte utslipp og global oppvarming."

Imidlertid er forskere og miljøaktivister i all hovedsak enige på dette punktet og magasinet Science publiserte i desember i fjor en artikkel som viste at det eksisterer en "robust enighet om at det skjer menneskeskapte klimaendringer" (se - Klimaendringene er menneskeskapt, Dagbladet 03.12.04). Også den kanskje mest profilerte klimaskeptikeren i Norden, den danske statistikeren Bjørn Lomborg, er enig i dette (se - Kyoto er bortkastet, Dagbladet 15.12.04):

"Jeg betviler ikke at global oppvarming eksisterer. Heller ikke at den til dels er menneskeskapt."

Hva klimaendringene vil føre med seg er usikkert. - Forskerne har ti svar, hevdet Henriette Ring og Ola M. Johannessen ved Senter for miljø og fjernmåling i en kronikk i Aftenposten nylig (se Hva skjer ved klimaendring?, Aftenposten 05.02.05). Da årets utgave av årboken til Worldwatch, "Jordens tilstand" ble lansert, dagen etter at Kyoto-protokolen trådte i kraft, mente styreleder  Øystein Dahle bl.a. at de fattige landene ville rammes hardest (se Klima og fattigdom truer mest, Aftenposten 17.02.05):

"Den skjeve fordelingen i verden blir stadig mer synlig. Det er vanskelig å ikke forstå at det skaper raseri og konsekvenser. I tillegg blir det nå stadig klarere at det er den fattige verden som vil rammes av klimaendringene, som skapes av oss i den rike delen av verden."

Klimaendringene kommer - hva bør vi gjøre? (for mer informasjon om klimaspørsmål, se f.eks. Miljøverndepartementets informasjonssider: Klima)

USA: “The American Way of Life is non-negotiable.”

Når Holtsmark og andre har liten tro på Kyoto-avtalen er det bl.a. fordi USA, som står for omlag 25% av utslippene av klimagasser, ikke vil slutte seg til avtalen. USAs forrige president, Bill Clinton, signerte Kyoto-avtalen i 1997, men etterfølgeren George W. Bush besluttet i 2001 å hoppe av, i følge Aftenposten på grunn av kostnadene for amerikansk industri (se USA vil ikke slutte seg til Kyoto, Aftenposten 22.10.04).

Klimaspørsmål sto på dagsorden på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i 1992. Reduksjon av klimautslippene og forbruket av olje og gass sto sentralt. Det var i den forbindelse USAs daværende president George Bush uttalte følgende:

“The American Way of Life is non-negotiable.”

Han ville ikke forhandle om amerikanernes levesett - “The American Way of Life” - som er basert på høyt oljeforbruk. USAs energipolitikk bygger på et evig-økende forbruk av olje og antas å øke med en tredel i løpet av de neste to tiårene (se National Energy Policy, USAs energiplan, mai 2001). Amerikanske klimaforskere mener imidlertid at dagens politikk i USA ikke kan fortsette og i forbindelse med klimakonferansen i Buenos Aires i desember uttalte en av dem til Aftenposten (se Klimaforskere fra USA vil presse egne, Aftenposten 14.12.04):

"Uavhengig av hvem som blir president fra 2009, vil USA føre en mer aktiv klimapolitikk."

I følge CICERO-direktør Pål Presterud er det imidlertid feil å si at USA ikke har noen klimapolitikk (se Har USA under Bush en klimapolitikk?, Aftenposten 24.09.04).

- Kyotoavtalen bortkastet

- Kyotoavtalen er bortkastet, mener Bjørn Lomborg (se - Kyoto er bortkastet, Dagbladet 15.12.04), som hevder de ressursene som brukes kunne gjort bedre nytte for seg på andre måter:

"Tiltakene i Kyotoavtalen er altfor dyre og gir altfor liten effekt. For halvparten av det avtalen vil koste i året kunne man ifølge FNs egne beregninger gi vann, mat, utdanning og helseomsorg til hele verdens befolkning."

I utgangspunktet mener Lomborg at man i stedet for å bruke ressurser på å redusere klimaendringene heller burde satse på å tilpasse seg endringene (se f.eks. Avlyser dommedag, Bergens Tidende 26.08.02), men han har møtt sterk motstand mot sine synspunkter (se f.eks. - Lomborg tenker som Hitler, Dagbladet 21.04.04).

Når Bjart Holtsmark mener at Kyoto-avtalen er fåfengt (se Kyoto-avtalen er fåfengt, Aftenposten 23.02.05), så har han et helt annet utgangspunkt enn Lomborg og tar til orde for andre tiltak for å stanse utslippene av klimagasser:

"Løsningen av klimaproblemet ligger kort sagt i å fremskynde en overgang til en solenergiepoke. I en slik prosess kan Kyoto-avtalens opplegg for kjøp og salg av utslippsrasjoner neppe gi mer enn et marginalt bidrag. Spørsmålet er derfor om en internasjonal klimaavtale må være direkte innrettet mot å stimulere den teknologiske utviklingen på energiområdet."

