Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17. juni 2003
For fullt referat fra debatten, se Referat fra debatt om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17.6.03
Morten Høglund (FrP) : Utenriksministerens redegjørelse var en grundig presentasjon av de fleste store utfordringer Norge og WTO vil møte, ikke minst under ministermøtet i Cancún i september. Bare av den debatten vi har hatt hittil her i dag, skjønner vi jo at hindrene og tersklene som skal overstiges før man kommer i mål, er mange, når vi i et såpass homogent og lite land som vårt har så store problemer med å komme frem til noe som kan ligne på noen felles standpunkter.
Den 28. mars i år hadde vi en interpellasjonsdebatt omkring landbruk og WTO, og den debatten var veldig mye preget av hva WTO vil kunne bety for norsk landbruk, det som utenriksministeren omtaler som defensive interesser, og samtidig har Norge andre mer offensive interesser. Jeg mener det er helt korrekt å avklare hva som er ens interesser, og så kjempe for disse. Men jeg tillater meg å sette spørsmålstegn ved om det som såkalt er våre interesser, virkelig er interessene til det norske folk.
Utenriksministeren argumenterer godt for viktigheten av WTO og et felles regelverk som sikrer oss mot f.eks antidumpingtiltak. Fremskritt i WTO-prosessen er derfor i vår egen interesse, og fremskritt i Doha-runden handler veldig mye om landbruk og veldig mye om utviklingsland. Hvis Norge skal definere sine interesser til å være noe helt annet enn det som er utviklingslandenes interesser på det mest sensitive området, er vi kanskje ute av kurs. En annen ting er at vi selvsagt også vil hevde at avregulering og liberalisering av landbrukssektoren i aller høyeste grad er av interesse for det store flertall av Norges befolkning.
Nå hevder mange at norske landbrukssubsidier ikke er så ille. De inneholder bl.a ikke stor grad av eksportsubsidier. Det er sikkert mulig og kanskje også matnyttig å føre en slik debatt, men skal vi få fremgang i denne utviklingsrunden i WTO, handler det om å skjære igjennom, gjerne gå foran og vise andre vestlige land at Norge vil kutte i subsidier, vi vil åpne opp for import i større grad enn i dag, vi vil ta innover oss at den vestlige verdens samlede landbrukspolitikk undergraver forsøkene på å nå FNs tusenårsmål og undergraver den pågående WTO-prosessen. I stedet velger vi som best vi kan, å ha som hovedmål at ting bør være som de er. Andre får ta belastningen med å endre seg. Her vil jeg fremføre et par sitater fra interpellasjonsdebatten 28. mars. Utenriksminister Jan Petersen sa da:
« Det er en grunnleggende målsetting fra norsk side at WTO-regelverket fortsatt må gi oss et handlingsrom for å føre en nasjonal landbrukspolitikk. »
Statsråd Lars Sponheim sa i samme debatt:
« Til slutt foreslås en avvikling av eksportsubsidiene. Selv om jeg er innforstått med at mye taler for at slike støtteformer forbys på litt lengre sikt, vil jeg understreke at dette forslaget særlig vil ramme norsk næringsmiddelindustri og en allerede hardt presset mjølkesektor ».
Så interessene er her klart slått fast.
Norge gjør ellers i internasjonale sammenhenger et stort nummer av å være de fremste av de fremste i å ivareta gode utviklingsmål, men ikke her. Og vi er i mange sammenhenger villige til å finne alliansepartnere som vi kan jobbe godt sammen med, men her slås vi i hardtkorn med de mest konservative og ortodokse, som Sveits, Japan og EU. Jeg vil igjen vise til statsråd Sponheims innlegg i interpellasjonsdebatten.
Så kan man si at u-landsgruppen er splittet. Ja, det er meningsforskjeller også der, men man kan ikke dekke over det faktum at de fleste utviklingsland, for ikke å si så godt som alle, er svært opptatt av endringer i de vestlige lands landbrukspolitikk.
Presidenten i Burkina Faso sa i forrige uke på et WTO-møte i Genève, at i 2001 gav de rike land seks ganger så mye subsidier til bøndene som de gav til u-hjelp. Han prøvde å få forståelse for at det er håpløst å gi med den ene hånden og ta så mye mer med den andre. EU og USA er verstinger og de store bøllene i denne sammenhengen, uten tvil. For eksempel er EUs subsidiering av sukker en studie i galskap. Lite vil bli gjort, og lite kan dessverre løses før disse aktørene kommer til reelle erkjennelser. USA er positive i ord, men har mye å gjøre på hjemmebane før de kan sies å være utviklingslandenes venn. EU er verken positive i ord eller i handling. De har lagt seg flate for interessene til økonomisk sterke bondeorganisasjoner og lar seg presse, stikk i strid med egne forbrukeres interesser.
Subsidier er en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Generelt kan vi si at i tillegg til å koste mye penger, fører subsidier totalt sett til overproduksjon og undergraver prisene på råvarer på verdensmarkedet. Dette reduserer inntektsmulighetene for bønder i fattige land.
Det siste tilskuddet på stammen i kampen mot en friere verdenshandel er alliansen mellom landbruksorganisasjonene og andre antiglobaliseringsforkjempere. Sist uke fikk noen av oss gleden av å bli invitert på frokost utenfor Stortinget. Frokosten var meget bra, budskapet var noe blandet. Budskapet, slik jeg oppfattet det, var at internasjonal handel ikke tjener u-landenes interesser. Kjøper vi den påstanden, kan vi fortsette å argumentere med at norsk proteksjonisme faktisk er en solidaritetshandling med verdens fattige, i tillegg til å være en gavepakke til norske forbrukere. Denne formen for argumentasjon er å snu verden helt på hodet. Da tar man ikke innover seg hva som er grunnlaget for vekst og virkelig fattigdomsbekjempelse.
