Historiker, professor, filmskaper og forfatter Terje Tvedt trakk interesserte til "stinn brakke" både da han fikk ris og ros fra tidligere statsråd og stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell (SV) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) på Civita-frokost 30. november og da Dreyers Forlag inviterte til foredrag på Litteraturhuset i Oslo 8. desember. 

Da Bjørn Smith-Simonsen på vegne av forlaget introduserte Tvedt på Litteraturhuset sa han bl.a.: 

"Han former stadig nye, provoserende, interessante vinklinger og pøser på med fakta, til stor irritasjon for mange mennesker på høyresiden og venstresiden og midt imellom."

Et raskt blikk på kritikk og omtaler av Tvedts siste bok bekrefter dette, men også at irritasjonen nok er størst på venstresiden, som i følge Tvedt "ble overmanna av makta til universalismen", og at omfavnelsen er mest påtakelig fra den innvandrings- og muslimkritiske siden. 

- Tvedt har levert årets viktigste bok, skrev Hege Storhaug i en anmeldelse på nettsidene til Human Rights Service (HRS), mens Aage Borchgrevink, forfatter, kritiker og seniorrådgiver hos Helsingforskomiteen, i debatt med Kjetil Rolness i Dagbladet, mente at "seilasen fra Nilens kilder til hjemlig andedam ender i intellektuelt havari for Terje Tvedt". De fleste som har anmeldt og kommentert boka befinner seg imidlertid i spennet mellom disse.

Nedenfor vil du finne en kort presentasjon av noe av Tvedts tidligere arbeid på dette feltet; en oversikt over noen av hans sentrale budskap og fortelleringer om Norge under "det internasjonale gjennombruddet"; en oversikt over noen av anmeldelsene av boka og anmeldernes refleksjoner, samt en oversikt over noe av kritikken mot boka som er reist i innlegg og kommentarer fra aktører og andre innenfor det "det humanitær-politiske kompleks". Aller først vil du imidlertid få noen glimt inn i Ap-leder og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sitt essay om boka i Aftenposten forrige helg og Tvedts svar til Støre i samme avis denne helga. 

- Tvedts utvalgte verden

Tvedt har i liten grad svart de av sine kritikere innenfor "det humanitær-politiske kompleks" som har kommentert boka, med unntak av en av de sentrale aktørene han også viet oppmerksomhet i boka, Jonas Gahr Støre. Sine refleksjoner om boka og Tvedts framstilling av den epoken boka omhandler redegjorde Støre for i et essay i Aftenposten forrige helg.

- Terje Tvedts utvalgte verden, lød tittelen på Støres essay, som han innledet med både ros og ris:

"Professor Terje Tvedt er befriende villig til å kritisere etablerte sannheter. Men det er noe grunnleggende som skurrer i boken." 

- Der han har et viktig poeng, er i kritikken av den til tider idealiserte beskrivelsen av utviklingsmål som forekommer både i FN-dokumenter og i norske handlingsplaner, mente Støre, og at "det som svikter er måten han tillegger personer og grupper motiver for deres handlinger". Det siste utdypet han bl.a. slik:

"Det er som om aktørene, det være seg stat, frivillige organisasjoner, kirke, næringsliv eller ditto godhetstyranner står i ledtog, bundet sammen i en overordnet ideologi. Noen ganger er han i grenselandet til konspirasjonsteorier. Utviklingspolitikk og fredspolitikk ble aldri gjort til et «overordnet mål for staten, og etter hvert, for nasjonen». Jeg tar også avstand fra påstanden om at utviklingsbegrepet må forstås som en «ekstrem form for samtidsimperialisme overfor fortiden». Jeg kjøper ikke at norsk bistand i bunn og grunn er styrt av USA, som en del av deres nyimperialisme. Eller at det politiske lederskapet har gitt opp nasjonalstatsideen."

- Mer enn historie er dette en fortelling om Terje Tvedts egne meninger, mente Støre, som i sitt essay også påpekte feil i boka knyttet til debatten om "det store norske vi".

- Støre er også påvirket av historien, ble tittelen på Tvedts svar til Støre sist helg, der han bl.a. mente at "det mest slående ved Støres tekst er (...) at den ikke forholder seg til den virkeligheten den samme boken nøster opp og analyserer". Tvedt valgte selv å ikke kommentere det Støre mente er feil i boka, men viste i stedet til at Støre tilla ham "en rekke argumenter jeg beviselig ikke har" og utdypet det bl.a. slik:

"Når han for eksempel fire ganger skriver at jeg mener «driveren» bak historien er «godhetstyrannene» i Norge, er det uforståelig fordi det er så lett å vise at det er tatt rett ut av luften. Jeg har aldri brukt begrepet og begrunner hvorfor i boken. Godhetstyranni, som jeg derimot har brukt, dreier seg verken om intensjoner og enkeltpersoner, men om diskurs og en særegen maktform."

- Alt som ikke passer med oppfatninger av egne verdier som universelle må retusjeres, og det er også derfor det blir umulig å reflektere over seg selv som en politiker fanget og farget av sin tid, mente Tvedt og utdypet det slik:

"Ved å omdefinere denne Norgeshistorien til forfatterens «meninger», faller verden tilbake på plass for ham. Da er det hans «universelle» og rette oppfatninger, mot mine «gale» oppfatninger. Det er denne tenkemåten som gjør at hans arbeid både for menneskerettighetene (om det er i Libya eller Egypt) og sosial rettferdighet (i Norge) ikke kan lykkes, og at han ikke har vært i stand til å definere fellesverdiene for det nye, multikulturelle samfunnet han har fremmet."

Bistandens "enfant terrible" og "godhetstyranniets far"

Siden han i 1990 utgav boka "Bilder av 'DE ANDRE' - Om utviklingslandene i bistandsepoken" har Terje Tvedt vært en slags enfant terrible i norsk bistand og utviklingspolitikk. På oppdrag fra UD sto han i 1995 for den, fram til da, største evalueringen av norsk bistand - av organisasjonene som kanal for norsk bistand - og med pamfletten Den norske samaritan - Ritualer, selvbilder og utviklingshjelp (Gyldendal 1995) tok han et kritisk oppgjør med den årlige TV-aksjonen i regi av NRK. Det var en kritikk han med styrke videreførte i ulike former i forbindelse med TV-aksjonene i årene som fulgte, for eksempel i forbindelse med TV-innsamlingen til CARE Norges arbeid i 2008:

"NRKs TV-aksjon speiler ikke først og fremst nasjonens giverglede, derimot journalistikkens absolutte sammenbrudd og verden omskapt til kulisse for Den Gode Intensjon. TV-aksjonene har skapt mektige, men samtidig fordummende stereotypier av verden."

Han skapte ikke mindre furore da han 2003 skrev boka "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen" - utgitt av den da pågående makt- og demokratiutredningen. Til forskning.no uttalte Tvedt at "det kan neppe være tvil om at Norges muligheter som internasjonal aktør hemmes av den kollektive kapitulasjon overfor Det nasjonale godhetsregimets retorikk og symboler" og på lederplass mente Aftenposten han var i ferd med å utvikle seg til "en av våre mest utfordrende og velformulerte samfunnskritikere". Siden har han høstet internasjonal anerkjennelse for sitt arbeid med vannets historie, gjennom bøker og filmer, men uten at det gikk ut over hans evne og kapasitet til å fremme skarp kritikk mot "det norske godhetsregimet" med ujevne mellomrom. Det gjorde han for eksempel da "godhetsregimet slapp bomber over Afrika" i forbindelse med krigen i Libya i 2011 og da han i forbindelse med flyktningkrisen i 2015 kastet seg inn i debatten om norsk flyktningpolitikk med essayet "Narsissismens triumf" i Morgenbladet.

