- Vi har ikke hatt en gjennomgang av Norges situasjon og posisjon etter den kalde krigen, sa tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) da han i 2006 tok initiativ til en snakkis om utenrikspolitikk, som året etter ble til UDs Refleks-prosjekt.

Nå er det utenriksminister Børge Brende (H) sin tur. Han må gjøre vanskelige veivalg inn i en ny og usikker verden, der stadig flere også snakker om en ny kald krig. Vil et Norge og Europa under press slå inn på en ny realpolitisk proteksjonisme som kan undergrave FNs nylig vedtatte bærekraftsmål og bidra til en mer utrygg verden for oss alle?

- Våre nærområder i sør er i krise. Spilleregler som har tjent Norge er under press. Europeisk samarbeid settes på prøve av migrasjon, økonomiske kriser og økende terrorfare, sa Brende da han på Litteraturhuset i Oslo 8. februar sparket i gang diskusjonen om Norges framtidige utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han la følgende føringer for den videre debatten:

"Vi må definere tydelig hva som er i norsk interesse. Vi må velge vekk det som ikke er det. Vi må innse at vi ikke kan gjøre alt. Og vi må ha vilje og evne og et kraftfullt diplomati for å forfølge våre interesser."

- Regjeringen vil bruke­ utenrikspolitikken mer for å nå innenriks­politiske mål. Det kan bli kontroversielt, ­mente Tove Gravdal i en kommentar i Morgenbladet og utdypet det slik:

"Idealisme og en ambisjon om å gjøre verden til et bedre sted, har siden tidlig 1990-tall dominert norske utenriksministres uttalte motivasjon for politikken. At den reelle motivasjonen var en annen, er en annen sak. I dag er det ingen tvil: Norske interesser skal styre utenriks- og sikkerhetspolitikken."

I en kommentar i Klassekampen (ikke på nett) mente Magnus Lysberg at Brendes nye utenrikspolitikk utfordrer regjeringens allianse med KrF og konkluderte slik:

"I verste fall lager Brende en strategi som prioriterer vår egen sikkerhet, på bekostning av andres frihet."

Debatten om veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk skal lede frem mot en ny stortingsmelding, som etter planen skal legges frem neste år.

Samstemt politikk for utvikling eller for egeninteresser?

I Sundvolden-plattformen het det at Den blåblå regjeringen vil "føre en samstemt utviklingspolitikk" og da Kirkens Nødhjelp (KN) noen måneder senere la fram sin skyggerapport om samstemt politikk for utvikling mente daværende statssekretær Morten Høglund (FrP) at Den blåblå regjeringen om noen år ville oppnå flere "smilefjes" enn de rødgrønne hadde oppnådd.

Da Nikolai Hegertun fra Civita deltok i debatt om samstemt politikk for utvikling på seminar i regi av RORG-samarbeidet, ForUM og Bistandstorget på Arendalsuka sist høst var han imidlertid ikke veldig optimistisk:

"Hvis Norge (...) en dag endelig får en samstemt politikk vil nok den "snille" delen, som "utvikling", være langt nede på listen over det politikken samstemmes rundt:"

Utviklingen det siste året, med blant annet nye terrorangrep mot Frankrike og økende flyktningstrømmer til Europa, kan nå se ut til å fremskynde en utvikling i den retning Hegertun antydet. 

På vei mot en ny kald krig? 

"Framtida vi vil ha" var tittelen på slutterklæringen fra FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling (Rio+20) i 2012. Den la grunnlaget for utviklingen av FNs nye bærekraftsmål, som ble vedtatt i FN sist høst. I sitt bidrag til debatten om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken på Litteraturhuset sa imdilertid forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) blant annet dette:

"Vi må se verden som den er og ikke som vi skulle ønske at den var."

- Veivalg-prosjektet skjer i den mest kaotiske tid vi har opplevd siden den siste storkrigen, erkjenner Aftenpostens Harald Stanghelle i en kommentar etter lanseringsmøtet og i sin kommentar i Klassekampen pekte Lysberg på at tanker om "forebygging av krig og ufred langs Europas yttergrenser" ikke var "sugd av eget bryst":

"Dette er en trend i europeisk utenrikspolitisk tenkning. Borgerkriger like utenfor EU-grensene svekker Europa, og det er ikke lenger mulig å tvile på at krisene i Nord-Afrika og Midtøsten angår norsk utenrikspolitikk."

