Aktuelle linker og videre debatt

Slutteksten fra de to møtelederne ble presentert av den svenske bistandsministeren Carin Jämtin og Tanzanias handels- og industriminister, Dr. Juma Ngasongwa. De danske meddarrangørene, sammen med de andre nordiske departementene, hadde skrevet teksten. Den svenske bistandsministeren avviste å ethvert forslag til tekstendring fra de afrikanske deltakerne. Ikke engang innlemming av spørsmålet om bomull og subsidier, som allerede er inne i WTO-forhandlingene, ville hun godta. –Er dette et nordisk – Afrika -initiativ eller et nordisk –tanzaniansk initiativ? spurte den zambiske ministeren for handel og industri, Dr. Dipak Patel, sarkastisk. Møtet endte uten en bred enighet om møteledelsens tekst. Det danske ministeriet er ansvarlig for referatet. Ingen av tekstene vil binde noen av deltakerne på møtet. De nordiske delegasjonene uttrykte tilfredshet med møtet.

På WTOs ministermøte i Cancun i Mexico, 2003, ble den vestlige verden overrumplet av at de svakeste utviklingslandene hadde tatt agendaen i egne hender og krevd at utviklingsspørsmål, slik de forstår dem, skulle settes øverst. Nok engang slo de udemokratiske forhandlingsmetodene i WTO tilbake, og nok engang ble WTOs ministermøte avsluttet uten konsensus.

Kollapsen i Cancun er den offisielle bakgrunnen for det såkalte nordiske Afrika-initiativ (Nordic Africa Initiative). De nordiske landene fant ut at det var behov for en dialog mellom vestlige land og de afrikanske landene innen utvikling og handel. Derfor hadde de invitert til dette mini-ministermøtet.

Bedrevitende eller uvitende?

Så langt er alt bra. Men hva er dialog, og hvem har de nordiske landene dialog med? Det ville være rimelig å starte dialogen med de afrikanske landene og de svakeste landene som de nordiske landene pleier å alliere seg med, i og med at det er disse som taper på dagens handels og finanssystem. En kunne tenke seg at en dialog ville starte med de kontroversielle temaene og de grupperingene som bidro til at WTO-ledelsen avsluttet forhandlingene i Cancun. Det ville vært enkelt å identifisere disse temaene ved å lese forslagene og uttalelsene fra afrikanerne, og selvfølgelig å spørre talspersonene for de aktuelle gruppene. Dette kunne ført til en annen dagsorden og andre valg av eksperter til møtene.

Men dette var ikke hva de nordiske landene gjorde. De besluttet å invitere de landene som mottar bistand fra nordiske land en dialog. På det forberedende ekspertmøtet i november 2004 spurte den kenyanske delegasjonen hva som var utvelgelseskriteriene for invitasjonen. Det å være mottaker av nordisk bistand syntes ikke å være spesielt relevant for handel og utvikling i Afrikanske land. Det var de nordiske land som ensidig hadde valgt ut sine bistandsmottakere.

De nordiske landene hevdet at det at de var donorer (bistandsgivere) ikke skulle påvirke den politiske dialogen i møtet. Bistandsmottakerne skulle kunne snakke fritt. Om dette er en realitet eller en naivitet gjenstår å se.

Ferdigfabrikkerte svar?

Temaene som ble valgt var relevante. Det var 1) Hvordan kan en best få til utvikling i Afrika ved hjelp av internasjonal handel? Og Hvordan gjøre det beste ut av Afrikas handelspotensial?

