Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17. juni 2003
For fullt referat fra debatten, se Referat fra debatt om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17.6.03
Finn Martin Vallersnes (H) : Ikke minst for et lite land som Norge, med betydelig eksportorientert økonomi, er det vesentlig at forholdet til omverdenen preges av forutsigbarhet og forpliktende multilaterale og internasjonale avtaler. Norge har derfor en særlig interesse av at handelssystemene bidrar til økonomisk stabilitet og bærekraftig, jevn vekst. Det vil være en viktig del av vår forsikring mot vilkårlig behandling, proteksjonisme og diskriminering fra verden omkring oss.
På en slik bakgrunn er WTO viktig for Norge. Det er også viktig at vi går inn i debatten om forhandlingsopplegg og resultat med en klar erkjennelse av at det neppe er noen aktuell problemstilling for Norge å melde seg ut av WTO. Det vil kun ha som konsekvens at norske tjenester og varer kan bli utestengt fra viktige eksportmarkeder, og vi vil bli fratatt muligheten for å påvirke den videre utviklingen av WTO.
WTO er særlig viktig for de små land. Norge er ett av dem. Med et slikt utgangspunkt blir det vesentlige at en oppnår best mulige løsninger innenfor det systemet som forefinnes, samtidig som en kan arbeide for å utvikle systemet og organisasjonens spilleregler i den retning en ønsker. Ettersom det forhandles over et bredt spekter av saksområder, vil vi rimeligvis aldri få full uttelling for alle våre ønsker og krav. Som jeg var inne på i forrige meningsutveksling her, kan det også ta lengre tid enn en skulle ønske. Men vurderingen av resultatet må til sjuende og sist bli om vi er fornøyd med totalen, og om vi synes den langsiktige trenden for forhandlingsopplegg og avtaler beveger seg i positiv retning. Når det er sagt, ligger det innbefattet at vi også må tåle enkelte forhandlingsutfall som går oss sterkt imot.
Den pågående forhandlingsrunden bygger på vedtakene fra ministerkonferansen i Doha i 2001. Som kjent omfatter forhandlingene handel med tjenester, landbruk, markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, handel og miljø, TRIPS-avtalen og bestemmelsene om antidumping og subsidier. Det vil være en realitet at vi ikke ender opp med like gode resultater på alle disse områdene. Det avhenger selvsagt av våre egne forhandlingsposisjoner og evne, men i enda større grad styres det av de øvrige forhandlingspartene, som både er mange og store. Vi kan jo heller ikke trekke ut de delene av sluttresultatet som passer oss best. Her er ingenting avgjort før det er enighet om alt, ettersom det er totalpakken som må aksepteres.
Hensynet til en positiv utvikling i utviklingslandene er en viktig del av norsk politikk. Høyre er derfor tilfreds med at Regjeringen vektlegger utviklingsdimensjonen i WTO-arbeidet, og derved bidrar til at denne forhandlingsrunden blir et viktig ledd i kampen mot fattigdom. Fra norsk side må en forvente at det legges spesiell vekt på produkter av særlig interesse for utviklingslandene når tollreduksjoner skal vurderes. Det må også omfatte landbruksprodukter. Samtidig må en ikke forvente at de samme landene skal ha like omfattende innrømmelser på sine markeder, med andre ord såkalt positiv særbehandling. Det er også viktig å finne løsninger på hvordan utviklingsland uten egen produksjonskapasitet kan nyttiggjøre seg TRIPS-avtalens bestemmelser om tvangslisensiering.
Markedsadgang for industriprodukter, inklusiv fisk og sjømat, er en hjørnestein for norsk eksport. Det opplegget som ble fremmet av formannen for forhandlingene i mai, foreslår at en generelt kutter mer i industrilandenes tollsatser enn tilsvarende for u-landene. Størrelsen på kuttene skal det så forhandles videre om. Dette kombineres med forslag om å avvikle toll på sju sektorer av spesiell eksportinteresse for u-land, herunder fisk og tekstiler. MUL-landene, de minst utviklede landene, foreslås unntatt reduksjonsforpliktelsene. Dette opplegget bør være et interessant utgangspunkt for Norge.
