- Fattigdommen i verden har blitt kraftig redusert de siste tiårene, skrev Bistandsaktuelt i sitt siste nummer, men kanskje er virkeligheten noe mer kompleks?

Kampen mot fattigdom, som har stått sentralt i det internasjonale utviklingssamarbeidet siden starten, ble ved tusenårsskiftet nedfelt i det første av FNs tusenårsmål og i 2015 videreført i FNs bærekraftsmål nr. 1 om å utrydde alle former for fattigdom innen 2030. I arbeidet med utvikling av FNs bærekraftsmål ble samtidig troen på at velstand vil sildre ned (trickle-down) fra de rike til de fattige kraftig svekket. Ulikhet ble satt på den internasjonale dagsorden og nedfelt i FNs bærekraftsmål nr. 10 om redusere ulikhet i og mellom land. Hvordan går det med dette arbeidet, egentlig?

Nylig kunne en undersøkelse utført på oppdrag fra Norad fortelle at vi nordmenn tror verden er verre enn den er. Vi tror bl.a. ikke at den ekstreme fattigdommen er halvert, slik tall fra FN og Verdensbanken viser. Kanskje gjenspeiler det at tallene ikke viser det vi tror? I et informasjonshefte om fattig og rik i samme verden, utarbeidet for FN-Sambandet i 2012, stilte daværende førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet), Tore Linné Eriksen, spørsmålet slik: 

 "Hva kan vi vite om fattigdom og ulikhet, hvor skal vi hente kunnskap og hva skal vi tro på?"

Og i en lengre artikkel med kritisk blikk på framstillinger av fattigdom og ulikhet på NRK beta i fjor konkluderte journalist og strategisk rådgiver i NRK beta, Anders Hofseth, med en kildekritisk henstilling til publikum:

"Vi bør langt oftere spørre oss selv: hvor kan det se ut som denne historien originalt kommer fra; hva ønsker den som opprinnelig forteller dette å oppnå? Og hvis det kan virke som noen prøver å gjøre oss til et instrument for etellerannet, skal vi tenke veldig nøye gjennom om det er dét vi ønsker å være."

Det er imidlertid krevende å være kildekritisk på et område der mange og tunge aktører kjemper om oppmerksomheten.

Oxfams ulikhetsindeks 2018

- Ulikhet er en tikkende bombe, skrev daværende generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Liv Tørres, i en kronikk i forbindelse med rapporten "Inequality Wacth II" i 2015. Året etter la DNV-GL fram sin "Flagship Report 2016" om arbeidet med FNs bærekraftsmål, der en av rapportens hovedkonklusjoner var at bærekraftsmål 10 om å bekjempe ulikhet var det målet som lå dårligst an:

"Vår prognose viser røde indikatorer i alle regioner. Innenfor land vil ulikhetsgapet fortsette å utvide seg. Mellom land vil utviklingsland fortsette å henge etter. Et viktig formål med bærekraftsmålene er at ingen blir liggende igjen: Etter denne prognosen vil verden mislykkes."

Blant andre som følger med på oppfølgingen av bærekraftsmål 10 er Oxfam. I oktober la organisasjonen fram sin ulikhetsindeks, Commitment to Reducing Inequality Index 2018, som ble presentert slik i en omtale avisa Vårt Land:

"Ifølge den humanitære organisasjonen Oxfam har den rikeste prosenten av verdens befolkning lagt beslag på halvparten av den økonomiske veksten som er skapt siden årtusenskiftet. Samtidig ble den fattigste halvparten avspist med 1 prosent av veksten. Verdens ti rikeste mennesker er nå god for mer enn dobbelt så mye som BNP i Afrikas mest folkerike land Nigeria, som har nesten 200 millioner innbyggere."

- Bevisene er entydige: det vil ikke bli noen slutt på ekstrem fattigdom dersom ikke regjeringer håndterer ulikheten og snur dagens trender, skrev Oxfam i en pressemelding.  

