- Norske bedrifter bidrar i betydelig grad til arbeidsplasser i utviklingsland, het det i den rødgrønne regjeringens rapport om samstemt politikk for utvikling 2013, som bl.a. viste til Statoils virksomhet:

"Statoil har omkring 400 ansatte i 10 lav- og mellominntektsland hvor de henter inn inntekter på ca. 45 mrd. kroner. Foruten de verdiene disse selskapene tilfører vertslandene og den skatt de betaler der, bidrar også de mange arbeidsplassene de står for til skatteinntekter og etterspørsel etter varer og tjenester fra de ansatte."

Denne uken kunne Dagens Næringsliv fortelle at Statoil har gjort nok et storfunn i Tanzania og at dette fattige landet i Afrika nå blir "et nytt kjerneområde" for det norske oljeselskapet. Om debatten i Tanzania rundt Statoils virksomhet kunne imidlertid Morgenbladet forrige fredag rapportere følgende:

"Statoil beskyldes for å stikke av med gevinsten fra storprosjektet som skulle gjøre Tanzania til en velstående gassprodusent."

Hva er viktigst for den norske regjeringen: Statoils og Norges egeninteresser eller hensynet til jobbskaping og fattigdomsreduksjon i Tanzania? Eller er det mulig å finne fram til en balansert vinn-vinn løsning i tråd med ambisjonen om en samstemt politikk for utvikling, som er nedfelt i den blåblå regjeringens politiske plattform? 

Da regjeringen sist høst ble etablert uten en egen utviklingsminister var KrF-leder Knut Arild Hareide urolig:

"Det at vi ikke får en utviklingsminister er den største skuffelsen med denne regjeringen. Hvis Børge Brende skal gjøre dette vil det lett bli rollekonflikter og interessekonflikter fordi han også skal ivareta norsk utenrikspolitikk og norske egeninterersser."

Interpellasjonsdebatten om jobbskaping i Stortinget tidligere denne måneden ga ikke noe klart svar på hvordan utenriksministeren og regjeringen vil håndtere slike interessekonflikter.

Vil utenriksministeren løfte jobbskaping som en ny prioritering?

- En samstemt utviklingspolitikk og fokus på å skape arbeidsplasser i fattige land er noe av det viktigste og mest effektive Norge kan bidra med for å bekjempe fattigdom, mente Kirkens Nødhjelp, da de i februar sendte sine innspill til statsbudsjettet for 2015 til politisk ledelse i Utenriksdepartementet. Kjell Ingolf Ropstad (KrF) tok saken videre gjennom en interpellasjon på Stortinget, der han stilte følgende spørsmål til utenriksminister Børge Brende (H):

"Vil utenriksministeren løfte jobbskaping som en ny prioritering i samarbeidet med fattige land, og hvilke strategier vil regjeringa følge i dette arbeidet?"

Noe klart svar ga ikke Brende da saken ble drøftet i Stortinget 5. juni, men han takket Ropstad for "et viktig initiativ" og pekte på at det også ...

"... er i tråd med de prioriteringene som regjeringen legger til grunn i utformingen av en fremtidsrettet utviklingspolitikk – med vekt på «fremtidsrettet»."

Henvisningen til "fremtidsrettet" var på ingen måte tatt ut av luften. Ikke bare trengs det flere jobber, det må også være anstendige jobber som gir en lønn å leve av, f.eks. i tekstilindustrien som nylig har fått mye og kritisk fokus gjennom FIVHs samarbeid med Aftenposten om serien "Sweatshop - dødsbillig mote".

- Avgjørende for legitimiteten til vårt økonomiske system

- Verden vil trenge 600 millioner nye arbeidsplasser de neste 10 årene for å opprettholde en bærekraftig økonomisk vekst og sosial utjevning, mente Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i sin årlige rapport om global sysselsetting i 2012. "Jobber" var også tema i Verdensbankens årlige rapport om verdens utvikling 2013 (World Development Report 2013), som pekte på at:

"Jobber sørger for høyere inntekter og bedre fordeler når land vokser, men de er også drivere av utvikling."