I fjor svingte han i følge Aftenpostens anmelder "tuktens ris over politikere og intellektuelle" i boka "Norske tenkemåter", fikk mye oppmerksomhet i forbindelse med andres bruk (og misbruk) av begrepet "godhetstyrann" og ble på tampen av året omtalt som "godhetstyranniets far" i et bredt anlagt intervju i A-magasinet. Der presiserte han forøvrig at begrepet godhetstyranni "aldri var ment som en spissformulering":

"Det var et forsøk på å beskrive en offentlig debatt som igjen og igjen går helt av hengslene, fordi den reduserer alle kompliserte spørsmål til hvem som har best moral. Det har aldri vært en kritikk av den gode vilje eller empati."

Da Norge møtte verden og verden kom til Norge

På forlagets nettsider introduseres boka slik:

"Boken forteller historien om da Norge debuterte på den globale arena som rådgiver i utvikling, og da verden på samme tid kom til Norge som migranter og flyktninger fra Asia, Latin-Amerika og Afrika. Boken viser hvordan samspillet mellom disse to verdenshistoriske bevegelsene forandret Norge."

Og i en serie kronikker i ukeavisa Dag og Tid i september og oktober presenterte Tvedt ulike sider ved denne historien, slik han ser den.

Kronikk 1: Flyktar frå landet Noreg «skapte»

Som eksempel på resultat av Norges innsats som "rådgiver i utvikling" på den globale arena løftet Tvedt fram Eritrea i en kronikk 1. september. Innledningsvis pekte han på at "i fleire år har mange flyktningar til Noreg kome frå eit land som Noreg, og særleg naudhjelpsorganisasjonen til Den norske kyrkja, var med på å etablera" og han konkluderte slik:

"Rolla det humanitær-politiske komplekset har spelt i Noreg, med fyrst å vera med på å etablera den nye staten, for så å venda han ryggen, for så å vera med på å skapa eit bilete av Eritrea som Afrikas Nord-Korea, for så å kjempa fram ein politikk som gjer at nesten alle eritrearar får flyktningstatus samstundes som flyselskapa tenar pengar som aldri før på den eritreiske diasporaen, er ein iaugefallande del av norsk samtidshistorie. Mot eit slikt bakteppe er det interessant at det ved slutten av det eg kallar det internasjonale gjennombrotet i norsk historie, er openbert at den norske ålmenta opererer som om Eritreas historie ikkje vedkjem Noreg, sjølv om Noreg forma utviklinga til Eritrea, og Eritrea definitivt vil påverka framtida til Noreg."

Kronikk 2: Når politikarar vil vere spåmenn

I sin andre kronikk, 8. september, innleder han med å peke på at "ofte kan dei mest uventa ting fungere som ein samtidshistorisk spegel, og enkelte historiske fenomen kan seia meir om det dagsaktuelle enn det dagsaktuelle sjølv". Her ser han kritisk på en kronikk som daværende utviklingsminister Erik Solheim (SV) skrev sammen med daværende generalsekretær i Røde Kors, Børge Brende (H) og daværende forskningsdirektør ved NUPI, Jan Egeland (Ap) i Aftenposten i 2011 om "katastrofenes århundre". Det viste seg at ikke alt var og ble slik de tre skrev i kronikken og Tvedt konkluderte slik:

"«Katastrofenes århundre», som tre politikarar frå heilt ulike parti skreiv saman, er ei kjelde til nokre av dei sentrale tankefigurane som har prega samtida vår, og er samstundes talande for sjølvforståinga til delar av den politiske leiarskapen. Og her er partimedlemskap ikkje viktig: Kronikken skulle skapa inntrykk av at forfattarane åtte både moralen, ein kontrollknapp på utviklinga og ein kunnskapsbrunn for å forstå han. Men det viste seg altså at rolla deira, som moderne spåmenn, sanntalarar og moralske refsarar, ikkje er lett å spela."

Kronikk 3: Det nye store «vi» og Abrahams born

- Jonas Gahr Støre er ein av få politikarar som har freista å diskutera identiteten til Noreg etter at vi vart eit mulitkulturelt land, lød det innledningsvis i Tvedts 3. kronikk i Dag og Tid, 15. september. Der så han nærmere på hva som skjedde da "verden kom til Norge" og konkluderte slik:

"Prosjektet til Støre var stort tenkt, men vart frå fyrste stunda råka av dilemma i samtida og det vart overmanna av dominerande tenkjemåtar og politikkar. Vanskane Støre hadde med å definera det nye norske store vi var uttrykk for ein ny historisk situasjon full av paradoks og innebygde motsetnader, og ei tenking som ikkje haldt tritt med endringane i samfunnet. Det avspegla vanskelege og uløyste dilemma i historiske prosessar som det internasjonale gjennombrotets politiske leiing ikkje så lett kunne handtera. Dei hadde jo sjølve vore med å skape dei."

Kronikk 4: Den norske kyrkja som Islamsk Råds støttespelar

I den fjerde kronikken, 22. september, var han opptatt av at "tilhøvet mellom islam og kristendom og islam og Europa er ei av dei store spørsmåla i globalhistoria" og innledet slik om Den norske kirkens rolle:

"Den norske kyrkja var fødslehjelpar til den fyrste, varige felles organiseringa av muslimar i Noreg. Mellomkyrkjeleg råd var òg særs hjelpsam med å sikra at organisasjonen fekk statsstøtte til drift og løn av eit sekretariat."

Kronikk 5: "Little Norway" (Sør-Sudan)

I sin 5. kronikk, 29. september, skrev han om Norges rolle i Sør-Sudan og konkluderte slik:

"Det historia til Norge i Sør-Sudan avdekker, er eit humanitær-politisk miljø som hevdar at alt gjekk gale i Sør-Sudan, samstundes som dei sjølve insisterer på at dei handla rett. Ei anna forklaring fanst ikkje: Dei sto jo for universelle verdiar, og representerte ikkje berre ein høgverdig moral, men dei eigenlege interessene til Sør-Sudan. Verda fall på plass innanfor dette perspektivet, for det var óg grunnlaget for makta dei hadde i det norske samfunnet."

Kronikk 6: Samarbeid og samrøre (medias rolle)

I sin 6. kronikk, 13. oktober, så han kritisk på medias rolle og innledet slik:

"Norsk media har aktivt støtta opp om den offisielle målsetjinga og politikken til det norske humanitær-politiske komplekset."

I tillegg har Tvedt skrevet frittstående kronikker/essays i Aftenposten og Klassekampen.

Kronikk 7: Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter

- Noen ganger i et lands historie er tausheten mest talende, lød ingressen i Tvedts kronikk i Aftenposten 27. november. Her siktet han han til "Kairo-erklæringen" fra den nittende konferansen for utenriksministre organisert av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) og skrev at "det oppsiktsvekkende er at i de samme årene som denne menneskerettighetsideologien vant dominans i det politiske Norge, overså norsk offentlighet fullstendig det tydeligste alternativet til FN-erklæringen". Han konkluderte bl.a. at:

"Den forståelse av geopolitikken og menneskerettighetene som det politiske lederskapet og den meningsbærende eliten hadde gjort til sin under det internasjonale gjennombruddet, kunne ikke forholde seg til denne erklæringen i diskusjoner om islam og menneskerettigheter, fordi det ville utfordre helt grunnleggende trekk ved den ideologien de hadde bygget sin maktposisjon på."