Verdensbankens fattigdomsrapport 2018

I 2015 jublet verdenssamfunnet over sin suksess i arbeidet med tusenårsmål 1. I følge sluttrapporten fra FN hadde den ekstreme fattigdommen blitt halvert og Bistandsaktuelt oppsummerte resultatet slik:

"Antall mennesker som må leve på under 1,25 dollar om dagen er redusert fra 1,9 milliarder i 1990 til under det halve i dag. Ifølge rapporten er det i 2015 836 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom. 2015-tallene er riktignok basert på framskrivninger av eksisterende trender og er i noen grad usikre. Som andel av verdens befolkning tilsvarer dette 36 prosent i 1990 og 12 prosent i dag. Tusenårsmålet om halvering av ekstrem fattigdom var nådd allerede for fem år siden."

- Å redusere ekstrem fattigdom er blant de siste tiårs viktigste globale megatrender, mente Nikolai Hegertun og Øyvind Eggen, som begge hadde jobbet for tankesmien Civita, i en kronikk i Bergens Tidende i fjor høst. Deres budskap var imidlertid at arbeidet kom til å bli vanskeligere i årene framover:

"Inspirert av suksessen vedtok FN gjennom bærekraftsmålene å avskaffe ekstrem fattigdom innen 2030. Om vi ser på siste års utvikling, skulle man tro det var en overkommelig oppgave. Men neste fase i kampen mot ekstrem fattigdom blir vesentlig annerledes; den raske reduksjonen i fattigdom har avtatt, og det er tvilsomt om vi kommer i mål innen fristen."

Og blant de som følger med på oppfølgingen av bærekraftsmål 1 er Verdensbanken, som i oktober - uka etter at Oxfam hadde lagt fram sin ulikhetsindeks - la fram sin fattigdomsrapport, Poverty and Shared Prosperity 2018. I en pressemelding bekreftet Verdensbanken den trenden Hegertun og Eggen hadde beskrevet:

"Verdensbanken er fortsatt forpliktet til å oppnå målet om å avslutte ekstrem fattigdom, definert som å leve på under 1,90 dollar per dag, innen 2030. Andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom falt til 10 prosent i 2015, men tempoet i reduksjonen av ekstrem fattigdom går saktere."

Samtidig valgte banken å flytte fokuset fra ekstrem fattigdom mot et bredere fattigdomsmål. 

- Nesten halve verden lever på under 5,50 dollar om dagen, var tittelen i pressemeldingen, som innledet slik:

"Til tross for nedgang i den ekstreme fattigdommen, så viser bredere målinger at milliarder fortsatt kjemper for å tilfredsstille grunnleggende behov." 

Og i følge Verdensbankens beregninger ligger det an til at antall ekstremt fattige i Afrika sør for Sahara faktisk vil øke i årene fram mot 2030.

Hva kan vi vite om fattigdom og ulikhet?

Dette spørsmålet er vanskeligere å svare på enn man kanskje skulle skulle tro. I 2004 vant forskningsprogrammet Comparative Research Programme on Poverty (CROP) Forskningsrådets anbudskonkurranse om en tilstandsrapport over internasjonal fattigdomsforskning. Rapporten fra CROP ble året etter presentert slik på Forskningsrådets nettsider: 

"I rapporten trekker CROP frem at fattigdomsforskningen til nå har lagt til grunn at fattigdom oppstår blant fattige og at tiltak for fattigdomsreduksjon må rettes mot de fattige. Men tiden kan nå være inne for at forskningen retter fokus mot fattigdomsproduksjon for å forstå bedre hvilke krefter som holder fattigdomsproduksjonen i gang. Uten slik kunnskap, kan de mange fattigdomsreduserende tiltak og forskningen på dem, være av liten verdi, fremholder rapporten."

- Hvor fattig er "fattig"?, spurte Tore Linné Eriksen i informasjonsheftet om fattig og rik i samme verden i 2012 og forklarte noe av bakgrunnen for spørsmålet slik:

"Når fattigdom og ulikhet er valgt som tema for dette heftet, er det fordi det – sammen med ødeleggende klimaendringer – knapt er noen begreper som er viktigere for å forstå hvordan dagens verden ser ut. Selv om det i de siste tiåra har vært en raskere reduksjon i andelen fattige enn noen gang tidligere i historien, anslår Verdensbanken likevel at det er mer enn tre milliarder mennesker i verden som lever på under 2,50 USD om dagen (se fig. 1). Som vi skal få rikelig anledning til å komme tilbake til etter hvert, er dette tall som bygger på et snevert og høyst usikkert inntektsmål, og som derfor ikke fanger opp fattigdommens mange dimensjoner."

