Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 1. juni 2001
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om utenriksministerens redegjørelse, 1.6.01
Einar Steensnæs (KrF) : Videreutviklingen av handelsregelverket i WTO er ikke bare viktig for Norge og andre land med en velutviklet økonomi. Ikke minst er det viktig for utviklingsland og andre land som nå gjennom lang tid har lidd under et svært urettferdig regime for verdenshandel. De mislykkede forhandlingsrundene i Seattle viste at det manglet ganske mye på den åpenhet og den kommunikasjon og dialog, både med faglige organisasjoner og ikke minst med folkelige organisasjoner, som skal til for å gjøre slike forhandlingsrunder vellykkede. Åpenhet og debatt er viktige forutsetninger for en god prosess. Utestengning og avgjørelser i lukkede rom er en kilde til mistenksomhet og konflikter. Det er en hard lekse, som jeg tror hele WTO-systemet lærte i Seattle, og jeg ser på de strategier som nå blir lagt opp, som en klar korreksjon i forhold til den strategien som ble forsøkt gjennomført i Seattle, men som altså ikke førte fram.
Jeg er godt tilfreds med utenriksministerens redegjørelse i dag. Som utenriksministeren uttrykte det: Det dreier seg ikke bare om å sikre Norge en bedre tilgang til de internasjonale markedene med sine produkter og tjenester. Det dreier seg ikke minst om å få vedtatt et mer rettferdig handelssystem, som tar nødvendig hensyn til utviklingslandenes situasjon, til miljø, utvikling og sosiale rettigheter. Og jeg syns det var bra at utenriksministeren vektla dette så pass mye i sin redegjørelse. Vi må få etablert kjøreregler for verdenshandel og investeringer som kan forhindre at det er den sterkestes rett som rår. Og Norge bør her ta ansvar som et rikt land som har tillit i det internasjonale samfunnet, og arbeide aktivt for at særlig mindre nasjoner og nasjoner med svak økonomi, herunder utviklingslandene, sikres en stemme og en mer rettferdig deltakelse i de fora hvor nettopp slike kjøreregler blir fastsatt.
De seks overordnede politiske målsettingene som utenriksministeren nevnte for Norges arbeid i WTO, og som også er i tråd med de nevnte prioriteringer for miljø, utvikling og sosiale rettigheter, har jeg derfor for min del ingen innvendinger til. Kristelig Folkeparti støtter også Regjeringens vurdering av at disse målsettingene best kan ivaretas gjennom en ny, bred forhandlingsrunde i WTO. Og i så måte blir selvfølgelig ministerkonferansen i Qatar viktig. Vi må ta på alvor de innvendingene som er kommet fra mange utviklingsland når det gjelder forhandlinger om investeringer, konkurranse og miljø. En bred oppslutning og forståelse i Qatar, der også utviklingslandene vil være en del av det framtidige internasjonale handelssystemet, vil kreve fleksibilitet, forståelse og også en stor grad av innrømmelse fra de rike landenes side. Og jeg forstod utenriksministeren slik i dag at dette er holdninger som Norge ønsker å ha med seg og tilnærme seg i den viktige prosessen som nå skal foregå, og jeg er i så måte godt fornøyd med de signalene som er gitt i dag.
Når det gjelder de norske interessene, vil jeg for min del bare nøye meg med å peke på et av hovedområdene innen tjenesteforhandlingene som er særlig viktig sett med norske øyne, nemlig skipsfarten. Det må være et hovedmål for de norske posisjonene at flere land, deriblant USA og EU, blir villig til å ta på seg flere forpliktelser innen dette området. Det vil skape større grad av både forutsigbarhet og rettferdighet for denne viktige tjenestesektoren innen norsk næringsliv.
Når det gjelder vareeksporten, er det, som Marit Nybakk også nevnte, særlig markedsadgangen for fisk og fiskeprodukter som er viktig for oss. Gitt en framtidig utvidelse av EU er det viktig at vi kan møte bortfallet av frihandelsavtaler for fisk og fiskeprodukter med generelle, gunstige markedsbetingelser gjennom WTO-systemet.
Til slutt - bare for å gjenta det: Skal en komme i land i Qatar, er det viktig at det fra de rike landenes side vises nødvendig imøtekommenhet og fleksibilitet. Bare da kan en sikre seg et globalt handelssystem hvor også land med svak økonomi, deriblant utviklingslandene, er med.