Slik Fremskrittspartiet oppfatter det, er det behov for å dvele litt ved hva som er våre interesser, hva som bør være vår strategi. Jeg har respekt for at flertallet i denne sal er godt innforstått med den strategien man har lagt seg på. Men vi vil for vår del understreke at vi mener at det som oppfattes som våre defensive interesser, burde ha vært omdefinert på en helt annen måte, og andre alliansepartnere burde ha vært funnet enn dem man i dag har.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bjørn Jacobsen (SV) : Eksportsubsidiar er resultat av overproduksjon internt i eit land. Så gir ein då subsidiar for å få produkta ut av marknaden, for at produksjonen i landet ikkje skal kollapse fullstendig. Dette med marknadsregulering er noko som norske bønder har vore veldig flinke til å ta seg av i Noreg. Norske bønder er flinke til å marknadsregulere. Det har eigentleg kosta oss lite.
Men kva er då alternativet til eksportsubsidiar? Det er eit landbruk som er mindre industrialisert og mindre avhengig av frihandel og marknad. Er Framstegspartiet villig til å vere med på å leggje om landbruket, slik at det blir meir basert på å gje sysselsetjing i staden for overproduksjon?
Morten Høglund (FrP) : Det er med interesse man registrerer at SV står som en varm forsvarer av nettopp eksportsubsidier. Jeg trodde det var noe vi i stor grad kunne enes om var en uting og burde avvikles.
Jeg deler ikke premissene i Jacobsens resonnement. Verden er ikke slik at man må velge på den måten. Vi ønsker selvfølgelig en helt annen form for landbrukspolitikk, hvor subsidier avvikles i mye større grad og næringen får den frihet den fortjener. Det betyr en endring i norsk landbruksproduksjon - selvfølgelig innser vi det - med mye større bruk og færre aktive bønder. Vi håper på samme areal, og at resultatet matproduksjonsmessig kan opprettholdes.
Men begrepet eksportsubsidier er i min verden ikke noe vi bør være bekjent av å støtte. Er det noe u-landene virkelig setter fingeren på, og som man er enig om er et problem, er det nettopp at eksportsubsidiene er et onde.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
Åslaug Haga (Sp) : Fremskrittspartiet ønsker en friest mulig verdenshandel. Vi har sett at en friere verdenshandel riktignok har ført til at en god del mennesker har kommet ut av fattigdommen, men det er også et faktum at de fattigste er blitt fattigere i den rike delen av verden, og også at de fattigste i den fattige delen av verden er blitt fattigere.
Men Fremskrittspartiet ønsker altså en friest mulig verdenshandel til tross for dette. Fremskrittspartiet er heller ingen forkjemper for bistand for å få land ut av fattigdommen. Mitt spørsmål blir da: Mener Fremskrittspartiet at det er helt kurant at verdens fattige blir fattigere, eller mener man faktisk til tross for alle de erfaringene man har, at en friest mulig verdenshandel er det som ville fått de fattigste ut av fattigdommen?
Morten Høglund (FrP) : Nå kjemper vi for en friere verdenshandel for å få til resultater. Vi er ikke der i dag at vi har den frie verdenshandelen som representanten sier.
Samtidig føler jeg at de resonnementene som trekkes frem her, er fullstendig gale. Etter at man åpnet opp i Kina, er 300 millioner kinesere løftet ut av fattigdom. De land som har åpnet sin handel, som har deregulert, innført demokrati, respekt for menneskeretter, er generelt rikere og har en befolkning som er mindre fattig enn land som ikke har gjort det.
Dette er også fakta i forhold til det vi her diskuterer, så premissene i spørsmålet er riv ruskende gale. Derfor blir kampen mot fattigdom også kampen for en friere verdenshandel. All historisk forskning viser at det er realitetene.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Representanten Høglund er svært selvsikker i sin gjennomgang av resultatene i internasjonal forskning. Mange vil vel kanskje hevde at Kina under de årene man bygde opp sin velstand, var et land som praktiserte en langt mindre åpen økonomi enn det WTO i dag anbefaler.
Det var ikke det jeg egentlig ønsket å snakke om. Fremskrittspartiet er et parti som i tiltagende grad har vist vilje til både å beskytte norsk næringsliv og til en viss grad også å subsidiere norsk næringsliv når partiet mener at det er nødvendig. Men landbruksnæringen er tydeligvis unntatt fra denne nye politikken og skal eksponeres mest mulig for fri konkurranse på verdensmarkedet. Jeg må da anta at representanten Høglunds alternativ er at Norge skal kjøpe mest mulig av sin mat på verdensmarkedet, og at denne resepten også må gjelde andre land som er i den situasjon at man har et landbruk som ikke er konkurransedyktig.
Hvordan vil Høglund da sikre en stabil matvareforsyning for hele verdens befolkning, hvis landbruket skal legges ned og avskaffes i alle de landene som i dag ikke er i stand til å konkurrere på verdensmarkedet?
Morten Høglund (FrP) : Jeg tror ikke representanten Bjørlo Lysbakken og jeg er veldig uenige om beskrivelsen av Kina.
Så til Fremskrittspartiet og subsidier: Vi har i alle fall aldri gått så langt at vi har bedt om at Norge skal kjempe i WTO for å få gjennomslag for særnorske subsidier. Subsidier er heller ikke en viktig bestanddel i Fremskrittspartiets politikk på det området.
Beklager, president, nå glapp det siste. Jeg tror jeg får komme tilbake til det.