Men det er ikke bare utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten isolert eller stormaktenes involvering der som bekymrer. På den årlige sikkerhetskonferansen i München forrige helg viste den russiske statsministeren Dmitrij Medvedev til det "spente forholdet mellom Vesten og Russland" og mente at "en ny kald krig har brutt ut". Statsminister Erna Soberg (H) avviste at vi sto overfor en ny kald krig og antydet overfor Aftenposten at russernes retorikk var et forsøk på å skape et feilaktig bilde av hvem som er skyld i en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon:

"Det er Russland som har brutt folkeretten. Det er Russland som har bombet i Aleppo."

Mange gjør nok som seniorforsker ved Institutt for fredsforskning, Henrik Syse, og håper Medvedev tar feil, mens Frank Rossavik var klar i sin kommentar:

"Russerne har rett, verden er i en ny kald krig."

Og i en podkast i helga spør Aftenposten: Er vi inne i en ny kald krig?

Kald krig er dårlig nytt for utviklingssamarbeidet

Om vi ser på bistandens og det internasjonale utviklingssamarbeidets historie er det all grunn til å frykte at frykten for en ny kald krig ikke er gode nyheter for utviklingspolitikken og FNs bærekraftsmål.

Bistanden og det internasjonale utviklingssamarbeidet er et ektefødt barn av Den kalde krigen. Det startet med USAs president Harry Truman, som i sin tiltredelsestale i 1949 mante til kamp mot Sovjetunionen og kommunismen gjennom blant annet utviklingshjelp til "underutviklede områder", slik at de ikke skulle vende seg til kommunismen. Dette var ikke i det beste utgangspunktet for et internasjonalt utviklingssamarbeid om hensikten var utvikling for fattige land og mennesker. Og det ble ikke bedre av tradisjonell interessepolitikk, slik FNs andre generalsekretær Dag Hammarskjöld noen år senere fryktet i lys av de tidligere kolonimaktenes grep om fattige land gjennom u-hjelp og OECDs utviklingskomité (DAC).

Da Verdensbanken etter murens fall i 1989 og Den kalde krigens slutt la fram rapporten "Assessing Aid - What Works, What doesn´t and Why" i 1998 skrev de blant annet:

"Avslutningen av Den kalde krigen åpner opp nye muligheter. Ved at bistanden ikke lenger begrenses av slike strategiske hensyn bør det kunne være mulig å gjøre bistanden mer effektiv i arbeidet for langsiktig vekst og fattigdomsreduksjon."

Nå kan utviklingen i Midtøsten og frykten for en ny kald krig legge nye hindringer i veien for det det internasjonale utviklingssamarbeidet i bestrebelsene for å nå FNs bærekraftsmål, blant annet gjennom utvanning av bistanden. Det fryktet blant andre påtroppende generalsekretær i KrF, Hilde Frafjord Johnson, i forkant av sist ukes møte i OECD/DAC om hva som skal godkjennes som bistand:

"At man i det hele tatt lager en egen bistandskategori for antiterrortiltak, er uakseptabelt. Selv om dette i første omgang er begrenset og kan se ufarlig ut, så setter man døren på gløtt for det som senere kan vise seg å bli en åpen låvedør for å bokføre omfattende antiterrortiltak som bistand."

- For Norge har det vært viktig å sikre at Oda-bistanden i fremtiden kan brukes best mulig for å støtte gjennomføringen av FNs 2030-agenda (de nye bærekraftsmålene) sammen med andre finansieringskilder, sa utenriksminister Børge Brende da han sist uke svarte på spørsmål fra Trine Skei Grande (V), men om det blir slik gjenstår å se.

- Bekæmpelse af voldelig ekstremisme er nu blevet anerkendt som en udviklingaktivitet af OECD, kunne den danske portalen Globalnyt.dk rapportere etter at OECD/DAC sist fredag behandlet ulike endringsforslag og svensk sivilsamfunn er i likhet med Frafjord Johnson bekymret for konsekvensene:

"En endret definisjonen kan bli et smutthull som utvides slik at andelen sikkerhetsrelatert utgifter som dekkes som bistand begynner å øke."

