For innstillingen i fulltekst, se Innst.S.nr.221 (2000-2001), 3.5.01

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Gunn Steinhovden og Ingebrigt S Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen, viser til Innst.S.nr.31 (1998-1999) til Dok.nr.8:124 (1997-1998) om tiltak mot valutaspekulasjon hvor noen av de samme problemstillinger som nå tas opp i Dok.nr.8:60 (2000-2001) ble behandlet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser også til Revidert nasjonalbudsjett 1999 som hadde en bred omtale av det arbeid som gjøres for å forebygge internasjonale finanskriser. I finanskomiteens innstilling til Revidert nasjonalbudsjett 1999 uttaler flertallet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, at

 « det er viktig at Regjeringen arbeider aktivt i internasjonale fora for å skape oppslutning om felles tiltak som kan begrense og forebygge internasjonale finansielle kriser ».

       Komiteen viser til finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersens svarbrev av 30. mars 2001 med kommentarer til Dok.nr.8:60 (2000-2001):

       « Det vises til brev fra Finanskomiteen av 19. mars 2001 om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om norske initiativ for å motvirke skadelige effekter av internasjonal kapitalmobilitet.

       Følgende forslag fremmes i dokumentet:

1. «Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge skal arbeide internasjonalt for å innføre en avgift på valutatransaksjoner.
2. Stortinget ber Regjeringen årlig legge fram for stortinget en rapport over virksomheten i Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, og Norges stemmegivning og øvrige innsats i disse. »

       Forslagene fra stortingsrepresentantene Halvorsen og Djupedal omhandles etter tur.

       Ad 1

       Arbeidet med å etablere systemer for å forebygge internasjonale finanskriser er viktig. Dette gjelder i særlig grad for land som er under utvikling. En finans- og valutakrise vil kunne sette den økonomiske utviklingen i et land flere år tilbake i tid. Dette erfarte blant annet land i Latin-Amerika på 1980-tallet og i Asia på 1990-tallet.

       Studier viser at det er usikkert hvorvidt valutamarkedene vil bli mer stabile dersom det innføres en global valutaavgift. En slik avgift ville i tilfellet måtte bli innført i alle land av en viss betydning, også i land utenfor OECD. Verdien for aktører ved å omgå avgiften vil være betydelig, og det vil være sterke motiver for å flytte valutahandelen til land som ikke omfattes av avgiften.

       Erfaringene viser at innføring av en global valutaavgift kan være vanskelig å få til. Dersom et forslag om å innføre en valutaavgift skal være realistisk, må også de store aktørene som USA og EU støtte forslaget. Jeg vil understreke at Regjeringen ser det som uaktuelt for Norge å innføre en avgift på valutatransaksjoner på ensidig basis.

       Det er flere spørsmål som må avklares før en avgift på valutatransaksjoner kan innføres. Regjeringen mener at det bør gjennomføres en utredning i et internasjonalt perspektiv av spørsmålet om en global skattlegging av valutatransaksjoner. Riktig utformet kan en slik avgift bidra til å fremme stabilitet i valutamarkedene og samtidig være en viktig finansieringskilde for utviklingstiltak mv.

       Canada fremla et forslag om å studere konsekvensene av en avgift på valutatransaksjoner på et forberedelsesmøte foran femårsgjennomgangen av FNs sosiale toppmøte i fjor. Fra norsk side var vi rede til å støtte dette forslaget, som imidlertid ble avvist av blant annet tunge OECD-land. Under forberedelsene til FNs planlagte høynivåkonferanse i 2002 om finansiering og utvikling, kan dette spørsmålet komme opp igjen. Norge vil også da være rede til å støtte et forslag om å utrede konsekvensene av en avgift på valutatransaksjonen,

       Utenriksministeren påpekte under sin utenrikspolitiske redegjørelse 20. mars 2001 at globaliseringen øker behovet for politisk styring. På samme måte som vi lager kjøreregler for verdenshandelen, må vi etablere politiske tiltak som regulerer den frie flyt av kapital. Dette må skje på det globale plan. Utenriksministeren har derfor tatt initiativet til en bred utredning om hvordan vi kan bidra til bedre styring av de internasjonale markedskreftene, Siktemålet er at dette skal danne grunnlag for en egen Stortingsmelding som det tas sikte på å fremlegge innen utgangen av neste år.

       Mange av de valutakriser som har oppstått blant annet i land som er under utvikling, har imidlertid hatt sammenheng med at det har vært ført en økonomisk politikk som ikke har vært bærekraftig. Det vil i stor grad være opp til landene selv å føre en sunn økonomisk politikk som gir grunnlag for en stabil økonomisk utvikling.

