Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 6. mai 2002
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse
TALERE:
Julie Christiansen (H) : Da den nylig utnevnte direktøren i Verdens Handelsorganisasjon, Supachai Panitchpakdi, besøkte Norge, hadde han noen svært klare beskjeder med seg i kofferten til oss. Til Aftenposten den 11. april uttalte han:
« Landbruket er avgjørende for de fleste, men ikke alle utviklingsland. Det er viktig med store nedskjæringer av subsidiene til landbruket; at OECD-landene samlet bruker 360 milliarder dollar (over 3100 milliarder kroner) i året til landbrukssubsidier er en slags skatt på hele verden. »
Vi hørte også det samme budskapet da han besøkte utenrikskomiteen, der han sa at produksjonssubsidier til landbruket på sikt må erstattes med andre former for støtte til landbruket.
Vi kan ikke lenger lukke øynene for det faktum at Norge er blant de mest proteksjonistiske land i verden når det gjelder landbruket. Vi ligger på høyde med det ekstremt beskyttede Japan og omtrent dobbelt så høyt som nivået i det fortsatt proteksjonistiske EU.
WTO-direktøren hadde også rimelig klare forventninger til at den neste forhandlingsrunden i Verdens Handelsorganisasjon skal ha den utviklingsprofilen som retorikken i forkant skulle tilsi. Så langt har i-landene fått mest ut av globaliseringen. Verdenshandelen i forhold til bruttonasjonalprodukt har mellom 1987 og 1997 økt fra 27 til 39 % i i-landene. For u-landenes vedkommende har andelen økt fra 10 til 17 %
WTO-direktøren sa videre at han venter at industrilandene ikke skal sitte og vente på innrømmelser fra u-landene, men at de selv vil ta initiativet til å komme med innrømmelser.
Dette bør være en klar påminnelse til oss om at WTO blir en viktig arena for utviklingspolitikk i årene som kommer, kanskje på linje med FN og andre globale aktører, nettopp fordi « bistand kan aldri alene løfte et land ut av fattigdom », slik utviklingsministeren sa. Handel er en viktig forutsetning for næringsutvikling og økonomisk vekst, noe som igjen er en forutsetning for at vi skal få bukt med fattigdommen.
Jeg mener imidlertid at vi er på riktig vei, som det har vært referert til tidligere. Alle varer fra MUL-landene skal ha fri adgang til det norske markedet fra 1. juli, så sant de tilfredstiller våre kvalitetskrav. Jeg synes også det er grunn til å understreke at Regjeringen har satt seg som mål å øke markedsadgangen for varer også fra andre land enn de 48 minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene. Vi skal ikke glemme at de utviklingsland som på en måte er for rike til å komme med i MUL-kategorien, men som likevel har en høy andel fattige, kan fungere som drivkrefter eller som lokomotiv i en regional økonomisk utvikling, som vil kunne dra enda fattigere land i den regionen med seg i en positiv retning.
WTO-direktøren gjorde det imidlertid også klart at mange land i dag har et svært svakt utgangspunkt når det gjelder å kunne eksportere varer. De trenger faglig bistand på mange plan, ikke minst for å kunne utnytte det internasjonale regelverket for handel. Her håper jeg at Norge kan bidra med enda mer. I tillegg til Regjeringens nye offensiv når det gjelder næringsutvikling i samarbeidslandene våre, håper jeg at vi kan følge opp WTOs agenda på dette området. Jeg tror Norge kan bidra til at samarbeidet mellom Verdens Handelsorganisasjon og andre internasjonale aktører, som f.eks. FN-systemet, kan bli bedre, og at de kan virke bedre sammen, til beste for felles sak, nemlig fattigdomsbekjempelse.
Så til slutt: Høyre har gjennom mange år fokusert på behovet for bistand til Russland. Vi har særlig pekt på at det mange steder i Russland er fattigdom som ikke står tilbake for den fattigdom mange utviklingsland opplever, og at det i dette landet, spesielt i Nordvest-Russland, er et særlig behov for sterke sivile organisasjoner som på sikt kan bistå sin egen befolkning, og at Norge kunne hatt en rolle med hensyn til å bygge opp slike sivile organisasjoner. Det har imidlertid vært vanskelig for oss å få gjennomslag for bevilgninger til dette, ikke minst fordi Russland ikke er definert som utviklingsland av OECDs organer. Hjelp til Russland kan derfor ikke bli definert som ODA-bistand. Derfor kunne jeg tenke meg å spørre utviklingsministeren hvorvidt det er mulig å få tatt dette spørsmålet opp i OECD, slik at bistand til Russland kan betegnes som ODA-bistand.
