Fra venstre: Lisa Sivertsen (KN), Jon Lomøy (Norad), Terje Tvedt og Svein Åge Dale (tidl. UD).Høsten 2017 kom professor Terje Tvedt med boka "Det internasjonale gjennombruddet", der han så kritisk på det han kaller "det humanitær-politiske kompleks" som ledd i en analyse av en historisk epoke da Norge møtte verden gjennom bistand og fredsarbeid og da verden kom til Norge gjennom innvandring, islam og flerkultur. Ett år senere, samtidig som regjeringen står midt opp i en reform av bistandsforvaltningen så vel som en samstemthetsreform, inviterte Polyteknisk Forening og RORG-samarbeidet noen av aktørene på bistandsfeltet til debatt om status ved bistandsepokens slutt og veien videre, med Norfunds avtroppende direktør Kjell Roland som møteleder. Helt samstemte var de ikke:​

• Norad-direktør Jon Lomøy prøvde å se inn i "krystallkula" og spurte om trenden med økende fokus på globale problemer ville fortsette - uavhengig av den tradisjonelle fattigdomsorienteringen?
• Tidligere fagdirektør i UD, Svein Åge Dale, mente bistanden ikke hadde bidratt til utvikling og tok til orde for å omdisponere den langsiktige bistanden til humanitær bistand.
• Fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Lisa Sivertsen, tok til orde for fortsatt bistand, med fokus på globale fellesgoder, forankret i menneskerettigheter og demokrati, samtidig som hun pekte på at bistand alene ikke er saliggjørende og at det trengs en samstemt politikk for utvikling. 
• Møtelederen selv, Kjell Roland, advarte mot en endring med økende fokus på ting som er nyttige for oss selv og fremhevet behovet for en fornyet fattigdomsorientering.
• Og historieprofessoren, Terje Tvedt, nøyde seg med kritiske spørsmål og var varsom med å spå om framtiden.

Men før debattantene slapp til på frokostmøtet forklarte Tvedt hvorfor han kunne si at bistandsepoken i norsk historie er over og mener det er behov for at bistands-Norge "må diskutere grundig gjennom hva den nye situasjonen betyr for hvilke verdier som skal legges til grunn for dette prosjektet som vi ber det norske folket støtte opp om med penger".

- Bistandsepoken i norsk historie er over

Mange land har gitt eller mottatt bistand, men ikke alle land har hatt en bistandspoke i sin historie, der bistanden har dominert landets relasjoner til omverdenen. Tvedt illustrerte det slik:

"Ingen i USA vil si at USAs periode etter 2.verdenskrig var en bistandsepoke. De holdt på med så mye annet, selv om USA selvsagt har brukt mye mer penger på bistand enn Norge. Frankrike? Nei, vi kan ikke si at Frankrike har hatt en bistandsepoke, fordi at deres strategi har hele tiden vært mye mer basert på franske strategiske interesser her og der. Og det er heller ikke alle mottakerland som kan sies å ha hatt en bistandsepoke. India har ikke hatt en bistandsepoke. De har fått bistand, men i veldig liten grad og de bestemte seg for å redusere bistanden fra NGOs og sånt på det tidlig tidspunkt. Mens derimot Tanzania, har hatt en bistandsepoke, og Norge."

I Norge fikk dette en rekke utslag, som skoleevelevenes årlige Operasjon Dagsverk fra og med 1963 og NRKs innsamlingsaksjoner fra og med 1974. Disse "samlet nasjonen fra Kongen til mannen i gata" og "mobiliserte 100 000 bøssebærere hvert eneste år", sa Tvedt og la til: Fantastik!

Han mente at ikke noe annet land kan sammenlignes med Norge "når det gjelder evnen den norske staten har hatt til å mobilisere befolkningen til å ta del i bistandssystemet". Men Tvedt er historiker:

"Det har hatt en veldig innflytelse – på godt og vondt – men jeg er opptatt av historien. Jeg er ikke opptatt av moralen - i første omgang."

- Det som er poenget, og det som gjorde dette systemet så mektig, var jo at det falt sammen – tilfeldigvis – med universalismens internasjonale makt, understreket Tvedt og viste til at:

"Det var uhyre viktig for USA at det IKKE ble oppfattet som del av det vestlige sivilisasjonsprosjektet – at det ble oppfattet som noe annet enn det imperiale, koloniale prosjektet, som jo nettopp hadde blitt propagandert som eksport av vestlige sivilisasjonsverdier for å bringe lyset til de mørke områdene av verden."