Men det er verdt å merke seg at i 1. tittel er svaret gitt – “gjennom internasjonal handel”. Hvis de nordiske landene hadde ønsket det, eller vært mer informerte og lest de mange forslagene som afrikanske land har sluttet seg til, kunne de funnet et annet perspektiv: et perspektiv som bl.a. inneholder begrepet politisk handlingsrom for statene, et handlingsrom fritt for bindende regler om åpne markeder og like vilkår på tross av ulike utgangspunkt, som bidrar til å øke importen til deres markeder. De virkelige konflikttemaene på Cancun-møtet var knyttet til forslag der de svakeste utviklingslandene (G90) krevde politisk handlingsrom og presenterte sin agenda til WTO-ledelsen. Det skjedde i Cancun rett etter at stormaktene hadde avsluttet nok et lukket forhandlingsmøte i det såkalt grønne rom. Hvorfor var de nordiske regjeringer ikke nysgjerrige på dette perspektivet og denne dialogen?

De nordiske land hadde satt dagsorden. Bakgrunnsdokumentene for ekspertmøtet var ikke produsert i Afrika eller Sør. Bare en av fire innledere var afrikanske. Den afrikanske talspersonen i WTO var ikke blant innlederne. På mini-ministermøtet var internasjonale institusjoner invitert til å holde innlegg; det mellomstatlige South Centre som er en dyktig støttespiller for afrikanerne i WTO-hovedstaden Genève var ikke invitert. South Centre blr grunnlagt av Tanzanias første president, Julius Nyerere. Det var kommet inn forslag om å invitere South Centre, men dette ble ignorert.

Bistand – ikke en maktfaktor?

De nordiske landene bestemte dagsorden for ministermøtet også. De tre temaene på ministermøtet var:

1) Handelens rolle som katalysator for økonomisk vekst i Afrika;
2) Hvordan kan handel bidra til at Afrika når FNs tusenårsmål? Og
3) Partnerskap for å møte utfordringene som handelsliberaliseringen gir – muligheter og begrensninger sett fra et afrikansk perspektiv.

Det tredje temaet hadde to undertemaer,
a) Betingelser for effektiv handelsrelatert bistand – behov, eierskap, samsvar og harmonisering; og
b) På hvilken måte er de nordiske land in internasjonale institusjoner beredt til å møte utfordringene.

Spørsmålet om partnerskap ble blant annet utfordret av den marokkanske ambassadøren Mimoun Mehdi: – Vil de nordiske land sette seg ned med oss i Genève og forsvare våre interesser? Tilsvarende spurte den kenyanske handels- og industriminister Mukhisa Kituyi om de nordiske landene kunne støtte at en fikk unna de 88 implementeringstemaene før WTO ministermøtet i Hong Kong i desember. De industrialiserte landene er tilbakeholdende med å følge opp sine forpliktelser fra forrige forhandlingsrunde og bare 28 av implementeringtemaene er avsluttet.

Disse spørsmålene ble aldri besvart. Ikke engang de nordiske EU-medlemmene brydde seg med å forklare at bare EU-kommisjonen kunne bestemme hvem og hva de og EU kunne støtte i handelsspørsmål. Island og Norge, som kunne ha åpnet for en politisk partnerskap som ikke var bistandsdominert, forholdt seg stille.

Heretter var dagsorden for partnerskapet satt: Bistand til å bygge kapasitet for å implementere handelsavtaler. Giver over mottaker av bistand. Eller som Verdensbankens visepresident Danny Leipziger uttrykte det: - Det er vanskelig å skille handel fra bistand.

Men forutsetningen for handelsrelatert bistand er at Verdensbankens fattigdomsstrategier i de enkelte landene (PRSPene) inneholder akseptable planer for handel, eksport så vel som import. Den Zambiske ministeren var oppgitt: - Fattigdomsstrategiene er ikke forskjellige fra 80-tallets strukturtilpasninger. One size fits all. Hvis du fjerner landnavnet kan du ikke se forskjell.

Penger til den handelsrelaterte bistanden gis via et “Integrated Framework”-program utviklet av Verdensbanken.

Så lenge at søknadene for handelsrelatert bistand ikke er i overensstemmelse med fattigdomsstrategiene kommer det heller ikke penger. Dette bekreftet både Verdensbankens visepresident, direktøren fra International Trade Centre som forvalter pengene og fra de nordiske bistandsgiverne.

