For referat fra debatten i sin helhet, se Referat fra Stortingets debatt

Lars Rise (KrF) : Verdens befolkning har fått det bedre. Tall fra UNDP viser at totalt sett lever folk lenger enn før, har bedre helse, bedre utdanning og høyere inntekt. Færre lider av hungersnød, spedbarnsdødeligheten har sunket kraftig, og analfabetisme er redusert. Demokrati, allmen stemmerett og ytringsfrihet har aldri vært mer utbredt enn i dag. Det er store fremskritt, og det viser at det nytter å kjempe mot fattigdom og undertrykking. Men vi har en lang vei igjen. Fremdeles er omfanget av fattigdom, sykdom, kriger og konflikter i verden uakseptabelt, og gapet mellom rike og fattige land øker. Nedgangen i tallet på fattige de senere årene skyldes hovedsakelig at folk i Kina, og til en viss grad i India, har fått det bedre. I andre land stiger fremdeles tallet på antall mennesker i fattigdom. I land sør for Sahara, Øst-Asia og Sør-Asia bor i dag to tredjedeler av verdens fattigste. Gjennomsnittsinntekten i de 20 rikeste landene er 37 ganger høyere enn i de fattigste 20 landene. Over halvparten av krigene på 1990-tallet fant sted i de fattigste landene. Hundrevis av byer i disse landene har en luft som er så forurenset at det er helsefarlig å bo der. Ferskvann blir et stadig knappere gode, jorden og skogen blir ødelagt, og det biologiske mangfoldet forsvinner.

       Jeg tror de fleste i denne salen er enige om at den sosiale og miljømessige utviklingen ikke er i samsvar med en bærekraftig utvikling i en verden der vi alle er avhengig av hverandre. Derfor er vi alle forpliktet til å gjøre noe med det. Det er 1,2 milliarder mennesker i dag som lever i ekstrem fattigdom. Det tyder på at vi må bli mer effektive i kampen mot fattigdom. Det lover godt med det internasjonale gjennombruddet vi har fått, med FNs tusenårsmål for utvikling.

       Kristelig Folkeparti ser det som svært positivt at ikke bare FNs medlemsland har sluttet seg til disse, men at også Verdensbanken, IMF og WTO har signert tusenårsmålene. Faktisk er disse målene Verdensbankens mål nå. Målet innebærer at finansinstitusjonene må innrette sin politikk på å bekjempe fattigdom. Utfordringen er å finne den beste måten å løse de omfattende problemene på. På 1950-tallet snakket man om utvikling og økonomisk vekst som en og samme ting, med handel og liberalisering i fokus og modernisering som ensidig økonomisk vekst.

       På 1960-tallet tok man et oppgjør med den liberalistiske økonomiske teori og skylden for manglende utvikling lagt på det internasjonale systemet og vestlig kapitalisme. Man fikk senere en viss tilnærming mellom disse to retningene, men fremdeles blir globalisering og verdenshandel diskutert med et bredt engasjement i hele folket. Kristelig Folkeparti mener det er bra. Vi trenger dialog og debatt for å finne gode løsninger. Å ta ansvar for verdens fattige betyr at vi må føre en utviklingspolitikk som gir resultater for hver enkelt, ved å tro på at de land som er berørt, selv må være i førersetet for en utvikling. Vi tror at økonomiske krefter må holdes i sjakk ved globalt styresett, ved å styrke globale institusjoner og ved å intensivere multilateralt samarbeid. En globalisert verden uten kjøreregler tjener ingen. Et sentralt punkt blir da at de internasjonale finansinstitusjonene fungerer.

       Det har blitt sagt at den beste måten å kjempe mot fattigdom på, er å legge ned Verdensbanken. Da skal visstnok de fattige få det bedre. Jeg er redd resultatet ville bli det motsatte. I dag er Verdensbanken, IMF og de regionale utviklingsbankene de eneste finansinstitusjonene som er villige til å gi lån til de fattigste landene. Hadde vi ikke hatt disse, ville de fattigste landene blitt overlatt til seg selv og til det private kredittmarkedet. Som finansministeren i Sør-Afrika har sagt: Om en virkelig vil at de fattige skal lide, så legg ned Verdensbanken og IMF! Å stille kapital er derfor viktig og riktig. Men det vil ikke si at Verdensbanken alltid gjør de riktige tingene. Testen for de internasjonale finansinstitusjonene er om de er effektive redskap i kampen mot fattigdom.

