For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utenriksministerens redegjørelse, 1.6.01

Carl I Hagen (Frp) : Fremskrittspartiet har alltid kjempet for mest mulig frihandel, og vi slutter oss selvsagt til WTOs overgripende målsettinger som økt levestandard, full sysselsetting, bedre reallønnsutvikling samt en bærekraftig utnyttelse av jordas ressurser, slik utenriksministeren formulerte det i sin meget interessante og på mange områder gode redegjørelse til Stortinget.

       Det som imidlertid forbauser oss fremdeles, er tendensen også i den norske regjering til å ha et annet syn på landbruksprodukter enn på andre varer, og hvor vanskelig det er å få til frihandel. Han sier ja til frihandel og markedsadgang i andre land for de produkter som er interessante for oss å produsere, mens man har en negativ holdning til de produkter som andre land ønsker skal få markedsadgang hos oss.

       F.eks. sier utenriksministeren i sin redegjørelse:

       « For det tredje er vi opptatt av å sikre en bedre markedsadgang for norsk eksport. Det gjelder varer som fisk, industri- og høyteknologiprodukter, og innenfor viktige tjenesteområder som skipsfart, offshore, energi, ingeniørfag, miljøtjenester, telekommunikasjoner og IT. »

       Dette er vi helt enig i. Og vi håper på større grad av markedsadgang for dette.

       Men så kommer det plutselig i redegjørelsen:

       « For det fjerde legger vi vekt på å bevare nasjonal handlingsfrihet til å utforme offentlig sektor slik vi ønsker, og å føre en aktiv landbrukspolitikk. »

       Offentlig sektor utgjør bl.a en stor del av tjenesteproduksjonen, og der ønsker man altså å kunne ha begrensninger. Og det er store begrensninger ved at det i den offentlige sektor i Norge er en stor grad av egenproduksjon når det gjelder tjenestene, istedenfor å kjøpe tjenester fra et marked. På den måten stenger man ute andre som aktivt vil tilby tjenester til det norske marked. Etter industritiden, med konkrete varer, er nettopp tjenester noe som vokser ganske dramatisk i internasjonal og nasjonal økonomi. Stadig mer ressurser brukes til tjenesteproduksjon, og vi bruker mer og mer av våre egne midler til kjøp av tjenester.

       Derfor er det skuffende at Regjeringen og utenriksministeren ikke har den samme åpne holdning til markedsadgang og konkurranse internasjonalt for tjenesteproduksjonen, der det offentlige er en meget stor betaler og kjøper av tjenester. Det er altfor mye egenproduksjon i Norge. Her burde Regjeringen legge opp til de ideelle målsettinger man har når det gjelder de øvrige produktene som jeg nevnte.

       Det samme gjelder landbruket - som utenriksministeren omtaler senere i sin redegjørelse - der vi samarbeider nært med EU og Japan. Vi kan ikke forstå at dette er fornuftige alliansepartnere, fordi landbruksprodukter i hovedsak burde bli behandlet som alle andre produkter.

       Jeg vil igjen nevne det vi har sagt tidligere: Når det gjelder vårt forhold til EØS og EU, burde vi ta initiativ for å få bedre markedsadgang for fisk mot at vi åpner for bedre markedsadgang for landbruksvarer fra EU. Det ville nemlig være i tråd med WTOs overgripende målsettinger om økt levestandard, full sysselsetting, bedre reallønnsutvikling, osv. at også vi får økt grad av frihandel med landbruksprodukter og legger langt mindre vekt på de såkalte ikke-handelsmessige hensynene i landbruket.

       Jeg synes redegjørelsen dessverre viser at Regjeringen ikke er innstilt på å revurdere sine holdninger på disse områdene. Det burde vært det fornuftige. Det burde ikke være slik at vi i realiteten sier til andre land at også vi ivaretar hensynet til å beskytte oss når vi vil det, men vi vil gjerne ha markedsadgang for de produkter som vi gjerne vil eksportere. Det er det som hindrer frihandel fra å vokse frem.

       Vi synes Regjeringen i langt større grad burde ha en prinsipiell positiv holdning til frihandel, og så følge det opp på alle produktområder.