Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 6. mai 2002
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse
TALERE:
- Lars Rise (KrF)
- Jon Lilletun (KrF)
Lars Rise (KrF) : Først vil jeg takke utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson for en god og utdypende redegjørelse. Jeg vil også gjerne benytte anledningen til å takke statsråden for at hun har fått Norge til å bidra med å få etablert en bred enighet i arbeidet for bekjempelse av fattigdom. Det er også positivt at det er blitt en del av handlingsplanen å bygge allianser internasjonalt for å fremme en politikk for utvikling som det kan være bred enighet om.
De utfordringene utviklingsland står overfor, kan se håpløse ut, men jeg har tro på at en negativ trend kan endres. Mange har kritisert Monterrey-konferansen og uttrykt skuffelse over resultatene, men jeg mener FN med konferansen grep en historisk mulighet til å få løftet fattigdomsproblemet mye høyere opp på den politiske agenda hos mange av verdens ledere. Bare det at så mange statsledere var samlet for første gang for å drøfte finansiering av utvikling, var et stort fremskritt i seg selv. Selv om ikke alle forventninger ble innfridd, var vi her vitne til en betydelig endring av forståelsen av utviklingspolitikkens betydning, ikke minst i USA. Det at det nå er enighet om å halvere verdens fattige fra 1990-nivået innen 2015, gir også håp om at fattigdom faktisk kan utslettes, om vi virkelig vil. 100 millioner lever i dag i ekstrem fattigdom. De trenger hjelp, og de trenger hjelpen nå.
Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe dem som trenger det, og norsk bistandspolitikk har alltid fokusert på de svakeste av de svakeste. Det er positivt at Regjeringens handlingsplan har tallfestet et mål om at 40 % av vår bilaterale bistand skal gå til de minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene. Slik kan vi sikre at disse landene får kapital, da det er svært vanskelig for dem å få kapital fra andre kilder. Også innad i landene fokuserer vi på de svakeste, de som trenger vår hjelp mest.
Det er ikke tilfeldig at Kofi Annan startet sitt fredsprisforedrag med å fortelle om den vesle jenta som var i ferd med å bli født i Afghanistan. De svakeste i verden i dag er barn, de er jenter, de kommer fra land preget av krig, nød og konflikt. Kristelig Folkeparti har alltid vært opptatt av barnas rettigheter og arbeidet for at barn skal sikres et verdig liv og en god oppvekst.
Onsdag starter FNs spesialsesjon for barn i New York. Det er en milepæl i den internasjonale satsingen for styrking av barns rettigheter og velferd. For Norge er det viktig at vi setter barns grunnleggende rettigheter i fokus: retten til liv, helse og utdanning og retten til ikke å bli utsatt for vold. Og jeg vet at utviklingsministeren i sin tale på barnetoppmøtet vil fokusere på kommersiell seksuell utnyttelse av barn. En slik sesjon trengs dessverre, for UNICEF bekrefter at barnesexindustrien vinner terreng og er i ferd med å utvikle seg til å bli en av verdens største vekstbransjer. Handel med kvinner og barn blir bare overgått i tall av narkotika og våpenhandel. Det har lenge vært en avskyelig hemmelighet at barn blir kommersielt seksuelt unyttet, solgt til sexhandel og prostitusjon, kidnappet og innesperret på bordell, og at menn reiser på ferie for å ha sex med mindreårige. Folk ønsker ikke å høre om dette, og derfor har overgrepene blitt skjult. Dette må ikke få lov til å fortsette. Barn er vår framtid, men de trenger hjelp i dag. Det er vanskelig å forestille seg verre brudd på menneskerettighetene enn handel med barn for seksuelle formål. Millioner av barn verden over er blitt tvunget inn i situasjoner der de blir grovt utnyttet til prostitusjon og barnepornografi. Det er vår tids systematiske slavehandel.
Seksuell utnyttelse av barn er alltid skadelig. Barn er aldri samtykkende seksualpartnere, barn er alltid ofre. Lidelsene er uendelige, og skadene er i mange tilfeller permanente. Ifølge FNs barnekonvensjon med tilleggsprotokoll har et barn rett til å bli beskyttet mot alle former for vold, seksuell utnyttelse og skadelig arbeid, og det har rett til utdannelse og helseomsorg. Alle disse rettighetene brytes når et barn blir kommersielt utnyttet.
