Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at norsk utenrikspolitikk har et hovedansvar i å sikre norske interesser gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid, med sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel, og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Disse medlemmer vil peke på at den situasjonen som oppsto i verden etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, fortsatt innebærer store utfordringer. Disse medlemmer vil peke på den trusselen som eksisterer mot hele den demokratiske verden fra godt organiserte terrornettverk. Disse medlemmer mener Norge fortsatt må sette kampen mot internasjonal terror høyt på sin dagsorden og i sine prioriteringer.

       Disse medlemmer vil henvise til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, som har en reduksjon på ramme 4 med over 5,7 mrd. kroner, primært knyttet til utviklingshjelp. Disse medlemmer viser i den vedlagte tabell vårt primære alternativ. Disse medlemmer viser til både sitt alternative statsbudsjett og merknader i denne innstillingen for begrunnelse for de endringer som er gjort i disse medlemmers primære budsjettforslag.

Utgifter rammeområde 4

       Disse medlemmer tar til etterretning at stortingsflertallet ønsker en langt høyere bevilgningsramme. Disse medlemmer vil derfor i sitt forslag forholde seg til den vedtatte ramme. For å kunne bruke den store pengesummen som denne rammesummen inkluderer må disse medlemmer foreta en del grep som er subsidiære, men som allikevel viser hvordan disse medlemmer ønsker å prioritere, gitt rammens størrelse.

       Disse medlemmer mener Norge har store utfordringer i sine nærområder, først og fremst Russland og de baltiske statene. Utfordringene er store i forhold til å bekjempe miljøproblemer, kamp mot fattigdom, kamp mot hiv/aids og tuberkulose og sikre en positiv næringsutvikling. Disse medlemmer mener Norge må forsterke sin innsats mot disse nærområdene, og således forsøke å bidra til større økonomisk vekst og en bedre situasjon for befolkningen.

       Disse medlemmer vil fremheve viktigheten av at norsk utenrikspolitikk først og fremst må ha som mål å sikre viktige norske interesser. Disse medlemmer mener dette må gjenspeiles i de prioriteringene som gjøres i departementet og ved våre utenriksstasjoner. Viktige interesser i kommende år etter disse medlemmers syn er bl.a knyttet til utvidelsen av EØS-området, forhandlingene i WTO, NATO-samarbeidet og næringslivets interesser.

       Disse medlemmer mener at FN må være åpent for medlemskap for alle land, slik FN-pakten forutsetter, og at ingen land skal utelukkes fra medlemskap i FN på grunn av sitt styresett eller interne forhold. Disse medlemmer mener at Taiwan fyller alle folkerettslige forutsetninger for å bli ansett som en selvstendig stat, og landet må derfor kunne bli medlem av FN.

       Disse medlemmer mener at positiv utvikling i u-landene først og fremst er avhengig av den politikk som føres i u-landene. Disse medlemmer viser til at de landene som makter å arbeide seg ut av fattigdom, vektlegger respekt for menneskerettigheter, innføring av reelt demokrati og markedsøkonomi. Videre mener disse medlemmer at u-hjelp altfor ofte forsinker nødvendig reformarbeid i u-landene. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til landenes egne politiske valg, er omverdenens tilrettelegging i form av en åpen handelspolitikk, uten stor bruk av toll- og kvotebegrensninger, det beste bidraget for å løfte de fattigste landene ut av fattigdom. Disse medlemmer ber norske myndigheter i de pågående og kommende WTO-forhandlingene legge seg på en linje som ivaretar utviklingslandenes interesser knyttet til liberalisering av handelen med landbruksvarer, med reduksjon av subsidier og ikke minst eksportstøtte til landbruksprodukter.

       Disse medlemmer stiller seg skeptiske til den rådende strategi i det norske bistandsarbeidet, hvor en stor del av bistanden kanaliseres gjennom statlige norske bistandsaktører som NORAD. Disse medlemmer vil på ingen måte underkjenne den kompetanse som finnes i Norge på dette området, men mener at den u-hjelpen som skal gis fremover i større grad bør kanaliseres gjennom koordinert internasjonal innsats gjennom FN og ved hjelp av frivillige norske og internasjonale organisasjoner. Disse medlemmer vil avskaffe ordningen med hovedsamarbeidsland.

       Disse medlemmer legger vekt på å prioritere tiltak knyttet til bekjempelse av hiv/aids-problemet og andre helsefremmende tiltak. Disse medlemmer anser at hiv/aids er en stor trussel mot både verdens fattige og verdensbefolkningen generelt. Bekjempelsen av denne trusselen må derfor ha høy prioritet. Videre vil disse medlemmer ønske å støtte opp under det arbeid som gjøres for å bekjempe tuberkulose, polio og andre sykdommer. Disse medlemmer vil videre vektlegge bistandstiltak rettet mot å sikre grunnutdanning for barn. Særlig tiltak som sikrer at jenter kan få skolegang er viktig fattigdomsbekjempelse.

       Disse medlemmer mener gjeldslette er en type tiltak som kan bidra til å få u-land ut av en negativ økonomisk utvikling og makte å prioritere tiltak som fremmer velferd og økonomisk utvikling. Disse medlemmer mener gjeldslette er et langt bedre tiltak enn budsjettstøtte.

       Disse medlemmer vil støtte og trappe opp nød- og katastrofehjelp gjennom nasjonale og internasjonale organisasjoner som FN, Røde Kors, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Plan Norge m.m.

       Disse medlemmer er opptatt av at den norske bistanden skal bli mer næringsvennlig og forsøke å aktivisere norsk næringsliv på en bedre måte. Disse medlemmer er enig i at en avbinding av bistanden i de fleste sammenhenger er positiv, men at binding i enkelte tilfeller vil være viktig for å sikre norsk næringslivs fortsatte engasjement i utviklingsland og fordi dette totalt sett vil gi best resultat. Disse medlemmer mener avbinding er utmerket når det bidrar til næringsutvikling i bistandslandene, men er mer skeptisk når det kun fører til at norsk næringsliv taper mot konkurrenter i for eksempel Danmark og Canada.

       Disse medlemmer mener det i større grad enn i dag må stilles krav om resultater og måloppnåelse i bistandsarbeidet. Alle deler av bistanden må kunne forventes å dokumentere oppnådde resultater. Disse medlemmer registrerer med tilfredshet at enkelte organisasjoner er godt i gang med et slikt arbeid. Disse medlemmer mener dokumentasjon av resultater, for å oppnå størst mulig effektivitet må bli et krav som stiles til alle som utøver bistand med offentlige midler.