Innvandringspolitikk  


Med innvandrere forstår vi personer som kommer til Norge for å søke langvarig opphold. Med flyktninger forstår vi personer som tilfredsstiller de krav som FNs flyktningkonvensjon stiller for å gi rett til opphold i Norge. Asylsøkere er mennesker som selv oppsøker Norge for å søke asyl. Asylsøkere som får avslag, er å betrakte som ulovlige innvandrere. Personer som får oppholdstillatelse som et ledd i familiegjenforening eller på humanitært grunnlag, er etter vår oppfatning ikke flyktninger, men innvandrere. 
Migrasjonsstrømmen i 2015 avslørte med all mulig tydelighet at dagens asylsystem ikke er bærekraftig verken utfra et økonomisk, demografisk, sosialt, sikkerhetspolitisk eller humanitært perspektiv. Samtidig viser FNs befolkningsprognoser en betydelig vekst de neste tiårene. De økte migrasjonsutfordringene dette kan medføre danner derfor også grunnlag for å endre dagens asylsystem. 


Dagens asylsystem bidrar til menneskesmugling, er ineffektivt, urettferdig og etterlater millioner av mennesker i den ytterste nød. Det kan også bidra til fremmedfrykt, terror og økte konflikter i Norge og Europa. Fremskrittspartiet vil derfor arbeide for å innføre et nytt og mer rettferdig og humant internasjonalt asyl- og flyktningesystem som sikrer en begrenset og kontrollert asylinnvandring hvor nasjonalstatene har kontroll over antall asylsøkere. En mulig modell er at alle søknader om asyl kun realitetsbehandles i trygge asylsentre i nærområdene. Et styrt og begrenset antall asylsøkere gis rett til asyl i Norge eller i et annet trygt tredjeland etter at søknaden er behandlet og identiteten er avklart. I det nye systemet vil retten til å søke asyl i Norge opphøre og erstattes av et kvotebasert system fra nye asylsentre i trygge områder i nærområdene. 


Norge skal ha full nasjonal kontroll på antall asylsøkere som Stortinget kan fastsette i form av en kvote. De som ikke får innvilget asyl, tilbakeføres til hjemlandet eller til et trygt tredje land. Enslige mindreårige asylsøkere som ikke gis rett til asyl i Norge, bør returneres til omsorgssentre i hjemlandet eller et trygt tredjeland. Ved en slik ordning kan Norges overføringer til flyktninger i nærområdene økes fra dagens nivå. I tillegg bør en større del av bistandsbudsjettet gå til humanitært arbeid i nærområdene og migrasjonsforebyggende tiltak, og drift av asylsentre i bistandsland og nærområder. 


I den grad et nytt system krever endringer i Norges tilknytning til det internasjonale asyl- og flyktningeavtaleverket, bør avtaleverket revideres, slik at juridiske forhold som er utarbeidet for en helt annen tid, ikke bidrar til å hindre gode politiske løsninger tilpasset dagens situasjon. Dette innebærer at det kommuniseres klart til omverden at Norge har som intensjon å oppheve retten til å søke asyl i Norge, og at dagens asylregelverk skal tolkes på strengeste måte ved å ta hensyn til «første trygge asyllandprinsippet». Det betyr at Norge i henhold til utlendingslovens § 32 kan nekte å realitetsbehandle en asylsøknad dersom søkeren har reist til Norge via trygt tredjeland. Det betyr også at Norge bør åpne opp for returer til trygge tredjeland i asylsøkeres nærområder.

Så lenge det befinner seg innvandrere som ikke kvalifiserer til opphold eller som mangler oppholdstillatelse i Norge, er det viktig å uttransportere. Vi må derfor effektivisere rutinene for dette. Dette kan gjøres gjennom avtaler med andre land for selve transporten, konkurranseutsetting, og gjennom å sikre gode returavtaler med mottakerland. Dersom et land nekter å ta imot egne borgere, bør dette få konsekvenser for blant annet norsk bistand.

Innvandrings- og integreringsfeltet er et følelsesladd område. For å bidra til et mer solid og mangfoldig faktagrunnlag bør det vurderes å opprette et nasjonalt senter for studier av langsiktige konsekvenser av høy ikke-vestlig innvandring for demografi, økonomi, sosiale forhold, radikalisering, terror og nasjonal sikkerhet. I denne forbindelse bør det også gjennomføres en evaluering av Forskningsrådets arbeid på feltet.

Sosiale ytelser

Hovedprinsippet i Fremskrittspartiets innvandringspolitikk er likebehandling der ingen grupper gis særbehandling. Det må legges vekt på at alle som har lovlig opphold i Norge, skal være sikret en rettferdig behandling. Det bør vurderes å etablere en alternativ folketrygdordning for arbeidsinnvandrere.

Sosiale ytelser bør i større grad knyttes til statsborgerskap eller andre hensiktsmessige avgrensinger. Det bør også være en forutsetning for enkelte sosiale ytelser at innvandreren integrerer seg og lærer norsk.

Det er et statlig ansvar å motta flyktninger, og staten bør derfor dekke dokumenterte utgifter kommunene har i forbindelse med bosetting under introduksjonsprogrammet.

Særordninger med stønader for innvandrere bør opphøre.

