Innlegg i debatten om utviklingsministerens redegjørelse om utviklingspolitikk, 8. mai 2001
For referat fra debatten i fulltekst, se Referat fra Stortingets debatt om den utviklingspolitiske redegjørelsen, 8.5.01
TALERE:
Einar Steensnæs (KrF) (komiteens leder): Mange av de utviklingspolitiske målene som utviklingsministeren trakk opp i sin redegjørelse, kan vi heldigvis enes om. Det er en styrke for det norske bidraget til utvikling av verdens fattigste land at vi har en slik enighet. Utviklingsministeren la fire bunnplanker for utviklingspolitikken:
- samarbeid om bistanden
- godt styresett
- stille krav om kvalitet til oss selv og til utviklingslandene
- foreta nødvendige prioriteringer
Jeg synes at dette er gode, solide grunnplanker for å legge grunnlaget for et godt bistandsarbeid. Hilde Frafjord Johnson vil i et senere innlegg komme mer detaljert inn på noen av disse temaene. Men vi må også debattere forskjellene, for de finnes også.
Utviklingsministeren gav seg selv en betydelig utfordring når hun i sin redegjørelse viste til Verdensbankens president, som sterkt beklager nedgangen i de rike landenes bistand i 1990-årene. Fattige land som reformerte sitt styresett og sine økonomier i tråd med Verdensbankens og giverlandenes anbefalinger, ble belønnet med mindre, ikke mer bistand. Det er ikke vanskelig å skjønne frustrasjonene i mottakerlandene, for det gir et helt feil signal. Utviklingsministeren sa seg enig i denne utfordringen, og det er jo et bra utgangspunkt. Men nå trengs det altså noe mer, nemlig handling.
Fra det anerkjente fagtidsskriftet « Development Today » går det fram at Norge er blant de land som reduserte sin bistand mest i det foregående året - en reduksjon på 9,6 %. Vi ble forbipassert både av Sverige og Nederland og ligger nå på fjerdeplass med 0,80 % av BNI til bistand. Det er forholdsvis oppsiktsvekkende. Så lavt har vi ikke ligget på svært mange år. Vi hadde lenge tetplassen, så falt vi ned på andreplass, og nå inntar vi altså fjerdeplass. Noe av forklaringen er selvfølgelig den betydelige norske veksten i BNI gjennom økte oljepriser. Selv om sentrumsregjeringen la fram et budsjett som etter for-utsetningene skulle holde det samme nivået, nemlig 0,89 %, holdt ikke dette likevel.
Jeg er for min del enig i at vi bør fokusere enda mer på kvaliteten på norsk bistand, slik også utviklingsministeren gav uttrykk for. Det har også vært mange andre talere fra flere partier som har gitt uttrykk for det samme. Etter hvert får en kanskje inntrykk av at det liksom ikke er helt stuerent å ta opp volumdebatten når det gjelder bistand. La oss heller snakke om kvalitet, innretning og struktur, heter det gjerne. Ja, dette er en viktig debatt. Jeg slutter meg til det, men vi må også ta på alvor at vi ikke klarer å holde tritt slik at det mål som er satt for andelen av hjelp til verdens fattigste land, kan bli nådd.
Nå var det sentrumsregjeringen som la grunnlaget for budsjettet 2000. Jeg er altså ikke ute etter å dele ut ensidig kritikk verken til Regjeringen eller til utviklingsministeren for dette forholdet. Her har vi både et selvstendig og et felles ansvar for den situasjonen som har oppstått. Men både sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har tatt på seg en forpliktelse til å bringe bistanden opp på 1 % av BNI. Det er nå klart at dette blir en kjempeutfordring, for det går altså i feil retning. Vi øker vår egen velstand, men reduserer andelen av BNI i form av bistand til de fattigste landene i stedet for å øke den, slik vi lovet. Jeg vil derfor gjerne utfordre utviklingsministeren til å svare på hvilken strategi hun nå ser for seg for å ta igjen det etterslepet vi har pådratt oss. Vi har faktisk noen virkemidler som vi kan ta i bruk, om vi vil.
Fattigdommen holder halvparten av menneskeheten i lenker. Vårt eget petroleumsfond vokser seg derimot stadig sterkere. Ved utgangen av 2001 vil det være på nærmere 600 milliarder kr. Som ledd i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene sist vinter ble vi enige om å utrede et utviklingsfond med øremerkede midler fra petroleumsfondet til fattigdomsbekjempelse eller til bestemte formål for utviklingslandene. Dette må komme i tillegg til de ordinære midlene som bevilges, og kan brukes til å skape større forutsigbarhet og hjelpe fram den økningen som vi har satt oss som et felles mål.
Jeg sa i budsjettdebatten i fjor at jeg håpet at dette fondet kunne etableres ved fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i år. Jeg må innrømme at utviklingsministeren kvitterte dette ut på en svært defensiv måte i sin redegjørelse ved bare kort å nevne at « Regjeringen er også i gang med å vurdere muligheten for å etablere et utviklingsfond ». Jeg forventet noe mer enn dette, og jeg vil gjerne også her spørre statsråden om ikke utviklingsfondet nå vil bli presentert fra Regjeringens side som en realitet allerede i statsbudsjettet til høsten, etter de retningslinjer som vi var enige om i budsjettavtalen. Jeg minner om at bistandsmidler i liten grad presser norsk økonomi. Vi vet at petroleumsfondet fylles raskere opp enn et revidert nasjonalbudsjett har klart å fange opp. Det burde derfor være mulig å bruke 1 % av fondet for å sette av til et formål som både bekrefter global solidaritet, ikke berører andre gode formål i statsbudsjettet og også etter mitt syn har en beroligende virkning på den offentlige økonomien for øvrig. Ved suksessive påfyllinger, slik vi nå har klart med forskningsfondet, kan avkastningen av dette fondet bli en verdifull hjelp for utviklingsministeren og stortingsflertallet til å nå de vedtatte målsettingene. Jeg håper at statsråden nå kan gi et mer konkret svar enn det hun gav i redegjørelsen.
Finansieringen av ulike næringslivstiltak er lagt om. NORADs næringslivsfinansiering er lagt ned og erstattet med NORFUNDs portefølje. Jeg skal gjerne innrømme at denne omleggingen var noe av det vanskeligste å ta stilling til ved budsjettbehandlingen i fjor. Utenrikskomiteen hadde sågar en egen høring med både statsråden og NORFUNDs direktør til stede. Blant annet ble spørsmålet om en nedre grense for størrelsen av næringslivsprosjektene tatt opp. Vi lot oss overbevise om at omleggingen var et riktig grep for en mer effektiv håndtering av næringslivsprosjekter i norske samarbeidsland. Jeg registrerer at NORFUNDs internasjonale samarbeid, ifølge utviklingsministeren, har gjort det mulig med « en bred og aktiv deltakelse i forvaltningen av lokale investeringsfond ». Dette er jo både positivt og gledelig.
Samtidig melder det seg stadig en viss usikkerhet om hvordan nyordningen slår ut, ettersom det fremdeles kommer henvendelser til utenrikskomiteens medlemmer fra næringslivsrepresentanter som ønsker å gjøre en positiv innsats i bistandslandene, men som hevder at de blir avvist eller henvist til andre instanser når de presenterer småskalaprosjekter som er godt og grundig begrunnet. Det siste er selvfølgelig helt umulig for oss på Stortinget å måle, men det er noe i kommunikasjonen mellom næringslivet og NORFUND som skurrer, og som må kunne forbedres. Det må selvsagt settes krav både til egenkapital, sikkerhet og innretning av de ulike prosjektene, men også småskalaprosjekter kan vise seg nyttige og effektive som hjelp i bistandssammenheng. Jeg håper derfor det vil være mulig å finne måter å veilede og kommunisere på som fremdeles kan gi nødvendig stimulans til å få fram gode prosjekter - også de mindre - og som skaper færre frustrasjoner i systemet enn i dag.