Kanskje er det en slik utvikling vi allerede ser tendensen til når UD sist uke, i følge Bistandsaktuelt, varsler en kursendring i norsk bistand med fokus på mer bistand til sårbare stater? Statssekretær Tone Skogen (H) i UD påpeker at mange av de store utenrikspolitiske utfordringene vi står overfor i dag har utspring i sårbare stater:

"Dette gjelder særlig økt migrasjon, internasjonal kriminalitet, radikalisering og voldelig ekstremisme."

Organisasjoner som Redd Barna og Kirkens Nødhjelp har forståelse for behovet for bistand til sårbare stater, men sier til Bistandsaktuelt at de frykter for den langsiktige bistanden. Tilsvarende signaler kommer fra vårt naboland Danmark, der regjeringen allerede sist høst tok initiativ til en utenriks- og sikkerhetspolitisk utredning.

- Sikre strategiske interesser

I fjor tok regjeringene i Danmark og Sverige initiativer som trekker de to landene i ulike retninger i arbeidet med samstemt politikk for utvikling og FNs bærekraftsmål.

Etter regjeringsskifte i Sverige høsten 2014 tok den nye regjeringen Löfven initiativ til "en ny giv for samstemt politikk for utvikling" med utgangspunkt i FNs nye bærekraftsmål.  OECDs midtveisvurdering beskriver nå Sverige som "en global leder i utviklingspolitikk" og løfter blant annet frem:

"Sveriges mangeårige rolle som forkjemper for 2013-agendaen for bærekraftig utvikling og anstrengelsene for å styrke den samstemte politikken for utvikling innenfor EU."

Nyvalgt statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) i København valgte en annen kurs for samstemtpolitikken i Danmark. Etter å ha varslet ideen under valgkampen sist sommer utpekte Løkke Rasmussen i september Danmarks ambassadør til India, Peter Taksøe-Jensen, til å forestå en utenriks- og sikkerhetspolitisk utredning. I oppdragsbeskrivelsen pekes det på at "den aktuelle utviklingen betyr at vi står overfor en ny utenriks- og sikkerhetspolitisk virkelighet preget av politiske og økonomiske maktforskyvninger, et endret trusselbilde og større kompleksitet" og at:

"Utredningen skal, med basis i en sikring av Danmarks strategisk interesser, presentere et samlet forslag til en sterkere koordinering og samtenkning av Danmarks utenriks- og sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk, handelspolitikk og eksportfremme, samt utviklingspolitikk."

- Vi skal fokusere mere på vores nærområde og måske ikke forsøge at påvirke verden langt fra Danmark, sa Taksøe-Jensen da han i januar "løftet på sløret" for sine foreløpige konklusjoner i et intervju med avisa Politiken og antydet den nye utviklingspolitikken slik:

"Vi skal forsøge at føre en mere interessebaseret udviklingspolitik. Det kunne være med fokus på klimaet. Det kunne også være migration eller kvinders rettigheder."

Nå kan det se ut til at Norge følger etter Danmark.

Fra Støres Refleks-debatt til Brendes veivalg

- Det er ikke hverdagskost at det kommer en egen stortingsmelding om den fulle bredden og hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk, påpekte NUPI-direktør Ulf Sverdrup i en kommentar i Dagens Næringsliv i midten av januar. Han viste til at Thorvald Stoltenberg var "uheldig med timingen" med en slik melding i 1989 og at det så skulle gå 20 år før det kom en ny:

"Utenriksminister Støre hadde i 2009 som mål å «oppdatere våre mentale utenrikspolitiske kart og teste våre utenrikspolitiske refleksjoner». Han la særlig vekt på å rehabilitere interessebegrepet og sikre en bedre balanse mellom realpolitikk og idealpolitikk i en verden med endrede internasjonale maktforhold, nye aktører i internasjonal politikk og et mer multikulturelt Norge."

