Det internasjonale (multilaterale) samarbeidet, så vel som den liberale verdensorden, har i økende grad kommet under press i de senere årene og i sommer la regjeringen fram sin stortingsmelding om "Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid", også omtalt som "multimeldingen". Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) pekte i den forbindelse bl.a. på at:

"Verden står overfor en rekke felles utfordringer som er for store og komplekse til at et land kan løse dem alene, og de må derfor løses i fellesskap. Uten effektivt internasjonalt samarbeid klarer vi ikke å møte utfordringer som klimaendringene, forsøpling av havene eller nye sikkerhetstrusler."

Men hva er viktigst? Hva bør Norge gjøre? Hvordan kan Norge motvirke truslene mot det multilaterale samarbeidet, den internasjonale rettsorden og den liberale verdensorden? Hvordan kan Norge balansere sikkerhetshensyn og økonomiske egeninteresser med våre ideelle intereresser og arbeidet for Agenda 2030? Etter at Stortingets utenriks- og forsvarskomité sist uke gjorde seg ferdig med behandlingen av regjeringens forslag til budsjett for 2020 startet de sin behandling av meldingen med en åpen høring, der representanter fra seks norske forskningsinstitutter var invitert. Meldingen høstet mange godord for sin beskrivelse av dagens situasjon, men flere av høringsinstansene etterlyste både konkretiseringer og prioriteringer når det gjelder hva som skal gjøres. Det gjorde for eksempel forskningssjef Ole Jacob Sending ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) når han i sitt høringsinnlegg tok opp spørsmål knyttet til "forholdet mellom analysen i meldinga og strategien som formuleres for å svare på den analysen". Han utdypet det slik:

"Her (i meldingen, red. anm.) fastslås det at de fremste interessene er internasjonal rettsorden og multilateral styring. Man lister opp en lang rekke interesser knyttet til folkerett, sikkerhet, økonomi, hav, klima osv, men det er ingen differensiering mellom hvilke organisasjoner det er man bør støtte mest for å fremme disse sentrale interessene knytta til rettsorden. Ser man på budsjettene så vet man jo at de organisasjonene man støtter mest er de som gjør gode ting knytta til bærekraftsagendaen, men det er noe annet enn å bruke penger på å fremme internasjonal rettsorden og multilateralt styring som sådan." 

For multilateralt samarbeid kan være så mangt. FN står selvsagt sentralt og det viktigste uttrykket for medlemslandenes fortsatte vilje til multilateralt samarbeid i våre dager er kanskje Agenda 2030 og bærekraftsmålene. Men også Verdens handelsorganisasjon (WTO), Pengefondet (IMF) og Verdensbanken er sentrale multilaterale organisasjoner og Norge deltar også i regionalt samarbeid i Europa og annet internasjonalt samarbeid som er forbeholdt et begrenset utvalg av verdens land, som for eksempel forsvarssamarbeidet i NATO. I meldingen kommenterer regjeringen nettopp disse organisasjonene slik:

"Organisasjoner som FN, NATO, Verdensbanken, IMF og WTO er ikke bare eksempler på organisasjoner vi er medlem av. Det er også organisasjoner Norge var med på å grunnlegge. Norge har ikke vært en passiv tilskuer til fremveksten av den regelbaserte verdensordenen, men en aktiv deltaker i å bygge den. Nå må vi forsvare og videreutvikle det vi har vært med på å skape."

Likevel, summen av alt det multilaterale samarbeidet i disse og andre multilaterale organisasjoner i årene fremover er ikke nødvendigvis i tråd med arbeidet for en samstemt politikk for bærekraftig utvikling, det vil si Agenda 2030 og bærekraftsmålene, der statsminister Erna Solberg (H) har påtatt seg ledertrøya.

Nedenfor ser vi først nærmere på noen av de temaene og spørsmålene som ble reist i høringen på Stortinget sist uke og deretter på noen av de mange sakene knyttet til meldingens tematikk som har fått oppmerksomhet i media den siste tiden.