Innen landbruksforhandlingene er det ikke tilkommet mer avklaring siden vår forrige debatt i februar i anledning den utenrikspolitiske redegjørelsen. Høyre støtter fortsatt et opplegg hvor en på den ene siden tar hensyn til utviklingslandenes krav, og på den andre siden skaper forståelse og løsninger for å tilgodese ikke-økonomiske forhold som bosetting, kulturlandskap og miljø, samt de spesielle problemer som følger av å drive landbruk under de geografiske og klimatiske forhold vi har i Norge. Imidlertid ser det ut til at vi nettopp på dette forhandlingsområdet må være forberedt på at sluttresultatet kan bli sterkt avvikende fra våre ønsker, med de utfordringer det kan føre med seg.
Avslutningsvis: I dagene før denne debatten har det kommet en del innspill fra interessegrupper og NGOer, bl.a om fremdriften av de såkalte « Singapore Issues ». Det henspiller altså på de fire satsingsområdene som opprinnelig ble lansert på ministerkonferansen i Singapore i 1996, og som omfatter handel og investeringer, handel og konkurransepolitikk, forenkling av handelsprosedyrer og åpenhet i offentlige innkjøp. I Doha var flere u-land sterkt imot at det skulle forhandles på disse områdene, og særlig om investeringer og konkurranse. Kompromisset ble som kjent at en skulle forhandle på alle fire felt, men at en på møtet i Cancún skal bestemme hvordan dette skal gjøres.
Under en klar forutsetning om at en også på disse områdene må ta høyde for utviklingslandenes spesielle behov, mener Høyre det er viktig for Norge å få multilaterale regler også på disse feltene som ledd i arbeidet med å styrke og videreutvikle stabile rammebetingelser for internasjonal handel. Dette kan illustreres f.eks av at det i dag er inngått over 1.800 bilaterale investeringsavtaler, hovedsakelig mellom OECD-land og utviklingsland. Behovet for et multilateralt regelverk synes derfor klart å være til stede.
Regjeringens arbeid med WTO-forhandlingene synes å bli godt gjennomført og vel fundert på de grunnprinsippene Stortinget har sluttet seg til, selv om det på mange områder tar lang tid å få fremdrift. På dette grunnlaget gir Høyre full støtte til det videre arbeidet.
[Neste innlegg av Finn Martin Vallersnes]
Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bjørn Jacobsen (SV) : Bortfallet av eksportsubsidiar i rike land, som då skulle føre til at land i sør lettare skulle komme inn på vår marknad, har vore diskutert av fleire her. Og det er klart at frå SV si side er vi villige til å diskutere korleis innretninga på eksportrutinane skal vere.
Men så til mitt spørsmål til representanten Vallersnes. Problemet i mange land i sør er at ein bruker den beste jorda til eksportlandbruk, sånn at dei faktisk i enkelte tilfelle opplever at deira eiga befolkning ikkje har det daglege brødet. Ser Vallersnes problemet her, at om marknaden skal ordne opp på den måten, fører det faktisk til svolt i enkelte land?
Finn Martin Vallersnes (H) : Jeg tror det er viktig for u-landene, som det er for Norge, at det i bunnen av landbrukspolitikken ligger et behov for å være selvberget på landbruksprodukter, altså for å brødfø egen befolkning. Og der kan man ha andre forutsetninger i sørlige land enn under våre himmelstrøk.
Representanten Jacobsen var inne på eksportsubsidiene. Vi har tatt med det i vårt opprinnelige forhandlingsutspill fra norsk side. Men vi kjenner til at det er vektlagt ulikt av de andre forhandlingspartene. Jeg ser helt klart at eksportsubsidiene har en veldig uheldig innflytelse på u-landenes mulighet for å bli selvproduserende til eget forbruk, og jeg tror det er ganske bred enighet om det spørsmålet.