Jeg er derfor glad for at Samarbeidsregjeringen har forpliktet seg til å øke støtten til utdanning til 15 % av den samlede bistanden. Utdanning er et av de mest sentrale virkemidlene for å bekjempe fattigdom og fremme en bærekraftig utvikling. Grunnutdanning til kvinner og jenter har gitt best avkastning. Utdannelse gir selvrespekt og mulighet til et annet levebrød enn kommersiell seksuell utnyttelse. Utdanning fører til færre barnefødsler, det fremmer likestilling, det gir familien bedre helse og kvinner høyere inntekt. Utdanning er grunnleggende for å bygge landet, og derfor er det også så sentralt blant FNs tusenårsmål.
Jeg er glad for at utdanning skal få en enda større plass innen deler av utviklingssamarbeidet og den humanitære bistanden, og jeg ser med spenning fram til arbeidet utviklingsministeren har satt i gang for å utforme en utdanningsstrategi som kan sikre en grunnutdanning til alle. Jeg håper også at statsråden vil bidra til at Norge sørger for at utdanning blir en sentral del av Johannesburg-erklæringen for en bærekraftig utvikling.
Jeg er også glad for at barn, ungdom og kvinner skal prioriteres når det gjelder helse. Klarest sammenheng mellom utvikling og helse ser en i kampen mot hiv/aids. Det er ubegripelig å forstå at 3 millioner mennesker døde av aids i fjor. Hele landsbyer i Afrika ligger øde. Igjen står besteforeldre med ansvar for store barneflokker. Også mange barn er hivsmittet. Hivsmitte og aids har også hatt en stor innvirkning på den kommersielle seksuelle utnyttelsen av barn. For det første har det økt antall foreldreløse barn og således presset disse barna ut på et arbeidsmarked der de er sårbare for seksuell utnyttelse. For det andre har misforståelse rundt aidsfrykten ført til et krav om stadig yngre sexpartnere. Det florerer myter om at sex med jomfruer kan kurere aids. I Afrika hører en om grelle og uhyggelige eksempler på at spedbarn har blitt voldtatt for å kurere menn for aids. Kampen mot hiv/aids må fortsette, og jeg er glad for at Regjeringen vil prioritere dette arbeidet.
Samarbeidsregjeringen har nå forpliktet seg til årlig å bevilge 1 % av BNI til bistand innen 2005. Når vi prioriterer utviklingshjelpen på topp, blir det også viktig å sikre at pengene blir godt og effektivt utnyttet. Det er derfor et hovedanliggende å snakke om hele settet av indre forutsetninger for utvikling og om et godt styresett i videste forstand. Utviklingshjelpen blir nå rettet mot de stater som fremmer et godt styresett, da det har vist seg mest effektivt. Et godt styresett er en forutsetning for utvikling. Ved å kanalisere utviklingshjelpen til frivillige organisasjoner kan en gi hjelp til de fattigste uten å støtte opp under et ineffektivt eller korrupt regime.
En demokratisk utvikling med bred folkelig deltakelse er av stor betydning for å øke ansvarligheten blant politikere og i forvaltningen, og i kampen mot korrupsjon. I denne sammenheng er politiske partier viktige. I Norge har vi god erfaring med partipolitikk og partivirke, og vi har kunnskaper som utviklingsland kan dra nytte av i sin demokratiseringsprosess.
Opprettelsen av et norsk senter for demokratisamarbeid er spennende. Det er et tiltak som flere partier og deres sideorganisasjoner støtter opp om, og jeg tror at vi sammen skal kunne formidle verdiene av flerpartisystem og frie valg. Målene i utviklingspolitikken er mange - så også tiltakene.
Når vi fører en så offensiv politikk, må vi også sørge for at vi har en hensiktsmessig organisering av utviklingssamarbeidet her hjemme. Utviklingsministeren varslet i sin redegjørelse at hun vil evaluere UD og NORAD. Målet er at vi skal ha mest mulig bistand for hver krone. Det er positivt at statsråden rekner med at en bred gjennomgang og evaluering kan være avsluttet allerede om fem måneder. En god og effektiv bistandspolitikk forutsetter tilstrekkelig kapasitet til planlegging, gjennomføring og oppfølging. Jeg er derfor glad for at Regjeringen ikke bare setter søkelyset på et godt styresett i andre land, men også viser vilje til en kritisk gjennomgang av vår egen forvaltning. Jeg er også glad for at utviklingsministeren så sterkt understreket at fred og utvikling henger sammen, og at satsing på fred innebærer utvikling og bekjempelse av fattigdom.