De nordiske landene ga uttrykk for at selv om alle de inviterte afrikanske ministrene kom fra land som mottar bistand fra Norden, så skulle ikke det påvirke debatten. Men det var få nordiske ministre som møtte opp til debatten med de 12 afrikanske ministrene. Danmark, som var merdarrangør, unnskyldte seg med at det nettopp var utskrevet valg, og møtte med direktør fra bistandsdirektoratet DANIDA. Fra Sverige kom bistandsministeren. Finland var det eneste landet som stilte med minister for utenrikshandel og utvikling. Island møtte med Finansministeren og fra Norge møtte statssekretær fra Næringsdepartementet, Tone Skogen.

Hvorfor hadde de nordiske land invitert tre ministre fra hvert av de 20 afrikanske landene: handels- og industri-, finans- og planleggingsministrene?

Verdensbanken blander seg i WTO forhandlingene!

Verdensbankens innlegg viste at banken griper direkte i de pågående WTO-forhandlingene om en avtale for smidigere grensekryssende handel – såkalt handelsfasilitering. Banken støtter USAs posisjon om at av de fire Singapore-temaene, så er det på handelsfasilitering det er viktig å få i stand avtale.

Nesten alle utviklingsland - og i alle fall de svakeste landene i WTO (G90) - har gitt klart uttrykk for at det må avklares hvem som skal betale for de ekstra kostnadene en slik avtale vil medføre, før de kan akseptere forhandlinger og utvidelse av WTO-agendaen på dette temaet. Ekstra kostnader kan påregnes når det gjelder infrastruktur, tollrutiner, edb-utstyr og opplæring med mer. Utviklingslandene mener at de som vil ha avtalen må betale. Norge og EU er de som har jobbest mest intensivt for en slik avtale.

Verdensbanken har allerede bestemt hvem som skal betale. Den har øremerket lån til havner, transportinfrastruktur, tollstasjoner og IT-fasiliteter for å modernisere tollsystemet. Lån betyr at det er befolkningen i de landene som låner må betale i form av blant annet mindre tilgang til utdanning og helse.

Selv om det kan hevdes at en effektiv infrastruktur og tollsystem kan være fordelaktiv på lang sikt, er en langt fra en situasjon der dette vil ha første prioritet i land med lav produksjonskapasitet. Benins minister for industri, handel og sysselsetting, Fatiou Akplogan, reiste det berettigete spørsmål: - om handelstilrettelegging bare betydde bedre forhold for import til våre land?

Hørt og ikke hørt

Etableringen av WTO fra forløperen GATT medførte et systemskifte. GATT aksepterte tiltak for å beskytte små, nye industrier, men dette ble forbudt under WTO. Den norske statssekretæren Tone Skogen sa i sitt innlegg at det var viktig med tiltak som kunne beskytte små, nye industrier. Siden Norge kan uttale seg uavhengig i WTO som et ikke-EU medlem, kan det være verdt å notere seg.

Flere afrikanske land nevnte problemene de har med tolltopper (særlig høye tollsatser) og eskalerende tollsatser. Dette ble helt overhørt av de nordiske landene. Kenyas anmodning om støtte i spørsmål om implementeringssakene før WTO-møtet i Hong Kong i desember ble heller ikke besvart. Dette antyder at partnerskapet i hovedsak handler om bistand, ikke handel og politisk støtte.

UNCTADs representant, Carlos Fortin Cabezas, nevnte flere viktige problemer. Det påvirket imidlertid ikke diskusjonen. Det ene var det faktum at den globale konsentrasjon av produksjon, spesielt inne matvaresektoren, har betydelig effekt på handelssystemene og ressursfordelingen. Selv om de globale prisene øker får råvareprodusentene ikke økte inntekter.

Han gjorde også oppmerksom på at tradisjonelle nasjonale myndigheters politikkområder nå var blitt internasjonale disipliner. Dette medførte redusert fleksibilitet til å gjennomføre nasjonale strategier og utviklingspolitikk.