Kronikk 8: Tilfellet SV

I sin siste kronikk, i Klassekampen 29. november, argumenterte han for at "SVs utvikling fra syttitallet til i dag er uløselig knyttet til framveksten av det humanitær-politiske komplekset i Norge" og innledet slik:

"Hele Europa diskuterer venstresidens politiske krise. I land etter land rammes klassiske ”venstrepartier” av hva som kalles både identitetskrise og velgerkrise. I Norge har valgresultatene i 2017 satt denne diskusjonen på vent. Men den historiske utviklingen er klar: De klassiske ”venstreside-partiene” mister oppslutning. I denne artikkelen vil jeg ta opp SV, og vise at partiet vil bli mer og mer preget av en politisk spagat det selv har skapt, og viktig – uten å reflektere over det. Med bakgrunn i funn og begreper fra min bok  Det internasjonale gjennombruddet vil jeg kaste lys over radikale endringer i partiets utenrikspolitikk og arbeid for internasjonal solidaritet og mot global urettferdighet."

- Forutsigbare reaksjoner på en smertelig kritikk, mente Pål Steigan om reaksjonene fra venstresida i en kommentar på bloggen "steigan.no" og utdypet det slik:

"På deler av venstresida var den første reaksjonen på Terje Tvedts artikkel å forsøke å latterliggjøre den etter modellen «tanta mi jobber i Redd Barna» Det er dumt. Tvedt har bidratt til en analyse av viktige sider ved det imperialistiske Norge og hvordan norsk oljefyrt kapital har lykkes i å kooptere de tidligere frivillige organisasjonene og gjøre dem til instrumenter for norsk utenrikspolitikk. Det er dette som er forklaringa på at det tidligere fredspartiet SV gikk i spissen for å ødelegge Afrikas mest velfungerende land og redusere det til en «failed state». Dette hamskiftet kan ikke forklares som utelukkende et ideologisk og moralsk forfall, sjøl om det også er det. Det må forstås materielt og det må forstås i tilknytning til de store endringene som har skjedd med Norge etter at vi ble global imperialistisk aktør. Denne utviklinga har også langt på vei utryddet venstresida som uavhengig, samfunnsendrende kraft og gjort den til et vedheng til staten."

Noen av Tvedts sentrale temaer og problemstillinger har imidlertid fått særlig fokus i andre sammenhenger enn egne essays/kronikker, som på Civitas frokostmøte og i NRK P2s "Verdibørsen".

Menneskerettigheter, verdier, universalisme og universalisering

Da Civita startet sitt frokostmøte med Terje Tvedt 30. november, ble åpningsspørsmålet til Tvedt stilt slik:

"Et viktig poeng i din analyse er at norske politikere har omfavnet menneskerettighetene som universelle verdier. Hva mener du med det?"

Tvedt svarte slik:

"En av årsakene til at jeg bestemte meg for at denne boka måtte jeg skrive, det var rett og slett en hendelse her - i denne kafeen - for vel et år siden. 21. juni 2016 holdt daværende utenriksminister Børge Brende en innledning og hva var det han sa? Jo, han sa: Det dere må være klar over - og så så han forsamlingen så dypt inn i øynene som han kunne - er at de verdiene som Norge står for i utenrikspolitikken, de er universelle. De er ikke norske, de er ikke vestlige, de er universelle. Han sa det to ganger for å understreke det. Og når sa han det? Ja, han sa dette på et tidspunkt etter Bataclan, to uker før Nice, etter at Hindu-nasjonalistpartiet hadde blitt veldig sterkt i India, etter at Kina hadde blitt en av verdens fremste økonomiske makter med en helt annen måte å tenke på, etter finanskrisa i 2008 - som viste at det var mange også på Wall Street som ga 'F' i menneskerettighetene. På dette tidspunktet så sa han altså at 'det skal dere være klar over - våre verdier er universelle'."

- Realiteten var jo at våre verdier er en liten minoritets verdier og på det tidspunktet ble det jo tydeligere enn noensinne at det var nettopp en minoritets verdier som han insisterte på var universelle, fortsatte Tvedt og slo fast at "det var ingen i denne forsamlingen som reiste ett eneste spørsmål til Brende da han lanserte dette, som er et dogme". Og så kom det som var et sentralt poeng for ham i denne sammenheng:

"Selvsagt var det et stort sivilisasjonshistorisk at FN i 1948 kom med menneskerettighetserklæringen. Selvsagt er det veldig viktig og positivt at den ene staten etter den andre - som stater - slutter seg til menneskerettighetskonvensjoner, men det innebærer ikke at disse verdiene er universelle eller blir universelle. Her sitter det to politikere og jeg kan garantere at ingen av de på noe tidspunkt har deltatt i en organisert diskusjon om forskjellen mellom 'finnes det universelle verdier?' og 'hvordan skal i så fall disse verdiene universaliseres?'."

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) medga at Tvedt hadde et poeng:

"Med vilje eller ikke med vilje, sannsynligvis ubevisst, snakker man om menneskerettene som om de var udiskutable, som om det var et tidsspørsmål før alle opplyste samfunn vil nå dem. Dermed ser man bort fra historisk og kulturell kontekst."

Mens Ap-leder Jonas Gahr Støre, i sitt essay i Aftenposten sist uke, mente at Tvedt anførte et tynt bevisgrunnlag for at menneskerettighetene var fundamentalt vestlige og utdypet det slik:

"Sannheten er at både menneskerettigheter og mål for utvikling, senest formulert gjennom bærekraftsmålene fra 2015, er vedtatt av nær samtlige land i verden. Det betyr ikke at alle etterlever dem. Like fullt er dette en global dagsorden, kall det gjerne verdikamp, langt utover hva norske og vestlige godhetstyranner kan stelle til alene. Det er en verdikamp som spisser seg til i takt med at vi bedre forstår hvordan global fattigdom truer både sikkerhet, utvikling, miljø og klima."

- Med et slikt syn på menneskerettighetenes historie og rolle kan man verken forstå verdenspolitikken eller kampen for sosialdemokratiske - eller konservative for den del - verdier i Norge, svarte Tvedt i Aftenposten sist helg.

Da Norge ble flerkulturelt (det store norske vi)

- Terje Tvedt har skrevet bok om hva som skjedde da Norge ble internasjonalt og flerkulturelt, kunne Verdibørsen på NRK P2 11. september fortelle og lot innledningsvis Tvedt utdype temaet med dette spørsmålet:

"Hvilket annet samfunn kjenner du hvor du får stadig flere etniske minoriteter og hvor staten prinisipielt har hevdet at den ikke skal favorisere noen verdisystemer over noen andre?"

På sterke oppfordringer fra lytterne ble Tvedt invitert tilbake til Verdibørsen 25. november for å diskutere spørsmålet: 

"Hva vil det si å være norsk?"

Og i følge Dagsavisen forrige helg mente Tvedt bl.a.:

"Norsk multikulturalisme er et samfunnsmessig eksperiment uten noe felles verdigrunnlag å bygge på."

