Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 8. mai 2001
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om den utviklingspolitiske redegjørelsen, 8.5.01
Carl I Hagen (Frp) : I våre moderne demokratier bygd på markedsøkonomi er rikdom og utvikling først og fremst et resultat av menneskers evne til nytenkning og nyskaping. Dette preger også Fremskrittspartiets syn på utviklingshjelp. Vi tar avstand fra de rike lands egoisme og den tendens til hykleri som representeres når de finner på alle mulige påskudd for å forhindre at fattige land fritt kan få selge sine varer på deres markeder.
Selvsagt er det gledelig at Regjeringen nå har åpnet for at MUL-landene får adgang, men alle u-land burde fått tilgang til å komme ut av fattigdommen gjennom en mulighet til å leve av eget arbeid og innsats ved å selge sine varer på de internasjonale markeder. Vi håper derfor at man innen rammene av WTO kan få liberalisert verdenshandelen, også innen landbruksvarer generelt, på en slik måte at det gagner alle u-landenes interesser.
Fremskrittspartiet mener at store deler av u-hjelpen har bidratt til å holde diktatoriske regimer ved makten og vil påpeke at de land som gjennom lang tid har fått mest norsk u-hjelp, har hatt liten eller ingen økonomisk fremgang.
Et amerikansk regjeringsutvalg uttalte:
« Til tross for årtier med utenlandsk hjelp er mesteparten av Afrika og deler av Latin-Amerika, Asia og Midtøsten økonomisk i en verre situasjon i dag enn de var for tjue år siden. »
Dette må jo få oss til å undre oss over om vi gjør det rette. For målsettingen må jo være å bedre situasjonen for dem som bor i mottakerlandene - og når så ikke skjer, hva gjør vi da?
Selv om et lite antall land i den tredje verden har oppnådd en viss økonomisk vekst, har de fleste land i den tredje verden ikke klart det. U-hjelp har bidratt til å skape en avhengighet fra mottakerlandenes side.
Det er flere grunner til at massiv overføring av penger fra i-landene til u-landene ikke har gitt noen tilsvarende økning av velstanden. U-hjelp har tradisjonelt blitt gitt til regjeringer, noe som har virket som støtte til sentral planlegging, og har vært basert på et fundamentalt feil syn på hva som er utvikling. Mange av u-landene har i årevis stått for en sosialistisk planøkonomi og en sosialistisk tenkning, og da går det galt. U-hjelp har finansiert regjeringer, både autoritære og demokratiske, og landenes egen politikk har vært hovedgrunnen til den manglende velstandsutvikling. Proteksjonisme, reguleringer, inflasjonsdrivende pengepolitikk, pris- og lønnskontroll, nasjonalisering av industrien, valutarestriksjoner, statsdrevne salgslag i landbruket og restriksjoner på utenlandske og innenlandske investeringer er noen eksempler på politikk som har hemmet en positiv utvikling, og som har kunnet fortsette fordi bl.a. Norge har holdt regimene oppe.
Ikke bare har mangel på økonomisk frihet bokstavelig talt holdt milliarder av mennesker i fattigdom, bistandsplanlegging har på mange måter ødelagt økonomiene til en del u-land. Forskning av økonom Peter Boone fra The London School of Economics bekrefter at bistand til utviklingslandene ikke har gitt ønskede resultater. Etter å ha studert hjelp til mer enn 95 land fant Boone at
« så godt som all u-hjelp går til forbruk, og at u-hjelp ikke øker investeringer og vekst. Heller ikke drar de fattige fordeler av hjelpen målt i forhold til forbedringer i utviklingsindikatorer, men u-hjelpen øker størrelsen på offentlig sektor ».
Det er altså ikke menneskene i u-landene som tjener på u-hjelpen, men de styrende.
Det har etter hvert blitt klart at så lenge forholdene for økonomisk vekst ikke eksisterer i u-landene, vil ikke u-hjelp, uansett størrelsen på hjelpen, kunne produsere økonomisk vekst. Økonomisk vekst i fattige land avhenger ikke av bistandskroner utenfra. Hvis så ikke var tilfellet, ville ikke noe land kunne kommet seg ut av fattigdommen. Påstandene om u-hjelp, bl.a at u-landene er fattige fordi de mangler kapital, ikke bare ignorerer tusener av år med historie, de ble også avlivet av de senere års utvikling i u-landene som viste akkumulering av stor gjeld, og ikke utvikling.