Det er kommunen selv som skal bestemme om den er klar til å ta imot flyktninger. Kommunen forplikter seg til å følge opp flyktningene slik at de blir integrert i lokalsamfunnet.

Familiegjenforening

Muligheten for familieinnvandring begrenses til ektefelle over 24 år og egne barn under 18 år. Barn som kommer alene til Norge, er utsatt for grov omsorgssvikt, og skal derfor som hovedregel ikke kunne søke familiegjenforening. Familieinnvandring for ektefelle skal bare kunne innvilges hvis paret ikke har større samlet tilknytning til noe annet land enn til Norge. Bigami er ikke tillatt i Norge, og det skal derfor ikke være mulig å søke familiegjenforening med ektefelle mer enn én gang. Voksne som søker om familiegjenforening, må ha opparbeidet seg tilfredsstillende kunnskaper om norsk språk og samfunnsliv, samt dokumentere at de er i stand til å forsørge sin familie før søknad om familieinnvandring kan behandles. Personer fra EØS og enkelte andre land kan gis unntak fra skjerpede krav til familieinnvandring. Det bør kunne kreves DNA-test for å bevise slektskap.

Arbeidsinnvandring

I utgangspunktet bør Norge dekke behovet for arbeidskraft innen egen befolkning. Dette kan man sørge for ved å lage ordninger som stimulerer folks vilje til å arbeide, for eksempel ved å sette ned skattetrykket og få flere trygdede ut i arbeid. Behov utover dette kan i stor grad dekkes gjennom arbeidskraft fra EØS- området. Det bør også være mulig å hente arbeidskraft utenfor EØS-området, primært basert på tidsavgrensede kontrakter. Denne muligheten gjelder ikke for religiøse ledere.

Personer som er kommet til Norge gjennom familiegjenforening, skal ikke ha rett til ytterligere familiegjenforening. Det samme gjelder for familieetablering, med unntak av egne barn under 18 år. Personer som vil gjenforenes med familie fra opprinnelseslandet eller fra tredjeland, må ha fått permanent oppholdstillatelse i Norge.  

Flyktninger

Integreringspolitiske hensyn bør legges til grunn ved eventuell utvelgelse av kvoteflyktninger.

Asylsøkere

Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere, av bare tilnærmet det omfang som man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Fremskrittspartiet vil føre en restriktiv politikk når det gjelder å innvilge asyl. Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet, og må ikke misbrukes i noen form. Asylstatus skal bare innvilges etter individuell behandling og grundig vurdering av søknader, og skal som hovedregel kun lede til midlertidig opphold. Ankemuligheter for avslag om opphold skal i hovedsak begrenses til en ankeinstans. For å ivareta sikkerheten knyttet til asylsøkere, bør det åpnes for bruk av lukkede asylmottak.

Behandlingstiden for asylsøknader og bosetting må ned. Det er ikke akseptabelt at folk skal oppholde seg i asylmottak over lang tid. Dette er særdeles viktig når barn er involvert. Asylsøknader bør behandles i løpet av maksimalt seks måneder, og asylsøkere skal sitte i lukkede asylmottak eller i asylmottak i et land i nærområdet i påvente av avklart identitet. Dagens organisering av utlendingsforvaltningen i to forvaltningsorganer er uhensiktsmessig, og FrP vil at klager i utlendingssaker skal sluttbehandles i en egen forvaltningsdomstol.

Det må være en klar forutsetning at asylsøkere som har fått midlertidig oppholdstillatelse i Norge, skal reise hjem til sine respektive hjemland når forholdene gjør det forsvarlig.

Enslige mindreårige asylsøkere skal kun gis midlertidig opphold frem til fylte 18 år. Dette innebærer at enslige mindreårige ikke gis rett til familiegjenforening.

Å oppgi falsk identitet overfor norske myndigheter er å anse som en kriminell handling som kvalifiserer til utvisning. Tvungen retur av asylsøkere med avslag kan finne sted til opprinnelseslandet, antatt opprinnelsesland eller et annet land i den regionen vedkommende antas å ha kulturell tilknytning til. Norge bør fremforhandle returavtaler med en lang rekke land, og dette skal kobles til den generelle bistandspolitikken.

Bevisst unndragelse av riktig identitet eller av opplysninger som kan utlede riktig identitet, skal medføre at oppholdstillatelse ikke gis.

Fremskrittspartiet vil at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser og ta imot kvoteflyktninger. Flyktninger kan imidlertid best hjelpes i sine geografiske og kulturelle nærområder. I stedet for å ta mange til Norge bør vi i større grad bidra til å dekke utgiftene til flyktningeleire i flyktningenes egne nærområder. Ved å øke bidraget i nærområdene fremfor å bosette flyktninger i Norge vi vi kunne gi hjelp og trygghet til langt flere mennesker.

Ved å legge til grunn økt innsats i nærområdene vil man også på sikt kunne fjerne mange av årsakene til migrasjon ut over flukt fra krig og forfølgelse. Økt innsats for utvikling og demokrati, blant annet gjennom mer frihandel, vil være med på å sikre stabile og demokratiske forhold.

Vi ønsker å reforhandle internasjonale avtaler knyttet til flyktninger, innvandring og migrasjon, herunder FNs flyktningkonvensjon, slik at disse er tilpasset et endret verdensbilde.