"Gjennom å bidra til å realisere lønnsomme investeringer har kapitalmarkedene en vesentlig funksjon i arbeidet for å sikre global og nasjonal verdiskaping. De fattigste landene som har størst behovet for tilførsel av kapital, har imidlertid ikke mulighet for å hente kapital i markedet, hvilket gjør de multilaterale finansieringsinstitusjonene til sentrale instrumenter i kampen mot fattigdom. Regjeringen vil

• være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å redusere fattige lands gjeldsbyrde gjennom HIPC-mekanismen, herunder rask og omfattende gjeldslette til land som kommer ut av krig, samt bidra til å sikre finansieringen av HIPC Trust Fund og åpne for multilateralt koordinerte gjeldsbytter overfor mellominntektsland,
• videreføre dagens politikk med ensidig beslutning om 100% ettergivelse av norske fordringer på de fattigste utviklingslandene på det tidspunkt dette vil komme det enkelte land til gode, samt arbeide for at flere kreditorland skal følge en tilsvarende linje,
• være en pådriver for en større grad av fattigdomsorientering og mottakerorientering i de internasjonale finansieringsinstitusjonenes virksomhet, med utgangspunkt i utviklingslandenes egne fattigdoms- og utviklingsstrategier,
• bidra aktivt til det internasjonale arbeidet for å bedre finansmarkedenes virkemåte gjennom blant annet utviklingen av internasjonale standarder for tilsyn og regelverk, og ved å basere tilsynet med det nasjonale finansmarkedet på internasjonale standarder og metoder,
• delta aktivt i det internasjonale arbeidet gjennom blant annet IMF for å sikre makroøkonomisk stabilitet og å forhindre finansielle kriser,
• være en pådriver for økt vektlegging av godt styresett og kampen mot korrupsjon i samarbeidet mellom de multilaterale finansieringsinstitusjonene og låntakerlandene,
• arbeide for at IMF skal gå forsiktig frem i arbeidet for liberalisering av kapitalmarkedet i låntakerlandene, og at kravene som stilles til låntakerlandene må tilpasses bedre til det enkelte lands behov og forutsetninger,
• støtte arbeidet med å forenkle og konsentrere innholdet i IMFs kondisjonalitetskrav med utgangspunkt i IMFs kjerneoppgaver, samt styrke samordningen av virksomheten til IMF og Verdensbanken,
• støtte tiltak for å bedre innsynet i og åpenheten omkring de internasjonale finansieringsinstitusjonenes virksomhet,
• arbeide for å styrke utviklingslandenes reelle innflytelse i IMF og Verdensbanken."

"De multilaterale organisasjonenes spesielle rolle

Gjennom deltakelse i multilaterale fora har utviklingslandene mulighet til å påvirke internasjonale mål og prioriteringer. FN-systemet og Verdensbanken er sentrale bidragsytere i utviklingsprosessen på landnivå. Deres betydning går langt utover de store ressursoverføringene. De multilaterale organisasjonenes gir i tillegg viktige bidrag i dialogen om politikkutforming og i form av rådgivning og faglig bistand. FN og Verdensbanken spiller også ofte en viktig rolle i å bidra til samordnet giverinnsats rundt nasjonale programmer.

Det unike med FN-systemet er dets universelle tilstedeværelse og brede mandat, som spenner fra fred, konfliktløsning og menneskerettigheter, via humanitær bistand til langsiktig utvikling. FN-systemet er permanent representert i alle utviklingsland og oppfattes som nøytrale rådgivere og partnere. Dette gjør det mulig for FN å ta opp spørsmål det ofte er vanskelig for bilaterale og andre organisasjoner å fremme. De multilaterale utviklingsorganisasjonene bistår alle fattige land, også de som ikke er populære blant bilaterale givere."

"Verdensbanken fremstår som en annen institusjon i dag enn for ti år tilbake. Politikken som ligger til grunn for virksomheten er endret og det er vilje i bankens ledelse til å endre den operasjonelle virksomheten i tråd med dette. Verdensbanken er en stor og tung institusjon, og det er ingen enkel sak å få visjoner og ny politikk til å gjennomsyre alle deler av systemet."

"Overfor Verdensbanken blir utfordringen for Norge å bidra til at beslutninger om endret politikk gjennomføres på alle nivåer i organisasjonen. Vi kommer fortsatt til å fremføre våre synspunkter i forskjellige fora og på alle nivåer, samtidig som vi vil bygge opp under dette gjennom strategisk bruk av øremerkede tilskudd. I tillegg må vi styrke samspillet mellom det vi gjør i multilaterale organer og det som skjer på landnivå. Nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon (PRSP) utgjør et godt utgangspunkt i så måte. Ambassadene i våre samarbeidsland er sterkt engasjert i PRSP-prosessen. Rapporter fra feltnivå indikerer at fremdriften varierer fra land til land, inkludert graden av nasjonalt eierskap. Prinsippet om nasjonalt eierskap på den ene siden, og reformer som er ønsket sett fra en givers ståsted, er et vedvarende dilemma. Som givere vil vi at landene skal ta eierskap, men vi har samtidig forventninger til hvilke reformer de trenger å gjennomføre - ofte knyttet til godt styresett, demokrati og fattigdomsreduserende politikk. Det er i denne sammenheng viktig ikke å forlange for mye, og gi landene tid og handlingsrom."

"Vi er oss meget bevisst sammenhengen mellom makroøkonomiske effekter av tiltakene som PRSPene foreskriver og de sosiale konsekvensene av disse. Det blir derfor gjort analyser både i forkant, mens tiltakene iverksettes og i etterkant for å sikre at de faktisk gir positiv uttelling for de fattige. Verdensbanken og IMF er i ferd med å utvikle en tilnærming til Social Impact Analysis, som det heter, som skal støtte den nasjonale PRSP-prosessen og sikre et bedre grunnlag for politiske beslutninger og rekkefølgen av reformer og tiltak. Det er imidlertid viktig at dette arbeidet forankres i og gjennomføres av landene selv. Mange utviklingsland har store kapasitetsproblemer med å gjennomføre slike analyser. Derfor må vi sørge for at nasjonal kapasitet styrkes. Fra norsk side følger vi dette arbeidet svært nøye."