(Innlegget sto på trykk i avisa Klassekampen 12.05.15)

Men ta en tur med meg gjennom Manilas slumstrøk, så vil du se at fattigdom, uansett hvordan den blir målt, er en smertelig følt virkelighet for millioner. Kom til landsbygda vår og se hvordan ressurstyveri og privatisering av vann, energi, utdanning og helse, er langt viktigere indikatorer på elendighet enn statistikk.

Verdensbanken har definert ekstrem fattigdom ut fra en grense på 1,25 dollar per dag. Med et så lavt inntektsnivå får banken mulighet til å spre gladmeldinger om at antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom har sunket dramatisk de siste tre tiårene.

Siden starten av tusenårsmålene frem til nå, har banken konsekvent framstilt den globale fattigdomssituasjonen i et rosenrødt skjær, uten å fortelle om alle de millioner som er utsatt for bankens privatiseringspolitikk, liberalisering og globalisering: kvinner og ungdom som ikke har tilgang til sosiale tjenester, arbeidstakere som arbeider under farefulle og utrygge forhold, og urfolk kastet ut fra sine forfedres landområder av myndigheter og «big business».

Vi må derfor bruke en form for statistikk som måler faktisk endring. Vi kan for eksempel måle:

• Voksende ulikheter og forskjeller i formue mellom land og mellom mennesker.
• Hvor mye av verdens rikdom er plassert i offshore bankkontoer.
• Om et land gir lønninger som folk kan leve av.
• Forholdet mellom andel av arbeidsinnsats og andel av profitt. Vi kan endog måle tiden det tar for verdens rikeste person å tjene det samme som en tekstilarbeider fra Bangladesh vil tjene på et år (som for øvrig er ett sekund).

Dette er statistikk som kan bidra til å måle fattigdom ut fra en rekke andre faktorer enn kun inntekter. Vi bør komme opp med mål og indikatorer som uttrykker og forsterker sammenhengen mellom de tre anerkjente elementene av bærekraftig utvikling: økonomisk utvikling, sosial utvikling, og miljømessig bærekraft.

(Teksten er basert på opprinnelig tekst i Karibus nyhetsbrev, april 2015)