Dette er spørsmål knyttet til Del II i Tvedts bok - om da verden kom til Norge - der han bl.a. ga sitt syn på "Verdikommisjonens endelikt" og hva som skjedde "da NRK gjorde 'norske verdier' til et begrep som ikke brude brukes" og da daværende utenriksminister Støre introduserte debatten om "det nye store vi" og "Abrahams barn". Her trekker han i boka opp sammenhengen mellom universalismen og multikulturalismen og skriver bl.a.:

"Sammensmeltingen mellom universalismen og multikulturalismen ble epokens dominerende meningskompleks, og det innebar at islam måtte bli oppfattet som en trosretning eller en politikk som delte de grunnleggende utviklings- og menneskerettighetsoppfatningene med 'oss' eller den politiske ledelsen, eller som ville komme til å gjøre det, om de bare fikk litt tid på seg."

- Det blir nesten komisk når Tvedt kjapt oppsummerer at for Støre er det sånn at «det store vi er at alle er Abrahams barn», skrev imidlertid Støre i sitt essay og utdypet sitt syn slik:

"I Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som jeg ledet i 2011, understreket vi at verdigrunnlaget i Norge bygger på verdier forankret gjennom århundrer. I dag kan de oppsummeres til demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. Alle som lever i Norge er «bundet» av disse. Du kan ikke si at du har en egen religion som gir deg rett til egne lover. Norsk lov gjelder for alle. Men utover det jeg vil kalle en bunnplanke, må mennesker være frie til å leve sine liv, tro på sin Gud, dyrke sine interesser."

- Ikke noe annet europeisk land økte innvandrerbefolkningen i forhold til folketallet like raskt som Norge, understreker på sin side Halvor Fosli i sin anmeldelse på document.no, Han viser til at "Tvedt mener at dette vil få store, ukjente effekter" og mente han formulerte seg forsiktig om framtida da han i boka skrev at migrasjonen vil innvirke på "politikkens språk, religionens posisjon i samfunnet, kulturelle uttrykk og forestillinger om landets politiske fellesskap" og at:

«Dette forandret landets befolkningsstruktur med radikale følger for en lang rekke områder som ennå ikke kan overskues.» 

Anmeldelser og bokomtaler

Det er knapt mulig å gi noen uttømmende og fullgod oppsummering av de ulike anmeldernes vurderinger av helheten og ulike sider ved Tvedts siste bok, men mange kan kanskje sies å være preget av en ambivalens i spennet mellom fascinasjon og avvisning. Mye av fascinasjonen skyldes det Bjørn Gabrielsen løftet fram i ingressen til sin anmeldelse i Dagens Næringsliv:

"Med «Det internasjonale gjennombruddet» foreslår Terje Tvedt intet mindre enn en helt annen måte å se på Norge på."

Men, når Tvedt fascinerer og provoserer er det selvsagt også fordi han setter et kritisk fokus på viktige temaer i vår nære fortid og samtid og i følge Espen Søbye i sin anmeldelse i Morgenblade "maner frem et bilde av Norge i en skjebnetid", som engasjerer mange. Hans Petter Sjøli illustrererte dette slik i sin anmeldelse i VG:

"Terje Tvedts bok kommer i en urolig tid der gamle hierarkier utfordres av nye, og Tvedts nesten revolusjonære oppgjør med en hel samfunnselite har potensielle implikasjoner man må tilbake til hans egne formative år på 70-tallet for å se maken til. Han er da også for lengst plassert på den ypperste pidestall av de såkalte innvandringskritikerne i sosiale medier og i Frps stortingsgruppe, som ikke har tenkt å avgi en millimeter land i den pågående kulturkampen. Personlig synes jeg de stundom harselerende beskrivelsene hans av «den norske godheten» er fornøyelig lesning, iallfall mot visse grupper i KrF/SV/NGO-sjiktet, men er litt usikker på om dette er et fenomen som egentlig er så typisk norsk. Den reelle makten i Norge befinner seg da heller ikke i disse miljøene lenger, om den noen gang har gjort det."

Samtidig er det endel som strever med å få grep om hva Tvedt egentlig prøver å fortelle med sitt særegne språk.

- I Tvedts resonnementer er forbehold og avveininger, selve kjennetegnet på akademisk normalprosa, skiftet ut med pasjon, polemikk, bramfull tale og uforbeholdne karakteristikker, skrev for eksempel Søbye i sin anmeldelse i Morgenbladet. Som eksempel på at det ikke allted er lett å orientere seg i tekstens setninger nevnte han bl.a. denne setningen: 

"Det som er universelt, er naturalisert, og det som er naturalisert, står over moralske valg i den forstand at det ble normalisert som selve moralen."

- Det vil være en nyhet for de fleste at det universelle gjøres til natur, og i så tilfelle: Hvordan skjer det? - lurte Søbye på.

- Tvedt har en skarp form, han uttrykker seg krast og på måter som kan provosere og få leseren til å lure på hvor han egentlig står, skrev litteraturkritiker Lief Ekle i sin anmeldelse for NRK og hadde følgende råd til Tvedt og hans lesere:

"Jeg ser ikke bort fra at det kan være fruktbart i seg selv, men en tydeliggjøring av eget ståsted hadde neppe skadet lesingen ved noen korsveier i teksten. Jeg tror uansett ikke den viktigste konklusjonen å trekke av Tvedts bok er enighet eller uenighet. Hans innfallsvinkler til forslitte debatter fremstår på flere måter friske og bør gi åpning for å skjønne samtiden og det politiske Norge bedre."

I samme ånd konkluderte også Tvedts historikerkollega Karsten Alnæs i en anmeldelse i Dag og Tid:

"Boka mi er breiddfull av notat. Eg er slett ikkje samd med Tvedt i alt. Men samla sett er boka hans eit leikande, provoserande og oppfriskande bad som gjer ein lukkeleg over at det finst forskarar og forfattarar som ser på Noreg og verda med så friske og nye augo som dei Tvedt har. Det er ein svir å lese ei bok som utfordrar, pirrar, provoserer og opnar augo for nye innsyn.

For noen anmeldere blir hovedkonklusjonen likevel negativ.

- Viktig, men småleg av Terje Tvedt, lød tittelen på Tom Hetlands anmeldelse i Bergens Tidende. Hetland mente "kritikken hadde stått seg på ei rausare haldning" og utdypet det slik: 

"Å framstilla «den humanitær-politiske eliten» som «kosmopolitiske narsissister» som ser på Fridtjof Nansen som «kroppsliggjøringen av dem sjølv», er ein karikatur. Det er også unyansert, for å seia det forsiktig, når Tvedt tillegg Norsk Journalistlag den meining at journalistikken om det fleirkulturelle Norge «ikke først og fremst skulle være opptatt av hva som var sant, men av hva som var positivt for nordmenns syn på integrering»."

- I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten i sitt eget skjegg, skrev Aage Borchgrevink i sin anmeldelse i Dagbladet og konkluderte slik:

"Boka er skjemmet av slurv. Tvedt skriver blant annet at befolkningen i Norge steg med 25 prosent på ett tiår rundt årtusenskiftet, at FNs Høykommissær for flyktninger vedtok en resolusjon om «krenkelse av religion», at Montesquieus idé om nasjonalstaten var et slags blodfellesskap – alt dette er feil. Slappheten han angriper ser ut til å ha infisert ham selv. Tvedts oppgjør med norsk selvgodhet er en form for annengrads-narsissisme: Han tegner huggtenner og lang nese på det norske selvbildet . Om vi blir mindre selvopptatte av det, er jeg usikker på. Bokas store forse er at den er lett å diskutere, men der stopper likheten med Jens Arup Seip."