Finn Martin Vallersnes (H) : Utviklingsministerens redegjørelse i Stortinget den 30. april gav en god oversikt over status, utfordringer, videre muligheter og forbedringer for norsk utviklingsarbeid. Det er god grunn til å glede seg med statsråden over 50 års engasjement på dette området. Samtidig er det nødvendig å markere et jubileumsår med en ekstra grundig gjennomgang av de mål vi har satt, arbeidsmåtene våre og de oppnådde resultatene.
Som det allerede har vært nevnt her i dag, står Høyre sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti om Samarbeidsregjeringens målsetting om å øke norsk utviklingsbistand gradvis opp til 1 % av brutto nasjonalinntekt innen 2005. Fra de 10 mill. kr en bevilget ved oppstarten i 1952, har dette økt til meget betydelige beløp i både nasjonal og internasjonal målestokk. Parallelt øker viktigheten av god evaluering av mål, arbeidsmåte og resultatoppnåelse. Når så store bevilgninger medgår til utviklingsarbeid, påhviler det oss et tilsvarende stort ansvar både overfor norske skattebetalere og ikke minst overfor de tiltenkte mottakerne for å kunne redegjøre for en effektiv og målrettet bruk og forvaltning av midlene.
Høyre vil at Norge skal være en pådriver i arbeidet med å videreutvikle evalueringsverktøyet innen bistandssektoren. Det krever en fortløpende vurdering av hvordan målsettingene kan konkretiseres, utvikling av indikatorer for måloppfyllelse og et internasjonalt arbeid for felles forståelse av hva objektive kriterier er - og utformingen av slike.
FNs millenniumsmål er et godt bidrag og blir en viktig referanseramme. Norge bør spille en aktiv rolle i UNDPs videre arbeid med indikatorutvikling. Det er samtidig viktig å utforme styringsinstrumenter også for kortsiktige effekter i utviklingspolitikken.
En vesentlig forutsetning for et effektivt og målrettet utviklingsarbeid er at organisasjonen og forvaltningen fortløpende tilpasses oppgaven. Det innebærer bl.a klare retningslinjer og kriterier for virksomheten, og at arbeidet legges opp deretter på en rasjonell måte. Høyre er derfor tilfreds med statsrådens initiativ til en bred evaluering av hele bistandsforvaltningen hjemme og ute og ser verdien av at et slikt moderniseringsarbeid også gjennomføres innenfor rammen av Regjeringens prosjekt for modernisering, desentralisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor. Det gjelder å få mest mulig ut av hver krone til beste for verdens fattige, for det er fattigdom det dreier seg om.
Regjeringen la i mars frem sin handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015. Planen er omfattende, og den er befriende konkret. Det er bred politisk enighet om å prioritere utdanning, helse og sosiale tjenester, med særlig vekt på bekjempelse av hiv og aids.
Planen vitner også om at Norge har høstet nyttige erfaringer gjennom 50 års bistand. Skal vi nå målene om fattigdomsbekjempelse, må det samtidig jobbes med menneskerettigheter, med særlig vekt på kvinners situasjon, men også med styresett, demokratisering, rettssikkerhet og kamp mot korrupsjon.
Krig bryter raskt ned resultatene av lang innsats mot fattigdom. Fred og fredsarbeid er derfor grunnleggende forutsetninger for å lykkes, og jeg registrerte med interesse at også representanten Jagland i sitt innlegg gav uttrykk for at det var et hovedpoeng. Bistandstiltakene kan søke å være fredsskapende i seg selv ved å fremme levedyktige politiske og administrative strukturer, demokrati og respekt for menneskerettigheter.