- Et lite paradigmeskifte (samstemthet)

Direktør ved Christian Michelsens Institutt (CMI), Ottar Mæstad, understreket i sitt høringsinnlegg at han ville kommentere meldingen i et utviklingspolitisk perspektiv og begrunnet det slik:

"Det multilaterale systemet har jo blitt en ekstremt viktig kanal for utviklingspolitikk. Mesteparten av bistanden går gjennom multilaterale organisasjoner."

Han var bekymret for det han kalte "kunnskapshull" og at forvaltningen ikke hadde tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å forvalte disse midlene på en god måte.

Han pekte også på at "det er slående at meldingen er så utydelig på interesser og interessekonflikter i utviklingspolitikken" og forklarte det slik:

"Det er så påtakelig fordi den er så tydelig på konflikter på det geopolitiske området. Det etterlatte inntrykket er at vi fører utviklingspolitikk fordi det er i Norges interesse å redde liv og forbedre andre menneskers levekår. Jeg tenker at det er en veldig lite dekkende beskrivelse av det norske engasjementet. Det å bistå funksjonshemmede i Uganda eller bedre mødrehelsen i Malawi – det er veldig lite i norsk interesse. Tvert i mot kan det å redde liv være i strid med norske interesser. Det fører til befolkningsvekst, klimautslipp, migrasjon og så videre."

- Dette arbeidet har en annen begrunnelse, understreket han. Han mente at Stortinget måtte sette ord på dette på en bedre måte enn det meldingen gjør og fortsatte: 

"Et annet eksempel på det jeg mener er en mangel på realpolitisk analyse på utviklingsfeltet er måten vi omtaler interesser på rundt bærekraftsmålene: Det er i Norges interesse å oppnå bærekraftsmålene. Ja, delvis, men tja ut fra det vi nettopp sa. Det er mange av målene som ikke er i vår interesse i noe særlig grad. Dessuten har land ganske ulike interesser når det kommer til bærekraftsagendaen. Det som er viktig for Norge i bærekraftsmålene kan være forskjellig fra det som er våre partnerlands interesser."

- Vi kommer ikke unna et det kan være et dilemmaer mellom de to punktene (interesser og verdier, red. anm.), understreket også Svein-Erik Stave fra Fafo i sitt høringsinnlegg. Seniorforsker Regine Andersen ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) hadde allerede pekt på at anbefalingene fra FNs naturpanel ikke reflekteres i meldingen, og Stave så dette i en større sammenheng da han beskrev det han løftet fram som en mangel ved meldingen:

"Agenda 2030, FNs bærekraftsmål og globale utfordringer knyttet til miljø og utvikling er nevnt, men det virker litt som om det mer er et påheng og ikke integrert som mye av det andre som står i meldinga."

 Deretter fokuserte han på det han oppfattet som "en spesiell utfordring": samstemthet. Han utdypet det slik:

"Det er interessant å høre på noe av det som er sagt her, at det er internasjonal politikk og bistand som er en del av det. Etter vårt syn og i Agenda 2030 og bærekraftsmålene så er da utvikling noe helt annet enn bistand. Vi er alle utviklingsland. Alle står sammen om globale utviklingsmål. Det gjør at det faktisk er et lite paradigmeskifte når det gjelder bistand og utvikling og hvordan vi forholder oss til det."

Den uklare prioriteringen "legger egentlig opp til en velg-og-vrak-tilnærming", mente Stave. Han påpekte videre en «mangel på endringsteori» som «først og fremst eksponerer dilemmaer og ikke nødvendigvis setter en klar agenda – at det er det ene målet vi skal gå mot – men for å løfte en debatt og løfte dilemmaer". Han avsluttet med følgende anbefaling til komiteen:

"Sørg for at Norges posisjoner i ulike institusjoner har sammenheng. Det starter med å skape samstemthet på hjemmebane. Det er en samstemthetsreform på gang som tar litt tak i det."