       Verdensbanken er langt fra perfekt, og den har gjort flere feil underveis. Den tidligere strukturtilpasningspolitikken på 1980-tallet har vært utsatt for omfattende og berettiget kritikk, også fra norsk side. Denne tilnærmingen virket ikke. Man antok den gang at økonomisk vekst og tiltak på makronivå nærmest automatisk ville gi resultater som kom de fattige til gode, og at problemene bare var kortvarige. Dette viste seg å fungere i enkelte mellominntektsland, men var ikke vellykket i de fattigste landene, der problemene var av mer dyptgripende strukturell karakter. Et helt vesentlig punkt i kritikken var at de førte til reduserte offentlige utgifter til f.eks helse og utdanning. Strukturtilpasningsprogrammene var ikke svaret på de fattiges behov. Det var et behov for økonomiske reformer, men strukturtilpasningen gikk for langt. Det har Verdensbanken og alle andre innsett.

       I 1993 etablerte Verdensbanken fattigdomsbekjempelse som hovedmålsetting. Den politikkomleggingen vi har sett de senere år, er nettopp tiltak for å virkeliggjøre dette fra bankens side. Fokuseringen er nå på sammenhengen mellom makroøkonomi og den sosiale dimensjonen ved utvikling. PRSP-prosessen, med nasjonale strategier for utvikling og mot fattigdom, er et stort brudd med fortidens strukturtilpasningspolitikk. Verdensbanken har innsett at kampen mot fattigdom vil bli mislykket om ikke det er landene selv som styrer egen utvikling, og giverne blir mer samordnet. PRSP innebærer at landene skal utforme egen politikk og velge egne reformer.

       PRSP-prosessen er fremdeles på et tidlig stadium, og veien fram er full av utfordringer. Det er viktig å innse at mange fattige land trenger langtidskapasitet og institusjonsbygging for effektivt å kunne iverksette prinsippene bak PRSP-tilnærmingen.

       Representanten Jacobsen henviste til en UNDP-rapport som visstnok skulle argumentere i retning av det som er SVs syn på Verdensbanken. Dette dreier seg om en debattbok som er utgitt i samarbeid med UNDP og flere andre uavhengige stiftelser, og som bl.a omhandler virkningen av fri handel. Publikasjonen står for øvrig for forfatternes egen regning. Hovedmålet med denne boken er å argumentere for at et internasjonalt handelsregime må være asymmetrisk med spesialordninger for utviklingsland, særlig de minst utviklede. Det understrekes at handel påvirker sosial utvikling ved å bidra til økonomisk vekst, samtidig som det ikke er noen automatisk kobling mellom økonomisk vekst og sosial utvikling. Til det trengs sosiale investeringer og godt styresett.

       Videre argumenteres det for at det er gode grunner for å tillate at utviklingsland i ulik grad får beskytte sine hjemmemarkeder. Dette er synspunkter vi skal ta på alvor. Det gjelder også synspunktene i debattboken, som sterkt appellerer til at et internasjonalt handelsregime må liberaliseres for produkter av interesse for utviklingslandene, særlig landbruksprodukter, tekstiler og råvarer. Det er lite som tyder på at synspunktene i debattboken står i motsetning til Verdensbankens synspunkter. Begge påpeker at handelsliberalisering og nedbygging av markedsbeskyttende tiltak i u-land ikke uten videre fører til økonomisk vekst.

       Kristelig Folkeparti tror heller ikke på at land utvikles utelukkende ved å åpne seg for handel og investeringer. Derfor satser vi så sterkt også på bistand og gjeldslette. I Verdensbankens politikk har diskusjonen om graden av markedsorientering og forholdet mellom offentlig og privat sektor vært sensitiv. Norge har lagt vekt på at til liberalisering og privatisering trengs det et sterkt og godt fungerende offentlig rammeverk og en sterk og effektiv stat. Vi har framholdt de nordiske lands blandingsøkonomier som eksempler på alternative økonomiske modeller. Det er et faktum at de som ikke har institusjoner, kapital, teknologi eller markedsadgang, heller ikke kan dra nytte av en liberalisering av handelen. Holdningen til statens rolle i utviklingsprosessen har gjennomgått betydelige endringer i Verdensbanken. Banken har innsett at økonomisk vekst og sosial utvikling er avhengig av en velfungerende stat, dvs. en stat som leverer grunnleggende tjenester til folket, en stat som kjemper mot korrupsjon, en stat som desentraliserer makt og involverer det sivile samfunnet, og at godt styresett for å styrke den offentlige forvaltning er nødvendig. Bankens politikk i dag dreier seg også om demokratisering og ivaretakelse av menneskerettighetene.

       En sentral del av PRSP-prosessen er at den understreker hvor viktig det er med deltakelse fra det sivile liv og en styrking av de fattige. Fattige lider ikke bare under fysisk nød. De mangler også en kanal som gjør at deres stemme kan bli hørt i saker som påvirker deres liv.