- I Norge så trodde man jo på dette, sa Tvedt og utdypet konteksten slik:

"Franskmennene trodde aldri på det. Dere husker hva Pompidou sa: bistand dreier seg om å spre det franske språket til flest mulig områder. Amerikanerne hadde sin plan for å fremme sine interesser. Men i Norge så trodde man på det – universalismen."

- Dette ga systemet en veldig legitimitet - det var jo i samsvar med historien egen mening, påpekte Tvedt, men slik er det ikke lenger.

- Særlig siden 2000-tallet har det skjedd mye som innebærer at denne perioden (...) ikke lenger kan beskrives som en epoke på samme måte som før, sa Tvedt. Han viste til at bistanden ikke lenger har monopol på Norges internasjonale relasjoner. Som eksempler løftet han fram Norges deltakelse i stadig flere militæroperasjoner og at Norge hadde fått verdens største statlige investeringsfond (oljefondet) - og slo fast at:

"Det blir veldig rart da å tenke på Norge som bare en liten nasjon langt der ute i Nord som kun har idealistiske pretensjoner vis-a-vis den ikke-europeiske verden."

Videre viste han til de senere årenes utvikling i land som Kina, India og USA og slo fast at:

"Universalismen, som bistanden har bygget på i alle disse årene, er der ikke lenger. Den har ikke lenger samme kraften, som ideologi."

Tvedts budskap var at disse endringene betyr at bistanden må begrunne seg selv på nytt og at spørsmål er hvordan?

"Skal man begynne å snakke om vestlige sivilisasjonsverdier? Skal man snakke om norske verdier?"

Han pekte på at Norad antakeligvis ville gå inn i UD og at det var "helt logisk, gitt situasjonen", men mente samtidig at "dette kanskje er tiden for å redefinere behovet for noe som står utenfor UD-systemet":

Vil bistanden overleve kampanjen for at Norge skal bli med i Sikkerhetsrådet? Det vil innebære at bistanden blir omdefinert til et litt korrupt system hvor man skal bruke den til å kjøpe stemmer."

Jon Lomøy: Jeg er helt enig med Terjes analyse av monopoliseringen

Det var ingen av debattantene som utfordret Tvedts grunnleggende analyse av bistandsepoken i norsk historie. Tvert imot ga Norads direktør, Jon Lomøy, i debatten uttrykk for at han var enig:

"Jeg er helt enig med Terjes analyse av monopoliseringen – altså at parallelt med at resten av Norge har blitt internasjonalisert, så har bistandsbransjen mistet et monopol, som vi i stor grad hadde. Det er bra. Det ser jeg på som 'really good news' - at det i dag er mange flere aktører i det norske samfunn som forholder seg til land utenfor Europa og Nord-Amerika og at de gjør det med ganske forskjellige interesser og perspektiver. Vi har Statoil i Angola og vi har andre ting som preger Norges interesser."

I et svar til Tvedt senere i debatten la han til:

"Vi er helt enige om at den epoken der bistand formet Norges holdning og forhold til land utenfor Europa og Nord-Amerika er over. Det er helt klart. Her slår du inn åpne dører i den verden jeg lever i. Det er ikke noe nytt – det vet vi. Og vi vet at globale maktforhold har endret seg så dramatisk i løpet av den siste generasjonen at troen på at vi skulle foreskrive hvordan land og regioner skal gjøre ting – at den perioden er over."

- Det siste tiåret har det skjedd en dramatisk endring i norsk bistand, fra en grunnleggende bilateral til nærming til en grunnleggende multilateral tilnærming, fremhevet Lomøy i sin hovedinnledning, der han reflekterte litt over sin tid i bransjen. I en kronikk på NRK ytring tidligere i høst konstaterte han at "vi vet hva som utrydder fattigdom" og at "det er gjennom skatt at bistand en dag vil bli overflødig", men på forkostseminaret ga han ikke uttrykk for noen klar oppfatning om hvor framtidens bistand bør gå. I stedet forsøkte han å se inn i "krystallkula":

"Det andre som har skjedd er jo at bistand ikke bare dreier seg om å løse problemer i Tanzania, men også om globale problemer. Det være seg klima, smitterisiko, migrasjon og sikkerhet. Det er et av de store spørsmålene hvis vi ser inn i krystallkula: Vil den trenden fortsette? Vil bistanden i økende grad bli begrunna som en måte å finansiere globale utfordringer på - uavhengig av om de har en direkte tilknytning til fattigdomsbekjempelse, som jo var 'the original mission'?"