Risikerer Norge å måtte velge mellom USA og Kina?

- Vi mener at Norges interesser i en multilateral verdensorden er åpenbar, sa Anders Romarheim, som leder Senter for internasjonal sikkerhet ved Institutt for forsvarssamarbeid (IFS). Han utdypet det slik:

"Det er fordi regelbundet atferd utjevner de relative maktforholdene internasjonalt og samarbeid og policykoordinering er et essensielt fundament for stabilitet og fredelig samkvem internasjonalt."

- Hvorfor vakler multilateralismens fundament? spurte han og svarte selv slik i et "aktørfokusert strategisk perspektiv":

"Fordi stormaktene vil det slik – og da vinner bilateralismen realpolitisk terreng."

Og det skjer ikke minst gjennom dagens stormaktsrivalisering mellom USA og Kina. Under et besøk i Beijing i november advarte USAs tidligere utenriksminister og "hauk", Henry Kissinger, om "katastrofale følger" om ikke USA og Kina kommer til enighet og VG kommenterte i helga utfallet av NATO-toppmøtet sist uke slik:

"I slutterklæringen fra NATOs ledermøte i Watford heter det diplomatisk at «vi erkjenner at Kinas økte innflytelse og internasjonale politikk innebærer både muligheter og utfordringer som vi må besvare sammen som en allianse». Bak en forsiktig ordlyd ligger en dyp uro over Kinas raskt voksende makt, både økonomisk og militært."

Romarheim så det anderledes i sin refleksjon over NATO-toppmøtet:

"Hvorfor skal NATO utvikle en Kina-strategi? Svaret er enkelt: fordi USA krever det!" 

- Jeg tolker det hvertfall som et tydelig uttrykk for et amerikansk påtrykk med suksess internt på å trekke en multilateral organisasjon – den viktigste for Norges sikkerhetspolitiske fremtid – i sin retning, la han til. Hva så med Kina?

Kristin Dalen, forsker ved Fafo, viste i sitt innlegg til det hun mente også hadde blitt poengtert av andre, nemlig at "Kina i mange sammenhenger går tyngre inn i de multilaterale organisasjonene med en til tider ganske tydelig agenda for å utvanne den internasjonale orden". Hun mente samtidig det var viktig å huske på at:

"Når det gjelder noen områder, sånn som klima og miljø, så er Kina en av pådriverne for å fremme multilateralt samarbeid. I forhold til den siste 5-årsplanen er Kina veldig tydelig både på bærekraftsmålene og Agenda 2030. Jeg er enig i at man må være forsiktig, men man må også finne mulighetsrom for å integrere de statene som vi kanskje ikke alltid har jobbet sammen med tidligere."

Hva bør da Norge gjøre? Komiteleder Anniken Huitfeldt (Ap) formulerte sitt spørsmål slik:

"Nå sier jo Dalen her at Kina i stor grad støtter det multilaterale. Er dere enige i det? Tror dere det blir vanskeligere for Norge å stå i en økende stormaktsrivalisering hvor vi har klart størst politiske samarbeidsinteresser mot USA, men vi har store økonomiske samarbeidsinteresser med Kina. Er det mulig å balansere det eller får vi en verdensorden hvor vi i sterkere grad må velge – og hvilke konsekvenser får det for Norge?"

Noe klart svar fikk hun ikke, men om dette hadde Romarheim i sitt ordinære innlegg allerede sagt at:

"Trumps linje har fremtvunget et behov for å tenke på en plan B, uten å undergrave plan A (NATO).

Når det gjaldt Kina og det multilaterale samarbeidet kommenterte Iver Neumann, direktør ved FNI, det slik:

"Kina var veldig raskt frempå da Trump sa nei til TPP (en frihandelsavtale for Stillehavsområdet, red. anm.) med å si at de ville ta seg av det multilaterale, men hvis man ser på Kinas faktiske praksis i Afrika og Latin-Amerika, hvor de har en sterk maktposisjon, så kjører de jo av prinsipp ikke multilateralt, men nettopp bilateralt."