       I PRSP-prosessene legges det avgjørende vekt på at man skal øke de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål rettet spesifikt mot de fattigste. Mens Verdensbanken tidligere var kjent for sitt tunge engasjement i store infrastrukturprosjekter, er banken i dag den viktigste internasjonale finansieringskilden for utdanning, i kampen mot aids og for helseprogrammer generelt. Verdensbanken er faktisk den desidert største bidragsyteren på disse områdene. Men å øke offentlige utgifter til dette betyr ikke beskyttelse mot korrupsjon, militærutgifter og offentlig sløsing, som vrir enorme ressurser bort fra fattigdomsreduserende effekt. Dette reflekteres også i Verdensbankens långivning. Norge støtter långivning der hvor kvalitet og forholdene rundt landets PRSP gjør det mulig. Når Verdensbanken fortsatt stiller visse betingelser, er det for å se til at landene følger den politikk de selv har beskrevet i egen PRSP. PRSP-tilnærmingen understreker også gjeldslette for de fattigste landene. Etter mange års oppfordringer fra Norge og flere andre land presenterte Verdensbanken og IMF i 1996 et forslag til en gjeldsletteordning for de fattigste landene, det såkalte HIPC-initiativet. Verdensbanken er i dag en viktig aktør i det internasjonale arbeidet for gjeldslette. 50 milliarder dollar vil bli ettergitt. Det utgjør en forskjell i kampen mot fattigdom. Vi er kommet langt, men vi er ikke i mål ennå. HIPC-ordningen står overfor flere utfordringer, bl.a i forhold til land som har vært rammet av væpnet konflikt, og at de fattige landene oppnår en varig håndtering av gjeldssituasjonen.

       Utviklingsministeren har lovet at Norge vil fortsette å arbeide for mer sanering av gjeld. Vi trenger en mer omfattende og fleksibel gjeldslette, og da må det mer penger fra de rike landene til. Av den samlede gjeldsletten under HIPC-initiativet vil rundt halvparten komme fra de multilaterale finansinstitusjonene. Kristelig Folkeparti innser imidlertid at institusjonene ikke kan slette all gjeld, slik bilaterale kreditorer på sikt vil kunne gjøre. Det vil nemlig gå ut over nettopp de fattigste i de fattigste landene. Total gjeldssletting fra de multilaterale institusjonenes side vil innebære at disse institusjonene ikke får tilbakeført midler i form av nedbetaling av lån som er gitt på svært gunstige vilkår. Dessverre ser vi ingen utsikt til at økte bidrag fra giverlandene vil kunne veie opp for dette. Institusjonenes ressurser vil dermed på sikt bli sterkt redusert, noe som fører til færre billige lån til fattige land.

       Norge har i mange år prioritert samarbeidet med Verdensbanken høyt, og vi har forsøkt å påvirke institusjonene i tråd med norsk utviklingspolitikk. Den utviklingen vi har sett i Verdensbankens tilnærming, er i dag i samsvar med viktige prinsipper i norsk utviklingspolitikk. Kristelig Folkeparti ser det som positivt at Regjeringen vil arbeide videre med å styrke samspillet mellom bankens arbeid og norsk bilateral bistand. At banken skal ha et bredt utviklingsmandat og legge til rette for økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon er temaer som tradisjonelt har preget Norges og de nordiske lands profil i Verdensbankens styre. Når nasjonalt eierskap, aktiv medvirkning fra sivilt samfunn, bærekraftig utvikling, miljø, helse, utdanning og likestilling blir sett på som helt sentralt i banken, er det ikke tvil om at press fra frivillige organisasjoner og medlemsland som Norge har bidratt til disse endringene. Vi er på rett vei, selv om det er langt igjen. Fremdeles kan en si at finansinstitusjonene og andre på landnivå jobber mer parallelt enn i samarbeid. Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen arbeider for å øke samarbeidet mellom Verdensbanken og IMF, de regionale utviklingsbankene og FN-systemet. Det innebærer også at utviklingslandenes innflytelsesgrunnlag må forbedres i Verdensbanken, og Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen vil arbeide med dette. De fattiges stemme må, og i større grad enn i dag, bli hørt i Verdensbanken.

       Kristelig Folkeparti ser positivt på den politikk og strategi som har preget Verdensbanken de senere årene. Nå må også iverksetting av tiltakene bli like lovende. Vi skal fortsette å arbeide for å forbedre både vår og Verdensbankens utviklingspolitikk slik at den blir mest mulig fattigdomsbekjempende. Feil blir gjort, og forbedringene trengs. Vi skal lære av dette. Om vi ikke er fornøyd med de eksisterende redskaper for multilateralt samarbeid, må vi endre disse, ikke ta avstand fra dem.

       Jeg tror vi er på rett vei. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens arbeid i forhold til Verdensbanken.