Rapporten pekte på at "høy arbeidsledighet og unges forventninger om jobb er de mest umiddelbare utfordringene", men la også til:

"I mange utviklingsland, der jordbruk og selvstendig næringsvirksomhet er utbredt og sikkerhetsnettene i beste fall er beskjedne, kan arbeidsledigheten være lav. I disse landene er veksten sjelden arbeidsløs. De fleste fattige har lange arbeidsdager, men makter rett og slett ikke å få endene til å møtes. Brudd på grunnleggende rettigheter er ikke uvanlig. Derfor er ikke antall arbeidsplasser det eneste som teller: det trengs jobber med høy utviklingseffekt. Konfrontert med disse utfordringene stiller politikere vanskelige spørsmål. Bør land bygge sine utviklingsstrategier rundt vekst, eller bør de fokusere på jobber?"

Temaet sto da også på dagsorden for høy-nivåmøtet i FNs generalforsamling i mai, som drøftet "oppnåelse av fattigdomsbekjempelse gjennom full sysselsetting og anstendig arbeid til alle i post 2015-agendaen". Her konkluderte deltakerne at:

"Vekst-drevne kvalitetsjobber er nøkkelen til å redusere fattigdommen etter 2015."

Da utenriksminister Børge Brende tok opp temaet i sin første utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget i mars understreket han alvoret ved å vise til legitimiteten til vårt økonomisk system:

"​​​​​En globalisering preget av økt handel og teknologiutvikling har redusert gapet mellom den fattige og rike delen av verden. Men i mange land har forskjellene økt. Lønningene for deler av middelklassen har stått stille. En inkluderende vekst som skaper jobber og som kommer alle til gode er avgjørende for legitimiteten til vårt økonomiske system."

Hva kan og vil regjeringen gjøre?

I interpellasjonsdebatten på Stortinget fremhevet Kjell Ingolf Ropstad (KrF) særlig hvordan Norge kan bidra til jobbskaping gjennom tre politikkområder: 1) norsk bistand, 2) norsk næringslivspolitikk og 3) statens investeringspolitikk for oljefondet (SPU).  

- I regjeringserklæringen la vi vekt på at økt handel, næringsutvikling og investeringer er avgjørende for økonomisk vekst og varig fattigdomsreduksjon, sa Brende i sitt svar og la til at "statsbudsjettet regjeringen legger frem for 2015 vil ha en profil som speiler dette". Det mest konkrete han kunne legge fram var imidlertid begrenset til stortingsmeldingen om utdanning og utvikling:

"I meldingen til Stortinget om utdanning for utvikling vil regjeringen gå inn for at Norge løfter yrkesopplæring og høyere utdanning på den internasjonale utviklingsagendaen. Målsettingen er å bidra til at utviklingsland selv blir i stand til å møte behovet for kvalifisert arbeidskraft og sysselsetting." 

Meldingen ble lagt fram forrige fredag og ett av tre hovedmål var knyttet til nettopp dette:

• bidra til at flest mulig barn og unge får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet, og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og utvikling i bred forstand.

- Brende vil satse på yrkesopplæring, kunne Bistandsaktuelt rapportere fra debatten og signalene fra Brende har fått ros fra Wenche Fone i Kirkens Nødhjelp:

"Med denne meldingen viser Brende at han evner å ta nye, nødvendige grep i utviklingsarbeidet. Å skape en sammenheng mellom utdanning og jobbskaping er nøkkelen til utvikling. Denne nøkkelen lager nå Brende."

Bistandsaktuelt skriver også om Norfund, som i sin årsberetning for 2013 viser til at 314 000 mennesker er sysselsatt i de 630 selskapene der de har investeringer og i likhet med Ropstad fremhevet Brende Norfunds virksomhet:

"De jobber for lønnsomme investeringer som skal bekjempe fattigdom gjennom etablering av lønnsomme bedrifter og økonomisk vekst. I tillegg bidrar innsatsen til økte skatteinntekter og flere arbeidsplasser. Vi vil tilrettelegge for mer av denne type innsats innenfor utviklingspolitikken i årene fremover."

Men, når det gjelder statens investeringspolitikk for oljefondet (SPU) måtte Ropstad avfinne seg med at utenriksministeren, som skulle sørge for mer samstemt politikk for utvikling, fortsatt ikke vil svare på spørsmål som ligger utenfor hans konstitusjonelle ansvar: