(Innlegget sto på trykk i Klassekampen 09.02.2018
og er gjengitt med forfatterens tillatelse.)

Han mente å skrive Kina, men kom ved et rent uhell til å skrive India fordi han akkurat da foreleste om Indus-sivilisasjonene (!). Nå angripes Faktisk.no for uvesentlig flisespikking. At det med India var helt feil rokker jo ikke ved Tvedts hovedbudskap, skriver blant annet Kjetil Rolness på M24. Sant nok, men det står mye annet rart i de avsnittene Listhaug siterte.

Tvedt skrev:

50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.  

Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65.    

La oss først se på det Tvedt skriver om forholdet mellom majoritetsbefolkning og innvandrerbefolkning. Den oppmerksomme leser vil se at Tvedt i disse avsnittene opererer med to forskjellige tall. I det første avsnittet utgjør innvandrerbefolkningen 16%, i det neste avsnittet er tallet 25% (majoritetsbefolkningen utgjør 75%). Det skyldes at Tvedt her opererer med to forskjellige definisjoner av innvandrerbefolkningen – i det første avsnittet bruker han SSBs vanlige definisjon (innvandrere + personer med to innvandrerforeldre). I det andre avsnittet har han brukt en artikkel i Aftenposten som bygger på en artikkel fra SSBs Samfunnsspeilet 2013, «Stort mangfold i lille Norge».. I den undersøkelsen er kravet for å bli regnet til majoritetsbefolkningen at alle besteforeldrene er født i Norge. En svensk bestefar vil altså ekskludere deg fra majoritetsbefolkningen.  Både Aftenposten og SSB presiserer hvordan majoritetsbefolkningen er definert i undersøkelsen. Men Terje Tvedt tar seg ikke bryet med det. Videre sammenligner han andelen på 75% med 1963 og påstår at majoritetsbefolkningen på det tidspunktet utgjorde 99, 9 %. Det tallet tror jeg han har funnet på selv. Det kunne være interessant å få vite hvordan han har kommet fram til det.

Så til befolkningsveksten. Det er ikke tvil om at Norge lenge har hatt en høy befolkningsvekst, og at det er innvandringen som slår ut. Men Tvedt synes tydeligvis det er viktigere å skremme leserne med indiske (eller kinesiske tilstander) enn å informere om hva slags innvandring det gjelder. I SSB-artikkelen slås det fast at den store veksten først og fremst skyldes en markant arbeids­ og familieinnvandring fra nye EU­land i Øst­Europa. Stor etterspørsel etter arbeidskraft fører til at Norge er et attraktivt land for arbeidssøkere. De store innvandringsgruppene her er polakker og litauere.

Her er det mer enn påfallende hva Tvedt ikke nevner når han skriver om befolkningsvekst. I stedet går han videre med å skrive om innvandrere fra Asia og Afrika og ender opp med det retoriske spørsmålet: «I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse?»

Jeg skal ikke gi meg inn på noen tolkning av hva Terje Tvedt kan ha tenkt når han rørte sammen dystre visjoner om befolkningsvekst med sprikende definisjoner av innvandrerbefolkningen og underlige sammenlikninger. Det vet bare Terje Tvedt selv. Men det er rimelig klart hvilken virkning disse avsnittene har på mange av Tvedts lesere.