Svein Åge Dale: Den langsiktige bistanden bør omdefineres til humanitær bistand

- Utviklingsministre skaper ikke jobber og økonomisk vekst, skrev tidligere fagrådgiver i UD, Svein Åge Dale, i en kommentar på Bistandsaktuelt i fjor høst og startet sin innledning på frokostmøtet slik:

"Jeg går ut fra at jeg har blitt invitert her i dag fordi jeg har lagt hodet på blokka og argumentert for at langsiktig bistand bør trappes ned og etter det jeg har hørt så er det lite som tyder på at bistand bidrar til utvikling i fattige land."

Han rettet pekefingeren særlig mot elitene i de fattige landene:

"Det er sikkert mange grunner til at situasjonen er som den er, men jeg vil legge vekt på én spesiell faktor, nemlig det at veldig mange land styres av en elite, som i ulik grad bruker maktutøvelse, etniske motsetninger, sensur, korrupsjon, ekspropriasjon og nepotisme til å skaffe seg penger og holde på makten. Dette er dårlige betingelser for næringsvekst."

Når det gjelder veien videre var dette budskapet fra Dale:

"Jeg tror vi hadde stått oss på å omdisponere mesteparten av den langsiktige bistanden til humanitær bistand. Det er mange nok som trenger slik hjelp og det kunne gi minst like god politisk uttelling internasjonalt."

- Vi kunne kanskje også brukt noe av pengene i god samstemthetsånd til å kompensere landbruket i Norge for økt import av kjøtt, frukt og grønnsaker fra utviklingsland og droppet dagens "null for MUL-ordning", la han til, men var langt fra sikker på utviklingseffekten:

"Dermed kunne vi hjulpet utviklingslandene til eksportinntekter som de kunne brukt til å dekke sine utviklingsutgifter og løfte folk ut av ekstrem fattigdom. Det forutsetter imidlertid at både Senterpartiet og elitene i disse utviklingslandene mener at pengene bør brukes slik. Det har vi ingen garanti for, men da har vi i alle fall gjort vårt."

Lisa Sivertsen: Bistand er ikke det eneste saliggjørende

Som den siste i panelet startet fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Lisa Sivertsen, med en replikk til Tvedt og Dale:

"Vi deler jo mye av analysen. Mye av kritikken vi ser mot bistand kommer jo fra aktører som oss."

I sin innledning hadde Sivertsen ellers tre overordnede budskap, som både sa noe om hva vi har lært og veien videre.

- Bistanden har alltid vært i endring og er også det i dag, sa hun og utdypet det slik:

"Mye av kritikken bommer fordi den forholder seg til en liten del av bistanden og fremstiller bistanden som veldig statisk. Jeg håper at vi heller kan ha en debatt om dagens bistand i all sitt mangfold. Norsk bistand inneholder i dag bl.a. Norfund, som et sentralt instrument, vi jobber med skattebistand, humanitær respons, som er blitt større og større, klimatilpasning, jobbskaping, arbeid mot korrupsjon, arbeid for likestilling, mens mye av kritikken handler om den tradisjonell bistanden på landsbygda i Afrika med helse og utdanning i et langsiktig perspektiv. Bistand er veldig mye mer enn det. Det er nesten meningsløst å si at bistanden virker eller ikke virker, for meg er det like meningsløst som å si at helsepolitikk eller samferdselspolitikk ikke virker."

- Bistanden er selvfølgelig – og det er mitt andre punkt – ikke det eneste saliggjørende for utvikling, sa hun og utdypet det slik:

"Det er mye mer enn bistand som skaper utvikling i verden og det er mye mer enn bistand som hindrer utvikling i verden i dag. Det er derfor vi i Kirkens Nødhjelp har snakket om samstemthet i mange tiår. I dag skal Norge første samstemthetsutvalg møtes. Der skal man sitte, ulike eksperter og ulike representanter fra ulike departementer og diskutere hvordan norsk politikk, ikke norsk bistandspolitikk eller norsk utviklingspolitikk, men hvordan norsk politikk kan ha positiv eller negativ effekt på utvikling i fattige land."

- Mitt tredje og kanskje viktigste punkt: la det ikke være tvil om at bistand fortsatt er viktig i mange land, for mange mennesker, for mange befolkningsgrupper, sa hun og utdypet sitt siste punkt slik:

"Bistanden kan også fortsette å spille en strategisk rolle i noen av de områdene, men da må det skje i samspill med ulike aktører, der de klassiske bistandsaktørene bare er ett sett av aktører. Vi må jobbe med næringsliv, vi må jobbe med akademia, det må  jobbes multilateralt og lokalt samtidig – og det må være en helhetlig innsats."