Mahatma Gandhi sa en gang: « We have enough for everyone"s need, but not for everyone"s greed. »
Dersom vi tar for oss de pågående kriger og konflikter, er det også i stor grad grådighet som utløser krig. Ifølge State of the World hadde en fjerdedel av de 49 krigene og væpnede konfliktene som pågikk i 2000, en ressursdimensjon i den forstand at lovlig eller ulovlig utnyttelse av ressursene bidrog til å utløse krig, forverre krig og finansiere krig. Og vi har mange grelle eksempler på hvordan land som er rike på naturressurser, faktisk har vært herjet av borgerkrig i mange år. Angola er ett eksempel. De har enorme diamant- og oljeforekomster, og det har ført til brutale borgerkriger gjennom 25 år. Fire millioner mennesker har flyktet. Én million mennesker er avhengig av utenlandsk matvarehjelp. Vi har også mange andre eksempler på hvordan diamanter og olje utløser krig. Sierra Leone ble av FN-ambassadøren i landet beskrevet på denne måten: Årsaken til konflikten er diamanter, diamanter, diamanter. Og konflikten om diamanter har fra FNs side utløst noen av de største fredsbevarende aksjonene og vilje til å satse enorme ressurser på militære aksjoner.
Det er mitt håp at vi i fremtiden kan se en tilsvarende vilje til å satse på en tidlig varsling av potensielle konflikter. Arbeid med fredsprosesser og dialog mellom konfliktparter er vanligvis billigere enn å finansiere krig.
[Neste innlegg av Lars Rise]
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Christopher Stensaker (FrP) : Mange u-land er blitt en kortholder der andre putter penger inn og utviklingen har stått stille. Mange statsledere er redd for en utvikling som truer deres posisjon, og demokratisering hindres av korrupsjon og bestikkelser. Et flertall trenger heller ikke å være et demokrati i vestlig forstand. Demokratiseringsprosessen trues også av at mange makthavere bruker ytre hjelp til å sikre sin egen posisjon. Hva mener representanten Rise om dette?
Som et eksempel på hva mange sa på konferansen i Mexico, kan representanten fra Sierra Leone nevnes. Han sa at landet måtte behandles spesielt fordi borgerkrigen var over. De er klar over at godt lederskap og finansiering er viktig, og de trenger derfor finansiering og investering utenfra kanalisert gjennom landets ledere, og gjeldssletting. Han sa videre at handelen er viktig for utvikling av landet, men at utviklede land da må åpne sine grenser for import fra landet.
Subsidier på landbruk er dyrt både for giverland og mottakerland, noe som WTOs kommende generalsekretær i et møte med utenrikskomiteen også sa. Skattebetalerne betaler to ganger - først gjennom skatten til å betale subsidiene, så gjennom å betale for dyre jordbruksprodukter. Dersom man ønsker å støtte jordbrukerne fordi de er hyggelige mennesker, må man gjerne gjøre det. Men det hjelper ikke de fattige i verden som prøver å selge sine jordbruksprodukter, som er det eneste de kan handle med. Dette setter selvfølgelig norske bønder i kok, og jeg skal ikke ta denne debatten her, men spørre representanten Rise: Vil Kristelig Folkeparti i regjering åpne for friere handel med jordbruksvarer?
Lars Rise (KrF) : Når det gjelder statsledere som først og fremst er ute etter å sikre sin egen posisjon, har vi fått en veldig god gjennomgang av utviklingsministeren med hensyn til hvordan Norge vil følge en lang rekke land som har vært viktige samarbeidsland for Norge. Hun nevnte i sin redegjørelse, som jeg håper representanten Stensaker fulgte godt med i, flere land, bl.a. Zimbabwe, Mali, Madagaskar og Rwanda. Det er klart at denne vektleggingen på et godt styresett vil være veldig viktig når det gjelder kanalisering av midler og til hvilke land.
