- Det er positivt at det er etablert en konsensus omkring tusenårsmålene, mener utenrikskomiteen, men peker samtidig på "at utviklingspolitiske målsettinger og strategier også må gjøres til gjenstand for kritisk drøfting". I innstillingens avsnitt om det sivile samfunnet fremhever komiteen at det "innenfor utviklings- og utenrikspolitikkens område er ... ønskelig med bred offentlig debatt rundt politiske veivalg".

Komiteens innstilling (Innst.S.nr.93, 2004-2005) er i hovedsak en tilslutning til regjeringens politikk og innebærer ingen vesentlig kursending. Likevel framstår innstillingen som et nyansert dokument med positivt mange spennende og kritiske merknader og kommentarer. Noe ferdig grunnlag for en felles utviklingspolitikk for en eventuell samarbeidsregjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet etter Stortingsvalget neste år finner en ikke i innstillingen, men de tre partiene har gått sammen om felles merknader på en rekke punkter.

Konsensus om utviklingspolitikken? Både ja og nei

Et helt sentralt punkt i debatten om utviklingsmeldingen har vært regjeringens påstand om det har utviklet seg "en tilnærmet internasjonal konsensus om de grunnleggende mål og midler i utviklingspolitikken" (se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, Aktuelt 07.12.04). Komiteens innstilling gjenspeiler på mange måter at det ikke foreligger noe entydig konsensus, men formuleringene i innstillingen er likevel egnet til forvirring.

I sine merknader viser komiteen innledningsvis til at det har gått åtte år siden Stortinget behandlet norsk politikk overfor utviklingslandene i sin fulle bredde og sier videre:

"I løpet av denne tiden har det vokst fram en økende internasjonal konsensus om at fattigdomsbekjempelsen som ledd i realiseringen av menneskerettighetene må stå helt sentralt i utviklingspolitikken. Dette kom særlig til uttrykk høsten 2000 da FNs Tusenårsforsamling vedtok en erklæring med konkrete mål for bekjempelsen av verdens fattigdom, og som setter en ambisiøs målsetting om at tusenårsmålene skal være oppfylt innen utgangen av 2015."

I omtalen av "sentrale målsettinger i norsk utviklingspolitikk" mener flertallet at "FNs tusenårsmål er blitt det sentrale internasjonale mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom" og konkluderer:

"Samtidig som det er positivt at det er etablert en konsensus omkring tusenårsmålene, vil komiteen peke på at utviklingspolitiske målsettinger og strategier også må gjøres til gjenstand for kritisk drøfting."

Denne fellesmerknaden er imidlertid etterfulgt av en mindretallsmerknad fra medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som "vil minne om at det ikke hersker full konsensus om fattigdomsanalysen" og utdyper dette slik:

"Disse medlemmer viser til den omfattende kritikken som har vært reist mot det som ofte blir omtalt som "The Washington Consensus", som refererer seg til de Washington-baserte internasjonale finansielle institusjoners utviklingspolitiske samråd for koordinering og harmonisering som foregår i regi av Verdensbanken og IMF. Disse medlemmer mener at det er en rekke reelle motsetninger internasjonalt, nasjonalt og lokalt mellom grupper med ulike økonomiske og politiske interesser når det gjelder utformingen av utviklingspolitikken i en komplisert og mangfoldig verden."

På denne måten unngår komiteen å ta konkret stilling til regjeringens omstridte formulering omkring den påståtte internasjonale konsensusen om "mål og midler i utviklingspolitikken".

Årsaker til fattigdom

Et mindretall i komiteen, bestående av representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, mener i en merknad at:

...  stortingsmeldingen mangler en analyse av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som i stigende grad er relevante for utviklingsbistand og fattigdomsbekjempelse og en analyse av de strukturelle underliggende årsakene til fattigdom. I lys av disse utfordringene burde også FNs rolle ha vært drøftet nærmere. Særlig gjelder dette en analyse av de strukturelle underliggende årsakene til fattigdom.

Senterpartiets medlem mener på sin side, i en egen merknad, at "det er behov for en nærmere analyse av hva som framstår som utviklingshindringer, og som nødvendiggjør et sterkere multilateralt FN-engasjement i norsk utviklingspolitikk."

Til tross for disse særmerknader står en samlet komité bak en liste med "faktorer som har skapt og bidrar til å opprettholde fattigdom":

• Kolonitidas tapping av ressurser og ødeleggelser av kultur og samfunn.

• Mange utviklingslands ødeleggende gjeldsbyrde.

• De fleste av de fattigste landene har forblitt råvareeksportører på verdensmarkedet og er dermed er prisgitt svingende og over tid fallende priser.

• Det samme negative bildet er i stor grad også resultatet for fattige utviklingsland som er rike på produkter som olje, gass og viktige mineraler. Her blir inntektene ofte delt mellom de flernasjonale selskapene som har investert, og ofte en korrupt og stadig rikere maktelite som motsetter seg demokratiske reformer og et mer åpent samfunnssystem.

• I mange utviklingsland utfordres den nasjonale kontrollen med naturressursene. Krav fra Verdensbanken og IMF har bl.a. bidratt til et ensidig fokus på eksport, mens etterspørselen på hjemmemarkedet ikke er blitt stimulert. Dette har hatt uheldige konsekvenser for utviklingen av et allsidig og bærekraftig lokalt næringsliv.

• Globale maktforhold er også med på å undergrave mulighetene for en bærekraftig utvikling, og en del internasjonale strukturelle og politiske forhold bidrar til å skape fattigdom og hindre utvikling, og til å opprettholde skillet mellom fattig og rik i verden. De fattige land har liten innflytelse over de internasjonale politiske og økonomiske rammevilkårene som de må utvikle og drive politikk under. De har liten innflytelse i internasjonale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken og IMF. I WTO er det fortsatt en utfordring at mange utviklingsland har begrenset kapasitet til å delta i det store antallet møter og uformelle drøftelser.