 Kyoto-protokollen et første skritt - men hva så?

Selv blant Kyoto-avtalens tilhengere er det imidlertid bred erkjennelse av at avtalen i beste fall er et første skritt, slik f.eks. Pål Prestrud skrev i sin kronikk (se Klima-avtalens muligheter, Aftenposten 16.02.05):

"Mange har kritisert protokollen, fremhevet dens svakheter og trukket i tvil om den vil føre til reduserte utslipp av klimagasser. Det hevdes at den kan bli en klimapolitisk sovepute. En slik pessimisme er overdreven. Som et første steg mot et enda mer forpliktende internasjonalt klimaregime i fremtiden, er Kyoto-avtalen et imponerende byggverk, med kompliserte regler for internasjonale samarbeidsordninger og forpliktelser for de rike landene om utslippsreduksjoner av klimagasser."

Presterud tenker seg flere muligheter i det videre arbeidet:

"Kyoto-protokollen er ikke løsningen på klimaproblemet, men den er en god start. Den neste store utfordringen blir hvordan det internasjonale klimasamarbeidet skal videreføres etter 2012. Skal USA og de store u-landene som Kina, India, Indonesia og Brasil bli med i et forpliktende samarbeide, må det satses på et mangfold av forskjellige internasjonale samarbeidsordninger som kan fungere parallelt. En slags "koalisjon av villige", med EU, Canada og Japan i spissen, vil trolig være i stand til å videreføre en "Kyoto-lignende avtale" etter 2012, men det vil bli uhyre vanskelig å få USA og u-landene med på tilsvarende forpliktelser. Andre regionale avtaler kan også tenkes. Et storstilet samarbeide om teknologiutvikling, og utvikling av internasjonale tekniske standarder for utslipp fra kraftverk, biler og lignende, kan være en annen vei å gå."

VGs kommentator Per Olav Ødegaard er ikke optimistisk, men antyder at en løsning kan ligge i utvikling av renere energiformer (se Ingen grunn til å feire, VG 16.02.05):

"I en verden som tørster etter energi trenger vi teknologiske gjennombrudd som kan gi verden renere kraftkilder. I tillegg til å innfri våre forpliktelser er forskning og utprøving av nye og renere energiformer det viktigste bidrag Norge og andre rike land kan gi."

Blant miljøorganisasjonene har WWF lansert 9 skritt for klodens klima og disse omfatter (se - WWFs ni skritt for klodens klima, WWF-Norge 16.02.05):

1. En mer ambisiøs klimapolitikk helt nødvendig.
2. Den største klimasynderen, kraftsektoren, må få sterk prioritet.
3. EUs handel med utslippskvoter må lykkes.
4. Støtte til ren teknologi i utviklingsland.
5. Ren energi må bli lønnsom forretning.
6. USA og Australia må bli med på klimadugnaden!
7. Fattige land må få hjelp til å takle klimaendringene.
8. Alle land må slutte seg til målet om en global gjennomsnittstemperatur på maksimum to grader over førindustrielt nivå.
9. Det trengs en plan for de kommende tiår.

Klima i valgkampen?

- Vi skal klare å oppfylle Kyotoavtalen, lovet miljøvernminister Knut Arild Hareide i forbindelse med at Kyoto-avtalen trådte i kraft (se Kyoto er ikke nok, Dagbladet 16.02.05) og skisserte tiltak som nå kommer (se Slik skal Norge redde klimaet, Dagbladet 16.02.05):

• Det er inngått en avtale med prosessindustrien fra 01.01.05 til 01.01.07 om å redusere utslippene fra bransjen med 20 prosent.
• Det kommer nye avgifter for utslipp av de nye klimagassene HFK og PFK. Fra før har vi avgift på CO2.
• Det opprettes et nytt forskningsfond på to milliarder kroner for CO2-håndtering
• Det skal satses flere hundre millioner på fornybar energi som solenergi, vind- og bølgekraft. Hareide kaller dette en historisk satsing.

Men klimapolitikken er omstridt. Norge er lenger unna klimamålene enn noensinne, påpeker FIVH (se Norge klimaversting, FIVH 16.02.05) og mener at "det enkleste, og mest virkningsfulle tiltaket politikerne kan gjøre for å stoppe veksten i CO2-utslippene nå, er å la være å åpne flere oljefelt for utbygging".

I et intervju med Ny Tid sist høst tok leder i Natur og Ungdom, Ane Hansdatter Kismul, til orde for at klimapolitikken må bli viktig for en ny regjering (se - Klima viktigst for ny regjering, Ny Tid 30.09.04) og kom med følgende råd:

"Hvis Ap, Sp og SV danner regjering neste høst, vil jeg anbefale dem å satse tungt på jernbane."

I disse dager forbereder de politiske partiene sine landsmøter, der partiprogrammene foran høstens stortingsvalg skal vedtas. Her er klimapolitikken en av mange viktige saker, men i hvilken grad klimapolitikken vil prege valgkampen gjenstår å se (se Stortingsvalget 2005 - globale utfordringer, samleside fra RORG-samarbeidet).