Representanten Stensaker burde tenke nøye gjennom hva som er grunnen til at USA på den konferansen han var til stede på i Mexico, varslet en opptrapping av bistanden med 5 milliarder dollar årlig. Det må jo bety at USA har oppdaget at bistand faktisk virker, og at det er nødvendig å øke nivået på bistanden. Jeg hadde håpet at det kanskje var den viktigste lærdommen vi kunne ta med oss fra konferansen i Mexico.
Når det gjelder den sittende regjerings vilje til å åpne opp for større import fra u-land, er det både i Sem-erklæringen og i Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse varslet at den sittende regjering ønsker å redusere handelsrestriksjoner og åpne opp for større import fra u-land.
[Neste innlegg av Lars Rise]
Bjørn Jacobsen (SV) : Først litt til dette med oljefondet og barnearbeid. Eg synest Lars Rise snakka godt og engasjert om dette med barnearbeid og dei problema det skaper. Men kan representanten Rise kome med nokon tankar rundt dette med oljefondet sine investeringar? Kva synest Kristeleg Folkeparti om stoda, slik som den framstår i media i dag?
Elles vil eg gå litt tilbake til Midtausten - 2 milliardar kr har vi brukt der sia 1990-talet. I dag ligg det meste av resultatet av dette i ruinar, smadra av den israelske krigsmaskinen. Det palestinske sjølvstyret, som blei etablert gjennom Oslo-prosessen, står no ribba tilbake, og dei menneskelege lidingane dei siste vekene har vore svært store på palestinsk side. Dette burde gjere den norske utviklingsministeren såpass rasande at ein iallfall kunne høyre om det i ei slik utgreiing, men situasjonen i Midtausten blir knapt nemnd, og det i så nøkterne ordelag at det er direkte provoserande. Også statsministeren er svært forsiktig når han snakkar om Midtausten, og han fortset å jamstille dei to partane - få partane saman, er liksom slagordet.
Tradisjonelt har Kristeleg Folkeparti vore eit av dei partia på Stortinget som har vist størst toleranse overfor Israel. Kva meiner eigenleg Kristeleg Folkeparti om den siste utviklinga i Midtausten? Meiner ikkje Kristeleg Folkeparti også at Israel må bere hovudansvaret for den situasjonen ein no er oppe i, og at det må stillast sterkare krav til Israel om å få til politiske løysingar?
Eg håper representanten Rise kan tenkje seg å kome SV litt i møte på dette området. For skal vi få til fred i Midtausten, må vi også kunne klare å ha ein konkret og realistisk debatt i Noreg, ein debatt som gjev resultat og som skaper semje om at ting må skje.
Lars Rise (KrF) : Jeg tror det er nokså bred enighet i denne sal om at vi alle ønsker en fredelig utvikling i Midtøsten. Når representanten Jacobsen inviterer til å legge hovedansvaret på én av partene, vet jeg ikke om jeg vil være helt med på det, i hvert fall ikke når han sier at Israel må bære hovedansvaret. Vi vet at de voldshandlinger som vi har sett de siste 18-19 måneder, har vært utløst av en sterk vilje til bruk av selvmordsterrorister, og det har vært en forferdelig situasjon i Israel, hvor man må gå i utrygghet og usikkerhet med hensyn til når neste bombe vil sprenges. Så det er altfor enkelt å si at Israel må bære hovedansvaret. Vi har ikke tro på at vold er løsningen på problemene, og jeg tror kanskje litt for mange har bare militære løsninger i hodet. Men det Norge nå bør gjøre, er å bidra til å få partene sammen i en dialog, og da må vi være mer opptatt av det enn av å fordele skyld mellom partene.
Når det gjelder spørsmålet om oljefondet og barnearbeid, hadde sentrumsregjeringen en ganske bred gjennomgang av mulighetene for å styre hvor disse plasseringene skal foregå, og vi fikk en leksjon i hvor vanskelig det kan være. Men nå er det også besluttet at uttrekkingsmekanismen også skal gjøres gjeldende på menneskerettsområdet. Det er klart at det er komplisert å få dette til. Det har vært oppe i salen her flere ganger. SV har vært veldig engasjert i dette, og vi har vært engasjerte. Det står ikke på vilje når det gjelder å få til en styring av hvor oljefondets midler plasseres, og det kommer til å få økt fokus i tiden framover.