Med kollaps av bistandsplanlegging og et verdensomspennende skifte mot liberalisering innrømmer nå de fleste forsvarere av tradisjonell u-hjelp viktigheten av markeder og privat sektor for økonomisk utvikling. Men selv bistand for å fremme markedsliberalisering kan føre til uønskede resultater. Slik hjelp avlaster mottakerlandenes regjeringer og gir dem mulighet til å utsette, i stedet for å fremskynde, nødvendige, men politisk vanskelige reformer.
Det mest effektive for å fremme viktige reformer kan faktisk være bortfall av bistand. Sør-Korea og Taiwan begynte sin økonomiske vekstperiode først etter at bistanden til disse landene ble avsluttet. Verdensbanken har uttalt:
« Reformer vil mer sannsynlig følge som en konsekvens av nedgang i bistand snarere enn som en konsekvens av økning i bistand. »
Da India ble møtt av trusler om sanksjoner som følge av atomrakettesting i 1998, kunne International Herald Tribune rapportere at « India godkjente minst femti utenlandske investeringsprosjekter for å kompensere tapet av bistand fra Japan og USA » - og at India ville ta ytterligere skritt for å tiltrekke seg kapital.
Land som har kommet lengst når det gjelder økonomiske reformer, har gjort dette til tross for u-hjelp, ikke på grunn av den, er det også mange som hevder.
Så lenge det ikke er mulig å få flertall for vår politikk som går ut på å gradvis avskaffe den nåværende tvungne, statlige u-hjelpen, vil Fremskrittspartiet arbeide for at den u-hjelpen som gis, skal få størst mulig effekt. Skal u-hjelp ha noen virkning, må den gis til land som er beredt til selv å bidra ved å innføre en god økonomisk politikk. Det betyr i praksis at Fremskrittspartiet vil at u-hjelp skal kanaliseres til u-land som arbeider aktivt for frihandel, opphever prisreguleringer og er villig til å balansere sine offentlige budsjetter, og som innfører en rettsstat basert på privat eiendomsrett og markedsøkonomi.
Den delen av bistandsministerens redegjørelse som går på godt styresett som et kriterium, går akkurat i denne retningen, men da synes vi dette kriteriet burde fått langt større vekt, langt raskere innvirkning og være et mer absolutt kriterium, istedenfor et fromt ønske fra Norge - som vi er redd det blir hvis det ikke settes noen klare krav bak « good government », nemlig tilbaketrekking av u-hjelp med mindre disse spesifiserte reformer blir innført.
I tillegg støtter vi Regjeringen når den bevilger midler for å bekjempe hiv/aids og tuberkulose, og til vaksinasjonsprogrammene.
Fremskrittspartiet erkjenner at enkelte u-land ikke har forutsetninger for å kunne betjene sin gjeld. Vi mener derfor det må vurderes - og vi begynner å bli innstilt på dette - å gradvis ettergi gjeld til disse landene, under forutsetning av at vi kan få til et internasjonalt samarbeid. Disse bestrebelser, som også mange andre arbeider for, bør forseres. Det bør imidlertid stilles krav til demokratisering og innføring av markedsøkonomi. Ettergivelse av gjelden bør skje i takt med gjennomføringen av kravene. Ideelt sett bør ettergivelse av gjeld kobles sammen med bortfall av bistand.
Kun på denne måten vil vi oppnå virkelige økonomiske reformer som vil være grunnlaget for økonomisk vekst, og for å komme ut av de vanskelige problemer mange land nå har.
Fremskrittspartiet vil understreke at vår motstand mot u-hjelp selvsagt ikke inkluderer motstand mot å hjelpe folk i nød i forbindelse med naturkatastrofer og krigshandlinger, men vi forutsetter at denne hjelpen går direkte til de nødlidende. Jeg vil også vise til at under budsjettbehandlinger har Fremskrittspartiet fremmet forslag om å øke bevilgningene til FNs høykommissær for flyktninger, og vi mener at på det området kan mer gjøres via et apparat for FN istedenfor at hvert enkelt land i stor grad prøver å løse disse problemene hver for seg.
