For proposisjonen i fulltekst, se St.prp.nr.33 (2202-2003)

12 Utfordringer fremover

Verdensbanken fremstår som en annen institusjon i dag enn for ti år tilbake. Politikken som ligger til grunn for virksomheten er endret og det er vilje i bankens ledelse til å endre den operasjonelle virksomheten i tråd med dette. Verdensbanken er en stor og tung institusjon, og det er ingen enkel sak å få visjoner og ny politikk til å gjennomsyre alle deler av systemet. Fortsatt får vi rapporter fra feltnivå som viser at bankens rolle på landnivå til dels er for personavhengig. Det synes fortsatt å være behov for å endre incentivsystemet slik at staben belønnes for kvalitet fremfor kvantitet. Verdensbanken er blitt beskyldt for arroganse og for å overkjøre andre aktører. Endringer er skjedd, men det er likevel behov for større ydmykhet og respekt for arbeid som gjøres av andre. Verdensbanken må dessuten lære å ta et skritt tilbake og reelt la andre ta ledelsen i felles initiativ i utviklingsprosessen. Dette gjelder utvilsomt i forhold til landene, men det er også kritisk i forhold til det samarbeid som har utviklet seg mellom Verdensbanken og UNDP og andre FN-organisasjoner. Som påpekt i første del av denne proposisjonen vil kompromisset om en betydelig høyere gaveandel i IDA 13 kunne komplisere forholdet til FN og i verste fall kunne bidra til å svekke FN som utviklingsorganisasjon. Dette er et spørsmål som det internasjonale giversamfunnet må sette fokus på.

De endringer som har funnet sted det siste tiåret i tilnærmingen til utvikling, innebærer en erkjennelse av at alle aktører er gjensidig avhengig av hverandre. Verdensbankens virksomhet kan ikke ses i et vakuum. I hvilken grad banken lykkes i sin virksomhet kommer ikke bare an på den selv, men også på låntakerlandene og andre multilaterale og bilaterale aktører. Konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey i Mexico i mars 2002 slo fast at det er en felles oppgave for utviklingslandene og giverne å sørge for målbare forbedringer i bærekraftig økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Utviklingslandene på sin side skal ha ansvaret for nasjonale strategier som bygger på godt styresett og politikk, mens giverlandene må gi økt og mer effektiv støtte til utviklingsprosessen. Under møtet i Utviklingskomitéen våren 2002 sluttet guvernørene seg til resultatet av Monterrey-konferansen. Det var bred enighet om at hovedutfordringen fremover er å bygge på den kunnskap man har om utvikling og implementere den politikk man nå i overveiende grad er enige om.

Fra norsk side legger vi vekt på å basere vår innsats på landnivå på landets egne utviklings- og fattigdomsstrategier. Samtidig må vi arbeide på alle arenaer for at andre aktører skal gjøre det samme. Med utgangspunkt bl. a. i Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015, legger vi spesiell vekt på at det skal være konsekvens og sammenheng i Norges politikk i ulike multilaterale sammenhenger og institusjoner. Tilsvarende skal det være én sammenhengende linje i vår bilaterale og vår multilaterale utviklingsbistand.

Overfor Verdensbanken blir utfordringen for Norge å bidra til at beslutninger om endret politikk gjennomføres på alle nivåer i organisasjonen. Vi kommer fortsatt til å fremføre våre synspunkter i forskjellige fora og på alle nivåer, samtidig som vi vil bygge opp under dette gjennom strategisk bruk av øremerkede tilskudd. I tillegg må vi styrke samspillet mellom det vi gjør i multilaterale organer og det som skjer på landnivå. Nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon (PRSP) utgjør et godt utgangspunkt i så måte. Ambassadene i våre samarbeidsland er sterkt engasjert i PRSP-prosessen. Rapporter fra feltnivå indikerer at fremdriften varierer fra land til land, inkludert graden av nasjonalt eierskap. Prinsippet om nasjonalt eierskap på den ene siden, og reformer som er ønsket sett fra en givers ståsted, er et vedvarende dilemma. Som givere vil vi at landene skal ta eierskap, men vi har samtidig forventninger til hvilke reformer de trenger å gjennomføre - ofte knyttet til godt styresett, demokrati og fattigdomsreduserende politikk. Det er i denne sammenheng viktig ikke å forlange for mye, og gi landene tid og handlingsrom. De nordiske land har nylig lansert et pilotprosjekt for i fellesskap å se nærmere på Verdensbankens og IMFs rolle i PRSP-prosessen i en rekke land (Bolivia, Mosambik, Nicaragua, Tanzania, Uganda, Vietnam, Zambia). Blant annet vil man vurdere om prosessen skjer i henhold til hva man er blitt enige om i politiske fora, og om banken klarer å ta et skritt tilbake og la landene selv bygge opp eierskap. Gjennom dette håper vi å kunne føre en mer informert dialog med banken om videreutviklingen og gjennomføringen av fattigdomsstrategiene. Rapporten fra pilotprosjektet skal foreligge til Verdensbankens og IMFs årsmøter høsten 2003.

I Handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i sør sier Regjeringen at vi vil vurdere ulike tiltak for å styrke de fattige landenes innflytelse i de internasjonale finansinstitusjonene. Stemmerettssystemet følger stort sett vekten av innskudd. Dette systemet fungerer og har kvaliteter som det er viktig å ta vare på, ikke minst i forhold til å sikre kapitaltilgangen for utviklingslandene. Det fungerer imidlertid ikke alltid til de fattigste landenes fordel. Det er viktig å vurdere og fremme tiltak som kan gjøre noe med dette. Det er et bredt flertall av toneangivende medlemsland som motsetter seg en utvidelse av antall styreplasser. Det er imidlertid også andre måter å styrke utviklingslandenes innflytelse i banken på. Det pågår for tiden en diskusjon om de afrikanske landenes innflytelse i Verdensbankens styrende organer. På norsk side, såvel som i Utstein-gruppen diskuterer man hvordan man kan bidra til å styrke denne. En måte er å bidra med finansielle ressurser til å styrke kapasiteten på de afrikanske valggruppekontorene. En annen mulighet er å finansiere regionale møter som gir landene i valggruppen anledning til å diskutere Verdensbank-politikk og styrke koordinering dem i mellom. Det ville imidlertid ha størst effekt om man kunne støtte afrikansk deltagelse inn i ulike prosesser i banken som leder til ny politikk.

I tråd med at bankens politikk har forandret seg det siste tiåret, er retningslinjene for tilpasningslångivning også under endring. Banken har i dag en annen åpenhet enn tidligere i forhold til alternative politikkvalg, og erkjenner selv at dette innebærer et brudd med den såkalte «Washington consensus» der Bretton Woods institusjonene ble kritisert for å presse gjennom et sett med standardreformer som ikke var tilpasset forholdene i det enkelte land. Videre understreker banken at dens rolle er å gi råd og å støtte opp om myndighetenes formulering og gjennomføring av politikk, fremfor å gi landene en oppskrift på hva som bør gjøres. Tilpasningslånene er en del av en større innsats for å bidra til økonomisk vekst, utvikling og fattigdomsreduksjon, og må utformes med dette for øyet. For de fattigste landene vil tilpasningslångivningen gradvis erstattes av betalingsbalansestøttelån basert på landenes strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon. For å reflektere at begrepet strukturtilpasning i dag har et annet innhold enn da det ble introdusert, har banken valgt å endre benevnelse på tilpasningslån. Det ligger an til at slike lån for fremtiden vil bli kalt «utviklingsstøttelån» (Development Policy Support Lending).

Det er en målsetting i de endrede retningslinjene at Verdensbanken gjennom sin långivning skal bidra til oppnåelsen av utviklingsmålene som ble vedtatt på FNs Tusenårsforsamling, de såkalte Tusenårsmålene. Oppdateringen av retningslinjene for tilpasningslån tar hensyn til de konklusjoner som trekkes i bankens egen rapport fra SAPRI arbeidet (Structural Adjustment Participatory Review Initiative). Dette gjelder blant annet anbefalingene om økt nasjonalt eierskap, og om at det må foretas miljøanalyser og sosiale analyser av programmene. Norge vil spesielt arbeide for at banken systematisk foretar analyser som kan sikre at reformer får størst mulig fattigdomsreduserende effekt (jf. analyseverktøyene som brukes i PSIA). Ikke bare medlemslandene, men også det sivile samfunn er oppfordret til å komme med kommentarer og synspunkter på oppdateringen av retningslinjene som har vært tilgjengelig på Verdensbankens hjemmeside siden sommeren 2002. Retningslinjene skal vedtas av bankens styre til våren. I forkant av at de nye retningslinjene legges frem for styret, vil Regjeringen søke å involvere norske fagmiljøer og frivillige organisasjoner, og spille resultatene av dette inn i den dialog Verdensbanken har lagt opp til.

Selv om bankens politikk er endret, gjenstår det fremdeles en del på gjennomføringen i praksis. Dette gjelder både på landnivå og i alle deler av banken. Verdensbanken må gjennom en kulturendring for å sikre at omleggingen blir reell.

Det vil videre være av kritisk betydning for utviklingslandene at Verdensbanken og IMF er samkjørte på landnivå. Norge ser positivt på det arbeidet som gjøres i institusjonene for å styrke samarbeidet dem i mellom.