De som tydeligst omfavner boka finner vi i innvandrings- og islamkritiske miljøer og blant disse er Hege Storhaug. Hun karakteriserte boka som en "eksplosiv bok om Norges skjebnetid" og innledet sin anmeldelse for Human Rights Service (HRS) slik:

""Eliten" har avviklet Norge som nasjonalstat gjennom innvandring og islam. Konsekvensene på sikt av det dramatiske eksperimentet er høyst uvisst."

Hun avsluttet med blant annen følgende konklusjon.

"Tvedt har leverte årets viktigste bok. Jeg er ikke i tvil om akkurat det. Den er brutalt ærlig. Den er også et verdifullt oppslagsverk for oss som er opptatt av vår nære historie og hva som faktisk ble sagt og gjort. Boken er en gjennom-dokumentert beretning som vil bli stående som en påle for ettertiden over de alvorlige, irreversible endringene politisk ledelse i tospann med mediene og toneangivende akademikere tvang igjennom. Uten å spørre folket."

Og Halvor Fosli avsluttet sin anmeldelse på document.no slik:

"Personlig tror jeg Terje Tvedts perspektiver og terminologi vil bli tatt i bruk framover, både i den løpende samfunnsdebatten og i ulike tekster, fra bøker til aviskommentarer. Det internasjonale gjennombruddet er en så godt argumentert, velskrevet, storslått og stimulerende bok at noe annet ville være merkelig. Boka anbefales alle, les den fra perm til perm og til siste note. Om noen bok fortjener en sekser, så er det denne."

- Ingen i samtiden er skarpere i sin kritikk av en politisk elite som i det ene øyeblikket erklærer at Norge skal være «et fyrverkeri for menneskerettighetene», og i det neste snur ryggen til Dalai Lama, skrev tidligere prosjektleder hos Civita, Nikolai Hegertun, i en omfattende bokomtale på Minerva, der han avslutningsvis bl.a. konkluderte at:

"Hvis du er fan av Terje Tvedt, vil du elske boken. Han gjør sin analyse nesten ubehagelig eksplisitt og er ikke redd for å følge implikasjonene av den (selv om han bråbremser ved grensen til politikkforslag). Hvis du ikke liker Tvedt, vil du nok gå i skyttergraven. Ettersom boken er en videreføring av hans analyse på et videre felt, vil nok noen også anklage Tvedt for «hakk i plata»."

- Spørsmålet er selvsagt hva som blir resultatet av Tvedts kritikk. Tidvis er den ramsalt – og språket dramatisk – men så lenge det forblir uklart hva Tvedts alternativ er, vil nok mange igjen trekke på skuldrene og rusle videre, avsluttet han.

Reaksjoner fra representanter fra "det humanitær-politiske kompleks" 

- Er Tvedt så forelsket i sitt eget retoriske univers at han skaper «sannheter» som ikke eksisterer? spurte Andrew Kroglund, som gjennom årtier har arbeidet i ulike organisasjoner knyttet til bistand og utviklingspolitikk, i en kronikk i Klassekampen. Han utdypet sine refleksjoner om boka slik:

"Jeg har ingen ting imot å diskutere problemer og utfordringer, hverken med innvandring, islam eller internasjonal solidaritet/bistand/utviklingspolitikk. Men jeg har problemer med å både forstå og akseptere Tvedts forsøk på å skape et paradigme, en ny forståelsesramme/en ny historisk sannhet gjennom denne koblingen. Jeg finner ikke sammenhengen godt nok forklart. Andre lands selvforståelse ligner overraskende mye på vår egen. Og deres retoriske hulhet er selvsagt lett å få øye på."

Andre fant det nødvendig både å imøtegå Tvedts framstilling av ulike hendelser og prosesser og å peke på det de mente var feil i Tvedts framstilling.

- Mye gikk galt i Sør-Sudan, og vi trenger en kritisk gjennomgang av Norges forhold til verdens yngste, og for tiden svært brutale, stat, erkjente Bibiana Dahle Piene (journalist og forfatter av boken «Norge i Sudan. På bunnen av sola») og Maren Sæbø (historiker, kommentator og journalist med Afrika som felt) etter å ha lest Tvedts kronikk om Sør-Sudan (Little Norway) i Dag og Tid. I en kommentar i VG aviste de likevel mye i Tvedts framstilling og skrev bl.a.:

"I sin iver etter å bevise sin gamle tese om det naive, norske godhetsregimet tar historiker Terje Tvedt et oppgjør med den norske innsatsen i Sør-Sudan i avisa Dag og Tid. Men på veien snubler han i fakta, og verre: usynliggjør og umyndiggjør sørsudanerne selv."

- Hvorfor hevder han at den islamske Kairo-erklæringen er det tydeligste alternativet til FN-erklæringen om menneskerettigheter? spurte professorene Andreas Føllesdal og Geir Ulfstein ved PluriCourts, Universitetet i Oslo, i et innlegg i Aftenposten. De mente Tvedt "ikke gir belegg for fortielsesteorien" i kronikken der han hevder at "Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter", viste til at "det er en rekke slike erklæringer, slik som den asiatiske Bangkok-erklæringen (1993) og ASEANs menneskerettighetserklæring (2012)" og pekte dessuten bl.a. på at:

"Det er (...) feil at universelle menneskerettigheter medfører bestemte utviklingsstrategier. Tvert imot gir det internasjonale menneskerettighetsvernet statene stort handlingsrom i valg av hvordan de skal fremme og oppnå menneskerettigheter. Likedan: Det er mange grunner til å være skeptisk til bombingen av Libya. Men bombingen skjedde vel ikke på grunn av ulik tolkning av menneskerettighetene?"

- Den utgjør er en viktig korreksjon til dominerende forståelser av et nasjonalt prosjekt – det flerkulturelle Norge – og Norges internasjonale engasjement, skrev nyvalgt leder for Regnskogfondet, Øyvind Eggen, med bakgrunn som bl.a. forsker ved NUPI, fagdirektør i Norad og rådgiver hos Civita, i en kommentar til boka med tittelen "Tvedts blindsone" på Minerva. Og hva han mente med "blindsone" utdypet han slik:

"Tvedt forteller oss at Norge gjennomfører et eksperiment, men ikke at hele den vestlige verden – som har opplevd enorm suksess – har gjort omtrent det samme."

- Det slurvete fiendebildet, lød tittelen i en kronikk i Klassekampen, som historiker Anne Minken utdypet slik:

"I Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» fyller kritikk av islam og «multikulturalisme» mer enn halvparten av boka. Tvedts synspunkter på dette området er verken oppsiktsvekkende eller originale. Tvert imot virker de ofte merkelig kjent. Det nye er at de presenteres som en del av en større analyse som binder bistand og utenrikspolitikk sammen med innvandring og integreringspolitikk. Skurkene i stykket er imidlertid de samme gamle – aktørene i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks»."

Hun mente videre at "Terje Tvedts fortelling om «det humanitær-politiske kompleks» er basert på svært slett kildearbeid" og utdypet det bl.a. slik:

"Sitatpraksisen er gjennomgående underlig. Se for eksempel på gjennomgangen av utredningen «Bedre integrering» (NOU 2011:14). Tvedt griper særlig fatt i setningen «Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier» og påstår at det er utredningens konklusjon (s. 146). Men dette dreier seg om en definisjon av begrepet multikulturalisme, og ikke utredernes standpunkt. I neste avsnitt i utredningen legges det fram en rekke motforestillinger mot multikulturalistisk tankegang."

