Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 6. mai 2002
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse
Morten Høglund (FrP) : Til tross for at Fremskrittspartiet står temmelig alene i norsk politikk når det gjelder bistand og utviklingshjelp, er det gledelig å registrere at stadig flere nærmer seg oss i synet på hva som er aller viktigst for en positiv utvikling i u-landene. Jeg tenker da selvfølgelig på handel og åpne markeder som det beste redskap for å bekjempe fattigdom på bred basis med langvarig virkning.
Stadig flere, både i Norge og internasjonalt, som tidligere var mer ensidig opptatt av virkemidler som bistand og gjeldslette, innser nå at uten bedrede handelsvilkår vil ikke utviklingslandene ha noen mulighet til å minske gapet mellom deres og vår velstand.
Dette er en uhyre viktig erkjennelse, for den vil forhåpentligvis være med og dreie oppmerksomheten mot hva som er viktig å oppnå. Et av de seneste tilskudd til listen over aktører som tror på handel som virkemiddel, er den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam. De har meget grundig redegjort for dette i rapporten « Rigged Rules and Double Standards ».
Det er interessant når en av Europas fremste hjelpeorganisasjoner konkluderer med at det viktigste virkemiddel for fattigdomsbekjempelse er større inkludering av u-landene i verdenshandelen.
Hovedproblemet med verdenshandelen i dag er at den i altfor stor grad hindrer u-landene i å utnytte sitt potensial som globale handelspartnere. Når utviklingsland eksporterer til rike land, møter de tollbarrierer som koster dem 100 milliarder dollar per år, noe som er dobbelt så mye som de mottar i samlet bistand.
Den rike verdens landbrukspolitikk trekkes frem av Oxfam, som av andre før dem, som et hovedproblem. EU, USA, Japan, Norge og andre bruker 1 milliard dollar om dagen i landbrukssubsidier - subsidier som bl.a benyttes til å prise landbruksvarer under kostpris og dermed utkonkurrere fattige lands bønder. I stedet for å redusere subsidiene er de blitt stadig mer omfattende, til stadig mer skade for u-landene. Man kan virkelig undres om det er noen reell vilje til å endre u-landenes situasjon.
Vi ber innstendig utviklingsministeren og Regjeringen starte arbeidet med å liberalisere og avsubsidiere norsk landbrukspolitikk, samtidig som vi kan være med og legge press på EU, USA, Japan og andre som virkelig hindrer rettferdig handel. I noen få setninger i statsrådens redegjørelse gjøres det prisverdig et poeng av å gå gjennom norsk landbrukspolitikk og annen politikk for å se virkningene av den for u-landene. Fremskrittspartiet vil si at vi allerede vet mye om virkningene; tiden har kommet for å handle.
Der verdens toppledere samles, ser vi organisasjoner som Attac og andre samles i mer eller mindre fredelige demonstrasjoner mot kapitalisme, handel og rike lands politikk. De skal etter sigende kjempe for de fattige, men de kjemper mot det som virkelig ville hjulpet mot fattigdom. De er blitt forsvarere av de rike lands proteksjonistiske og u-landsfiendtlige politikk. De burde jo ha marsjert for frihandel og for åpenhet.
Utviklingsministeren har rett i at ikke alt handler om ett virkemiddel i kampen for å fremme positiv utvikling. De land som har nådd lengst i å bekjempe fattigdom, er de samme land som jobber målbevisst for å få et fullverdig demokrati og rettssystem, hvor elitestyre gradvis erstattes av et bredere folkestyre. Makthavere som etterlever egne lover og håndhever menneskerettighetene, er ingen selvfølge i alle deler av verden, men det har vist seg som et nyttig redskap for å gi befolkningen både håp og muligheter.
Gjeldsproblemet til altfor mange land er med på å gjøre disse land til husmenn på den globale arena. Landene blir etter hvert selvstendige bare i navnet, i realiteten styres de av de som kontrollerer tilgangen på kreditt. Dette skaper frustrasjon og mismot. Når vi går inn for gjeldslettetiltak, er imidlertid ikke det for å belønne regimer som har hatt en ukritisk bruk av penger. Vi tror det er viktig med en pekefinger og gode råd. Men det er også viktig å gi land som kanskje bryter med årelangt diktatur og vanstyre, en ny mulighet, en mulighet til å rydde opp og ikke minst en mulighet for å la demokratiet overleve. Og det tror vi kan være vanskelig når befolkningen opplever at uansett hva man foretar seg, er det andre, utenfor landets grenser, som tar alle effektiviseringsgevinster og all økt verdiskapning.
