De frivillige organisasjonene og sivilsamfunnet generelt har i liten grad blitt trukket inn i prosessen fram mot FN-toppmøtet i september 2005. Etter at FNs generalsekretær Kofi Annan i november ifjor la fram sitt forslag til opplegg for toppmøtet (se Modalities, format and organization of the high-level plenary meeting of the sixtieth session of the General Assembly, pdf) ble det sendt et brev fra lederne i en rekke sentrale organisasjoner (se NGO Response to SG's Report on modalities for 2005 Millennium Summit, doc, 12.11.04). Organisasjonene uttrykte sin bekymring med hensyn til mulighetene for deltakelse fra sivilsamfunnet. 23. mars i år ble det sendt et brev fra nordiske organisasjoner til regjeringen i Norden (se Letter from Nordic NGOs to Nordic Goverments on Civil Soviety Participation, doc, 23.03.05) der organisasjonene fremmer forslag til hvordan sivilsamfunnet kan trekkes inn i den resterende delen av prosessen og ber de nordiske landenes regjeringer ta dette opp med FNs generalsektrær.

Bakgrunn

I forbindelse med de store toppmøtene i FN-regi på 1990-tallet ble frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet generelt trukket stadig mer inn i prosessene opp mot og under toppmøtene, særlig etter FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio og fram mot det sosiale toppmøtet i København i 1995. I følge en rapport utarbeidet av Global Policy Forum i New York i 1999 (se NGOs and the United Nations) er bildet imidlertid mer nyansert etter 1996.

I en artikkel i april 2004 skisserte Tony Hill ved FNs kontakttjeneste for ikke-statlige organisasjoner (UN Non-Governmental Liaison Service) tre generasjoner i forholdet mellom FN og sivilsamfunnet (se Three Generations of UN-Civil Society Relations: A Quick Sketch):

• En 1. generasjon fra FNs opprettelse og fram til avslutningen av Den kalde krigen, preget av at ulike internasjonale ikke-statlige organisasjoner fikk formell konsultativ status i FN (gjennom ECOSOC),

• en 2. generasjon preget av omfattende deltakelse og engasjement fra sivilsamfunnet gjennom en serie FN-toppmøter i 1990-årene og

• en 3. generasjon, som er i ferd med å utvikle seg, preget av nye konstellasjoner i forholdet mellom FN og sivilsamfunnet, som allianser av likesinnede organisasjoner og regjeringer (f.eks. knyttet til arbeidet med en internasjonal kriminaldomstol og konvensjonen mot landminer) og ulike former for nettverk og partnerskap (som Global Compact, GAVI m.fl.).

Sivilsamfunnet ble imidlertid ikke trukket inn i arbeidet med utformingen av FNs tusenårsmål (se FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik?, Aktuelt 27.09.04).

Deltakelse i arbeidet for FNs tusenårsmål

Selv om det fra FNs og regjeringers side har vært ivret for å få de frivillige organisasjonene med på laget i arbeidet for FNs tusenårsmål har entusiasmen blant frivillige organisasjoner har vært fraværende eller liten (se f.eks. Lav "tenning" på tusenårsmålene i det sørlige Afrika, Aktuelt 11.11.03). Hvorfor? På et seminar arrangert av IGNIS i september 2004 ble det vist til at sivilsamfunnet hadde blitt omtalt som "den annen supermakt" av avisa New York Times og John Y. Jones fra IGNIS la fram kritiske refleksjoner omkring hva som hadde skjedd med det sivile samfunn etter den voldsomme veksten i engasjement på 1990-tallet i forbindelse med FN-toppmøtene, fra Bergens-konferansen i 1990 (forberedelse til Miljøtoppmøtet i Rio 1992) og fram til i dag (se John Y. Jones: The path to a global compact for eradicating poverty). Jones mente at FNs tusenårsmål må sees i lys av de frivillige organisasjonenes økende styrke utover på 1990-tallet, deres vellykkede innsats for å stanse MAI-avtalen og kamp mot Verdens handelsorganisasjon (se f.eks. MAI blir til WTO, Folkevett 4/99 og  2000 - Året for globale protester mot globaliseringen, Walden Bello, Focus on Trade, januar 2001) og sa bl.a.:

"Den framvoksende supermakten viste økende styrke utover på 1990-tallet. Den måtte stanses - fordi den brakte makten ut av de mørke forhandlingsrommene som ikke tålte dagens lys og inn på sivilsamfunnets fora og samlingsplasser. Og redskapet for å stanse de frivillige organisasjonene - og dette er min faste overbevisning - er utviklingen av tusenårsmålene."

FN og spesielt FNs utviklingsprogram (UNDP) har likevel lagt ned arbeid i å få de frivillige organisasjonene til å slutte opp om arbeidet for tusenårsmålene, bl.a. gjennom FN-konferansen for frivillige organisasjoner med tittelen Tusenårsmålene: Sivilsamfunnet går til aksjon (se 57th DPI/NGO Annual Conference), som ble arrangert i New York 8-10 september 2004 og etableringen av en internasjonal tusenårsmålskampanje (se Internasjonal tusenårsmålskampanje mobiliserer til kamp mot fattigdom, Aktuelt 13.12.04).

Cardoso-rapporten

På oppdrag fra FNs generalsekretær Kofi Annan la Brasils tidligere president Fernando Henrique Cardoso i september i fjor fram den såkalte "Cardoso-rapporten", med anbefalinger om hvor FN kan trekke på sivilsamfunnet i sitt arbeid for FNs tusenårsmål og andre internasjonale utviklingsmål. - Den offentlige opinion har blitt en nøkkelfaktor for påvirking av mellomstatlige organisasjoners og regjeringers politikk og handlinger, heter det i rapporten (se We the peoples: civil society, the United Nations and global governance (doc), Report of the Panel of Eminent Persons on United Nations–Civil Society Relations), men dens anbefalinger har likevel ikke blitt mottatt med entusiasme verken blant organisasjoner eller regjeringer (se Sivilsamfunnets roller i FN-systemet - og i arbeidet for FNs tusenårsmål, Aktuelt 17.09.04).