Og da CROP i 2015 lanserte boka Poverty and the Millennium Development Goals: A critical look forward, var forskningsleder ved CROP, Alberto Cimadamore, kritisk til FNs tusenårsmål og definisjonen av fattigdom og kommenterte utfallet slik:

"Femten år etter FN lanserte tusenårsmåla ser me i dag eit verd der ein verken har utrydda fattigdom eller som opnar for utvikling for fattige land. Framleis er svolt og fattigdom ein realitet for mange menneske og me ser aukande økonomiske, politiske,  sosiale og miljømessige skiljer."

Er verdenssamfunnet på rett vei?

Blant de som er kritiske til dagens kurs er førsteamanuensis Alf Gunvald Nilsen ved Universitetet i Agder, som avsluttet en kronikk om Verdensbankens rapport i avisa Klassekampen i oktober slik:

"Om vi skal ha en seriøs debatt om verdens fattigdom, er det viktig at vi tar inn over oss at det globale fattigdomsproblemet er langt mer omfattende enn hva Verdensbanken hevder, og at majoriteten av verdens fattige lever i land som har opplevd sterk økonomisk vekst. Dette betyr også at vi må ta inn over oss at de vekststrategiene som disse landene har praktisert – og som Verdensbanken støtter aktivt opp om – faktisk er med på å skape og reprodusere fattigdom. Og til sist må vi spørre oss selv hva en utviklingspolitikk tuftet på omfordeling i favør av arbeiderklassen i det globale Sør vil se ut som. For det er her nøkkelen til reell fattigdomsreduksjon til syvende og sist er å finne."

Kronikken er en norsk oversettelse av en artikkel som først ble publisert på nettstedet The Conversation og bl.a. viser til kritiske undersøkelser foretatt av Jason Hickel ved London School of Economics:

"Antropologen Jason Hickel ved London School of Economics har påpekt at det ofte er et stort gap mellom nasjonale fattigdomsgrenser og den internasjonale fattigdomsgrensen stipulert av Verdensbanken. For eksempel faller mer enn 55 prosent av Sør-Afrikas befolkning under den øvre nasjonale fattigdomsgrensen, men ifølge Verdensbankens beregninger lever 18,85 prosent av den sørafrikanske befolkningen i fattigdom. Dette tyder på at Verdensbankens internasjonale fattigdomsgrense langt på vei avdramatiserer fattigdommens intensitet på verdensbasis."

Og her hjemme har bl.a. professor Kalle Moene pekt på at det går feil vei i Sør-Afrika. I en kronikk i DN i sommer skrev han bl.a.:

"Utviklingen av gapet mellom fattig og rik i Sør-Afrika har vært dramatisk under ANC. Ved å benytte World Top Incomes Database ser vi at de som tilhører de en prosent rikeste doblet sin andel av inntekten i landet fra ti prosent i begynnelsen av 1990-tallet til 20 prosent i dag. De som tilhører de ti prosent rikeste økte sin andel fra 50 prosent til 70 prosent i samme periode. Når den rikeste tidelen i samfunnet tar så mye av den samlede inntekten, kan ikke det store flertallet i befolkningen få noe særlig. De går ofte uten jobb, uten støtte og uten positive fremtidsutsikter."

Og i følge Moene, i en annen kronikk i DN i mars i år, står det ikke nødvendigvis stort bedre til i de rike landene:

"Lønnstagernes andel av bedriftenes verdiskaping – som det heter – og av hele nasjonalinntekten, ser ut til å ha en fallende tendens i de fleste land. Lønnsandelen faller i land som Japan og Tyskland så vel som USA, Kina og Norge."

Hva må gjøres? Fra bistand til skatt

Mange har meninger om hva som må gjøres for å bekjempe fattigdom og ulikhet.