Støres melding, Interesser, ansvar og muligheter, kom i 2009 som et resultat av hans initiativ i 2006 til det som skulle bli hetende "Refleks". Da Støre la fram sin melding i 2009 la han ikke skjul på at det er vanskelig å spå om fremtiden:

"I 1989 skjedde det at Berlinmuren falt rett etter meldingen den gangen ble framlagt – og var følgelig ikke tatt med. Og jeg har spurt meg selv: hva blir ”vår Berlinmur”? Kanskje vil det være sider ved dagens økonomiske krise, som har politiske og sosiale konsekvenser vi ikke vet nok om rekkevidden av? Derfor er det viktig å utvise ”ydmykhet” i forhold i meldingen."

Refleks-prosjektet fortsatte fram til 2013, da det ble avsluttet med rapporten "Norge og det nye verdenskartet". Faren for en ny kald krig og utviklingen i Midtøsten med framveksten av IS, terror og store flyktningstrømmer til Europa var ikke en del av dette nye verdenskartet fra UD i 2013. Noe av det kom med da Brende for et drøyt år siden innledet på Civita-frokost om "Norsk utenrikspolitikk: Hvor står vi – og hvor går vi?". Nå må han tegne et nytt "verdenskart" og gjøre sine veivalg i en ny virkelighet. Og mens Støre skulle finne en god vei inn i et nytt geopolitisk landskap etter Den kalde krigen, så skal Brende finne en vei inn i et usikkert geopolitisk landskap som beveger seg i retning av en mulig ny kald krig.

- Dette er en mulighet for den nye regjeringen, for Høyre- og FrP-regjeringen, til å vise at det finnes utenrikspolitisk tenkning også på Høyre-siden, sa forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt, Asle Toje, da NRK Urix tok opp saken.

Om Brende klarer å gjøre tydelige prioriteringer med utgangspunkt i utenrikspolitisk tenkning på Høyre-siden, som både ivaretar Norges legitime sikkerhetsinteresser og behovet for en samstemt politikk for utvikling som kan bidra effektivt til arbeidet med FNs nye bærekraftsmål gjenstår å se.

Aktuelle lenker: 

• Ny stortingsmelding: Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, UD 27.01.16
• Åpningsinnlegg på møte om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken, UD 08.02.16
• Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, UDs samlesider
• Norsk utenrikspolitikk: Hvor står vi – og hvor går vi?, Civita 13.01.15

Fra debatten i Danmark:

• Kristian Jensen er i Afrika for at forhindre illegal migration, kommentar av Flemming Ytzen i Politiken 04.02.16
  2016 bliver året, hvor dansk udenrigspolitik får en rystetur. Af bitter nødvendighed.
• Peter Taksøe-Jensen: Der er behov for yderligere fokusering og prioritering. Både geografisk og tematisk, Politiken 19.01.16
  Projektet med at skabe en ny udenrigspolitik har været kritiseret fra dag 1. Nu løfter Peter Taksøe-Jensen sløret for sine foreløbige konklusioner. Vel vidende at han vil blive skudt på fra »alle sider«.
• Ny bistandskurs bekymrer ngo’er, Information 19.01.16
  Ngo’er frygter, at Danmark vil opgive støtte til demokratiudvikling til fordel for en øget indsats i skrøbelige stater

Fra debatten i Sverige:

• Sverige har ett bistånd i världsklass enligt en ny OECD-översyn, regeringen.se 29.01.16
  Sverige beskrivs som en global ledare i utvecklingsfrågor i en översyn från OECD:s biståndskommitté DAC. Översynen framhåller att Sverige tar en alltmer ledande roll i arbetet för att hjälpa människor som lider på grund av krig, konflikter och naturkatastrofer.
• Lansering av Sveriges arbete för att nå de globala målen, regeringen.se 19.01.16
  Måndagen den 18 januari samlade regeringen aktörer som är viktiga för att genomföra FN:s nya agenda för hållbar utveckling. Bland deltagarna fanns representanter för kommuner, landsting, länsstyrelser, forskare, näringsliv och det civila samhället.
• Uppstartsmöte: nya politiken för det svenska utvecklingsarbetet, regeringen.se 01.10.15
  Biståndsminister Isabella Lövin bjöd in till ett första konsultationsmöte den 1 juni 2015 på temat ”Utmaningar och möjligheter för utveckling – idag och i framtiden”.