[Neste innlegg av Carl I Hagen]
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Marit Nybakk (A) : Jeg lyttet med interesse til Carl I Hagen. Det var mye der jeg ikke synes hang sammen, men samtidig var det kanskje et av de mest interessante innleggene om utviklingspolitikk jeg har hørt fra Fremskrittspartiet fra denne talerstolen i de debattene vi har hatt de siste årene.
Men det er noe merkelig med Fremskrittspartiet. Prinsipielt sett er de imot utviklingshjelp, men hvis en representant for Fremskrittspartiet drar til et land og oppdager at der er det nød, og der trengs det penger til et sykehus, blir det bevilgninger på neste statsbudsjett til akkurat det sykehuset. Så man kan kanskje si at det er utgift til utgifts ervervelse å sende representanter for Fremskrittspartiet til Bangladesh eller til Malawi, som vel var de aktuelle stedene dette dreide seg om.
Er det slik at når det gjelder frihandel i verden, mener Fremskrittspartiet at alle land står likt? Er det slik at vi kan ha frihandel uten internasjonale kjøreregler, og uten at man har en velfungerende offentlig sektor, den infrastrukturen og det lokale næringslivet som er nødvendig? Er det ikke slik at det som er hemmeligheten bak vår og Vest-Europas utvikling de siste hundre år, nettopp er brytningen mellom velfungerende velferdsstater og infrastruktur på den ene siden og en fungerende markedsøkonomi på den andre siden? Er det ikke slik at for å få til en handel hvor u-landene, og særlig de fattigste, kan produsere varer og tjenester som vi kan kjøpe, bør de ha en kompensasjon fra det internasjonale samfunn?
For øvrig synes jeg at Carl I Hagen virkelig understreker det som utviklingsministeren sa i sin redegjørelse: Bistand er politikk.
Carl I Hagen (Frp) : Jeg gjorde det vel relativt klart i mitt innlegg at selv om vi har en prinsipiell oppfatning, og når det er et stort flertall som for så vidt har den helt dogmatiske holdning at vi skal ha en bistand, en slags prosentsats av bruttonasjonalprodukt eller BNI, har vi også det ønsket at midlene brukes på en mest mulig fornuftig måte. Så vi har subsidiære synspunkter på hvordan midlene brukes, slik som representanten for så vidt sa ved navngivelse av enkelte land. Også der har det først og fremst vært snakk om private innsamlinger.
Selvsagt må det være internasjonale kjøreregler på en del områder. Vi har derfor støttet WTOs arbeid hele tiden, som vi tidligere støttet GATT. Vi har ønsket frihandel som et prinsipp og særlig overfor land i den tredje verden. De varer som de i utgangspunktet kunne være konkurransedyktige på, har vært holdt utenfor de vestlige markeder, og der er kanskje EU blant de verste når det gjelder å være proteksjonistisk, istedenfor å åpne sine grenser for import av matvarer.
Selvsagt må det i alle land utvikles infrastruktur, og det må være gode regjeringer og gode forhold fra myndighetenes side. Det vi påpeker, er at veldig mange av u-landene gjennom lang tid har forsøkt seg på en sosialistisk planøkonomi. Det var det man ønsket å gjøre på 1960-, 1970- og 1980-tallet, og det har vært en total fiasko som i alle andre sosialistiske land. Det er derfor vi fremhever at det som har vært grunnlaget for utviklingen i den vestlige verden, er begreper som « privat eiendomsrett », « markedsøkonomi » og « frihet for enkeltmennesket » koblet sammen med en rettsstat, hvor man har et rettsstatsystem som beskytter den private eiendomsretten, og hvor man har klare kjøreregler og uavhengige domstoler og det hele. Det er de strukturer man burde ha stilt som krav at u-landene opprettet og stod på for å kunne motta andre fordeler fra den vestlige verden. Det er hele kjernen i det vi prøver å få frem.