Han konkluderte slik:

"Jeg kan ikke si at jeg ser Kina som en garantist for en multilateral orden."

Romarheim pekte i sitt svar på at USA under Trump undergravde det multilaterale systemet, spesielt på klima- og handelsfeltet. Hvordan kan det ramme Norge om vi ikke følger USA? Her mente Romarheim at Trump vil kunne bruke det rotasjonsbaserte nærværet av USAs marinekorps i Norge som en brikke, d.v.s. flytte øvelsene til et annet land, men fremhevet samtidig at foreløpig har Stortinget og regjeringen klart å bevare et godt bilateralt forhold til USA. 

- På ingen måte vil jeg si at Kina er en helhetlig forsvarer av det multilaterale systemet, understreket Dalen, og var den eneste som forsøkte å svare på spørsmålet om Norge må velge:

"Jeg tror at økonomi og politikk, om det noen gang har vært atskilt, blir nærmere og nærmere hverandre. Vi ser det på mange ting som har skjedd i det siste, både når det gjelder Huawei (etablering av 5G-nett, red. anm.) og andre økonomiske interesser. Selv om man skulle ønske at de to tingene noen ganger ikke sto så tett sammen, så tror jeg politikk og økonomi blir vanskeligere og vanskeligere å holde fra hverandre. Jeg tror det er viktig å ha klare vurderinger og prioriteringer på hvordan økonomi og politikk går sammen." 

Bør det skilles klarere mellom verdier og interesser?

komiteleder Huitfeldt noterte seg at mange av høringsinstansene var opptatt av spørsmålet om vi klarere burde definere forskjellen på verdier og interesser. 

- Hva er poenget med det - hva vil vi oppnå med det?, spurte hun. Hun viste til det tidligere Refleksprosjektet og den påfølgende stortingsmeldingen om interesser, ansvar og muligheter fra tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) og pekte på at "der var jo selve poenget å bygge sammen det som var verdiene våre og interessene våre". 

- Hva har vi å tjene på å bryte opp det igjen? spurte hun og fikk litt ulike svar.

- Det er lenge siden Refleksmeldingen, påpekte Mæstad innledningsvis i sitt svar, men hadde likevel et tydelig budskap:

"Det du tenker på er at det er i Norges interesse å fremme våre verdier, ikke sant, altså å løfte verdiene inn i interessebegrepet. Min opplevelse er at det tilslører mer enn det forklarer. Det er mange interessekonflikter som vi da skyver under teppet."

- Jeg synes at i den utviklingspolitiske debatten spesielt, der finnes ikke det (interessekonflikter, red. anm.) lenger, for alt er norske interesser, fortsatte han, mens direktør ved Norsk fredsforskningsinstitutt (PRIO), Henrik Urdal, svarte slik:

"Det er helt legitimt å snakke om at det både er interesser og et normativt rammeverk som styrer norsk utenrikspolitikk og at man må kunne skille de to og snakke om de separat uten at det er en utfordring."

Og spørsmål knyttet til verdier og interesser har siden i sommer stått sentralt også i mediedebatten om bl.a. Norges kandidatur til en plass i FNs sikkerhetsråd.

Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd - muligheter og utfordringer

FNs sikkerhetsråd omtales en rekke steder i meldingen, som også begrunner hvorfor Norge stiller som kandidat:

"FNs sikkerhetsråd er det eneste internasjonale organet med mandat til å fatte folkerettslig bindende vedtak om konfliktløsning, fredsoperasjoner, sanksjoner og maktbruk. Det er i Norges interesse å bidra til at Sikkerhetsrådet kan løse disse oppgavene på en så god måte som mulig. Det er også viktig at Norden er representert rundt bordet når sikkerhetspolitiske utfordringer i våre nærområder, som i Ukraina, diskuteres i Rådet. Det er en av grunnene til at Norge stiller som kandidat til Sikkerhetsrådet i perioden 2021–22."

- Statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) står i spissen for en av de største norske lobbyaksjoner noensinne, skrev Lars Helle i en kommentar i Stavanger Aftenblad i sommer, og i september kunne NTB fortelle at Norge hittill hadde brukt 23 millioner kroner på denne "valgkampen". Er det verdt det? Her har det kommet fram ulike syn.

- Det er ingen tvil om at Norge kan ha fordeler av en slik plass, skrev VG på lederplass i august, men var likevel kritisk til hvordan Norge kunne komme til å bruke den:

"Hvis forutsetningen for å kunne spise kirsebær med de store er han man fortsetter å snakke i en så dempet tone om Kinas grove brudd på menneskerettighetene er det ikke verdt prisen, og Norge ha ryggrad til å stå utenfor."

- Verden trenger et modig medlem i FN sikkerhetsråd som kombinerer diplomatisk kløkt med tydelig politikk, konkluderte Catharina Bu i Agenda i en kommentar i Vårt Land og den samme avisa kunne litt senere fortelle at Norges rause bistand kunne komme godt med:

"Norges langsiktige bistandsarbeid er esset i ermet som skal gi Norge plass i Sikkerhetsrådet. Responsen har vært god, sier bistandsministeren Dag Inge Ulstein."

Overfor DN mente utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje at det hverken var verdt det eller er i Norges interesse med plass i Sikkerhetsrådet, mens John O. Egeland i Dagbladet mente det "vil bringe oss i konflikt med Trumps USA". Et mulig eksempel på en slik situasjon var kanskje den som ble tatt opp av generalsekretær i CARE, Gry Larsen, i et innlegg i Vårt Land i november, der hun også krevde at "Norge må være villig til å stå opp - i ord og smart handling – for å utgjøre en forskjell":

"I FNs sikkerhetsråd har det bare i år vært to resolusjoner der makten har blitt brukt. I april skulle Sikkerhetsrådet diskutere og votere over en FN-resolusjon om seksuell vold som våpen i krig. Med nobelprisvinnerne Nadia Murad og Dennis Mukwege i salen, truet USA med å legge ned veto mot resolusjonen hvis ikke tekst knyttet til seksuell og reproduktiv helsehjelp til mennesker som har overlevd seksuell vold ble endret. For å få vedtatt resolusjonen ble teksten fjernet, fordi USA mente at teksten indikerte støtte til abort for ofre av seksuell vold."

- Vi vil ha status, makt og prestisje. Hvorfor ikke si det høyt? spurte imidlertid professor Janne Haaland Matlary i en kommentar i DN og utdypet det slik: 

"Erna Solberg sier at vi skal fokusere på klima og sikkerhet, kvinner og sikkerhet og reform av rådet så det blir mer demokratisk. Det siste sier alle, men ingenting vil skje – en vetomakt gir ikke opp sitt veto. En plass i Sikkerhetsrådet handler først og fremst om et lands prestisje, om å være med blant stormaktene, om å telle i den virkelige makteliten."

For å få til det må man også godsnakke med "velgerne" - og i følge VG i slutten av november det er slett ikke alle som liker måten dette er gjort på fra regjeringens side:

"Opposisjonspartiene Ap, SV, Sp og MDG reagerer sterkt på hvordan Norge har sendt tidligere toppdiplomater til noen av verdens verste diktaturer, for å få støtte til å bli valgt inn i FNs sikkerhetsråd."

Hvilke verdier og interesser Norge eventuelt vil løfte i FNs sikkerhetsråd gjenstår å se, men Sikkerhetsrådet vil uansett bestå og være viktig i årene fremover. Verre er det med en annen multilateral organisasjon, Verdens handelsorganisasjon (WTO), som ble etablert etter Den kalde krigen for å styrke frihandelen og den økonomiske globalisingen etter vestlig modell. 

Hva nå med WTO og det multilaterale handelssamarbeidet?