Norge er som en av verdens ledende oljeeksportører i en særstilling. Vi har gleden av å ha store ressurser av en råvare hvor prisen i stor grad påvirkes av et meget oppegående kartell. Vår fortjeneste er høy - skyhøy - men dette har selvsagt den bieffekt at oljeimporterende land betaler en høy pris, og for fattige land kan dette være med og hindre igangsetting av ønsket industrialisering og vekst. Vi konstaterer at vi har en oljepolitikk hvor vi til og med går så langt som å drive produksjonsbegrensning etter oppfordring fra OPEC for å holde oljeprisen på et høyt nivå. Dette er en politikk som muligens er i Norges kortsiktige interesse, men det er overhodet ikke en politikk som fremmer vekst i en global sammenheng. Og vekst er som kjent det beste virkemiddel for å løfte den fattige del av befolkningen ut av sin fattigdom.
Med dette som bakgrunn vil det ikke være urimelig at Norge bidrar på andre måter til å fremme vekst for u-landene. Det hadde ikke vært urimelig at en viss andel av våre oljeinntekter ble brukt for å kompensere negative effekter av høy oljepris. Men dette må selvsagt være midler som ikke hindrer nødvendige prioriteringer på vårt eget statsbudsjett. Med andre ord: Midlene må ikke inkluderes i den handlingsregelen, de må holdes atskilt fra vårt innenlandske statsbudsjett. Samtidig er det selvsagt slik at midlene må brukes på en måte som virkelig bidrar til utvikling, og ikke som mye av den tidligere bistanden, som på mange måter aldri gav noe grunnlag for mottakerlandene til å arbeide seg ut av fattigdommen, og som holdt bl.a statsledere som Mugabe ved makten.
Satsing på helse er antakelig den aller beste måten vi nå kan hjelpe u-landene på. Hiv/aids-, malaria- og tuberkulosebekjempelse er noen av de satsingsområder vi bør prioritere høyt. Nå registrerer vi at det også skjer fra norsk side, for øvrig med full støtte fra Fremskrittspartiet. Men vi ønsker å flytte bevilgningene til dette området til et eget utenlandsbudsjett, som da vil bety at bistand ikke kommer i stedet for satsing på helse, eldreomsorg, skole og kriminalitetsbekjempelse, men som et tillegg.
Det andre området i tillegg til helse hvor vi mener bistand har noe for seg, er utdanning. Ikke minst vil satsing på utdanning kunne gi mulighet for at også jenter vil kunne få skolegang, noe de dessverre altfor ofte ikke får muligheten til. Utdannelse er et godt middel mot mye, ikke minst kulturell og religiøs undertrykkelse. I tillegg ser vi som nevnt behovet for norsk støtte til gjeldslette.
Verden blir stadig bedre, flere kan i dag spise seg mette enn noen gang tidligere, flere barn vokser opp, flere lærer å lese, gjennomsnittlig levealder øker. De fleste faktorer peker i riktig retning, men som statsråden selv sa, mye mangler fortsatt.
Etter 50 år med norsk bistand er det behov for ettertanke og forhåpentligvis nytenkning - hva virker, hva virker ikke, og hva virker best og raskest. Etter Fremskrittspartiets syn er dette etter hvert meget godt dokumentert. Vi ser at utviklingsministeren i sin redegjørelse kommer med noen innrømmelser og forsiktige, positive hentydninger, men vi er utålmodige, og vi venter i spenning på en fornyet politikk fra Norges og de rike lands side som tar u-landenes reelle interesser på alvor.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Haakon Blankenborg (A) : Høglund og Framstegspartiet har ei fantastisk form for logikk: I ein del land som mottek utviklingshjelp, er det diktatur, ergo: Dersom ein droppar utviklingshjelpa, blir det demokrati. Med andre ord: Der det ikkje finst utviklingshjelp, er det demokrati, ifølgje Høglund - ei interessant konstatering, for slik er det naturlegvis ikkje.
Men det som er meir interessant hos Høglund, er at han no vil bruke oljeoverskot til utviklingshjelp. Då kunne Framstegspartiet vere med og støtte dei delane av utviklingsbudsjettet som først og fremst går på helse og utdanning, i eit mykje større omfang enn det dei har gjort tidlegare, utan å lage eit eige utviklingsbudsjett ved sidan av - dersom det er det ein no har kome på tanken av. Tilbodet står der frå alle oss andre om å bli med og støtte utviklingsbudsjettet slik det ligg. Men kanskje det då smakar vondt å kalle det utviklingshjelp, eller utviklingssamarbeid, for Framstegspartiet. Pengane er der, budsjettet er der - det er berre å bli med og revidere politikken ein smule.