[Neste innlegg av Carl I Hagen]
Einar Steensnæs (KrF) : Jeg må innrømme at min første tanke da Carl I Hagen igjen tok ordet i en utviklingsdebatt, var at nå nærmer det seg stortingsvalg. Men så kom jeg på at Fremskrittspartiet for tiden ikke er representert i utenrikskomiteen, og at det må være forklaringen. Men uansett er det verdifullt når de parlamentariske ledere og partiledere stiller opp i en viktig debatt. Vi skjønner at det er travelt på huset, men dette er en debatt som berører store deler av statsbudsjettet, og som angår svært mange mennesker. Jeg vil tro at neppe noen annen debatt omfatter så store beløp samlet sett og angår så mange mennesker i verden som nettopp denne debatten. Det at Fremskrittspartiet prioriterer slik de gjør, synes jeg er bra.
Men i motsetning til Marit Nybakk syntes ikke jeg at jeg hørte så veldig mye nytt. Det eneste måtte være at vi denne gangen slapp den vanlige tiraden fra representanten Fridtjof Frank Gundersen om kvinnerettet bistand. Den fikk vi ikke denne gangen. Men det andre som ble servert, var av lett gjenkjennelig karakter. Teknikken er å gå til frontalangrep på all bistand og fortelle hvor lite produktiv og hvor lite konstruktiv norsk bistand er, for deretter å nyansere seg. Jeg er glad for nyansene. Jeg er glad for det som Hagen sier om gjeldssanering, om nødhjelp, om satsing på helse. Men det som representanten Hagen sier om effekten av norsk bistand, er galt. Det finnes OECD-rapporter som gir meget god karakter til norsk bistand. Det som Fremskrittspartiet inviteres til å endre politikk i forhold til og så slutte seg til de andre partiene på Stortinget, er å skjønne at vi setter inn vår innsats der hvor den er produktiv og god. Vi innrømmer feil, ja vel, men innenfor helse og utdanning, hvor hovedparten av norsk bistand rettes, er det meget gode resultater. Nå må snart representanten Hagen få med seg også disse rapportene. Jeg skal med glede personlig overrekke dem til ham, om nødvendig.
Carl I Hagen (Frp) : Til det siste vil jeg gjerne si at det hadde vært meget fint om jeg kunne få de rapportene som hr. Steensnæs viser til. Han vet jo hvor mitt kontor er fra den tiden han hadde nabokontoret. Så jeg tar gjerne imot de rapportene han nå viste til.
Jeg syntes det var litt skuffende at han sa det ikke var mye nytt i det jeg sa. Det var det faktisk. Noe av det ramset jo også hr. Steensnæs opp etterpå, nemlig gjeldslettelse. Det er første gang vi har sagt i en slik debatt at vi begynner å bli åpne for å bidra til å støtte gjeldslettelse for u-land, mot at de innfører visse reformer. Det er en direkte konsekvens av at også vi har avholdt landsmøte og har revidert vårt politiske handlingsprogram. Der har vi faktisk foretatt en endring. Det hadde jeg håpet at hr. Steensnæs hadde merket seg siden han nå liksom inviterer oss til å endre ting. På ett punkt, et relativt viktig punkt ifølge det jeg har hørt hr. Steensnæs snakke om tidligere, har vi jo vært imøtekommende. Vi har faktisk bidratt til en oppmyking.
Når han sier at han inviterer Fremskrittspartiet til å foreta endringer, er det jo det vi også i årevis har prøvd å få andre partier til å gjøre, som altså har støttet regimer som helt åpenbart har hatt diktatoriske styresett, som plasserer penger i Sveits, som er korrupte. Vi har mange ganger fremmet forslag i denne sal om at vi skal sette som betingelse at man har et demokratisk styresett, at man respekterer menneskerettighetene, og at man innfører markedsøkonomi. Slike forslag fra vår side har blitt nedstemt, stort sett alltid, også med stemmene fra Kristelig Folkeparti. Så jeg synes det hadde vært naturlig, når han inviterer meg til å endre partiprogrammer og ta hensyn til utviklingen, at han kanskje kunne gjøre det samme selv og være litt mindre innstilt på å støtte regimer som helt åpenbart har makthavere som beriker seg selv. Selv om vi umiddelbart gjør ting som i seg selv er fornuftige, har vi altså holdt disse regimene ved makten, og det har ført til negative holdninger hos befolkningene.