Skiftende regjeringer har understreket WTOs og frihandelens betydning for Norge, "som et lite land med en åpen økonomi", men den økonomiske globaliseringens tiår, 1990-tallet, endte ikke godt for WTO. WTOs ministermøte i Seattle i 1999, kjent som "The Battle of Seattle", endte med sammenbrudd. Noe av grunnen til sammenbruddet var at handelsdelegatene fra Afrika kom godt forberedt gjennom samarbeidet i det norsk-støttede SEATINI (Southern and Eastern African Trade Information and Negitiation Institute) i forkant av møtet, som SEATINI idag omtaler slik:

"SEATINI spilte en rolle i Seattle-konferansens sammebrudd siden Afrikanske land viste at de ikke lenger ville legge seg flate for situasjonen og var klare for å kreve at deres syn ble hørt på rettferdig vis i handelseforhandlingene og følgelig trakk sin konsensus fra WTO-prosessen."

I etterkant erkjente mange, som Aftenpostens kommentator, Morten Fyhn (05.12.1999), at:

"Det er viktig å reformere WTO. For er det noe dens kritikerne har rett i, så er det at den fungerer på en pinlig udemokratisk og urettferdig måte overfor de aller fleste, og da særlig utviklingslandene."

Slik gikk det imidlertid ikke. 20 år senere, i slutten av november i år, snakket avisa Klassekampen med folk som hadde deltatt den gangen og oppsummerte utviklingen slik:

"WTO kom seg aldri helt etter det mislykkede toppmøtet i Seattle i 1999. Forhandlingene har fortsatt, men gjennombruddene har vært få. USA er heller ikke lenger like dominerende i verdensøkonomien nå som Kina og India og andre utviklingsland har styrket seg."

- En friere verdenshandel er nødvendig for å skape vekst og nye jobber, vårt viktigste middel i kampen mot fattigdom, skrev regjeringen Solbergs første utenriksminister, Børge Brende (H), i 2014 og varslet "et taktskifte" i arbeidet med å fremme global handel. Han lyktes ikke. Bedre ble det ikke etter at USAs nyvalgte president Donald Trump i 2017 varslet "en ny æra for handelsavtaler der USAs interesser er viktigst".

- En annen verden er dessverre mulig, skrev DN på lederplass i juni og utdypet det slik:

"Mange har protestert hissig mot globalisering og institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Noen av dem under slagordet «En annen verden er mulig». Og de har rett. En annen verden er mulig. Nå spiller den seg ut. Og det er USAs president Donald Trump som står i spissen."

Leder i Attac Norge, Martine Kopstad Floeng, protesterte mot å bli slått i hardtkorn med Trump, men Trumps linjeskifte ble uansett en vanskelig sak for Norge. I multimeldingen omtales den vanskelige relasjonen til Trumps USA i forbindelse med det multilaterale handelssamarbeidet slik:

"Norges rolle som forsvarer av samarbeidet i WTO blir avgjørende når vi skal forholde oss til handelskonflikten mellom USA og Kina. På den ene siden må vi kunne gå i rette med USAs blokkering av WTOs ankeorgan og handelstiltak med tvilsomme begrunnelser, slik vi har gjort ved å be om opprettelse av et tvisteløsningspanel i saken om tilleggstoll på stål og aluminium. På den andre siden må vi kunne delta aktivt i arbeidet for å fylle hullene i regelverket og sørge for at regelverket etterleves, slik at man bedre fanger opp de sidene ved Kinas politisk-økonomiske modell som er problematiske sett fra en handelspolitisk synsvinkel. I likhet med de fleste, Kina inkludert, tar vi sterkt til orde for at WTO får gjøre jobben organisasjonen er satt til, og at WTO blir benyttet aktivt som forum for å løse handelspolitiske konflikter. I likhet med USA mener vi at enkelte deler av WTO må reformeres, men vi understreker at løsningen er å styrke, ikke å svekke, organisasjonen. Det er vanskelig å komme til enighet."