Jeg har mottatt flere reaksjoner fra ulike hold når det gjelder ambassadør Ingunn Klepsviks henvendelse til nicaraguanske myndigheter i brevs form, sammen med medunderskrivere fra Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland og Sveits. Etter sigende har Norge truet med å holde tilbake noe av de 100 mill. kr som i dag går til bistand til Nicaragua - på grunn av endringer i landets familiepolitikk.
Jeg vil gjerne be utviklingsministeren kommentere disse påstandene. Vi er jo enige om at det bør settes krav til oppfølging av grunnleggende menneskerettigheter i de land som mottar norsk bistand. Samtidig bør vi være svært varsomme med å blande norsk bistand inn i mottakerlandenes innenrikspolitiske forhold og prioriteringer. Ifølge nicaraguanske kilder har Norge her utsatt landet for et uakseptabelt økonomisk press, knyttet til forhold som oppfattes som innblanding i indre anliggender. Jeg håper utviklingsministeren kan avklare dette.
Så vil jeg også anmode utviklingsministeren om å svare på hva som nå blir gjort for å følge opp de funksjonshemmedes utviklingsprosjekter som en prioritert gruppe i bistanden, særlig det som gjelder egenandelen, slik vi var enige om i budsjettet.
Til slutt: En forutsetning for et godt styresett er en opposisjon som får lov til å gjøre jobben sin, velfungerende partier og kompetente og oppegående medier. Den foregående regjeringen lanserte derfor et initiativ for demokratiutvikling og tok kontakt med de politiske partiene og norske medieaktører for å kunne utnytte dem som partnere i arbeidet. Dette arbeidet ble ikke sluttført. Statsråden sa i sin redegjørelse at hun ønsket å trekke de politiske partiene på Stortinget med i utviklingssamarbeidet, og det er bra! Det ble nylig lansert en modell i Nederland for et slikt samarbeid med partiene. Det er bakgrunnen for det forslaget som Kristelig Folkeparti i dag fremmer, og som vi for vår del håper kan samle et flertall i Stortinget i dag. Jeg tar derfor opp dette forslaget.
[Neste innlegg av Einar Steensnæs]
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Einar Steensnæs har tatt opp det forslaget han refererte til.
Marit Nybakk (A) : Representanten Steensnæs startet med å gi uttrykk for den brede oppslutningen bistandspolitikk har i denne salen. Jeg vil understreke det, også at vi har et selvstendig og felles ansvar for å videreføre den.
Jeg er imidlertid noe forundret over at han nå etterlyser handling. Dette med bistand er litt merkelig. Den norske utviklingsministeren rangerer altså blant verdens mektigste kvinner, og hun er ikke den første utviklingsministeren som har gjort det. Det står i kontrast til den oppmerksomhet man på politisk hold gir til bistandspolitikk, men det understreker vel at det er handling.
Så er jeg mildest talt overrasket over det Steensnæs tar opp i forbindelse med Nicaragua. Mener Steensnæs nå at vi ikke skal stille politiske krav til såkalt indre anliggender, og vil det også gjelde for et land som Zimbabwe?
Så har Kristelig Folkeparti og Steensnæs fremmet et forslag - som nå er tatt opp - om å opprette et institutt for demokratiutvikling for å støtte politiske partiers bidrag til bistand. Utviklingsministeren sa i sin redegjørelse at man ønsker « å trekke de politiske partiene på Stortinget mer med i utviklingsarbeidet », og her har også - så vidt jeg kan huske - utviklingsministeren og den nåværende regjeringen klart å bryte en barriere som sentrumsregjeringen ikke greide. Det vil jo være ulike modeller som må utredes før Regjeringen kan komme tilbake til et mer konkret forslag om hvordan de politiske partiene skal trekkes inn. Vil det ikke da være galt å ta et helt konkret standpunkt i denne salen nå? Dette tror jeg ikke vi er uenige om, så jeg vil allerede i denne replikken signalisere at jeg vil be om at dette forslaget eventuelt gjøres om til et oversendelsesforslag. Vi er ikke uenige om hvordan vi skal håndtere dette, i alle fall blir vi enige.