       Ad 2

       Finansdepartementet la inntil 1997 fram en egen Stortingsmelding om IMFs virksomhet annet hvert år. I meldingene ble det bl.a orientert om viktige saker som hadde vært behandlet og var under behandling i IMF. Den nordisk-baltiske valgkretsens holdninger og norske synspunkter i viktige saker ble der gjengitt. I St.prp.nr.56 (1997-1998) Om samtykke til endring i IMFs statutter om spesielle trekkrettigheter og om samtykke til økning av medlemslandenes kvoter, foreslo Finansdepartementet å avvikle ordningen med å legge frem en egen Stortingsmelding om IMF annet hvert år. Det ble vurdert som mer hensiktsmessig å orientere Stortinget om viktige IMF-saker i Finansdepartementets øvrige Stortingsmeldinger og -proposisjoner. En enstemmig finanskomité sluttet seg til forslaget.

       Etter 1997 har Finansdepartementet lagt fram St.prp.nr.56 (1997-1998) Om samtykke til endring i IMFs statutter om spesielle trekkrettigheter og om samtykke til økning av medlemslandenes kvoter. I denne ble Stortinget i tillegg orientert om andre aktuelle IMF-saker. Senere har Stortinget fått seg forelagt St.prp.nr.28 (1998-1999) Om fullmakt til å stille statsgaranti for Norges Banks garanti over Den internasjonale oppgjørsbanken for lån til Brasil.

       Finansdepartementet vil rapportere til Stortinget om viktige IMF-saker i løpet av inneværende i år. En vil der, som tidligere, orientere om den nordiske valgkretsens holdninger og norske synspunkter i viktige saker. Dersom det er Stortingets ønske, vil Finansdepartementet årlig gi en omtale av IMFs virksomhet.

       Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjeringens behandling av Verdensbanksaker, orienterer Stortinget regelmessig i stortingsproposisjon nr. 1 og i utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelser. »

       Komiteen viser til at både nåværende og tidligere regjeringer har stilt seg positiv til at det internasjonalt utredes og arbeides for innføring av en avgift på valutatransaksjoner.

       Komiteen ser det som uaktuelt for Norge å innføre en slik avgift på ensidig basis.

       Komiteen viser videre til at Regjeringen tar sikte på å drøfte mulighetene for en bedre styring av de internasjonale markedskreftene i en egen Stortingsmelding som legges fram innen utgangen av neste år.

       Komiteen legger til grunn at Regjeringen i de bebudede meldinger til Stortinget redegjør for det internasjonale arbeid for å begrense valutaspekulasjoner, herunder drøftinger av spørsmålet om en internasjonal valutaavgift.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at det særlig er utviklingslandene som rammes av valutaspekulasjoner. Flertallet vil be om at Regjeringen også ser på andre virkemidler som kan bidra til å skjerme disse økonomiene fra slike virkninger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen, viser til behandlingen av St.prp.nr.56 (1997-1998) hvor en enstemmig finanskomité sluttet seg til at ordningen med å legge fram en egen Stortingsmelding om IMF annet hvert år ble avviklet. Flertallet legger til grunn at Regjeringen fortsetter å orienterer Stortinget om IMF-saker på en egnet måte, deriblant stemmegivning og norske synspunkter i viktige saker.

----

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at bakgrunnen for at debatten om innføring av en såkalt Tobinskatt nå er blusset opp, er etableringen av Attac (Association pour une Taxation des Transactions financieres pour l'Aide aux Citoyens) i Norge. Denne organisasjonen har gjort det til en av sine fanesaker å innføre en såkalt Tobinskatt på valutatransaksjoner, og det er i denne forbindelse forslaget fra Sosialistisk Venstrepartis Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen må ses. I sin argumentasjon skyver Attac nobelprisvinner i økonomi James Tobin foran seg, i et forsøk på å ufarliggjøre sine synspunkter. Her er det verdt å merke seg den samme Tobins syn på dette: « Jeg ønsker ikke at de skal bruke mitt navn, og navnet Tobinskatt, for å forbinde meg med sitt program. Jeg er ikke medlem i Attac, og jeg støtter ikke Attac. » (James Tobin på TV4 1. mars 2001) Dermed er det lite igjen av Attacs og Sosialistisk Venstrepartis forsøk på å skaffe seg et faglig fikenblad, og når dette tas bort blir det lite annet igjen enn gammelsosialistiske standpunkter mot fri handel.

