(Kronikken ble trykket i redigert form i avisa Klassekampen 19.01.15. Ingressen over er hentet fra Klassekampen og kronikken legges ut her i original versjon nedenfor med forfatterens samtykke.)

«Hva forbinder dere med ‘den demografiske overgangen’?» Jeg spør ut i rommet. 40 par øyne kikker på meg, spørrende, forventningsfulle. Forsiktig rekker noen i hånda i været. «Demos …», svarer ei ung jente litt prøvende, og fortsetter «Folk? Befolkningslære?». Dermed er vi i gang med dagens undervisningstimer i samfunnsfag for framtidas lærere. I løpet av fire timer skal studentene lære om befolkningsutvikling og familiehistorie, drøfte ulike forklaringer på de endringene som har skjedd og reflektere over hvordan denne kunnskapen er viktig i norsk skole.

Dette er bare ett av mange temaer som tas opp i samfunnsfagundervisninga i lærerutdanninga. Eksemplene kunne vært mange og lista lang. Samfunnsfaget i skolen er stort og sammensatt. Det består av tre hoveddeler: geografi, samfunnskunnskap og historie, hvert av dem med egne målformuleringer og kompetansekrav, men samtidig med forventninger om at de skal utgjøre en helhet.

Det er lett å peke på fagets betydning og verdi: Samfunnsfag skal fremme likestilling, grunnleggende menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse. Det skal gi elevene en trygg identitet og samtidig lære dem respekt for andre. Videre skal det skape refleksjon om at valg vi tar i dag har betydning for framtida. Kort sagt: Det skal bidra til å forme kompetente, ansvarlige samfunnsborgere for en kompleks, globalisert virkelighet. I et samfunn med store utfordringer når det gjelder klima og miljø, eller med økt polarisering, fremmedfrykt og rasisme, er dette viktige idealer.

Målsettingene er altså mange og vakre. Likevel strever samfunnsfaget med liten politisk oppmerksomhet, og det sliter med manglende satsing og interesse fra myndighetenes side. Den gis heller til matematikk, norsk og engelsk, fag som de siste årene har vært prioriterte satsningsområder fra politikernes side.

Dette er viktige fag, men når noe kastes lys på, faller samtidig noe annet i skyggen. Et av de tapende fagene er samfunnsfag. Som ikke-obligatorisk fag ved lærerutdanningene må det slåss for å få ressurser og oppmerksomhet. Faget består som valgfag og frivillig fordypning for studentene. Da blir det tilfeldig hvor mye samfunnsforståelse nyutdannete lærere har når de begynner sin yrkeskarriere. Om noen år frykter jeg at det vil merkes på norske elevers samfunnsfaglige kunnskap og kompetanse, med den følge det vil kunne ha for deres samfunnsengasjement som voksne. Samfunnsfaget i skolen trenger derfor utdanningspolitikere som kjemper dets sak.

Ryggraden i lærerutdanninga er pedagogikk, et fag som tradisjonelt er støttet av den politiske venstresida. Det utgjør kjernen i det obligatoriske studiet Pedagogikk og Elevkunnskap (PEL). Dette kunne vært et bredt sammensatt profesjonsfag, hvor også samfunnsfag hadde hatt en plass. Høsten 2014 ble RLE tatt inn i PEL-faget etter politisk hestehandling mellom regjeringa og Kristelig Folkeparti. Dermed skal alle lærerstudenter ha religions- og livssynsundervisning som en obligatorisk del av utdanninga si. Samfunnsfag er ikke så privilegerte. Det har ikke et politisk parti som åpner dører og hjelper det inn, slik KrF gjorde for RLE-faget.

La meg nevne et siste, illustrerende eksempel på hvordan samfunnsfag kan forsvinne ut: I fjor lanserte regjeringa kravet om masterutdanning for framtidas lærere. Her er tanken at lærerutdanningene må bygge opp mastertilbud innenfor minst to av de prioriterte fagene norsk, matematikk, naturfag, engelsk eller samisk før eventuelt andre mastertilbud kan vurderes – et tydelig signal om hva som anses som viktig kunnskap i utdannings-Norge. Samfunnsfaget er glemt, uten kunnskapspolitikere som kjemper for det og tar vare på det.

Hvorfor er det sånn? Jeg tror noe av det handler om at skolens gamle ideal om å utdanne «gagns menneske» i dag blir snevert forstått. Utdanning blir sett i lys av en sterk nytte-tenking. Politikernes PISA-fokus dreier oppmerksomheten mot ferdighetsfag som lesing, matematikk og naturfag. Det er i disse fagene elevene testes og sammenlignes over landegrensene. Det er her Norge måles i en snever internasjonal konkurranse. Også de nasjonale prøvene er orientert mot lesing og regning, samt mot skoleelevenes kunnskaper i engelsk. Slik vris blikket mot disse fagene og mot en ensidig prestasjon innenfor målbare, kvantifiserte og sammenlignbare kunnskapsområder.

Men som samfunn trenger vi noe mer enn dette. Vi trenger lærere som kan forklare konfliktene i Midtøsten eller den historiske bakgrunnen for situasjonen i Ukraina. Vi trenger at noen reflekterer sammen med elevene om hvordan velferdssamfunnet og arbeidslivet fungerer og endres, eller, som i det innledende eksemplet, viser den historiske utviklinga mot mangfoldige og sammensatte familiemønstre. I ei tid med økt oppslutning om høyreekstreme grupper samt mer rasisme og hatprat trenger vi også at engasjerte lærere bruker kunnskap om ekstremisme til å bevisstgjøre de unge, og at de diskuterer miljøutfordringene og mulige løsninger på dem med ungdommene.

For å lykkes med dette trenger vi kunnskapsrike, samfunnsbevisste og reflekterte samfunnsfagslærere, skolefolk med god og grundig skolering i historie, samfunnskunnskap og geografi. Da trenger vi politikere som skjønner betydningen av god samfunnsfagundervisning. Hvor er det partiet og de politikerne som ivaretar det? Hvilket parti skal fronte samfunnsfaget? Skolepartiet Høyre? Lærerpartiet SV? Kunnskapspartiet Venstre? Andre?

Jeg frykter den dagen politikerne oppdager at det har vokst opp en generasjon som mangler en grunnleggende samfunnsforståelse. Politisk engasjement og samfunnsdeltakelse kommer ikke av seg selv, men må stadig øves opp og trenes på. Respekt for andre mennesker og fremmede kulturer er ingen medfødt egenskap, men utvikles gjennom å lære om og å lytte til andre. Likestilling og menneskerettigheter må stadig kjempes for, med kunnskap som våpen. Forståelsen av våre røtter kan lett rykkes opp. Jeg håper at den dagen aldri kommer at samfunnsfagslærere rister oppgitt på hodet og sier ‘hva sa vi?’. Det er en form for etterpåklokskap som vi som samfunn ikke har råd til å oppleve.