[Neste innlegg av Finn Martin Vallersnes]
Åslaug Haga (Sp) : Landbruk er et av de vanskelige spørsmålene i disse forhandlingene. I Høyres program står det følgende:
« Landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten til landbruket kan reduseres. For å sikre forbrukerne lavere matvarepriser mener Høyre at importvernet og markedsreguleringen bør nedtrappes. »
Det er interessant i forhold til de forhandlingene som vi er inne i. Høyres programformulering utpeker i hvert fall en meget klar retning, uten å være klar på hvor langt man skal gå, og det er det jeg ønsker å uteske videre. I forhandlingene i WTO finnes det nemlig et spekter av holdninger til landbruket, fra de norske posisjonene via EUs posisjoner og til holdningene til de store landbrukseksporterende landene.
Mitt spørsmål til representanten Vallersnes er da: Hvor på dette spekteret av synspunkter vil han plassere Høyres programformulering?
Finn Martin Vallersnes (H) : Ja, det er en klar forståelse i Høyre for at u-landspolitikk dels er bistandspolitikk, men det er ikke minst også handelspolitikk, og det har da representanten Haga meget korrekt referert fra Høyres program.
Det er klart at når det gjelder spørsmålet som stilles, er én ting hva man kan oppnå på kort sikt, en annen ting er hvor mye man kan oppnå på lang sikt. Men man kan ta en indikasjon ut fra Norges forhandlingsutspill på dette området, som gikk på at tollsatser kunne reduseres 36 % i gjennomsnitt, minst 10 % pr. tollinje, den interne landbruksstøtten 20 % for produkter til hjemmemarkedet og 60 % for produkter som eksporteres, og eksportstøtten i første omgang 60 %. Det er et utgangspunkt, og så vil man jo da se om det er mulig å videreutvikle det.
[Neste innlegg av Finn Martin Vallersnes]
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Det har gjentatte ganger vært sagt både i redegjørelsen og i tidligere debatter vi har hatt her i Stortinget angående tjenesteforhandlingene i WTO, at Norges krav reflekterer viktige norske eksportinteresser. Det er jo ikke så rart, og vi må anta at også andre lands utgangspunkt før ministerkonferansen og i de ulike forhandlingene først og fremst reflekterer de enkelte lands eksportinteresser. Vi har sett gjennom de lekkasjer som er blitt kjent når det gjelder Norges krav i GATS-forhandlingene f.eks., at Norge har anmodet om liberalisering i telesektoren i Bangladesh, der Telenor er sterkt inne, og i oljetjenester i Angola, der Statoil er sterkt inne.
Hvordan ser representanten Vallersnes for seg at man skal klare å lage en utviklingsagenda og sette utviklingsspørsmål først, hvis hvert enkelt av alle medlemslandene i WTO i forhandlingene skal legge fram krav som først og fremst er basert på egne eksportinteresser?
Finn Martin Vallersnes (H) : Jeg mener jo at det at tjenesteforhandlingene er inkludert i WTO-forhandlingene, er av betydning ikke bare for oss, men også for u-landene. Det må jo ligge til grunn her som ellers, at vi må tilgodese det som er vårt eget lands primære behov. Ellers skal det bli vanskelig å få solgt dette produktet på hjemmebane. Vi er jo tross alt satt til i første omgang å forvalte vårt eget lands interesser, men det kan etter vår oppfatning godt kombineres med at en legger inn en bevisst holdning til å ivareta også u-landenes interesser. Hvor de interessene ligger, vil en ikke minst kunne få et inntrykk av i det store spekteret av bilaterale forhandlinger som foregår, og som gir oss en tilbakemelding om hvor vi kan tilby u-landene løsninger som er til deres beste også.