Medieklipp og -debatt (i Norge):

• Kirkens Nødhjelp forstår endringer, Vårt Land 23.02.16
  Kirkens Nødhjelp mener det er forståelig og riktig å konsentrere bistanden om færre land og temaer.
• – Brendes omlegging vil føre til mer egeninteresse i bistanden, Vårt Land 23.02.16
  Regjeringen vil bruke mer av bistanden i sårbare stater i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel. Det betyr mer norsk egeninteresse inn i bistanden, ifølge CMI-direktør Ottar Mæstad.
• Norges veivalg, kronikk av Nils Holme i Klassekampen 19.02.16 (ikke på nett)
  Ingen vil bestride at terrorisme og folkevandringer kan innebære sikkerhetsproblemer, men de ligger tross alt på et annet plan enn sikkerhet mot militære trusler og angrep. Ved å blande alle tenkelige utfordringer i et felles sikkerhetsbegrep fortynnes begrepet slik at det blir innholdsløst som ramme for forsvarspolitikken, det vil si politikken for militært forsvar av landet. At dette også er hensikten, støttes av studiens tittel: nå snakker regjeringen altså om utenriks- og sikkerhetspolitikken, mens det politiske begrep hittil har vært forsvars- og sikkerhetspolitikken.  
• Regjeringen varsler stor omlegging – mer bistand til sårbare stater, Bistandsaktuelt 18.02.16
  Å dreie mer av bistanden i retningen av sårbare stater, er kjernen i nytenkningen i regjeringen. Norge ser et behov for å spisse bistanden for å bidra til «stabilisering» og forebygge terrorisme, krig og flyktningstrømmer.
• Brende bruer, kommentar av Magnus Lysberg i Klassekampen 13.02.16 (ikke på nett)
  Børge Brendes nye utenrikspolitikk utfordrer alliansen med KrF.
• Regjeringen vil bruke­ utenrikspolitikken mer for å nå innenriks­politiske mål. Det kan bli kontroversielt, Kommentar av Tove Gravdal i Morgenbladet  12.02.16
  Idealisme og en ambisjon om å gjøre verden til et bedre sted, har siden tidlig 1990-tall dominert norske utenriksministres uttalte motivasjon for politikken. At den reelle motivasjonen var en annen, er en annen sak. I dag er det ingen tvil: Norske interesser skal styre utenriks- og sikkerhetspolitikken.
• I farefullt kaos leter Børge Brende etter lange linjer i norsk utenrikspolitikk, kommentar av Harald Stanghelle i Aftenposten 10.02.16
  Det er dristig, ambisiøst – og nødvendig. Mandag kveld gikk det offentlige startskuddet for intet mindre enn arbeidet med «Norges fremtidige utenriks- og sikkerhetspolitikk», for å låne Utenriksdepartementets egen formulering.
• Veivalg i norsk utenrikspolitikk, Urix NRK 08.02.16
• Asylpolitikken har kvelertak på utenrikspolitikken, kronikk av Arvinn E. Gadgil i Bergens Tidende 29.01.16
  Når FN sier at Norges behandling av asylsøkere over Storskog er et brudd på folkeretten, er det et varsel om tapt omdømme.
• Veivalg i en turbulent verden, kronikk av Børge Brende i Adresseavisa  18.01.16
  Arbeidet med stortingsmeldingen som legges frem neste år, skal gi noen av svarene på hva de globale utviklingstrekkene betyr for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette er spørsmål som angår oss alle. I tiden som kommer vil jeg derfor invitere til bred debatt om de store utenriks- og sikkerhetspolitiske veivalgene Norge står overfor.
• Veivalg, Kommentar av Ulf Sverdrup i Dagens Næringsliv (NUPI) 11.01.16
  Det er på høy tid at Børge Brende ser nærmere på hva Oljefondet betyr for Norges utenrikspolitikk.
• Veivalgene i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, kronikk av Børge Brende i VG 02.01.16
  Hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast. Likevel, vi må tilpasse oss en verden i rask omskifting.