Splitt og hersk?

Man kan spørre seg hvorfor dette møtet var så viktig at WTOs generaldirektør, visepresidenten til Verdensbanken, EUs handelskommissær og direktøren for Det internasjonale handelssenteret (International Trade Centre) prioriterte å delta. Det var to middager med ministrene og en dag med tre paneler, der ministrene fikk 5 minutter hver. Institusjonene fikk imidlertid prominente plass i programmet, både som hovedtalere og i panelene. Ingen afrikansk institusjon ut over COMESA ble gitt rom. Kan det at de nordiske landene også er blant de som gir mest i støtte til disse institusjoner være årsaken til at de følte de måtte komme? Kan det være at de ville overvåke at de nordiske landene ikke avviker fra det økonomiske system som disse institusjoner fremmer i Afrika? Skyldes hele møtet at Danmark og Sverige søker å bli mer relevante på den internasjonale arena, siden de har ytterst begrenset innflytelse innen handel under EU-kommisjonen, slik flere norske diplomater har uttalt?

Eller kan det være at det er en planlagt strategi blant vestlige land og internasjonale institusjoner at en må kople giverland og bistand med handel for å begrense den afrikanske enigheten i WTO på en mykere måte enn det som til nå har foregått i WTO?

De nordiske landene syntes ikke å ønske en reell dialog. Hele formatet på møtet og initiativet var mer som om de trodde at Cancun brøt sammen fordi de vestlige land ikke hadde formidlet sine synspunkter klart nok.

Det er vanskelig å vurdere om metoden som ble brukt i det nordiske – Afrika-initiativet skyldes uvitenhet eller en planlagt strategi. Den type partnerskap der bistanden er deltaker i diskusjonen er vanskelig, selv med de beste intensjoner. Derfor må en være ekstra forsiktig. Er det mangel på erfaring eller er det på grunn av de nordiske landenes egen krise med økt arbeidsledighet og overproduksjon som fører til en splitt-og-hersk taktikk overfor Afrika?

For de afrikanske landene betyr det lite hva som er grunnen. Hva som er viktig er effekten av det de nordiske land gjør. For befolkningen i Norge, som villig gir bistand for å hjelpe fattige, betyr det noe. Her vil det være behov for en skikkelig debatt om Nordens forhold til Afrika innen bistandspolitikk og inne handelspolitikk.

I alle forhandlinger må en kjenne sin motpart. Handelsforhandlinger er ikke om utvikling, det er om å gi og ta, søke å få markedsadgang eller å beskytte markeder der det er behov. Det er ingen grunn til å tro at nordiske land er mykere motparter enn andre land i og med at de enten er EU-medlemmer eller tette allierte med USA og har sine egne interesser.

____________

Aktuelle linker:

• Nordic Africa Initiative, Udenrigsministeriet i Danmark
• Med sykkel til verdensmarkedet, kronikk av Terje Riis-Johansen, Nationen 26.01.04
• Markedsadgang ikke nok for Malawi, Bondelaget 21.01.05

Se også:

• Verden på feil kurs mot 2015?, Aktuelt 14.01.05
• WTO - mellom konstitusjonelt ansvar og demokratisk legitimitet, Aktuelt 21.12.04
• Norsk landbruk - på parti med verdens fattige?, Aktuell kommentar av Aksel Nærstad, 28.09.04
• Frihandel og markedsadgang for landbruksvarer - for de fattige?, Aktuelt 24.06.04
• Globaliseringsdebatten og skillelinjer i norsk utenrikspolitikk, Aktuelt 15.03.04
• Norge og u-land på kollisjonskurs i WTO-forhandlingene om landbruk?, Aktuelt 02.02.04
• I nyhetsbildet: Utviklingsvennlige WTO-forhandlinger?, juni - oktober 2003 (RORG-Samarbeidet)