I Oxfams Commitment to Reduce Inequality 2018 rangerer Norge på 5. plass, men det gjelder innsatsen hjemme. Når det gjelder innsatsen ute laget Norsk Folkehjelp, som i en årrekke har hatt fokus på ulikhet, i 2017 en ulikhetsrapport med kritisk blikk på Norges innsats. Rapporten konkluderte at regjeringen Solberg hadde tatt følgende åtte skritt i feil retning:

1. Er taus om ulikhet
2. Ville fjerne punktet om ulikhet fra bærekraftsmålene
3. Utviklingspolitikken er gammeldags
4. Støtter næringslivet, men ikke omfordeling
5. Bilateralt samarbeid har blitt redusert
6. Skatt for utvikling er nedprioritert
7. Tetter ikke hull i land for land-rapporteringen
8. Demokratiarbeidet vakler

Norads direktør Jon Lomøy har forlengst innsett at bistand ikke er tilstrekkelig og innledet i sommer en kronikk på NRK ytring slik:

"Vi vet hva som utrydder fattigdom. Det er gjennom skatt at bistand en dag vil bli overflødig."

Og dét er også et sentralt budskap fra Oxfam, som sin pressemelding i forbindelse med lanseringen av sin Commitment to Reduce Inequality Index 2018 bl.a. fremmet følgende anbefaling:

"I forkant av gjennomgangen av bærekraftsmål 10 i juli 2019 må land utvikle nasjonale planer som viser hvordan de vil redusere ulikheten. Disse planene må omfatte skattlegging av de rikeste selvskapene og enkeltpersonene og sette en stopper for skatteflukt og det ødeleggende kappløpet mot bunnen når det gjelder skatt."

I slutten av oktober kom Oxfam-sjef Winnie Byanyima til Oslo for å delta på en konferanse om kompen mot ulikhet i regi av Tankesmien Agenda og Kirkens Nødhjelp. I følge NTB var skatt også hennes budskap til statsminister Erna Solberg (H):

"Oxfam har bedt FN om å sørge for en global skattereform. Mange rike land vil ikke være med på det, men Norges statsminister kan arbeide for å fremme saken."

Og statsministeren kommenterte det slik:

"Økte skatteinntekter er avgjørende for at utviklingsland skal bekjempe fattigdom og finansiere egen utvikling. Dette er et budskap jeg ofte fremmer, både i møter internasjonalt og i min rolle som medleder av FNs generalsekretærs pådrivergruppe for bærekraftmål."

Skatt er også blant anbefalingene fra Forum for utvikling og miljø (ForUM), som på sine nettsider har samlet anbefalinger fra norsk sivilsamfunn på alle bærekraftsmålene, herunder bærekraftsmål 1 (fattigdom) og bærekraftsmål 10 (ulikhet). 

Oxfam og Kirkens Nødhjelp er med i et framvoksende internasjonal allianse for å bekjempe ulikhet, Fight Inequality Alliance. I vilken grad de vinner fram i årene som kommer gjenstår å se, for motkreftene er store og mektige.

________________________________________

Aktuelle lenker:

• Poverty and Shared Prosperity 2018. Rapport fra Verdensbanken 17.10.2018
• The Commitment to Reducing Inequality Index 2018. Oxfam 09.10.2018
• Fight Inequality Alliance. Et fremvoksende globalt nettverk for bekjempelse av ulikhet
• Hva er FNs bærekraftsmål? Hvor hender det? (NUPI) 17.11.2018

Tidligere saker om fattigdom og ulikhet fra RORG-samarbeidet / Global

• Blir det samstemt politikk for FNs bærekraftsmål? 18.10.2016
• Tid for oppfølging av FNs bærekraftsmål (Agenda 2030). 04.07.2016
• Ulikhet på den globale dagsorden i 2014. 20.01.2014
• - Dele for å skape. 16.04.2013
• Hvorfor er rike land fattige? 30.06.2011
• Med FNs tusenårsmål fra "velferdskolonialisme" til de "3K'er"?. 17.03.2010
• Tall og fakta om utvikling og fattigdom. 14.10.2004

Medieklipp og -debatt:

• Stadig færre fattige i verden. Bistandsaktuelt 02.11.2018
  Fattigdommen i verden har blitt kraftig redusert de siste tiårene. Den økonomiske veksten i Asia, spesielt i Kina, har vært en viktig årsak. Ekstrem fattigdom er i dag i økende grad et afrikansk problem.
• Erna Solberg får internasjonal kritikk for skattekutt. ABC nyheter (NTB) 27.10.2018
  Statsminister Erna Solberg bør lede an i kampen for å sikre fattige land skatteinntekter, mener Oxfam, som samtidig kritiserer henne for skattekutt hjemme.
• Norge og FN i en verden som rakner. Kronikk av Ole Jacob Sending (NUPI) på NRK ytring 24.10.2018
  Paradokset er at FN i dag ikke lykkes med å utvikle, reformere og håndheve regler. De områdene hvor FN har lyktes de siste årene er snarere basert på det motsatte, nemlig frivillig mobilisering rundt ambisiøse mål. Parisavtalen og Bærekraftsmålene er begge betydelige bidrag til å redde klimaet og utrydde fattigdom. Denne mobiliseringsstrategien har mange positive sider: den gjør det mulig å handle i fraværet av full enighet blant stater, det mobiliserer ressurser fra markedsaktører, og den inviterer til innovasjon i styringsmodeller. Problemet er at denne strategien ikke bidrar til å utvikle bindende regler.
• Hvordan måler vi fattigdom? Kronikk av Alf Gunvald Nilsen (Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder) i Klassekampen 24.10.2018
  Om vi skal ha en seriøs debatt om verdens fattigdom, er det viktig at vi tar inn over oss at det globale fattigdomsproblemet er langt mer omfattende enn hva Verdensbanken hevder, og at majoriteten av verdens fattige lever i land som har opplevd sterk økonomisk vekst. Dette betyr også at vi må ta inn over oss at de vekststrategiene som disse landene har praktisert – og som Verdensbanken støtter aktivt opp om – faktisk er med på å skape og reprodusere fattigdom.
• Grusomt dyrt å være fattig. Lederkommentar i Aftenposten 22.10.2018
  821 millioner mennesker sulter i verden i dag. Det er flere årsaker til matsvikten: ekstremvær, naturkatastrofer, svake markeder og sviktende myndigheter. Men én faktor er viktigere enn de andre: konflikt. Mange steder der folk sulter, er de høye matprisene tett knyttet til pågående konflikter, for eksempel i Sør-Sudan, Nigeria og Jemen. For mange av innbyggerne ville det vært umulig å overleve uten nødhjelp fra hjelpeorganisasjoner.
• Absurd dyrt for fattige å spise seg mette. ABC nyheter (NTB) 17.10.2018
  To dagslønner må til for å lage et enkelt måltid i et fattig og krigsherjet land. I USA trengs bare 0,6 prosent av en gjennomsnittlig dagslønn.
• De aller rikeste tok halve veksten. Vårt Land 13.10.2018
  I følge den humanitære organisasjonen Oxfam har den rikeste prosenten av verdens befolkning lagt beslag på halvparten av den økonomiske veksten som er skapt siden årtusenskiftet. Samtidig ble den fattigste halvparten avspist med 1 prosent av veksten. Verdens ti rikeste mennesker er nå god for mer enn dobbelt så mye som BNP i Afrikas mest folkerike land Nigeria, som har nesten 200 millioner innbyggere.
• Middelklassen større enn antall fattige for første gang i verdenshistorien. Dagens Perspektiv 03.10.2018
  Den amerikanske tenketanken Brookings Institution omtaler det som en hendelse av enorm global betydning som pågår nesten helt uten oppmerksomhet. For første gang siden mennesker fant sammen og dannet de aller første jordbrukssamfunnene for 10.000 år siden, er en majoritet av verdens befolkning ikke definert som fattige.
• En virkelighet det er vanskelig å forholde seg til. Debatt av utviklingsminister Nikolay Astrup (H) i Dagsavisen (Nye Meninger) 27.09.2018