- Den analysen som Tvedt har skissert tar inn over seg veldig mye av USAs rolle, sa Sivertsen avslutningsvis og mente at:

"Det vi må gjøre mer i framtiden er å se på andre aktørers innflytelse på norsk politikk og på utviklingspolitikk. Det er jo særlig  Saudi Arabia, Gulfstatene og Kina, som påvirker – helt riktig – fattige land i veldig stor grad. Flere av våre ansatte rapporterer nå at Norge og norsk bistand blir mindre viktig og har mindre innflytelse."

- Det multilaterale apparatet er under stort press, konstaterte hun og konkluderte slik:

"For meg betyr det at Norge er nødt til å være en aktør som løfter nettopp menneskerettigheter og demokrati."

I debatten om hva vi har lært og veien videre var det imidlertid mange underliggende debatter. Her er noen av dem.

Korrupsjon - den største hindringen for utvikling?

I debatten om hvorfor det er vanskelig å bidra til utvikling i fattige land var det flere som fremhevet korrupsjon og Svein Åge Dale sa det slik:

"Jeg tror at institusjonsbygging i samfunn som er gjennomsyra av korrupsjon, nepotisme og etnisk forskjellsbehandling er et sisyfosarbeid. Jeg skulle gjerne sett en god analyse av hvordan institusjoner kan fungere etter hensikten i slike omgivelser."

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen fikk han bl.a. støtte fra Eirik Gjøstein Jansen, som har lang fartstid i norsk bistand:

"Det er viktig å forstå korrupsjonen. Det har vært forferdelig mye korrupsjon på alle nivåer (i Tanzania). Jeg tror det skjer fra sted til sted i veldig mange programmer. Etter 43 år i bistanden synes jeg fortsatt at det norske systemet har tatt opp dette i alt for liten grad."

I et innlegg i Bistandsaktuelt for 10 år siden stilte han spørsmålet: Bidro vi til en korrupsjonskultur?

Og mot slutten av debatten tok Tvedt opp temaet fra et litt annet perspektiv:

"Når det gjelder korrupsjon. Gjennom hele 90-tallet sa norske politikere at korrupsjon med norske penger fantes ikke. Frafjord Johnson sa jo det helt åpent: det er ikke korrupsjon knyttet til norske kroner. Det er ganske interessant. Det ble sagt og det ble trodd. Men man må jo se at gaveøkonomien som system – og hva er det Norge nå bruker bistandsbudsjettet sitt til? Jo, man har jo sagt at det er veldig viktig at Norge skal inn i Sikkerhetsrådet. Flott! Hvem kan være mot det? Men samtidig skal man bruke bistandsbudsjettet som et virkemiddel. Hva er det? Uansett hvilken definisjon man bruker at korrupsjon så vil man jo se at det er et opplegg for korrupsjon i stor skala. Så kan man si at Norge har ikke noe annet valg og det er ikke ment sånn. Men som system er det da veldig vanskelig å gå høyt på banen og si at vi er imot korrupsjon."

Korrupsjon er også én av grunnene til at det stilles spørsmål ved om bistand virker.

Virker bistand?

- Det er ikke første gang at bistandens slutt har blitt spådd, sa Lomøy i sin innledning og viste bl.a. til tilsvarende diskusjoner i forbindelse Den kalde krigens slutt og finanskrisa:

"Bistanden overlevde begge! Det er nyttig historisk lærdom å ha med seg – at bistanden har vist seg å være utrolig overlevelsesdyktig og den har jo gjort det ved å være tilpasningsdyktig."

- Spørsmålet er helt annerledes enn det platte 'bistandens død' eller ikke, kommenterte en oppgitt Tvedt senere, men fikk da oppklart at Lomøy her primært hadde forsøkt å svare på kritikken fra Dale, som mener at bistanden ikke har bidratt til utvikling.

Og på spørsmålet om bistand virker svarte Lomøy at svaret selvfølgelig er "ja – og nei". Han viste her til direktør ved FN-Universitetet UNU WIDER, Finn Tarp, som tidligere i år presenterte resultatene av 50 års forskning på effekten av bistand:

"I den store makroøkonomiske debatten om hvorvidt bistand virker så vil vel jeg si Tarp-Dale 3:0 – og anbefale folk å lese Finn Tarps syntese-artikkel på UN Wider som er et forsøk på å oppsummere den makroøkonomiske debatten om bistandens virkning og som er noe av det meste solide jeg har sett i nyere tid."