Så trur eg også at Høglund burde skrive eller ringe til Oxfam og spørje om dei er samde med han i at handel er det einaste bidraget til utvikling. Det er det motsette Oxfam seier. Eg vil anbefale han å bruke begge sidene - snu arket når ein les det som Oxfam seier om behovet for større og meir handel, og sjå på behovet for utviklingshjelp, som også Oxfam er ein sterk tilhengar av, men ikkje Høglund. Les begge sidene av arket, er eit godt råd.
Det siste punktet eg vil nemne her, er eit konkret punkt, som Høglund ikkje nemnde spesielt no, men som Framstegspartiet ofte er inne på, Midtausten, som er ei akutt sak. Framstegspartiet har gjerne fjerna i praksis omtrent heile løyvinga til Midtausten ut frå ein gitt argumentasjon om demokrati osv. i dei palestinske områda. Dersom ein no får på plass ei avtale der, er då helsinga frå Framstegspartiet lykke til med handelen, og heller inga hjelp til dei palestinske områda når det gjeld økonomisk overføring?
Morten Høglund (FrP) : For å ta Oxfam først: Jeg har lest relativt mye i deres rapport, og jeg sa heller ikke at handel var det eneste tiltaket som Oxfam beskrev, men at det står øverst på listen som et av de viktigste. Det jeg sa, var « inkludering av u-landene », og det de snakker om, er bl.a en rettferdig handel. De understreker betydningen av det.
Når det gjelder diktatur og bistand, har det nå også vært en erkjennelse i resten av det norske politiske miljø av at det å gi norsk bistand til regimer som konsekvent bryter menneskerettighetene og ikke ser seg tjent med å slå inn på en demokratisk vei, ikke er i noens interesse. Men selvsagt er det ikke slik at de land som ikke får norsk bistand, dermed lettere slår inn på en demokratisk vei.
Blankenborg tok utgangspunkt i at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett ikke inneholdt én krone til bistand og utviklingshjelp. Det er heller ikke riktig. Alle gjeldslettetiltak som var foreslått fra Regjeringens side, lot vi stå urørt. Alt når det gjaldt helsebevilgninger, lot vi stå urørt - vi støttet opp under det som var. Og så godt som all satsing på utdanning lot vi stå urørt. Så disse tre områdene var også prioritert fra vår side ved statsbudsjettbehandlingen i fjor høst. Men innenfor en del andre områder valgte vi å kutte relativt drastisk.
Så til Midtøsten. Nå får vi se hva som blir resultatet, og hvilken oppbyggingsprosess som skal starte. Men i en slik situasjon er selvfølgelig ikke handel et virkemiddel som alene kan løse de utfordringene vi står overfor. Fremskrittspartiet har også, senest i forbindelse med krisen i Afghanistan, vært villig til å yte betydelige tilskudd for å hjelpe til når en humanitær situasjon krever det.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
Bjørn Jacobsen (SV) : Framstegspartiet og Høglund snakkar om liberalisering. Ser vi på dei norske bøndene, er det ein ting som kjenneteiknar dei, og det er at dei er små. På eitt område er dei store, noko som ofte undrar folk i utlandet: Det er at ein kan kjøre i Noreg, og så kan ein seie at der ser du eit slakteri, der ser du eit meieri. Poenget er at det er den norske bonden som eig dette gjennom samvirketanken, som starta i England for godt og vel 100 år sidan. Vi har sakte, men sikkert bygd opp ein måte å regulere matproduksjonen på i Noreg. Eg snakka seinast i går med ein produsent av svinekjøtt. Han sa: No har vi nådd målet om å få balanse i marknaden. Bøndene sjølve er inne og tek ansvar. Bøndene får delvis betalt frå denne salen via løyvingar for å drive marknadstilpassing. Ser Høglund at ein med ei fullstendig liberalisering av dette opplegget vil rive ned det vi har prøvd å byggje opp, og kanskje først og fremst hindre at ein får ei utvikling i mange utviklingsland som går i retning av at ein også der begynner å vidareforedle sine produkt? Problemet i dag for mange småbønder ute i verda er at ein ikkje har noka vidareforedling. Éin ting er at ein ikkje får kome inn på verdsmarknaden, ein annan ting er at ein sjølvsagt også får det problemet at mat rett og slett rotnar bort, fordi ein ikkje har industri som kan foredle dette vidare. Ser Høglund desse konsekvensane av liberaliseringsforslaga sine?