• Veldig mye går fremover i verden. Andelen fattige går ned. Ekstrem fattigdom er halvert siden år 2000. Flere barn går på skole. Polio er snart utryddet, hiv-pandemien er redusert med en tredjedel, flere barn enn noen gang får oppleve å fylle fem år. Og mange land har tatt store skritt på veien mot å bli frie demokratier som ivaretar menneskerettighetene. Men veien mot en verden fri for fattigdom er ikke uten utfordringer. Og noen områder har større utfordringer enn andre.
• En bedre verden. Kommentar av Per Olav Ødegård i VG (meninger) 11.09.2018
  De siste 20 årene er verden blitt et mye bedre sted for milliarder av mennesker. Det ser ikke alltid slik ut, i en verden med kriser, kriger og flyktningkatastrofer. Det er et paradoks at frykten og pessimismen er på fremmarsj i vår del av verden i en tid hvor de globale fremskrittene er større enn noensinne. For hva har skjedd siden Tusenårsforsamlingen i FN i september 2000? Da levde 28 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er det 11 prosent. Hver dag tar 250 000 mennesker i verden skrittet ut av ekstrem fattigdom.
• Bistand er ikke nok, næringslivet må med. Kronikk av Paul Collier (professor, University of Oxford) og Kjell Roland (adm. direktør i Norfund) i Aftenposten 28.08.2018
  FNs bærekraftsmål understreker nettopp næringslivets betydning for fattigdomsbekjempelse. Slagordet etter Addis-konferansen i 2015 om fremtidens bistand var «from billions to trillions». Slagordet henspiller på at bistand alene ikke er nok. Bistand må brukes som en katalysator for at næringslivet skal kunne investere i utviklingsland. Vår påstand er at uten næringslivet på laget er vi dømt til å tape fattigdomskampen.
• Handel gir vekst. Debatt av Øystein Dørum (NHO) i Klassekampen 25.08.2018
  I Erik Reinerts kronikk «Proteksjonismer» i Klassekampen 22. august kommenteres NHOs nylig publiserte perspektivmelding, «Verden og oss». Meldingens formulering om at veksten i tidligere østblokkland skjøt fart da de vendte seg mot Vesten etter Murens fall, kaller Reinert for «ekte fake news» og viser til at aktiviteten i mange østblokkland avtok de første årene, og at i flere av dem er folk fattigere nå enn i 1989. Vi synes nok Reinerts karakteristikk her er urimelig streng.
• Rik møter fattig: Luftfoto viser de sterke kontrastene mellom rike og fattige. NRK nyheter (urix) 24.08.2018
  Bilder tatt fra luften viser hvor tett på hverandre fattig og rik bor i store deler av verden. Ingenting viser bedre hvor enorme forskjellene er.
• Nordmenn ser verden med mørke briller. Analyse av Geir Ove Fonn i Vårt Land (analyse) 17.08.2018
  Nordmenn flest tror verdens problemer er langt større enn de faktisk er. Vi har heller ikke stor tro på målet om å utrydde fattigdom innen 2030.
• Verden og virkeligheten. Replikk fra Morten Bøås og Ole Jacob Sending (NUPI) på NRK ytring 17.08.2018
  Verden kan sees på mange måter. Å pynte på virkeligheten er én mulighet. Å se de store tragediene er en annen. Norads direktør Jon Lomøy mener at vi ikke forstår at verden blir et bedre sted. Ja, det stemmer at flere barn er vaksinert, går på skole, og det er færre som lever i absolutt fattigdom enn før. Spørsmålet er imidlertid hva vi skal forstå med at det «går bedre i verden». Det er vel først og fremst et spørsmål om hva vi ser på og hvilket tidsperspektiv vi har.
• Stemmen fra sør har stilnet (Samir Amin). Minneord av Yohan Shanmugaratnam i Klassekampen 14.08.2018
  Amin er mest kjent for sine bidrag innenfor utviklingsteori, der han skrev en rekke bøker og artikler om hvorfor mange fattige land ble – og forble – fattige. Arbeidene han er mest kjent for handler om den ujevne utviklingen i verdensøkonomien og om rike lands utbytting av land i sør. Men han var også et kjent fjes på diverse globale aktivistsamlinger som Verdens sosiale forum, der han holdt sine flammende innlegg og manet til mobilisering av sosiale bevegelser på tvers av landegrensene.