- Jeg har lest Tarp, opplyste Dale i sitt innlegg. Han pekte i stedet til en grundig litteraturstudie av bistandens virkninger på økonomisk vekst fra CMI og viste til at denne "konkluderer, tross det Tarp skriver, at det ikke er mulig å trekke noen endelig konklusjon". Dessuten mente Dale at selv om det skulle være slik at bistanden har hatt en svak positiv effekt på vekst, slik Tarp mener, "så er jo spørsmålet om det rettferdiggjør alle de milliardene vi og andre land har pøst ut i 50 år". Han pekte på at hakkebruk fortsatt er den fremste måten å dyrke jorda på i Tanzania og i resten av Afrika sør for Sahara og spurte: 

"Hvis det er slik at folk på bakken faktisk ikke merker noen særlig effekt når det gjelder økonomisk utvikling, hva er da poenget med å fremheve dette?"

- Folk har fått det en del bedre, erkjente han, men pekte på at "det har folk fått i alle land" og la til:

"I Afrika skyldes vel dette i veldig stor grad Kina og ikke den vestlige bistanden. Det som er et uomtvistelig faktum i dag er at Afrika sør for Sahara henger kraftig etter verden i vekst og i velstand. Bistand bidrar i dag til redusert barnedødelighet, bedre kontroll med farlige, smittsomme sykdommer og flere i utdanning, men verken Bill Gates eller vi kan bekoste dette i lengden, for dette er snakk om veldig store folkegrupper."

- Hvis man vil fortsette med langsiktig bistand må man prøve å finne fram til hvordan man skal nå frem til disse (fattige, red. anm.) menneskene, sa han og la til:

"Jeg tror, sånn som bistanden kjører i dag – som et veldig stort og støtt lokomotiv på skinner – så tror jeg det er nødvendig å spore av dette toget. Jeg tror vi er nødt til å stoppe opp og begynne å tenke seriøst på hvordan vi skal nå fattige mennesker."

Også møteleder Roland hadde et fokus på behovet for fattigdomsorientering og var urolig for tendensen til økende fokus på globale spørsmål:

"Jeg tror du (Sivertsen, red. anm.) har rett i at vi kommer til å flytte mer og mer av fokus mot de globale spørsmålene, men det er bort fra fattigdomsorientering. De fattige bøndene i Tanzania har ikke disse tingene på sin dagsorden. Hvis de fikk prioritere ville de prioritere noe helt annet."

Som møteleder holdt Roland en relativt lav profil på frokostmøtet, men i ettertid, som avtroppende direktør i Norfund, har han tatt bladet fra munnen i flere kanaler:

– Det norske bistandsparadigmet har spilt fallitt, lød tittelen i Minerva i midten av september, der Roland blant annet utdypet sitt syn slik:

"Når Kina blir viktigere for utvikling i Afrika enn det Vesten er, er det et uttrykk for at vi holder på å tape verdikampen."

- Lær av feilene i bistanden, var budskapet hans i en kommentar i Dagens Næringsliv denne uka, der han blant annet utdypet sitt syn slik:

"På lang sikt er ingenting viktigere i kampen mot fattigdom enn å skape arbeidsplasser. På Norfunds sommerkonferanse for to uker siden var temaet «arbeidslinjen». Oxford-professor Paul Collier snakket kritisk om bistandsindustriens forkjærlighet for det han kalte «små, koselige og ubetydelige prosjekter» som nesten aldri er bærekraftige. Erfaringen er dessverre at slike prosjekter sovner stille inn når pengene er oppbrukt og de velvillige giverne reiser hjem."

Men i debatten om bistand virker - og hva som virker - kan det også være fornuftig å løfte blikket fra det tradisjonelle bistandsperspektivet.

Bistanden har blitt brukt til - og blitt begrunnet med - så mangt

- Jeg synes noen her kritiserer bistanden på et snevert grunnlag, sa Tvedt mot slutten av debatten. Han pekte på at vi må tenke på hva som i sin tid var poenget med bistanden og utdypet det slik:

"Jo, amerikanerne ønsket å bruke bistanden som et våpen mot det europeiske kolonisystemet. Det lyktes! For det andre, amerikanerne brukte bistanden som et våpen mot kommunismen. Det lyktes! For det tredje, amerikanere her og der har forsøkt å bruke det som et våpen mot islamisme og ulike former for fundamentalisme. Jeg vet ikke hvor godt det har lyktes, men man kan ikke redusere en vurdering av en historisk epoke – det er jo tross alt en helt ny måte å organisere relasjoner mellom stater på – basert på statlig filantropi som ide. Det er noe uhyre nytt og man kan ikke, etter min mening, veldig enkelt avfeie denne historiske epoken kun ut i fra økonomisk vekst for de fattige, selv om det selvsagt er veldig, veldig sentralt."