[Neste innlegg av Marit Nybakk]
Einar Steensnæs (KrF) : Jeg er glad for støtten til forslaget som er lagt fram, og jeg ser også med interesse fram til utviklingsministerens innlegg. Det vi er interessert i, er at noe skjer. Og dette er et viktig forslag.
Ja, jeg etterlyser handling fra utviklingsministeren - jeg tillater meg det! Særlig når hun rangeres som en av verdens mektigste kvinner, vil jeg anbefale utviklingsministeren å bruke denne makten til å komme opp med tiltak som kan gjøre at vi kommer à jour med den målsetting som både Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har vært enige om. Vi klarer det ikke uten videre i de årlige budsjettene - vi vet hvilket slit det er, vi har selv vært i regjering og vært inne i den fighten. Jeg synes utviklingsministeren fortjener all ros for det budsjettet som er for inneværende år, hvor hun faktisk klarte å få til en betydelig økning. Det har jeg sagt før, og jeg gjentar det gjerne. Men det viste seg altså at det ikke er nok. Det er en sammenheng mellom vår oljerikdom og de problemer som utviklingslandene strever med, fordi de er nettoimportører av den oljen som vi tjener gode penger på. Derfor bør det også være en sammenheng mellom det vi setter av til petroleumsfondet, og det som vi gir av det samme fondet til verdens fattigste.
Så vil jeg meget sterkt advare mot å sammenlikne situasjonen i Zimbabwe og Nicaragua og de to tilfellene hvor norsk utviklingshjelp har vært berørt. Situasjonen i Zimbabwe gikk på helt grunnleggende menneskerettigheter og godt styresett. Der fikk Regjeringen vår fulle støtte til å stramme inn og stoppe utviklingshjelpen. Situasjonen i Nicaragua går etter mitt syn på forhold som det kan være ulike politiske meninger om, men den har på ingen måte karakter av brudd med grunnleggende menneskerettigheter, slik som i Zimbabwe. Så her, hvis jeg skal tillate meg et vestlandsk uttrykk, bør man absolutt skille snørr og bart.
[Neste innlegg av Einar Steensnæs]
Marit Nybakk (A) : Jeg glad for det Steensnæs sa om politiske partier og det forslaget som ligger på bordet, og regner med at vi kommer tilbake til det.
Jeg føler nok et behov for igjen å understreke at den norske utviklingsministeren, på samme måte som den forrige utviklingsministeren og den før det, virkelig utviser og har utvist handling i det internasjonale samfunnet, både i ulike FN-organisasjoner og i andre internasjonale organisasjoner. Norge får virkelig ros uansett hvor vi kommer i verden. De fleste av oss som av og til er ute, registrerer hvordan vi får ros for nettopp den handlekraften som Norge utviser når det gjelder bistand.
Så gjelder det Nicaragua, dvs. det gjelder ikke så mye Nicaragua som det gjelder prinsipper. Hvis det er slik at ikke alle brudd på menneskerettighetene teller for Kristelig Folkeparti når det gjelder bistand til enkelte land, synes jeg det er riktig å få vite det fra denne talerstolen. Jeg vil også vite helt konkret hva det er Kristelig Folkeparti nå reagerer på i forhold til det Norge har tatt initiativ til når det gjelder Nicaragua. Hvilken del av familiepolitikken er det Kristelig Folkeparti er uenig i når det gjelder det norske initiativet? Og igjen: Er det slik at det er ulike former for brudd på menneskerettigheter? Teller ikke alle likt, hvis vi skal reagere i forhold til å holde bistand tilbake eller være mer tilbakeholdne i forhold til hovedsamarbeidsland og i andre former for samarbeid?
Einar Steensnæs (KrF) : Tilbake til dette med handlekraften: Det dreier seg om det forhold at når først Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kunne bli enige om at dette var interessant, har jeg på en måte vanskelig for å forstå hva slags utredning som gjenstår fram til budsjettframleggelsen som er så komplisert at dette ikke kan bli presentert under revidert nasjonalbudsjett. Etter mitt syn handler det faktisk bare om vilje til å gjennomføre dette. Jeg kan verken se de sosialøkonomiske, samfunnsøkonomiske eller formelle problemer knyttet til dette, og er forbauset over at en så handlekraftig utviklingsminister trenger sommerferien for å konkludere.