Bare noen dager etter at meldingen ble lagt frem omtalte ABC nyheter den vanskelige relasjonen slik:

"Norge er blant landene som har klaget USA inn til Verdens handelsorganisasjon på grunn av straffetoll på stål, men president Donald Trump blokkerer utnevnelser av dommere som kan avgjøre saken."

Og verre skulle det bli.

- USAs representant truet denne uka med å blokkere budsjettet til WTO fra nyttår av og angrep ordninger for tvisteløsning som EU, Canada og Norge har opprettet, kunne ABC nyheter fortelle i midten av november.

- Kan WTO fungere uten et tvisteløsningsorgan? spurte NUPI-forsker Hildegunn Kyvik Nordås i en kommentar i Aftenposten denne uka, og svarte slik:

"Det får vi snart vite, for den 11. desember legger appelldomstolen i WTO ned virksomheten. Krisen har oppstått fordi Trump-administrasjonen nekter å godkjenne nye dommere. Den 10. desember er det bare én igjen, og da er det slutt. Tvisteløsningsorganet med tilhørende appellinstans har vært WTOs største suksess."

- Aktivistene fra venstre og høyre vant kampen mot WTO. Verden får i stedet Donald Trumps regler, skrev Kjetil Wiedswang i en kommentar i DN sist uke og formidlet følgende dystre spådom for verdenshandelen: 

"De fleste spådommer går ut på at selv om WTO formelt består, vil reglene for verdenshandelen i stadig større grad bli satt etter prinsippet om den sterkestes rett, med USA som største bølle i gaten. Stormakter og blokker som Kina, India og EU vil forsøke å henge med. Handelskrigene kan bli styggere når det ikke finnes dommere som forsøker å holde en slags orden på banen."

- De åpenbare taperne er små og fattige land, skriver Wiedswang og så langt ser det ut til at Norge klarer seg. Sist uke fortalte utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) til avisa Klassekampen at USAs press om en strengere linje overfor Kina ikke er et problem for Norge og avisa "erfarte" at regjeringen håper at en frihandelsavtale med Kina vil bli ferdigforhandlet allerede neste år.

Er verden på vei mot G3: USA, Kina - og EU?

Sist uke ble Kinas ekspensjon et tema på NATOs toppmøte utenfor London, men hvor redde bør vi egentlig være? Det var ett av spørsmålene som også historiker og professor Terje Tvedt tok opp i sin foredragsserie om "samtidens historieløshet", som han avsluttet sist uke. I foredraget om "USAs århundre og Kinas ambisjoner" stilte han spørsmålet slik:

"Er det sånn at det vi nå ser er kimene til en stat, autoritær, ett-partisystem, som har et langsiktig prosjekt (kineserne tenker langsiktig) om å etablere et nytt imperie – denne gangen kinesisk – eller er det sånn at vi fortsatt ser en stat som, med masse økonomisk vekst i ryggen, men samtidig med strukturelle problemer som den kinesiske statsledelsen selvsagt er helt klar over, bare først og fremt prøver å gjenvinne en plass i verdens som de mener er i samsvar med hva Kina bør og skal ha?"

- Man kan ikke gjøre noe annet enn å spekulere over det, mente Tvedt, men la til:

"Jeg tror kanskje at historisk innsikt kan gjøre det lettere å distansere seg fra overdrevne forestillinger om den kinesiske trusselen, som amerikanerne og Kissinger er interesserte i å fremstille som overdrevne, fordi jo større fare kineserne oppfattes som, jo flere vil søke den amerikanske beskyttelsesparaplyen. Og på den andre siden kan man da distansere seg fra de som sier at den kinesiske ekspansjonen finnes ikke, og at det det dreier seg om er bare et land i det globale sør som utvikler seg raskt og som gjør det som alle andre land opp gjennom historien har gjort – det er ikke noe mer å snakke om, så å si. Jeg tror at svaret er et eller annet sted midt i mellom."