 Komiteen mener videre "at de faktorene som her er nevnt alle er fattigdomsfeller som virker sammen".

Felles politikk fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet?

De tre opposisjonspartiene som vurderer regjeringssamarbeid etter neste Stortingsvalg dersom valgresultatet skulle åpne for det, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, har gått sammen om en rekke kritiske merknader til regjeringens utviklingsmelding. Dette gjelder bl.a.:

• en påpekning av at meldingen mangler en analyse av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene og deres relevans for utvikling og fattigdomsbekjempelse, så vel som en analyse av de strukturelle årsakene til fattigdom,

• en positivt støtte til et forslag om en global eksamineringsmekanisme etter mønster fra OECDs landstudier, som ble lagt fram under Stortingets åpne høring,

• en etterlysning av en grundigere diskusjon om forholdet mellom norsk utviklingspolitikk og andre deler av utviklingspolitikken, både forholdet mellom sikkerhetspolitikk og fredsbygging og sammenhengen mellom handelspolitikk og utviklingspolitikk,

• en påpekning (flertallsmerknad sammen med FrP) av at meldingen mangler en drøfting av hvilke faktorer bistanden er best egnet til å adressere,

• et forslag om at man må søke etter nye finansieringskilder og mekanismer for omfordeling som er globale i sin natur, og viser i denne sammenheng til den internasjonale diskusjonen som pågår om tobinskatt, karbonskatt og skatt på våpenhandel,

• en henvisning til den omfattende kritikken som har vært reist mot det som ofte blir omtalt som "The Washington Consensus", som refererer seg til de Washington-baserte internasjonale finansielle institusjoners utviklingspolitiske samråd for koordinering og harmonisering som foregår i regi av Verdensbanken,

• en kritikk (flertallsmerknad sammen med FrP) av at midlene til prosjektsamarbeid, helse, demokrati og miljøtiltak i Russland er blitt redusert de siste årene med tilhørende anmodning til Regjeringen om å legge opp til en opptrapping av slikt samarbeid med Russland i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om nordområdepolitikk,

• et merknad (flertallmerknad sammen med FrP) der de mener at behovet for en felles internasjonal gjeldsslettepolitikk, som også inkluderer diskusjonen om illegitim gjeld, reiser spørsmålet om nødvendigheten av en internasjonal gjeldsdomstol. I denne merknaden fremmes også følgende forslag: ”Stortinget ber Regjeringen om å på en egnet måte komme tilbake til Stortinget med en vurdering av spørsmålet om en internasjonal gjeldsdomstol”.

• poengtering av at det er behov for en tydeligere rolledeling mellom FN og Verdensbanken der det også heter at det må være et siktemål at FN er normgiver og premissleverandør, sammen med lokale myndigheter når det gjelder utvikling av nasjonale fattigdomsstrategier,

• en merknad der de mener at norsk miljøbistand står overfor særlige utfordringer når det gjelder bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bevaring og bruk av naturressurser, lokalbefolknings og urfolks rettigheter til slike ressurser, forvaltning av vannressurser og tilgang på vann, bærekraftig energiproduksjon, forurensning og miljøgifter, og

• en merknad (flertall sammen med FrP) der de mener at av dette følger at norsk bistand har en viss andel av bistandsbudsjettet som kan benyttes fleksibelt, og som dermed kan disponeres uavhengig av den langsiktige utviklingshjelpen. Flertallet mener at denne også omfatter land som ikke umiddelbart faller inn under fattigdomskriteriet, bl.a. gjennom overgangsbistand.

På en del andre områder, bl.a. knyttet til arbeidet i Bretton Woods-institusjonene Verdens handelsorganisasjoner (WTO), Verdensbanken og IMF er det forskjeller, der Arbeiderpartiet i enkelte spørsmål står sammen med regjeringspartiene.

Organisasjonenes uavhengige vokterrolle "avgjørende viktig"

I debatten om utviklingsmeldinga og i innspill til Stortinget ble det fra RORG-samarbeidets side uttrykt bekymring for at regjeringen ikke lenger ønsket å legge tilrette for kritiske organisasjoner som "vaktbikkjer" overfor myndighetene når det gjelder utviklingspolitikken (se Fra "vaktbikkjer" til "pudler" i utviklingspolitikken - et kritisk sivilsamfunn ikke lenger ønsket?, Aktuell kommentar 01.06.04):

"Spørsmålet som reiser seg er: Har dagens politiske ledelse foretatt en 180 graders snuoperasjon? Er den lei av kritiske ”changemakere”? Ønsker den ikke lenger ”pådrivere” og ”vaktbikkjer” i utviklingspolitikken, men lydige og ufarlige pudler og skjødehunder?"

På dette punktet står komiteens medlemmer samlet og i avsnittet om det sivile samfunn i innstillingen heter det bl.a.:

"Komiteen mener det er avgjørende viktig å bevare de frivillige organisasjonenes uavhengige vokterrolle i forhold til staten. Også innenfor utviklings- og utenrikspolitikkens område er det ønskelig med bred offentlig debatt rundt politiske veivalg. De frivillige organisasjonene har med sitt engasjement, sin kompetanse og brede erfaring fra tilstedeværelse i utviklingsland særegne forutsetninger for å bidra til debatt. Organisasjonenes uavhengighet er ikke minst viktig i forhold til forventingene om at organisasjonene skal være uavhengige samarbeidspartnere som skal bidra til å styrke sivilsamfunnet i uland gjennom å bygge strukturer nedenfra i samfunnet."