Når det så gjelder Nicaragua, handler det ikke så mye om min mening om hva som ligger i familiepolitikken. Her er Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti på kollisjonskurs innenrikspolitisk, og det lever vi godt med. Det kan være at vi har ulike syn også i forhold til nicaraguansk familiepolitikk, at Kristelig Folkeparti ikke uten videre stiller seg bak det. Det er ikke det dette handler om. Det er bare et spørsmål om hva som på en måte er terskelen for at en skal signalisere at en trekker tilbake midler som en har gitt tilsagn om. Vi har helt klart vært enige i Stortinget om at fundamentale grunnleggende menneskerettigheter er en del av de forutsetninger som må legges til grunn. Det samme er godt styresett, korrupsjonsbekjempelse osv. Her dreier det seg om, så langt jeg har forstått pressen og mine kilder, et innenrikspolitisk forhold som gjelder familiepolitikk. Jeg vil ikke gå god for den familiepolitikken som føres på noen måte, men min anmodning var å få utviklingsministerens vurdering av ambassadørens brevunderskriving, om det er i samsvar med de retningslinjer som gjelder for norsk utviklingspolitikk, og om grenseoppgangen mot å blande seg inn i indre anliggender her er tatt vare på på en forsvarlig måte.
Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe dem som trenger det, og norsk bistandspolitikk har alltid fokusert på de svakeste av de svakeste. Det er positivt at Regjeringens handlingsplan har tallfestet et mål om at 40 % av vår bilaterale bistand skal gå til de minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene. Slik kan vi sikre at disse landene får kapital, da det er svært vanskelig for dem å få kapital fra andre kilder. Også innad i landene fokuserer vi på de svakeste, de som trenger vår hjelp mest.
Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Den 1. april 2001 gjennomførte Storbritannia avbinding av absolutt all sin bistand, og det foran de andre giverlandene. Den 25. april i år vedtok OECD/DAC, som er det viktigste politiske forum for utviklingspolitikk blant alle givere, avbinding av bistanden for MUL-landene, de minst utviklede land.
Da sentrumsregjeringen reduserte omfanget av blandede kreditter og bundet bistand i det norske bistandsbudsjettet for 1998 og 1999, fikk vi klar beskjed av Høyre og Arbeiderpartiet om at nå var det nok, man måtte stanse opp og ikke gjøre mer, i påvente av utviklingen internasjonalt. Man sa at man ikke ønsket en konkurranseulempe for norske bedrifter.
Nå ser vi altså at den sosialdemokratiske britiske regjering valgte en helt annen linje. Jeg hadde ønsket at det var Norge, og ikke Storbritannia, som hadde vært først ute og gjort en slik solidarisk handling og fått klapp på skulderen av de fattigste landene - og også av internasjonale handelsmiljøer, som er opptatt av fri konkurranse og av å unngå konkurransevridning i internasjonal handel og internasjonal bistand.
Nå har vi altså fått en løsning internasjonalt, og selv om den er vagere enn det både statsråden og jeg kunne ønske oss, må vi likevel nå kunne forvente en skikkelig oppfølging fra norsk side. Og det er i forhold til det mitt spørsmål til statsråden går. Statsråden varslet en strategi for avbinding, og spørsmålet mitt er: Vil den strategien for oppfølging av dette avbindingsvedtaket ligge på en minimumslinje, dvs. at man gjør bare det man er nødt til, eller vil man faktisk strekke seg litt lenger og vise at Norge ivaretar sin solidariske tradisjon ved å gå så langt som Storbritannia gjør, ved å avbinde absolutt all bistand? Og jeg vil utfordre statsråden til å tidfeste: Når kan hun tenke seg at Norge vil følge de sosialdemokratiske kollegene i Storbritannia og gjøre det Clare Short gjorde den 1. april i år?