Og i kjølvannet av Tvedts påpekning oppsto det en debatt om avveining av hensynet til de fattige og våre egne interesser i lys av det økende fokuset på globale fellesgoder. Lisa Sivertsen kommenterte det slik:

"Mye av diskusjonen vi har blir mye oss-dem, men hvis vi ser på fattige land i Afrika, Latin-Amerika og Asia så ser vi at vi i stadig større grad står overfor noen felles globale utfordringer. Oss-dem-skillet blir mindre og mindre viktig i framtida tror jeg. Klimaendringene, migrasjon, kapitalflukt og mangel på beskatning av globale aktører. Det er jo et problem for oss i Norge også, hvis vi ikke klarer å beskatte de store globale teknologiselskapene, så kommer ikke vi til å klare å finansiere vår egen velferd i framtida. Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med klimaendringene så kommer vi til å ha problemer også i Norge. Det her er globale utfordringer og jeg tenker at vi må i stadig større grad anerkjenne at vi må i stadig større grad også jobbe med globale løsninger."

- Skal vi bruke de pengene som før gikk til å hjelpe de fattige til å løse problemer som er våre og alle andres? spurte møteleder Roland og la til:

"Her ser vi egentlig for oss at bistandssystemet kommer til å flytte betydelig innretting framover – mot ting som er nyttige for oss."

- Ja - og nei, vil jeg si, sa Lomøy og svarte slik til Roland:

"Vi er begge veldig engasjert i energi. Det er klart at det vi vil gjøre i dag er å bygge energiløsninger som ikke skader det globale miljøet, så jeg kjøper ikke at det er en motsetning mellom de to hensynene."

- Terje nevnte at bistanden har mange forskjellige funksjoner og ikke bare er der i dag for å hjelpe de fattige, konstaterte Dale og kommenterte det slik:

"Dét har kanskje også vært et av mine poenger når jeg har prøvd å trekke konklusjoner av det jeg har tenkt og skrevet – at bistanden kommer sikkert til å leve videre fordi den har så mange nyttige funksjoner. Den skaffer oss et sete ved bordet når store internasjonale spørsmål skal diskuteres, den har gjort oss til en internasjonal aktør i mange sammenhenger – fordi vi kan betale."

Og dessuten kan kanskje være vanskelig å løsrive hensynet til ulike interesser fra hensynet til ulike verdier.

Universelle, vestlige eller norske verdier?

I sitt hovedinnlegg tok Sivertsen til orde for at  at Norge er nødt til å være en aktør som løfter menneskerettigheter og demokrati og Lomøy pekte på at:

"Vi lever jo nå i en litt rar situasjon når det gjelder verdier, der vi er litt usikre på hvor sterkt USA nå står bak tradisjonelle vestlige verdier. Slik jeg opplever debatten nå (...), så er det en vilje til å stå opp for våre verdier. Tanken om at de er universelle blir i dag sterkt utfordret også av det som skjer i USA, men jeg opplever ikke at det gjør at vi er mindre opptatt av dem – enten det er demokrati eller seksuelle rettigheter, som har vært og fortsatt er en norsk fanesak. Der ser vi jo helt tydelig at vi er ikke universelle!

- Vi hadde jo ikke hatt de tøffe diskusjonene verken globalt eller i enkeltland om de hadde vært universelle, avsluttet han og ble fulgt opp av Sivertsen:

"Jeg er helt enig – og da blir det jo igjen meningsløst å male med så brei pensel at man kan si at det finns ett sett verdier som driver alle aktørene som jobber med utvikling. Noen er opptatt av det tekniske arbeidet rundt vann, noen er opptatt av å styrke en organisasjon som jobber for ytringsfrihet i Venezuela. Det er en bred gruppe av aktører som jobber med utvikling og jeg tenker for min del at det er utrolig viktig å minne om at menneskerettighetene er jo nettopp altomfattende. Jeg har aldri møtt et menneske som ikke ønsker å få sine rettigheter ivaretatt. Enten det er rent vann eller helsehjelp til ungene eller retten til å bestemme over egen kropp eller retten til å påvirke det samfunnet man lever i."