• Venstresida er usamde i Pikettys forslag om felles europeisk skattepolitikk. Klassekampen 26.07.2018
  Norsk venstreside tvilar på Thomas Pikettys løysing på Europas ulikskapsproblem. – Han er ein betre økonom enn han er politikar, seier Jonas Gahr Støre. Sosial ulikskap aukar over heile verda, og økonom Thomas Piketty meiner venstresida har svikta dei fattige.
• Venstresida sviktet de fattige. Klassekampen 24.07.2018
  Venstresida har de siste tiårene byttet ut velgere: fra dem med lav utdanning og inntekt høyt utdannede, ifølge Thomas Pikettys nye forskning. Han mener omfordeling i større grad må skje over landegrenser.
• Fattigdommens forbannelse. Kommentar av Kalle Moene (professor ved UiO) i DN 21.07.2018
  Utviklingen av gapet mellom fattig og rik i Sør-Afrika har vært dramatisk under ANC. Ved å benytte World Top Incomes Database ser vi at de som tilhører de en prosent rikeste doblet sin andel av inntekten i landet fra ti prosent i begynnelsen av 1990-tallet til 20 prosent i dag. De som tilhører de ti prosent rikeste økte sin andel fra 50 prosent til 70 prosent i samme periode. Når den rikeste tidelen i samfunnet tar så mye av den samlede inntekten, kan ikke det store flertallet i befolkningen få noe særlig. De går ofte uten jobb, uten støtte og uten positive fremtidsutsikter.
• Her lever flest mennesker i ekstrem fattigdom. Dagbladet 04.07.2018
  Nigeria har gått forbi India og inntatt førsteplassen på lista over land der flest innbyggere lever i ekstrem fattigdom. Det melder CNN. «Kåringen» er i regi av World Poverty Clock (WPC), et verktøy drevet av den østerrikske ideelle organisasjonen World Data Lab og finansiert av Tysklands utviklingsdepartement. Funnene presenteres i en rapport utarbeidet av Brookings Institution i Washington DC.
• Skatt er svaret. Debatt av Jon Lomøy (direktør i Norad) på NRK Ytring 11.05.2018
  De siste tiårene har fattigdommen i verden blitt redusert mer enn noen gang før i historien. For at vi skal nå målet vi har satt oss om å utrydde ekstremfattigdom innen 2030 er ikke bistand nok. Utviklingsland må mobilisere sine egne ressurser for å betale for skoler, sykehus og veier.
• Selv de som har lite å dele, må også dele, Astrup. Kommentar av Henriette Westhrin (generalsekretær i Norsk Folkehjelp) i Dagbladet 25.04.2018
  Det ligger store spenninger mellom en bedrifts kommersielle mål og målene i norsk utviklingspolitikk. Investeringer og nye arbeidsplasser kan gi gode ringvirkninger, men næringsliv kan like gjerne føre til at ulikheten og fattigdommen blir enda større. Fattigdom handler om så mye mer enn penger. Derfor kan heller ikke arbeidsplasser løse alt. Politisk fattigdom er også fattigdom. I mange land Norge gir bistand til, er manglende tilgang på rettigheter et like stort problem som tilgang på mat og forbruksvarer.
• Vi trenger næringslivet for å bekjempe fattigdom. Debatt av utviklingsminister Nikolai Astrup (H) i Dagsavisen (nye meninger) 20.03.2018
  I Dagsavisen 28. februar skriver Ida Morén Strømsø i Spire at «norsk business ikke kan gå foran trengendes behov». Hun frykter at regjeringens ønske om tettere samarbeid med næringslivet i utviklingspolitikken vil føre til profittjag som overkjører lokalbefolkningene. Å skape flere arbeidsplasser er viktig for økonomisk vekst som kan finansiere utdanning og helsetjenester i fremtiden. Men de kan ikke vedtas av politikere eller opprettes over bistandsbudsjettet. Jobbene må skapes i privat sektor og baseres på bærekraftige, lønnsomme forretningsmodeller.
• Bill Gates: Milliardærer bør betale mye mer skatt. DN (NTB) 20.02.2018
  – Folk som er velstående har en tendens til å få langt flere goder enn middelklassen og de som er fattige. Dermed går det imot den generelle trenden som vi helst ønsker å se, nemlig at sikkerhetsnettet blir sterkere og at de på toppen betaler mest i skatt, sier Gates.