[Neste innlegg av Hilde Frafjord Johnson]
Statsråd Anne Kristin Sydnes : Regjeringen ønsker å gjøre bistanden mer effektiv i kampen mot fattigdom, og for å lykkes i dette arbeidet må vi være forberedt på å avbinde bistanden. Det er vist at bunden bistand i en slik sammenheng i en god del tilfeller regnes å være 25 % mindre effektiv enn ubunden bistand. Avbindingen vil bidra til at mottakerlandene kjøper varene der de kan få mest for pengene. I mange tilfeller kan dette være i andre utviklingsland, og vi håper at avbindingen vil bidra til at en større del av innkjøpene kan gjøres i utviklingsland.
Det er klart at avbinding har vært et vanskelig spørsmål for mange giverland, og det har også vært et krevende spørsmål hos oss. Stortinget har vært opptatt av at vi her skal opptre i takt med utviklingen internasjonalt bl.a og følge det arbeidet nøye.
Hovedprinsippet for norsk bistand er at den skal være ubundet, men det er noen prosent, kanskje 3-7, kanskje noe mer, av den norske bistanden som er bundet, avhengig av hvilken definisjon man anvender.
Regjeringen vil før sommeren drøfte strategi for hvordan vi fra norsk side best skal kunne følge opp OECD-landenes enighet om avbinding av bistanden, også da inspirert av britenes utspill på dette området, og vi får håpe at britenes arbeid også går så raskt som de selv forventer. Det betyr at vi bl.a må se på næringslivsordningene, vi må se på blandede kreditter, og vi må se på aktiviteter innenfor NORFUNDs arbeidsområde. Alle disse ordningene må vurderes i forbindelse med en slik samlet avbindingsstrategi.
Så vil jeg også gjenta noe av det som Marit Nybakk sa i sitt innlegg, nemlig at vi også når det gjelder bistandsprosjektene, må passe på å stille de nødvendige krav både på miljøområdet og på det sosiale området, slik at en rekke slike hensyn blir ivaretatt når vi avbinder bistanden.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Jeg kan knapt si meg fornøyd med det svar som statsråden kom med. Det var meget vagt, og hun kunne ikke garantere at Norge ville gå lenger enn til det lille minimum og maken til den løsning som ligger i OECD. Det får vi anledning til å følge opp senere.
Jeg vil vise til den gang Kristelig Folkeparti laget en motmelding i forhold til daværende arbeiderpartiregjerings stortingsmelding om utviklingssamarbeid. En av hovedgrunnene til denne motmeldingen var at vi var misfornøyde ikke bare når det gjaldt gjeld, men også når det gjaldt blandede kreditter. Det tredje forholdet vi tok opp, var forslaget om å fragmentere bistanden på altfor mange land og faren for at fattigdomsorienteringen gjennom dette ville bli betydelig svekket. Vi var kritisk til at man gikk bort fra ordningen med hovedsamarbeidsland og ønsket en konsentrasjon om et fåtall land.
Nå fikk Kristelig Folkeparti gjennom behandlingen i Stortinget relativt stort gjennomslag. Resultatet ble en langt større konsentrasjon enn det den daværende arbeiderpartiregjering la opp til. Interessant er det derfor å registrere at dagens arbeiderpartiregjering gjennom redegjørelsen ønsker å gå tilbake til ordningen med hovedsamarbeidsland og ønsker større konsentrasjon om færre land, en argumentasjon som altså likner vår den gangen. Derfor har vi heller ingen problemer med å slutte oss til en slik gjennomgang. Hovedkriteriet må være fattigdomsretting og konsentrasjon om de fattigste landene. Når det gjelder prioriteringer utover det, i forhold til antall land, kriterier for utvalg av land og hvilke man skal konsentrere seg om, vil vi ta alle forbehold.
La meg også komme med tre advarsler på Kristelig Folkepartis vegne i dette arbeidet:
For det første må en være varsom med å velge ut land utelukkende på basis av såkalte « performance »-kriterier. Det kan fort føre til at de fleste giverland konsentrerer innsatsen om noen såkalte « donor darlings », der relativt kortsiktige suksesskriterier knyttet til makroøkonomisk politikk blir avgjørende. Her kan Verdensbankens vurderinger av og til være altfor enkle og endimensjonale.