Så langt kan det knapt hevdes at Tvedts nye bok og fortelling om hva som skjedde under "det internasjonale gjennombruddet" har blitt omfavnet av de representanter og andre tilknyttet "det humanitær-politiske kompleks" som har kommentert boka, men den har heller ikke blitt avvist. Kanskje preges mange av den ambivalens som én av dem, mangeårig Latin-Amerika kjenner Vegard Bye, ga uttrykk for i et innlegg i Dag og Tid sist fredag (ikke på nett):

"Jeg har stor sans for mange av Tvedts historiefortellende grep, og ikke minst for at han har vært en så tydelig kjetter i det kanskje litt for samstemte koret som har drevet fram norsk bistands-, freds- og mangfoldspolitikk. Jeg har også vært en liten aktør i en del av de krønikene Tvedt bruker for å illustrere sine overordnede poeng, og jeg kan ha mye å korrigere i deler av disse narrativene."

I hvilken grad Tvedts forståelse og tenkemåter vil stå seg over tid gjenstår å se, men med denne boka har han uansett åpnet opp en ny diskurs som bidrag til forståelse av og refleksjon om Norge i vår samtid og nære fortid i det som har blitt kalt "globaliseringens tidsalder", som Tvedt tidligere har kalt "bistandsepoken" og som fremtidens historieskrivere - i likhet med Tvedt i dag - kanskje vil omtale som "det internasjonale gjennombruddet" i Norges historie.

_____________________________________

Aktuelle lenker:

• Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet, Dreyer Forlag 2017
• Det internasjonale gjennombruddet, et forskningsprosjekt i regi av Terje Tvedt, UiB
• Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet, streaming av møte på Litteraturhuset i regi av forlaget, Dreyer 08.12.2017
• Norge og verden, streaming av Civitafrokost med Terje Tvedt, Vegar Solhjell og Torbjørn Røe Isaksen, Civita 30.11.2017

Bokomtaler og anmeldelser:

• En revolusjonær vender hjem. Bokomtale av Hans Petter Sjølie i VG 05.12.2017
  Å skrive om innvandring og islam i Norge i dag er som å stikke hodet inn i en løvekjeft. Men det finnes noen våghalser. Nylig kom Terje Tvedt, en veteran fra akademia innen fagene historie og geografi, med boken «Det internasjonale gjennombruddet – fra ‘ettpartistat’ til flerkulturell stat», og den påfølgende debatten, spesielt i sosiale medier, har virkelig levd opp til standarden for norske innvandringsdebatter.
• Det store hamskiftet. Bokomtale av Halvor Fosli på Document.no 04.12.2017
  Fra 1960-tallet til i dag har det skjedd en stor forandring av den politiske debatten, av hvem som utgjør samfunnets elite, av hva som regnes som selvsagte forestillinger (doxa) og oppfatningen av hvem som er norske og hva som er norske verdier. Dette skiftet i norsk kultur, samfunn og politikk er tema for en av årets sentrale bokutgivelser – ja, kanskje en av dette tiårets viktigste (pinlig nok ble ikke boka nominert til Brageprisen): Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, skrevet av historikeren og filmmannen, professor Terje Tvedt. Boka bør bli Tvedts gjennombrudd som bestselgende forfatter.
• U-hjelpen som skapte Norge. Bokomtale av Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv (magasinet) 02.12.2017
  Med «Det internasjonale gjennombruddet» foreslår Terje Tvedt intet mindre enn en helt annen måte å se på Norge på.
• I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten i sitt eget skjegg, Bokomtale av Aage Borchgrevink i Dagbladet 01.12.2017
  Boka er skjemmet av slurv. Tvedt skriver blant annet at befolkningen i Norge steg med 25 prosent på ett tiår rundt årtusenskiftet, at FNs Høykommissær for flyktninger vedtok en resolusjon om «krenkelse av religion», at Montesquieus idé om nasjonalstaten var et slags blodfellesskap – alt dette er feil. Slappheten han angriper ser ut til å ha infisert ham selv. Tvedts oppgjør med norsk selvgodhet er en form for annengrads-narsissisme: Han tegner huggtenner og lang nese på det norske selvbildet . Om vi blir mindre selvopptatte av det, er jeg usikker på. Bokas store forse er at den er lett å diskutere, men der stopper likheten med Jens Arup Seip.
• Noregssoga med nye augo. Anmeldelse av Karsten Alnæs i Dag og Tid 01.12.2017
  Det internasjonale gjennombruddet er eit forfriskande, provoserande og intellektuelt bad om internasjonalisering og meiningstvang.
• Terje Tvedts testamente: Det norske er i ferd med å bli borte. Bokomtale av Nikolai Hegertun i Minerva 30.11.2017
  Tvedts siste bok bygger på hans tidligere analyse av norsk utviklingshjelp. Som alltid er teksten ispedd syrlige eksempler på den velmenende norske elitens forsøk på å «utvikle» et tilsynelatende ubehjelpelig Afrika. Men Tvedt fyller flere roller enn før.
• Professor med eksplosiv bok om Norges skjebnetid. Bokomtale av Hege Storhaug på rights.no 25.11.2017
  "Eliten" har avviklet Norge som nasjonalstat gjennom innvandring og islam. Konsekvensene på sikt av det dramatiske eksperimentet er høyst uvisst. Dette hevder professor Terje Tvedt i en bombe av en bok om nyere norsk historie.
• Viktig, men småleg av Terje Tvedt. Anmeldelse av Tom Hetland i Bergens Tidende 11.11.2017
  Forfattaren formulerer vesentleg kritikk av multikulturalismen, men er for opp i gamle fiendar.
• Nye innfallsvinkler til forslitte debatter. Bokanmeldelse av Leif Ekle i NRK Kultur 08.11.2017
  «Godhetstyranni-begrepet representerer (…) ikke noen kritikk av den gode intensjon, og det har ingenting med fordømmelse av ´snillisme´ å gjøre», skriver begrepets far, professor Terje Tvedt, mot slutten av den nye boken «Det internasjonale gjennombruddet».
• Hva er alternativet?. Bokomtale av Espen Søbye i Morgenbladet 03.11.2017
  Det er eliten knyttet til organisasjoner og store deler av det utenrikspolitiske apparatet som driver bistandsarbeid, Tvedt kritiserer også i denne boken. Mye av denne kritikken er berettiget. Hans kritikk av Hilde Frafjord Johnson og hennes og Norges rolle i etableringen av Sør-Sudan som en selvstendig stat bør alle ta seg tid til å lese.

Kronikker av Terje Tvedt:

• Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV. Kronikk av Terje Tvedt i Klassekampen (Steigan.no) 29.11.2017
  I denne artikkelen vil jeg ta opp SV, og vise at partiet vil bli mer og mer preget av en politisk spagat det selv har skapt, og viktig – uten å reflektere over det. Med bakgrunn i funn og begreper fra min bok  Det internasjonale gjennombruddet vil jeg kaste lys over radikale endringer i partiets utenrikspolitikk og arbeid for internasjonal solidaritet og mot global urettferdighet.
• Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter. Kronikk av Terje Tvedt i Aftenposten 27.11.2017
  Kairo-erklæringen demonstrerte at det fantes en helt annen måte å forstå menneskerettighetene på enn hva den norske universalismen forutsatte. Utenriksministrene slo fast at de trodde på menneskerettighetene, men om deres versjon av dem hadde blitt praktisk politikk, ville FN-erklæringens likhetstenkning med mennesket i sentrum, bli historie.
• Samarbeid og samrøre. Kronikk av Terje Tvedt i Dag og Tid 13.10.2017
  Norsk media har aktivt støtta opp om den offisielle målsetjinga og politikken til det norske humanitær-politiske komplekset. Perioden då Noreg som stat både debuterte som verdsutviklar, tok på seg ansvar for å vere med å utvikla 100 land og søkte å verte ei global stormakt i fredsmekling – og vart ein ny heim for flyktningar, asylantar og immigrantar frå dei same utviklingslanda – vart svært formande på nasjonsdanninga.
• «Little Norway». Kronikk av Terje Tvedt i Dag og Tid 29.09.2017
  Noreg støtta begge sider i borgarkrigen i Sudan og skapte ein ny stat som er herja av ein ny borgarkrig.
• Den norske kyrkja som Islamsk Råds støttespelar. Kronikk av Terje Tvedt i Dag og Tid 22.09.2017
  Den norske kyrkja var fødslehjelpar til den fyrste, varige felles organiseringa av muslimar i Noreg. Mellomkyrkjeleg råd var òg særs hjelpsam med å sikra at organisasjonen fekk statsstøtte til drift og løn av eit sekretariat.
• Det nye store «vi» og Abrahams born. Kronikk av Terje Tvedt i Dag og Tid 15.09.2017
  Jonas Gahr Støre er ein av få politikarar som har freista å diskutera identiteten til Noreg etter at vi vart eit mulitkulturelt land.
• Når politikarar vil vere spåmenn. Kronikk av Terje Tvedt i Dag og Tid 08.09.2017
  Ein kronikk kalla «Katastrofenes århundre», publisert i Aftenposten 16. februar 2011, kan fungera som ein (slik) samtidshistorisk spegel – som eit fortetta døme på eit meir generelt fenomen. Det dreiar seg om ein tekst der tre av Noregs leiande politikarar var heilt samde om kva som var det viktigaste problemet i verda, og korleis det skulle løysast, og ikkje minst var dei sikre på at dei sat med svaret.
• Flyktar frå landet Noreg «skapte». Kronikk av Terje Tvedt i Dag og Tid 01.09.2017
  I fleire år har mange flyktningar til Noreg kome frå eit land som Noreg, og særleg naudhjelpsorganisasjonen til Den norske kyrkja, var med på å etablera. Den 24. mai 1993 vart Eritrea ein sjølvstendig stat etter ein lang krig mot regjeringa i Etiopia. Det skjedde ikkje minst takk vera langvarig, løynd norsk støtte til den eritreiske motstandsrørsla, organisert av Kirkens Nødhjelp. Det norske utanriksdepartementet finansierte aksjonen med hundrevis av millionar av kroner.

Medieklipp og -debatt om boka (oppdatert pr. 22.12.2017):