• Slik vokste Sør-Korea ut av fattigdom. Kronikk av Knut Thonstad (Norad) i Aftenposten 13.02.2018
  I 1960 hadde landet et inntektsnivå på linje med Afrika sør for Sahara. På under 60 år er bruttonasjonalproduktet pr. innbygger blitt 25 ganger større. Hvordan har Sør-Korea fått til dette? Svaret ligger i en vellykket kombinasjon av økonomisk politikk og gunstige historiske og geografiske forutsetninger.
• De som er lengst unna målet. Kronikk av Hilde Frafjord Johnson (KrF) i Vårt Land (verdidebatt) 13.02.2018
  Det er alltid fristende å velge minste motstands vei. Men fattigdom må bekjempes også der det er vanskeligst. En ny rapport fra Brookings-instituttet i USA setter søkelyset på nettopp dette. De som har det verst bør komme først. Bakgrunnen er bærekraftsmålene som verden står sammen om, forpliktelsen til å vinne kampen mot ekstrem fattigdom. Dette er jobb nummer én, å sørge for at ingen mennesker skal stå igjen. Å nå et slikt mål innen 2030 er en enorm utfordring.
• Regjeringens utviklingspolitikk skal redusere ulikhet. Debatt av utviklingsminister Nikolai Astrup (H) i Dagsavisen (nye meninger) 01.02.2018
  I Dagsavisen 24. januar hevder Gina Barstad at regjeringen ikke er opptatt av forskjeller og ulikhet i utviklingspolitikken. Det er feil. Målet for regjeringens utviklingspolitikk er fattigdomsbekjempelse, økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og å bidra til å redde liv. Lykkes vi med det, vil vi også lykkes med å redusere de enorme ulikhetene, både i og mellom land.
• Noen forsøker å spore av debatten om økonomisk ulikhet. Lederkommentar i Dagens Næringsliv 24.01.2018
  Attacs bidrag til debatten er å gjøre et poeng av at noen (formodentlig med lavere lønn enn i Norge) «har sydd klærne til Bjørn Dæhlie». Mens det er bekymringsfullt at veksten i verdiskaping siden finanskrisen ser ut til å ende opp på stadig færre hender, er det aller mest bemerkelsesverdige trekket ved den globale økonomien de siste tiårene hvordan økonomisk vekst har fått hundrevis av millioner mennesker hovedsakelig i Asia, ut av ekstrem fattigdom.
• Dele for å skape, Astrup. Debatt av Gina Barstad (SV) i Dagsavisen (nye meninger) 24.01.2018
• Det er nesten ufattelig at vår nye utviklingsminister Nikolai Astrup kunne skrive et innlegg på en hel avisside om regjeringens prioriteringer i utviklingspolitikken uten å nevne “forskjeller” eller “ulikhet” med et eneste ord. Er det ett trekk som preger den globale utviklingen mer enn noe annet er de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom menn og kvinner, mellom minoriteter og majoriteter, og mellom de som rammes av klimakrisen og de som tjener på den.
• Nedsnødd elite. Kommentar av Ole Magnussen Rydje i Dagbladet 23.01.2018
  De fleste av deltakerne i Davos skal være en temmelig nedsnødd før de plasserer seg selv i den samme verden de hevder de vil fikse. Ifølge fattigdomsbekjemperne i organisasjonen Oxfam, er det nemlig glade dager for den økonomiske eliten. Den rikeste prosenten i verden raket med seg 82 prosent av veksten i økonomien i 2017.
• Oxfam: 82 prosent av formuesveksten går til 1 prosent av verdens befolkning. NRK nyheter (NTB) 22.01.2018
  Verdens én prosent rikeste dro inn 82 prosent av rikdommen som ble skapt i fjor, mens den fattigste halvparten ikke fikk noe, ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam.
• Økende gap mellom rike og fattige land. Kommentar av Ivar Sætre i Stavanger Aftenblad 16.01.2018
  Det hevdes at forskjellen mellom fattige og rike land stadig øker. I mange land skjer dette på tross av en betydelig utviklingshjelp utenfra. Kanskje er det slik at mye av dette skjer på grunn av den såkalte utviklingshjelpen?