Utdrag fra sentrale kilder:

I partiprogrammet

I FrPs program 2001-2005 står det bl.a. at:

"Fremskrittspartiet mener at u-landene (utviklingslandene) må gis muligheter for å leve av de varene de produserer. De må derfor få anledning til å selge sine varer til Norge uhindret av restriksjoner og spesielle avgifter. Fremskrittspartiet kan ikke godta en u-hjelpspolitikk som går ut på å bygge ut et produksjonsapparat i u-landene, for deretter å nekte å importere produktene.

Erfaringene har vist at land som har mottatt mest norsk u-hjelp, for eksempel Tanzania, har hatt den svakeste økonomiske utviklingen. Landene er blitt helt avhengige av u-hjelpen, og u-hjelpen er slett ikke blitt hjelp til selvhjelp. Det er vanskelig å bygge opp statsstøttede prosjekter i vårt eget land. Langt vanskeligere er det for Norge å utvikle infrastruktur og næringsliv i geografisk og kulturelt fjerne u-land.

Fremskrittspartiet mener at ordningen med tvungne bidrag til statlig u-hjelp gjennom beskatningen bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Videre er statlig u-hjelp stort sett lite effektiv og kostbar å administrere. Mange av landene som mottar norsk u-hjelp kjøper våpen og luksusartikler i store mengder i stedet for å sørge for mat og skolegang til folket. Fremskrittspartiet ser den lave levestandarden i u-landene først og fremst som et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og politiske system. Produksjonsevnen og innsatsviljen hos et folk forsvinner når folket undertrykkes av totalitære styreformer og planøkonomi. Økonomien kan heller ikke utvikles når de fleste land i den vestlige verden setter en effektiv stopper for import fra u-landene. Enkelte land har kommet seg ut av uføret ved å innføre et markedsøkonomisk system og mer frihet for den enkelte. En slik utvikling bør oppmuntres også i andre u-land. Målet må være å stimulere til en effektiv jordbruksproduksjon, slik at sult forhindres og tørkekatastrofer forebygges. Dette gjøres best ved å innføre markedsøkonomi i disse landene."

I Stortinget

I merknad i B.innst.S.nr.3 (2002-2003), 5.12.02 sa FrPs medlemmer bl.a.:

"Disse medlemmer mener at positiv utvikling i u-landene først og fremst er avhengig av den politikk som føres i u-landene. Disse medlemmer viser til at de landene som makter å arbeide seg ut av fattigdom, vektlegger respekt for menneskerettigheter, innføring av reelt demokrati og markedsøkonomi. Videre mener disse medlemmer at u-hjelp altfor ofte forsinker nødvendig reformarbeid i u-landene. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til landenes egne politiske valg, er omverdenens tilrettelegging i form av en åpen handelspolitikk, uten stor bruk av toll- og kvotebegrensninger, det beste bidraget for å løfte de fattigste landene ut av fattigdom. Disse medlemmer ber norske myndigheter i de pågående og kommende WTO-forhandlingene legge seg på en linje som ivaretar utviklingslandenes interesser knyttet til liberalisering av handelen med landbruksvarer, med reduksjon av subsidier og ikke minst eksportstøtte til landbruksprodukter.

       Disse medlemmer stiller seg skeptiske til den rådende strategi i det norske bistandsarbeidet, hvor en stor del av bistanden kanaliseres gjennom statlige norske bistandsaktører som NORAD. Disse medlemmer vil på ingen måte underkjenne den kompetanse som finnes i Norge på dette området, men mener at den u-hjelpen som skal gis fremover i større grad bør kanaliseres gjennom koordinert internasjonal innsats gjennom FN og ved hjelp av frivillige norske og internasjonale organisasjoner. Disse medlemmer vil avskaffe ordningen med hovedsamarbeidsland. "

I debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 6. mai 2002, sa FrPs Morten Høgelund bl.a.:

"Satsing på helse er antakelig den aller beste måten vi nå kan hjelpe u-landene på. Hiv/aids-, malaria- og tuberkulosebekjempelse er noen av de satsingsområder vi bør prioritere høyt. Nå registrerer vi at det også skjer fra norsk side, for øvrig med full støtte fra Fremskrittspartiet. Men vi ønsker å flytte bevilgningene til dette området til et eget utenlandsbudsjett, som da vil bety at bistand ikke kommer i stedet for satsing på helse, eldreomsorg, skole og kriminalitetsbekjempelse, men som et tillegg."

I Dok.nr.8:54 (1999-2000), 27.3.00, foreslo FrPs Carl I. Hagen at det skulle etableres et eget utenlandsbudsjett, der det bl.a. sto:

"Et utgangspunkt for vurderingen av et system med et utenlandsbudsjett kan for eksempel være at kun utgifter til kjøp av varer og tjeneste som for 90 % vedkommende får virkning i utlandet og maksimalt 10 % gir virkning for innenlandsøkonomien. Når et slikt system innføres bør det selvsagt også skje en korrigering for allerede eksisterende budsjettposter som for eksempel u-hjelpen som for en betydelig del kun gir økonomisk virkning i utlandet. Det samme gjelder deler av bevilgninger til internasjonale organisasjoner og operasjoner."

Kilder FrP - bistand:

2003:

2002:

• 5. november: Innlegg i debatten om statsministerens redegjørelse om toppmøtet i Johannesburg,
• 6. mai: Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk

2001:

• 8. mai: Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 8. mai 2001

2000:

• 27. mars: Dok.nr.8:54 (1999-2000)
  Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og Siv Jensen om å innføre et eget utenlandsbudsjett i tillegg til det ordinære nasjonal- og statsbudsjett for kjøp av varer og tjenester fra og i utlandet uten innvirkning på norsk innenriksøkonomi