• Sindre Bangstad kan ta det med ro. Debatt av Edvard Thorup (sjefredaktør i Dreyers Forlag) i Dagbladet 22.12.2017
  «Det internasjonale gjennombruddet» ble fagfellevurdert av to forskere; en historiker og en sosiolog. Dette er rutine, som Bangstad kanskje vet, men det ble også gjort fordi Tvedt søkte kritikk der han kunne få det. Han var hele tiden ute etter kritikk fra forlagets side, nettopp fordi han visste at stoffet han skriver om er sensitivt.
• Terje Tvedt tillegger en rekke andre meninger de ikke har. Kommentar av Gunnar M. Sørbø (CMI) i Morgenbladet 22.12.2017
  Tvedt er en mester i å dra et resonnement basert på enkle, slående årsakssammenhenger. Men som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppdatert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrerer seg om en retorisk fremstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske) eliten, og Tvedt analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den.
• Professor Tvedts fordreininger. Kommentar av Sindre Bangstad (KIFO - Institutt for kirke, religion- og livssynsforskning) i Dagbladet 20.12.2017
  I motsetning til det Tvedt vil ha sine lesere til å tro, har dette virkelig ikke noe med ‘multikulturalisme’ å gjøre, verken før eller nå. Det som står på spill her er den liberale og demokratiske statens garantier for formell likebehandling av alle borgere, uavhengig av deres bakgrunn.
• Vranglesningene av Terje Tvedts bok. Kommentar av Øyvind Andresen på steigan.no 19.12.2017
  Klassekampens dekning av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» er så langt på et lavmål. Jeg viser til Anne Minkens kronikk 9/12 og Ola Innsets anmeldelse 16/12. Disse artiklene markerer at en del mennesker på den såkalte venstresida overhodet ikke er i stand til – eller har vilje til  – å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.
• Universalismen som politisk paradigmeskift. Kommentar av Geir Ivar Jørgensen på Resett 16.12.2017
  Fra hver sin vinkel peker Christian Anton Smedshaug og Terje Tvedt mot den «universalisme» som har rullet over verden siden midten av 80-tallet. Den som har fått flere benevnelser, bl.a. «nyliberalisme» og «nykonservatisme».
• Støre er også påvirket av historien. Kronikk av Terje Tvedt i Aftenposten 16.12.2017
  Ved å omdefinere denne Norgeshistorien til forfatterens «meninger», faller verden tilbake på plass for ham. Da er det hans «universelle» og rette oppfatninger, mot mine «gale» oppfatninger. Det er denne tenkemåten som gjør at hans arbeid både for menneskerettighetene (om det er i Libya eller Egypt) og sosial rettferdighet (i Norge) ikke kan lykkes, og at han ikke har vært i stand til å definere fellesverdiene for det nye, multikulturelle samfunnet han har fremmet.
• Tvedts og Støres verden. Debatt av Vegard Bye i Dag og Tid 15.12.2017 (ikke på nett)
  Jeg har stor sans for mange av Tvedts historiefortellende grep, og ikke minst for at han har vært en så tydelig kjetter i det kanskje litt for samstemte koret som har drevet fram norsk bistands-, freds- og mangfoldspolitikk. Jeg har også vært en liten aktør i en del av de krønikene Tvedt bruker for å illustrere sine overordnede poeng, og jeg kan ha mye å korrigere i deler av disse narrativene.
• Bistand framstilles som veldedighet. Kommentar av Maren Sæbø i Bistandsaktuelt 14.12.2017
  Det hevdes stadig at det ikke går an å kritisere bistand, at det liksom ikke er lov, fordi man kritiserer jo ikke noe som er godt. Mantraet har vært framme igjen de siste ukene etter at Terje Tvedt slapp enda en bok. Noen beskriver ham som en ensom svale, en motstemme som helt aleine tar opp kampen mot godhetsregimet, godhetstyranniet eller i det minste godhetshegemoniet i norsk utenrikspolitikk. Men for de av oss som har hatt det som jobb å følge med både ute og hjemme, over noe tid, virker det i beste fall dårlig orientert. 
• Terje Tvedts utvalgte verden. Kommentar av Jan Sandal i Dagsavisen (nye meninger) 11.12.2017
  Tvedt velger tre drivere i nyere norsk historie; 1) universalismen bak norsk utviklingspolitikk, 2) den moderne innvandringen til Norge og 3) fremveksten av den nye eliten, godhetstyranniet, og samspillet mellom de tre driverne. Dette er viktig faktorer i følge Støre, men Tvedt fortrenger andre svært sterke drivere for vår utvikling; 1) globalisering, 2) digitalisering og 3) klimaendringer. Disse driverne har et akselerende tempo, noe som er avgjørende for det samlede resultat for oss med vår åpne økonomi.
• Terje Tvedts utvalgte verden. Kronikk av Jonas Gahr Støre (Ap) i Aftenposten 10.12.2017
  Det er noe storslagent over Terje Tvedts siste bok Det internasjonale gjennombruddet. Her trekkes lange linjer i menneskehetens historie, på tvers av kontinenter, religioner, ideologier og tidsepoker. Tvedt kan mye historie og han er en god forteller. Han har mot og er befriende villig til å kritisere etablerte sannheter. Kritikken trengs i møte med et politikkområde der enighet lett opphøyes til noe politisk korrekt som kan lamme nytenking.
• – Norge hadde svært liten erfaring i å håndtere kulturelt og religiøst mangfold. Dagsavisen 09.12.2017
  Norsk multikulturalisme er et samfunnsmessig eksperiment uten noe felles verdigrunnlag å bygge på, mener forfatter Terje Tvedt.
• Det slurvete fiendebildet. Kronikk av Anne Minken i Klassekampen 09.12.2017 
  Tvedt bygger opp sitt bilde av den undergravende og muslimvennlige eliten ved hjelp av en systematisk upresis siteringspraksis. Eksemplene på vrangtolkninger og løse påstander er mange.
• En julehilsen fra den politisk-humanitære eliten til Kjetil Rolness. Debatt av Aage Borchgrevink i Dagbladet 07.12.2017
  Ingen advent er fullkommen uten en opptreden fra Jens Pikenes, også kjent som Kjetil Rolness -- sosiolog, samfunnsdebattant og min kollega som skribent i Dagbladet. For min del ble julen vrikket inn da jeg søndag leste Rolness’ nedsabling av en anmeldelse jeg skrev om professor Terje Tvedts nye bok, Det internasjonale gjennombruddet.
• Multikulturalismen er ikke død. Kommentar av Mohamed Abdi i Minerva 06.12.2017
  Men Norge har aldri ført noen særlig multikulturalistisk politikk, altså tar Terje Tvedt feil.
• Når Dagbladet utdefinerer seg selv. Ønsker virkelig avisa å miste all troverdighet og gjøre seg irrelevant i dagens mest opphetede debatt? Kronikk av Kjetil Rolness (skribent og forfatter) i M24 03.12.2017
  - Hvorfor er det viktig å ikke debattere Terje Tvedts nye bok?, spør Kjetil Rolness. Om Dagbladet og Aage Borchgrevink.
• Terje Tvedts blindsone. Kommentar av Øyvind Eggen i Minerva 02.12.2017
  Tvedt forteller oss at Norge gjennomfører et eksperiment, men ikke at hele den vestlige verden – som har opplevd enorm suksess – har gjort omtrent det samme.
• Forutsigbare reaksjoner på en smertelig kritikk. Kommentar av Pål Steigan på Steigan.no 01.12.2017
  Professor Terje Tvedt har publisert en grundig og flengende kritikk av Sosialistisk Venstrepartis utvikling fra et parti for fred og frigjøring til et parti for «humanitær krig» og veldedig bistand. Den ble først publisert i Klassekampen og så her på steigan.no. Det som er karakteristisk for artikkelen er at den ikke bare er en ideologisk kritikk av SVs høyredreining, men at den viser hvordan denne høyredreininga henger sammen med djupe samfunnsmessige forandringer i Norge og Norges rolle i verden.
• – Norge har aldri hatt en ren multikulturell ideologi. Minerva 30.11.2017
  Torbjørn Røe Isaksen (H) og Bård Vegar Solhjell (SV) mener Terje Tvedts analyser er upresise.
• – Norsk innvandringspolitikk ble formulert uten at folk visste hva som skjedde. Minerva 30.11.2017
  Den nye politiske eliten dannet nasjonen i sitt eget bilde, mener Terje Tvedt.
• Enorm respons på boken til Terje Tvedt. Takk til dere alle! rights.no 29.11.2017
  Salget av den ferske boken til Terje Tvedt, som Rights anmeldte i helgen, har gått til himmels. Det er befolkningen som gir beskjed om hvilke tema de mener avgjør fremtiden vår: innvandring og islam. Og folket har makt. Enten det er Jonas Gahr Støre eller MSM som fortsatt nekter å ta problemene på alvor, det nytter ikke lenger.
• Islamske stater har også godtatt at menneskerettighetene er universelle. Debatt av Andreas Føllesdal og Geir Ulfstein (professorer ved PluriCourts, Universitetet i Oslo) i Aftenposten 29.11.2017
  Terje Tvedt hevder at norske myndigheter i sin forkjærlighet for at menneskerettigheter er universelle, har fortiet Kairo-erklæringen, vedtatt av 57 islamske stater. Den norske feiloppfatningen er alvorlig: Den har villedet norsk utenrikspolitikk og førte til bombingen av Libya i 2011.
• Terje Tvedt sine høner. Debatt av Trond Ali Lindstad i Aftenposten 29.11.2017
  Terje Tvedt gjør fjær til høns i sin kronikk 27. november. Han griper fatt i utsagn fra Kairo-erklæringen, som omhandler islamsk syn på menneskerettigheter. Tvedt mener det syn ikke samsvarer med et «universelt» syn på det samme. Tvedt blåser opp egen uvitenhet og gjør poenger av det.
• Hva vil det si å være norsk? Verdibørsen på NRK P2 25.11.2017
  Debattmøte i Bærum mållag. Stø kurs mot multikultur. Terje Tvedt har sett på samtlige offentlige utredninger om innvandere og intergrering fra 1974 til 2015.
• – Venstresida vart overmanna. Dag og Tid 24.11.2017
  – Ideen om at bistanden representerte universelle verdiar og ein universell utviklingsstrategi, voks ut av eit bistandssystem som USA initierte for å stogga kommunismen og svekka den europeiske kolonialismen, seier professor Terje Tvedt og legg til: – Og den vestlege venstresida vart gradvis overmanna av makta til denne universalismen.
• Asylstrid. Lederkommentar av Mímir Kristjánsson i Klassekampen 15.11.2017
  Stortingets vedtak er ikke uten problematiske sider. Terje Tvedt viser i sin nye bok «Det internasjonale gjennombruddet» hvordan norsk flyktningpolitikk gjentatte ganger har blitt snudd på hodet etter kraftfull mobilisering i media, sivilsamfunn og i partiene rundt tragiske enkeltskjebner. Uansett hvor liberal man måtte være, er det klart at en slik ad hoc-måte å utforme flyktningpolitikk på, ikke er ideell.
• Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet. Tvedt har skrevet bok om da Norge ble stormakt i bistand og ble flerkulturelt. Verdibørsen på NRK P2 11.11.2017
• Den norske refseren. Kronikk av Andrew Kroglund (skribent) i Kassekampen (FB) 10.11.2017
  Jeg har ingen ting imot å diskutere problemer og utfordringer, hverken med innvandring, islam eller internasjonal solidaritet/bistand/utviklingspolitikk. Men jeg har problemer med å både forstå og akseptere Tvedts forsøk på å skape et paradigme, en ny forståelsesramme/en ny historisk sannhet gjennom denne koblingen. Jeg finner ikke sammenhengen godt nok forklart. Andre lands selvforståelse ligner overraskende mye på vår egen. Og deres retoriske hulhet er selvsagt lett å få øye på.
• Professor Tvedts Afrika. Kommentar av Bibiane Dahle Piene (journalist og forfatter av boken «Norge i Sudan. På bunnen av sola») og Maren Sæbø (historiker, kommentator og journalist med Afrika som felt) i VG (meninger) 05.10.2017
  Mye gikk galt i Sør-Sudan, og vi trenger en kritisk gjennomgang av Norges forhold til verdens yngste, og for tiden svært brutale, stat. Men i sin analyse snubler Terje Tvedt i fakta.