Norge har en større rolle i det internasjonale samfunn enn hva en vanligvis kan forvente av et lite land med 4,5 millioner innbyggere. Det skyldes dels vårt store engasjement i utviklingsarbeidet, men også de betydelige oppgavene landet har påtatt seg som
- leder av giverlandsgruppen for de palestinske områdene
- leder av Afghan Support Group
- medlem av sanksjonskomiteen for Irak
- mellommannsrolle i konflikten på Afrikas Horn, Sri Lanka og i Midtøsten
- medlem av Sikkerhetsrådet
Spørsmålet melder seg om en kunne oppnådd mer ved å se på sammenhengen mellom land der Norge har en politisk rolle, og land der vi prioriterer utviklingsbistanden. Det kan være verd å vurdere om en ikke i enkelte tilfeller ville få mer ut av bistanden ved å legge pengene der Norge også kan spille en positiv politisk rolle for fred og forsoning.
Statsråden gjennomgår i sin redegjørelse også samarbeidslandene, som varslet i tilleggsproposisjonen. Som det fremgår av årets budsjett, er vi opptatt av å konsentrere innsatsen. Utskiftninger på listen vil likevel forekomme, bl.a som følge av endrede forutsetninger, som f.eks i Zimbabwe, som det vel er bred enighet om.
Jeg har få merknader til statsrådens gjennomgang, men vil likevel knytte noen få kommentarer til vurderingen av Rwanda.
Vi var fire medlemmer fra utenrikskomiteen som i januar besøkte Rwanda i åtte dager i UNDPs regi. Det vil føre for langt å redegjøre nå for de sterke inntrykkene etter folkemordet i 1994, da vel 800.000 mennesker ble drept på primitivt vis i løpet av 100 dager, mens verden for øvrig betraktet blodbadet fra sidelinjen. Det var flyktningleirene, leiren for reintegrering av barnesoldater og besøk i overfylte fengsler. Det var også møte med sterke, flotte enkeltmennesker - ofte kvinner - som både blant landbefolkningen og i regjeringskontorene jobbet for gradvis gjenoppbygging av tillit, storstilte forsoningsprosesser og for en skjør, sakte oppbygging av en stat bygd på demokrati og på et - i det landet - tidligere ukjent rettsvern.
Det kan fort bli feil om en legger for sterk vekt på så kraftige inntrykk fra ett enkelt land. Rwanda er likevel et eksempel på at en skal være varsom med hvor raskt en krever store resultater. Landet har en Poverty Reduction Strategy Plan som er utviklet med bred deltakelse fra befolkningen, og som UNDP gir høy anerkjennelse. I samarbeid med FN skal landet i sommer påbegynne rettsprosessene mot de tiltalte fra 1994 ved sine spesielle folkedomstoler - de såkalte gacaca - med en betydelig risiko for nye etniske konflikter. Statsråden kan eventuelt utsette den endelige vurderingen av Rwanda til en ser hvordan situasjonen for menneskerettigheter utvikler seg når rettsoppgjøret kommer i gang.
En savner i slike sammenhenger en grundigere analyse av hva vi vil kalle kjerneelementene i oppstarten av et nytt demokrati og rettssamfunn. Landene vil ha svært ulike utgangspunkt og forutsetninger for hvilke krav en kan stille til dem, og i hvilket tempo videre utvikling kan forventes. Ut fra lokal kultur, tradisjon og historie vil innpakningen måtte bli ulik. Vi kan bli klarere på hva vi likevel mener er et minste felles multiplum, uten å forvente at tro kopier av våre vestlige demokratier er den gode løsning for alle. Det avgjørende må være at det foregår en styrt utvikling i riktig retning.
Gjeldslette samt handelstiltak og næringsutvikling er også viktige deler av utviklingsarbeidet. Høyre imøteser oppfølgingen av Strategien for norsk støtte til næringsutvikling i Sør, som ble lansert av Bondevik-regjeringen i 1999. Det er viktige milepæler at OECD-landene fra nyttår har gjort bistanden ubundet, og at Norge fra 1. juli innfører tollfri og kvotefri import fra de minst utviklede landene - MUL-landene. Høyre er tilfreds med Regjeringens holdning til de utfordringene og mulighetene som dette medfører for alle parter. I tillegg til innenlandske konsekvenser vil den videre oppfølgingen kreve langsiktig og bevisst innsats i WTO-forhandlingene. Men jeg er også enig med representanten Jagland i at en må samtidig ha et skarpt blikk og se til at en ikke finner på nye tekniske barrierer.