At Norge i et slikt perspektiv fortsatt er opptatt av verdier som har stått sentralt i bistanden gjennom de senere tiårene fikk vi for eksempel demonstrert denne uken, da Dagsavisen kunne melde at "Norge svarer på Trumps kvinnekutt".  Utviklingsminister Nikolai Astrup (H) kommenterte det slik:

"Kvinners rett til å bestemme over egen kropp er under press flere steder i verden. Norge kan ikke klare å dekke over alle kutt andre land gjør, men vi gjør nå en satsing rettet mot kvinner og jenter for å oppnå utvikling." 

Tvedt var imidlertid lite imponert over Sivertsens tilnærming og henvisning til at menneskerettighetene dekker alt:

"De dekker alt, men da betyr det også at de dekker ingenting. For i dét ligger det ingen prioritering. Hvis menneskerettighetene er retten til vann og retten til ditten og datten, så er du akkurat like langt."

Han utdypet det senere i debatten slik:

"Man kan tro at det er nytt og at det hjelper og at man fortsatt kan hvile på menneskerettighetene, men det går ikke! Det går kanskje i denne forsamlingen her, men man er nødt til å reformulere hele prosjektet ut i fra at verden nå har blitt mye mer tydelig på at det ikke finnes noen sånne klare universelle verdier. Dermed trenger man ikke si at man ikke skal spre sånne verdier, men man må bli veldig mye tydeligere på hvilke verdier man faktisk skal spre og hvilke verdier man tror er viktige for at man skal skape utvikling og rettferdighet og et bedre liv for de fattige."

Her var imidlertid Sivertsen helt enig:

"Jeg er helt enig med Terje Tvedt i at det ikke noe felles verdisett som guider de ulike aktørenes innsats i det arbeidet – det er en kakafoni av verdier og mange av dem er vi riv, ruskende uenige i. Spørsmålet da er hva man gjør i praksis? Vil Norge være en aktør sin tar opp kvinners rettigheter med Saudi-Arabia i framtida? Vil Norge gå inn å støtte fredsprosesser selv om det kan skade Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet?"

Når det gjelder den tradisjonelle verdibaserte begrunnelsen for norsk bistand var imidlertid Tvedt klar på ett punkt, der han var enig med Lomøy:

"Jeg er helt enig med deg (Lomøy, red. anm.) i at den grunnleggende ideen (...), altså at vi som har mye bør gi noe av vår overflod til de som ikke har så mye. Det prinsippet står som en påle."

Og dét fikk vi nylig bekreftet gjennom forskning ved Senter for forsking på sivilsamfunn og frivillig sektor, som har kartlagt utviklinga i den frivillige innsatsen i Norge de siste 20 årene. Avisa Vårt Land oppsummerte denne uka funnene slik:

• For 20 år siden ga en av fire husstander penger til internasjonale organisasjonar og bistandsorganisasjonar.
• I fjor var tallet dobla til en av to husstander.
• Omregna til 2017-verdi ga husstandene i snitt 1.305 kroner hver i 1998. I fjor enda dette snittallet på 1.802 kroner.

Men selv om verdier og erfaringer med og innrettingen av bistanden sto sentralt i debatten, så inngikk også ambisjonen om en mer samstemt politikk for utvikling.

Mer enn bistand: samstemt politikk for utvikling

Behovet for en samstemt politikk for utvikling ble særlig ble løftet fram av Kirkens Nødhjelps representant i panelet, Lisa Sivertsen (se ovenfor), men hun fikk en kritisk bredside fra møteleder Kjell Roland:

"Samstemthetspolitikken i Norge – altså ideen om at norske politikere skulle sette seg ned rundt bordet og underordne andre politikkområder bistandshensyn. Det er en idé som i alle fall ikke har noe empirisk referanse til historie – og aldri har hatt det. Vi lager så mange sånne pseudo-prosesser som går og går – vi har så mange folk i bistand som ikke har ansvar. Dere (Kirkens Nødhelp, red. anm.) har ganske mye ansvar for å gjøre noe for folk på bakken, men det er altså en stor hær som har ansvar for å bearbeide tankene våre, flytte litt ideene og ha nye møter og ideer om for eksempel at norsk politikk skulle samordnes ut i fra det hensyn at det er bistand som ligger til grunn. All historie, i alle viktige beslutninger før, inkludert sikkerhetspolitiske de siste ti årene, viser at det er helt sikkert at bistand kommer sist i bakken. Sånn vil det alltid være i alle land. "

Han hadde liten tro på ambisjonen om en samstemt politikk for utvikling og hadde følgende utfordring til Sivertsen:

"Utfordringen min er egentlig fattigdom: Hvordan får vi fattigdomsorienteringen tilbake som et dominerende hensyn – eller er det ikke mulig?"