       Disse medlemmer viser til at det faglig sett er meget uklart hvorvidt innføringen av en avgift på valutatransaksjoner vil bidra til mer stabile valutamarkeder, eller om en slik avgift faktisk kan virke destabiliserende. Da blir det betegnende at forslagsstillerne ikke ber om en utredning, men fremmer forslag om innføring av et tiltak ingen vet virkningene av. Dette viser at det er sosialistiske grunnsyn som er bakgrunnen for forslaget, ikke de faktiske virkningene av en slik avgift.

       Disse medlemmer viser til at kapitaltransaksjoner på tvers av landegrenser har sitt utspring i handelssamkvem mellom land. Skal man selge en vare i et annet land oppstår det behov for en valutatransaksjon, for at selger skal kunne bruke inntekten i sitt hjemland. Det er godt dokumentert, både teoretisk og empirisk, at internasjonal handel er en svært viktig årsak til velstandsveksten vi har sett i den industrialiserte verden. Alle forsøk på å begrense handelen mellom land har en kostnad i form av redusert velferd. I dagens situasjon er det særlig viktig å trekke u-landene med i det internasjonale varebytte, noe som vil være det viktigste tiltaket for å bringe disse landene ut av fattigdom.

       Etter hvert, og særlig siden 70-årene, har en sett en kraftig økning i de internasjonale kapitalstrømmene. Denne økningen har vært klart sterkere enn økningen i varehandelen mellom land, og skyldes økning i investeringer i andre land, enten det er direkte investeringer i bedrifter, porteføljeinvesteringer eller andre former for investering.

       Disse medlemmer mener internasjonale kapitalplasseringer har klare fordeler. Små og fattige land får mulighet til å hente inn kapital til prosjekter som ikke kan finansieres med innenlandsk kapital. Sparere får mulighet til høyere avkastning på sine midler, fordi de kan plassere sparepengene i land der avkastningen er høyere enn i hjemlandet. Dette innebærer samtidig at kapitalen kanaliseres dit den kaster mest av seg, noe som øker den samlete verdiskapingen. Samtidig gir åpne kapitalmarkeder muligheter til å diversifisere risiko. For eksempel en norsk produsent kan gjennom valutaderivater sikre seg mot risikoen knyttet til svingninger i valutaen. Dermed kan bedriften konsentrere seg om det den kan, mens andre tar seg av valutaproblematikken. Et annet eksempel på diversifisering er at norske investorerer kan plassere penger utenlands, og dermed bli mindre avhengig av utvikling i norsk økonomi. Dermed blir Norge for eksempel mindre utsatt for svingninger i oljeprisen, og oppnår større økonomisk stabilitet. Petroleumsfondet er nettopp et eksempel på dette.

       Disse medlemmer viser til at økningen i kapitalstrømmene har kommet parallelt med nedbygging av handelshindre og deregulering av finansmarkedene nasjonalt og internasjonalt. Det har vært en klar vilje til å åpne for handel og kapitalstrømmer mellom land, noe som skyldes de åpenbare gevinstene friere handel gir for landene.

       Det er godt underbygget at fri handel gir vesentlig økt økonomisk vekst. For u-landene er fri handel sannsynligvis det viktigste virkemiddelet for å sikre befolkningen en bedre levestandard. Disse medlemmer er skuffet over at forslagsstillerne, med støtte fra utenriksminister Jagland og andre medlemmer fra regjeringspartiet, vil legge en avgift på handel med og investeringer i u-land. Dette vil være en realitet dersom forslaget om en avgift på valutatransaksjoner skulle bli vedtatt, og tilhengerne av en slik avgift går dermed i realiteten aktivt inn for å svekke u-landenes muligheter til høyere velferd.

       Disse medlemmer mener også det vil være en feil bruk av ressurser om Norge skal arbeide internasjonalt for utredning og eventuell innføring av en avgift på valutatransaksjoner. Det er åpenbart at en slik avgift må være tilnærmet global, dersom hovedeffektene skal bli noe annet enn en ren vridning av valutastrømmene. Det er like åpenbart at det ikke er noen tegn til at en slik avgift vil få global tilslutning. Disse medlemmer mener derfor den norske utenrikstjenesten bør konsentrere sin innsats om tiltak som har en viss sannsynlighet for å få gjennomslag også i virkelighetens verden. Det er et klart rom for styrking av det internasjonale tilsynsarbeidet for finansmarkedene, for forbedringer av regelverk og økt bruk av felles standarder. Det er også viktig å styrke overvåkingsrollen til internasjonale organisasjoner som IMF og OECD, for å bidra til å fange opp uheldige utviklingstrekk i de enkelte lands økonomier - før det utvikles et grunnlag for en valutakrise.