Morten Høglund (FrP) : Når det gjelder liberalisering av handel med varer, møter jo u-landene problemer med å eksportere råvarer, men problemene blir gjerne større jo mer videreforedlede varene er. Det er noe av den samme problemstillingen vi har med hensyn til norsk fisk i forhold til EU - vi selger fisken rå, og så videreforedles den i Europa. Liberaliserer vi, og tar tak i noen av de handelshindringene og problemene som u-landene virkelig møter, får vi gjort noe med dette, og u-landene får tatt nye initiativ til å skape industri og videreforedle sine egne råvarer. Dét er i dag et hovedproblem, med den innretningen tollsatsene har i mange deler av verden. Selvfølgelig vil en liberalisering og en avsubsidiering av norsk landbruk ha konsekvenser i Norge, og selvfølgelig er det begrenset hva man kan forlange gjennomført over natten. Men vi ønsker å se en retning, at man peker ut en kurs. Det er nok riktig at man innenfor bøndenes egne organisasjoner og sirkler har sett at dette er noe som kommer, og at man må forholde seg til det, men det kommer veldig sent, og det kommer i veldig liten grad, og det er behov for et stort trykk for å få ytterligere tiltak her. Vi tror at vi fra politisk side har mye å gjøre i forhold til å sette på dette trykket, slik at vi også fra norsk side kan være stolte av den politikken vi fører overfor u-landene, selv om den i en global sammenheng selvfølgelig betyr forsvinnende lite i forhold til det aktører som EU og USA står for.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
Inge Lønning (H) : Utenriksministeren, Høyres partileder, uttalte i et intervju i forrige uke at det kan virke som om oljepengene « brenner i lommen » til Carl I Hagen. Det er jo i seg selv et dramatisk bilde, men på Dagsrevyen ble det gjort enda mer dramatisk, for der ble det sagt at han hadde hevdet at Carl I Hagen brenner oljepenger i lommene.
Når jeg kom til å tenke på dette, var det fordi det mest overraskende elementet i Høglunds innlegg var den vendingen hvor han kom til at nå kan også Fremskrittspartiet godt tenke seg å bruke bistandsmidler, men på én betingelse, at det er oljepenger og ikke normale penger som brukes. Til det kan det jo være mange ting å si. Realiteten er at enten man nå bokfører det over ett eller to budsjetter, er det en totaløkning av utgiftsrammene det er snakk om, og av og til kan man få inntrykk av at akkurat det er Fremskrittspartiets høyeste målsetting i øyeblikket - å få økt de totale utgiftsrammene for den norske stat. Men den andre innfallsvinkel er jo brukerne av disse pengene, mottagerne - de vil formodentlig ikke merke vesentlig forskjell om pengene er oljepenger eller andre penger, og det er det som for meg er det store tankekors. Hvorfor er det helt OK fra Fremskrittspartiets side at man bruker penger på ordinære bistandstiltak, bare disse pengene kommer fra oljeformuen og ikke andre steder fra? Hvis den kritikken som Fremskrittspartiet hele tiden har ført mot norsk bistandspolitikk, fremdeles er gjeldende, må jo den være like gjeldende om pengene er av det ene eller det andre eller det tredje slaget. Jeg skulle svært gjerne få en oppklaring av dette fra Høglunds side. Er dette bistandspolitikk, eller er det bare et mål om å øke de norske statsutgiftene mest mulig?
Morten Høglund (FrP) : Vår kritikk mot norsk bistand generelt står fast, men som jeg understreket i et replikkordskifte med representanten Blankenborg, har vi på noen områder, først og fremst helse, utdanning og gjeldslettetiltak, også innenfor det ordinære statsbudsjettet vært villig til å være med på til dels meget store bevilgninger, og jeg understreket for så vidt også i mitt innlegg at det var denne delen av bistanden vi så for oss skulle omfattes. Jeg brukte en argumentasjon i forhold til vår olje- og energipolitikk - som gir oss en veldig høy fortjeneste, bl.a som følge av at vi samarbeider, kanskje for nært etter vår mening, med et kartell som OPEC - og derav kom kanskje begrepet oljepenger. Vi snakket om et utenlandsbudsjett, et budsjett med midler som benyttes i utlandet, og som ikke har en inflasjonsdrivende virkning i Norge, og som altså ikke bidrar til et press på renten, som vi selvsagt er enig i at vi bør unngå. Dette bør jo være det enkleste å tenke seg: Penger som ikke fører til et press på norsk rente, må jo være penger som benyttes i helt andre deler av verden. Derfor burde det antakelig være veldig lett å starte å bygge opp et utenlandsbudsjett knyttet til deler av bistanden.