For det andre må en tilsvarende ta hensyn til at bistand er langsiktig og ofte traurig jobbing, der situasjonen i land kan forandre seg relativt mye over tid. Styresettvurderinger må derfor ha sin basis i en langsiktig vurdering av den politiske situasjonen i vedkommende land, av antatt vilje til reformer og grunnlag for videreutvikling av demokrati, mv. Av og til skal man også holde ut i mindre hyggelige perioder fordi en ser vilje til å realisere et åpenbart forbedringspotensial på sikt.
For det tredje må en også ta hensyn til andre giveres innsats i vurderingen. Der andre givere er tungt inne, trenger ikke vi nødvendigvis øke vår innsats, men ta høyde for det såkalte absorbsjonsproblemet. Koordinering blant givere må være helt retningsgivende.
Det andre forhold jeg vil berøre, er knyttet til demokrati i bistanden. Det blir intet godt styresett uten at folk får delta i beslutningene, og uten at en regjering står ansvarlig overfor folket i valg og mellom valg. Som statsråd lanserte jeg derfor våren 1999 en strategi for en ny giv for demokratiutvikling i utviklingssamarbeidet og fikk Stortingets tilslutning til det. Vi la et løp både i forhold til de politiske partiene og i forhold til aktører i mediene, og inviterte dem med som partnere i arbeidet. Reaksjonene var svært positive. Vi kom imidlertid ikke helt i mål med et fasttømret opplegg før Regjeringen gikk av. Derfor er jeg glad for at den nåværende regjering viser interesse for et slikt samarbeid i forhold til partiene på Stortinget.
Siden den gang har også nederlenderne utviklet en svært interessant modell, Institute for Multiparty Democracy, det såkalte IMD, som alle partiene i Nederland står bak, og med støtte fra bistandsbudsjettet. Partiene brukes direkte i arbeidet overfor sine respektive partnere. IMD ble nylig lansert. Den ivaretar alle de hensyn som statsråden lister opp i sin redegjørelse, og en unngår å falle i den grøfta som en ved så mange slike partiinitiativer har gjort før. Da tenker jeg særlig på « misjoneringsstrategier », der hensikten primært er å lage underavdelinger av ens egen politiske bevegelse i andre land. Og jeg tenker på tendensen til å overfokusere valg og valgkamp i forhold til langsiktig organisasjons- og kompetansebygging mellom valg, for det er det aller viktigste, både for partier, politikere og parlamentarikere. Dette er bakgrunnen for det forslag vi har lagt fram, og som vi mer enn gjerne oversender til Regjeringen. Her kan en sikkert også legge opp til et samarbeid med det UNDP-relaterte senter for demokrati som skal etableres i Oslo.
Det tredje forhold jeg vil berøre, er betydningen av at handling følger ord. Og da tenker jeg ikke primært på regjering og stasråd, men på de viktigste utviklingspolitiske aktørene for tiden, IMF og Verdensbanken. Det er nå internasjonal enighet om en felles dugnad for å halvere antallet mennesker i absolutt fattigdom innen 2015. Det har vært et fantastisk gjennomslag for fattigdomsretting av politikk og bistand. Det har skjedd et stort gjennombrudd også i de internasjonale finansieringsinstitusjonene. I alle fall i ord. Både for Verdensbanken og IMF, og ikke minst sistnevnte, mangler det likevel ganske mye før det blir samsvar mellom retorikk og handling.
Det gjelder ikke minst erkjennelsen av at også den makroøkonomiske politikken må justeres for å bidra til bekjempelse av fattigdom. Fattigdomsrettet politikk er ikke bare å øke investeringene til utdanning og helse. Fattigdomsrettet politikk innebærer endring i makroøkonomiske krav og tilpasninger. Ellers blir slike endringer som PRSP-prosesser og lignende bare å helle ny vin i gamle skinnsekker. Her vil jeg oppfordre statsråden til å være en ordentlig vaktbikkje på de fattiges vegne.