- Det ville vært uetisk av Kirkens Nødhjelp å jobbe mot fattigdom i Tanzania uten å snakke om ulovlig kapitalflukt ut av Tanzania, kontret Sivertsen og fikk raskt et nytt spørsmål:

"Har Kirkens Nødhjelp mye kompetanse på det? Disse tallene for kapitalflukt er nokså vishy-vashy, men skattesystem – er ikke det noe dere bør overlate til andre å drive med?"

- VI skal ikke bygge skattesystem, svarte Sivertsen og utdypet det slik:

"Nå har vi et bistandsprosjekt, som jobber sammen med skattedirektoratet, med gode historiske resultater å vise til. Men, du kan ikke få et skattesystem på plass i Tanzania hvis det ikke har en legitimitet. Da er vi inne på korrupsjon og sivilsamfunnets innsats og i Tanzania ser vi nå angrep mot lokale aktivister som jobber mot korrupsjon, for eksempel. Det er den innsatsen vi kan gjøre. Det er ikke sånn at Kirkens Nødhjelp skal fikse skattesystemet i Tanzania – vi er ikke så naive."

Da møteleder åpnet for spørsmål fra salen ble han mildt irettesatt av Knut Hjelleset fra RORG-samarbeidet:

"Jeg hørte tidligere du sa samstemt politikk for bistand? Det var et nytt begrep for meg. Det kalles samstemt politikk for utvikling – og det er ikke det samme. Jeg tror du egentlig vet forskjellen."

Hjelleset viste deretter til Lomøys kronikk om skatt og gjorde seg noen tanker:

"Det virker på meg som utviklingsbransjen, ikke bistandsbransjen, søker mot nye verktøy for utvikling, som ikke er bistandsorienterte, men det brede utviklingsfeltet – særlig skatt. Jeg tenker på dét som særlig interessant og synes det er lite akademisk debatt rundt det."

- Hvordan skal Norad orientere seg for å løse det på best mulig måte - særlig opp mot det sivile samfunn - hvordan løser man den utfordringen her? var hans spørsmål.

- Jeg vet forskjell på samstemt utviklingspolitikk og bistandspolitikk, sa Roland. Han beklaget forsnakkelsen, men la til:

"Jeg tror faktisk det er så vanskelig at det er mer enn ambisiøst nok å prøve å samordne bistandspolitikken. Jeg tror ikke vi får til dét engang."

Heller ikke Dale var overbevist om at en samstemt politikk for utvikling med fokus på for eksempel skatt nødvendigvis ville være løsningen, gitt at man snakker om land med utbredt korrupsjon:

"Det er veldig bra at man hjelper fattige land til å få orden på sine skattesystemer, for er det noe de trenger så er det egne inntekter. Spørsmålet er bare, hvis man ser på en del land som er plaget av korrupsjon, hvem som får mest nytte av de økte skatteinntektene. Hvis man bidrar til økte skatteinntekter til Nigeria, så er det ikke tvil om hvem som får mest nytte av de pengene. Her snakker vi om gradsforskjeller. Nigeria er et grelt eksempel, men dette har vi i veldig mange land – eliter som sitter med sugerør inn i kassen."

Noe annet svar på sine spørsmål fikk ikke Hjelleset, men det får kanskje han og andre interesserte på mandag, da regjeringen legger fram statsbudsjettet for 2019, herunder et vedlegg der regjeringen vil legge fram sine tanker om det videre arbeidet med en samstemthetsreform.

_____________________________________

Aktuelle lenker:

• Opptak fra debatten på frokostmøtet 27. august. 
• Bør bistanden avvikles? Kommentar av Svein Dale i Dagbladet 25.08.2018
• Debatten om Terje Tvedts bok "Det internasjonale gjennombruddet". Samlesider på aktuelt tema fra RORG-samareidet / Global (2018)
• Samstemthetsreform. Samlesider for aktuelt tema fra RORG-samarbeidet / Global (2018)
• Hvordan bør bistandsforvaltningen reformeres? Dybdeartikkel fra RORG-samarbeidet / Global 11.06.2018