Hvordan skal Norge forholde seg til dette?

- Når Kina blir mektigere og USA blir mer egenrådig, trenger Norge gode naboer, mente DN på lederplass i slutten av november. De viste til både WTO, Huawei og de digitale gigantene og konkluderte slik:

"Det ville vært bedre for Norge å være med i EU. Nettopp av hensyn til selvråderetten."

- Norge blir med i EU når prisen for utenforskapet blir for høy, fortsatte den samme avisa på lederplass noen dager senere og utdypet det slik:

"Nato er ikke hjernedød, men den gradvise svekkelsen av den transatlantiske alliansen stikker dypere enn Donald Trump. Sikkerhetsutfordringene i årene som kommer vil ikke være faren for en massiv invasjon fra øst, men knyttet til migrasjon, klima, terror og ustabile og autoritære regimer i nabolaget. På disse områdene manøvrerer EU seg i posisjon, mens Nato har mindre å tilby. Norge blir dessverre ikke EU-medlem før norske politikere og nordmenn flest kommer til at prisen for å stå utenfor blir for høy. Men da vil det skje."

- Norge trenger EU mer enn noen gang, mente også Hanne Skartveit i en kommentar i VG samme dag og utdypet det slik: 

"Fortsetter Norge å stå utenfor EU, risikerer vi å havne i skvis mellom stormaktene. Det kan bli farlig."

Og Norges tidligere utenriksminister, nå president i Verdens økonomisk forum, Børge Brende, ser et potensial i EU. I en kommentar i DN denne uka beskriver han bakteppet slik:

"Under den kalde krigen var vi vitne til et våpenkappløp mellom de to stormaktene USA og Sovjetunionen. De hadde to ulike interessesfærer av land som fulgte dem. I dag ser vi tiltagende økonomisk konflikt mellom G2 – Kina og USA, som utgjør nesten halvparten av verdens verdiskaping. Det er ikke bare en handelskrig. Kampen vil kanskje først og fremst stå om hvem som skal lede an i utviklingen av de nye teknologiene som vil definere global innflytelse i dette århundret."

- Med et slikt bakteppe står den nye Europakommisjonen overfor store utfordringer og forventninger, skriver Brende videre og konkluderer slik: 

"I løpet av de neste fem årene må EU bli en reell verdensmakt. Det er en helt reell mulighet, for EU er fortsatt verdens største marked, men det er også politisk komplisert. EU kan bli et slags G3 sammen med USA og Kina hvis en makter å ta raskere beslutninger og å øke konkurransekraften og innovasjonsevnen."

Et annet spørsmål er om et eventuelt fremtidig G3, med Kina, USA og EU, vil bli en effektiv multilateral arena i arbeidet for Agenda 2030 og bærekraftsmålene? 

___________

Temaene og problemstillingene som er tatt opp her er bare noen av de mange utfordringene Norge og det internasjonale samarbeidet i dag står overfor. For innsikt i flere aktuelle utfordringer kan du f.eks. lytte til hele Stortingets høring om multimeldingen, professor Tvedts seks foredrag om "samtidens historieløshet" eller følge med på den løpende dekningen i norske medier i lenkelisten på våre "aktuelt tema"-sider om Norges rolle og interesser i det multilaterale samarbeidet, som vil bli løpende oppdatert så lenge saken ligger til behandling i Stortinget.

___________________________

Aktuelle lenker:

• Norges rolle og intersser i multilateralt samarbeid. Aktuelt tema-sider fra RORG-samarbeidt / Global
• Åpen høring i Stortingets utenriks- og forsvarskomité fredag 6. desember 2019. Stortinget
• London Declaration. NATO 04.12.2019
• Den moderne verdens framvekst. Terje Tvedt om verdenshistoriens lange linjer. Oversikt og kort presentasjon av foredragene fra Nasjonalbiblioteket.
• Terje Tvedts foredrag på video og podkast. Nasjonalbiblioteket