Vi ser frem til å bidra med løsninger til beste for dem som trenger det mest: Verdens fattige er ikke « de andre » - de er en del av oss.
[Neste innlegg av Finn Martin Vallersnes]
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bjørn Jacobsen (SV) : Eg var ein av dei heldige, saman med Vallersnes og andre, som fekk vere med til Rwanda, og det er jo gledeleg å sjå at Høgre no, i regjering, rett og slett er meir bistandsvenleg. Det er absolutt gledeleg å sjå.
Bistanden skal no meir eller mindre gjerast ubunden. Samtidig er det særleg viktig å utvikle gode kontrollmekanismar for anbodsrundane for norskfinansierte prosjekt, ikkje berre for at desse skal gå til norske aktørar, men òg for at dei skal gjennomførast på ein korrekt og lovleg måte. Dette er jo særleg viktig for næringslivsprosjekt, fordi desse medfører sterke økonomiske interesser.
Vi ser, som òg Jagland var inne på, at i forhandlingar om handel kjem mange land til kort. Når det gjeld SADCC-landa, er det ingen tvil om at Sør-Afrika i mange tilfelle er mykje sterkare enn f.eks. Mosambik, som ikkje klarer å ha ein oppegåande administrasjon på desse områda.
Så det eg vil spørje om, er: Vil Høgre vere med på å gje meir av styringa av handelen til FN? FN har jo eit oppegåande apparat i UNCTAD, men er Høgre villig til å vere med og styrkje FNs posisjon når det gjeld handel?
Finn Martin Vallersnes (H) : Høyres innfallsvinkel til utviklingsarbeid, bistand, har i flere år vært veldig sterkt preget av interessen for hvordan en utvikler handelen i de aktuelle landene. Og det gjør at mekanismene rundt den måten dette kan fremmes på, har vært et sentralt tema i bistandsdebatten i mitt parti, selv om det ikke på noen måte er noen motsetning mellom den interessen og det at en samtidig diskuterer størrelsen på de bevilgninger som gis.
For oss vil det være vesentlig at stimulering av handel i utviklingslandene skjer i et nært samarbeid med andre land, slik at man har en visshet for at det samlede resultat blir positivt. Av det følger uten videre at det er åpenbart at også de sider ved arbeidet som fremmes gjennom de store internasjonale organisasjonene, bl.a. FN, er av de nyttige redskapene for hvordan vi videreutvikler satsingen på næringsutvikling i disse landene.
[Neste innlegg av Finn Martin Vallersnes]
Åslaug Haga (Sp) : Høyre er opptatt av handelens rolle i utviklingssammenheng. Det hørte vi i valgkampen, og det hører vi også om nå - og det gjentas i en viss forstand at en kanskje er mer opptatt av handel som virkemiddel enn av bistand.
Men det er jo et faktum at på denne kloden vår er det slik at de rike blir rikere, og de fattige blir fattigere - dette som en konsekvens bl.a av det internasjonale handelssystemet slik vi kjenner det.
Så har jeg notert meg med interesse at utviklingsministeren i et intervju med Nationen har lagt vekt på at de fattigste landene har behov for en viss beskyttelse. Hun gikk kanskje ikke så langt som jeg hadde ønsket, men i hvert fall var det det som lå i tenkningen, at de fattigste landene har behov for en viss grad av beskyttelse, ikke minst - slik jeg tolket henne - mens økonomien er i en oppbyggingsfase. Og da er det sjølsagt interessant å vite hva regjeringspartneren Høyre, som er så opptatt av handelens rolle, mener om dette. Så mitt spørsmål er ganske enkelt: Mener Høyre at de fattigste landene har behov for særlig beskyttelse gjennom WTO-regelverket?
Finn Martin Vallersnes (H) : Det er godt mulig at en kan bli enig om det, men hvordan reglene skal utformes som tiltak, vil jo være en diskusjon. For min del går jeg da ut fra at dette er elementer som vi vil få rik anledning til både å diskutere videre og få en forhåndsutredning om når Regjeringen kommer med sin strategi for videre næringsutvikling. Det imøteser vi, og vi går til det arbeidet med den klare innstilling at det er absolutt et aktuelt tema.
