Helge Pharo bommer i sin kritikk av Tvedt
Professor Helge Pharo er ikke nådig i sin kritikk av Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. I VG 13.11. forsøker han, med en serie av nedsettende karakteristikker, å avskilte Tvedt som seriøs historiker. Men kritikken er feilslått.
(debattinnlegget sto på trykk i VG 21.11.2018)
For det første: Tvedt ser vestlig u-hjelp, inklusive Indiafondet fra 1952, i lys av USAs geopolitiske interesser under den kalde krigen, og framhever blant annet president Trumans Point Four-program. Pharo har imidlertid detaljert kunnskap om det norske Kerala-prosjektet, og på grunnlag av sine arkivstudier slår han fast følgende: «I hele dette materialet finnes det ikke noe belegg for en amerikansk henvendelse.»
Dette er en nøkkelformulering. Den røper en tenkemåte som springer ut av en ytterliggående, nærmest karikert positivistisk grunnposisjon: står det ikke skrevet, har det ikke skjedd. Pharo ser altså bort fra stilltiende forutsetninger for politikkutforming («tacit assumptions»). Arbeiderpartiets mektige generalsekretær Haakon Lie, kald kriger, USA-venn og sentral aktør bak prosjektet fra 1952, var neppe i tvil om at et slikt prosjekt ville falle i god jord i Washington. I tillegg kunne dette tjene som lynavleder for den framvoksende utenrikspolitiske opposisjon i Lies egne rekker.
For det andre: Pharo skriver at Tvedt må nedtone initiativet i 1952 og tilsvarende foreta en oppvurdering av det som skjer etter 1963 for å få sitt forslag til periodisering til å gå opp. Men Kerala-prosjektet ble ikke fulgt opp med tilsvarende prosjekter på 1950-tallet. India-hjelpen fra 1952 ble dermed, som Tvedt skriver, en enslig svale. Pharos detaljerte framstilling av forholdene rundt Kerala-prosjektet i 1952-53 og nedslaget av dette i offentligheten er i og for seg interessant. Problemet er bare at det er irrelevant som kritikk av Tvedt. Det kan se ut til at Pharo har gravd seg godt ned i sine egne fotnoter. Derfra leverer han et slag i luften.