For redegjørelse og referat fra debatten i sin helhet, se Redegjørelse av statsministeren om FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg

Morten Høglund (FrP) : Det er vanskelig med ett ord å gi en karakteristikk av toppmøtet i Johannesburg. Johannesburg var litt av alt - litt bra, litt dårlig og ikke minst litt av hvert. Kanskje ligger noe av hovedproblemet her: Verdenstoppmøtet i Johannesburg var rett og slett for stort, for ambisiøst og for bredt i forhold til temaer. Veldig forenklet og spissformulert kan man si at man forsøkte å løse alt som var vondt i verden, men endte opp med smuler. Dette var nok ikke uventet, ikke minst for alle dem som vet hvordan slike FN-konferanser virker, men det var nok skuffende og nedslående for mange ildsjeler og fødte optimister som trodde på forhåndsreklamen. Det positive får være at ingen har foreløpig foreslått noen oppfølgerkonferanse.

       Når det gjelder de konkrete resultatene, er det klart at det som ble oppnådd i forhold til å bedre de sanitære forhold, er viktig og kan virkelig bli livgivende for millioner i den tredje verden. Og som BBC sa det: Dette er juvelen i toppmøtets krone. På plussiden kommer i tillegg også en del andre forhold, som statsministeren redegjorde godt for, forhold som kanskje allikevel har noe mindre betydning for verdens befolkning, samlet sett.

       Fra norsk side har man tatt det som et nederlag at vi ikke oppnådde noen konkrete resultater hva gjelder bruk av fornybar energi. Kravet om dette var noe først og fremst de europeiske land, med sterk støtte fra miljøbevegelsen, arbeidet for. Årsaken til nederlaget ble i de fleste medier tilskrevet bl.a. USA, Japan, Canada, Australia og Saudi-Arabia, men faktum er jo at her ønsket heller ikke utviklingslandene i Afrika, i Asia og i Latin-Amerika noen avtale. I stedet for konkrete mål om fornybar energi, kom det en tekst som var mer opptatt av økonomisk vekst, ut fra den erkjennelse at afrikanere og asiater har et stort behov for å styrke sin økonomi med energi som er relativt billig og ikke minst lett tilgjengelig. Derfor opplever ikke Fremskrittspartiet at det er noe problem at Norge ikke vant kampen om fornybare energikilder, for hadde vi gjort det, hadde det, slik vi ser det, vært et hinder for økonomisk vekst og fremgang i den tredje verden. Og er det et virkemiddel som har vist seg å være effektivt i kampen for å få et bedre miljø, er det nettopp økonomisk vekst.

       Et annet slag som ble utkjempet i Johannesburg, var hvorvidt miljøavtaler skulle underordnes handelsreglene i WTO. Slik ble det ikke, og det ble her utropt en norsk seier av et samlet norsk pressekorps. Nå tror ikke vi at det nødvendigvis spiller så stor rolle om det er slik at WTO og miljøavtaler er likestilt fremfor at noe har forrang, men hvordan vi tolker dette her hjemme, og hvordan vi akter å bruke det, har absolutt betydning. Da er det med skuffelse jeg ser at en representant fra Landbruksdepartementet uttaler til Aftenposten den 4. september at dette vedtaket er en indirekte støtte til norsk posisjon om et sterkt grensevern. Nok et praktisk resultat som ikke er til glede for jordens fattige eller norske forbrukere!

       Det som etter Fremskrittspartiets mening var mest nedslående og skuffende med Johannesburg, var fraværet av forpliktelser om en mer liberalisert og rettferdig verdenshandel. Når fattigdomsbekjempelsen først var satt ettertrykkelig på dagsordenen, er det skuffende å registrere at det ikke lot seg gjøre å løfte dette temaet opp og frem, dette til tross for at proteksjonisme i den rike verden koster den fattige verden minst 700 milliarder kr i året i tapte inntekter. Det er ikke lystelig å se hvordan f.eks. EU jobber for å unngå å få handel opp som tema. Men vi opplevde heller ikke at Norge løftet særlig mange fingre for å komme u-landene til unnsetning. Enkelte NGO-er prøvde å få til en debatt, men nesten ingen tok opp hansken. Derfor ble ikke Johannesburg det løfterike møtet det kunne ha blitt. Det ble altfor mye den rike verdens fortsatte behov for å beskytte seg selv og sikre sine sære nasjonale interesser.

       Chirac oppfordret alle til å legge vekk nasjonal tenkning og fokusere på det globale. Det hadde vært flott! Men hva gjorde Chirac selv for å bidra? For dem som har fulgt franske posisjoner i internasjonale forhandlinger, er det vel ikke overraskende at Chiracs ord føltes uendelig tomme og uten mening, og de ble derfor for meg en slags oppsummering av hva jeg opplevde i Johannesburg - mange ord og lite handling.