[Neste innlegg av Carl I Hagen]
Siri Frost Sterri (H) : Jeg har også behov for en oppklaringsrunde med representanten Hagen. Jeg trodde at en av bunnplankene i Fremskrittspartiets politikk også var markedsliberalisme. Men hvis jeg oppfattet hr. Hagen riktig, sa han at når det gjelder de fattigste landene og det initiativ Regjeringen nå har tatt i forkant av nye WTO-runder med å fjerne toll og kvotebegrensning på landbruksvarer fra de 48 fattigste landene, kan vi bare gjøre det hvis andre land gjør det samme. Jeg håper at jeg misforstod ham der, for jeg har tidligere funnet det som et forsonende trekk ved den bistandspolitikk som Fremskrittspartiet stod for i den grad det var noe positivt å hente der.
Jeg registrerer også at han vil stille krav om at det må skje en demokratiutvikling, og at man må legge en markedsøkonomi til grunn i disse landene for, som han selv sa, å oppnå fordeler fra den vestlige verden.
Jeg merket meg også at han nevnte at Fremskrittspartiet nå har snudd i spørsmålet om å slette gjeld. Men, sa han, i så fall må bistanden bortfalle. Nå er det vel i utgangspunktet slik at Fremskrittspartiet ikke er for bistand i det hele tatt. Men det er da hyggelig at de vil være med på å slette gjeld, selv om det i denne endrede politikkens navn må forutsettes at også Fremskrittspartiet vil stille viktige krav og legge visse forutsetninger til grunn for at gjelden skal slettes, nemlig at det er flere vestlige kreditorer som gjør det samme, og at det her kreves virkelig demokratiutvikling.
Carl I Hagen (Frp) : La meg få lov til å bekrefte at det første Siri Frost Sterri tok opp, var en misforståelse. Det var ikke min hensikt å ordlegge meg slik at hun kunne forstå det slik hun mener å ha forstått det.
Vi synes uansett at det er fint at MUL-landene nå får markedsadgang, uten noen betingelser som helst. Det var i forbindelse med gjeldslettelse jeg snakket om at det ville være ønskelig med en felles internasjonal opptreden. Det var heller ikke noen forutsetning fra min side. Denne endringen hos oss skyldes bl.a at Norge på det tidspunkt da en av hovedbegrunnelsene våre for å være veldig negative til statlig tvungen u-hjelp, hadde underskudd på sine statsbudsjetter. Det var en direkte konkurranse om kroner mellom utbygging av sykehus, skoler, eldreomsorg, veier og slikt i Norge og å bruke penger i utlandet. Nå er den situasjonen annerledes. Vi har tatt innover oss at vi nå har en mye bedre økonomi. Vi har en god økonomi som følge av at det er gode oljepriser, som for oss er positivt, men som er negativt for u-landene. Da har vi også det moralske dilemmaet i at vi bl.a blir veldig rike som følge av at også u-land må betale dyrt for oljeimport. Det er da vi sier at det moralsk sett kanskje vil være mer fornuftig om vi kunne slette en del gjeld med de midlene vi har vært så heldige fra naturens side å få. Det er den nye situasjonen både internasjonalt og for Norge spesielt som gjør at vi da myker opp vår holdning på disse områder som har med u-hjelp å gjøre. Men vi står like sterkt på det idealistiske ønsket om å stille krav om demokrati, om å stille krav om markedsøkonomi osv., for det tror vi er den beste måten å gjøre det på. Og hvis vi har et virkemiddel til å presse det igjennom, vil det faktisk være en fordel for u-landene.
Men det jeg har signalisert, er først og fremst en oppmyking av tidligere synspunkter og en større grad av villighet til også, for vidt ensidig, å være med på gjeldslette. Men vi vil gjerne kople det idealistisk sett til - i hvert fall hadde vi gjerne håpet å få det til - at man stiller betingelser for det.
