(Kommentaren sto på trykk i Bistandsaktuelt 04/14)

Meningsbærende organisasjoner som Attac, Vest Sahara Komiteen, Tax Justice Network, Norges Fredslag, Slett U-landsgjelda, FIAN og FIVAS er avhengige av denne støtteordningen for å kunne opprettholde sin daglige drift. På denne bakgrunn utfordret nylig Bård Vegar Solhjell (SV) regjeringen på saken i Stortingets spørretime. Statsråd Vidar Helgesen svarte da at regjeringen både holder muligheten åpen for å kutte i støtten og å avvikle hele ordningen. Denne trusselen mot informasjonsstøtten begrunnet statsråden med at aktiviteten støtteordningen generer ikke når bredt nok ut, at regjeringen ikke har noe ansvarsforhold ovenfor organisasjonene som mottar støtte over ordningen og at regjeringen er tvilende til om informasjonsstøtten har god nok bistandseffekt.

Den siste årsrapporten om informasjonsstøttens resultater viser mange eksempler på kampanjer og informasjonstiltak muliggjort av ordningen som nådde svært bredt ut i 2012. Blant eksemplene er Palmeoljekampanjen i regi av Grønn Hverdag og Regnskogfondet, Attacs kampanje for «skatteparadisfrie soner» rettet mot kommunene, Samarbeidet om Nyt Afrika-kampanjen og SAIHs tiltak «Radi Aid: Africa for Norway».

Blant de politiske resultatene av arbeidet fremhever den samme rapporten at FN vedtok en internasjonal våpenhandelsavtale, at FN lanserte prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak, at regjeringen lovet å innføre land-for-land-rapportering og at regjeringen lovet, som første land i verden, å gjennomføre en gjeldsrevisjon.

Når regjeringen nå angriper informasjonsstøtten er dette en misforstått politikk med potensielt svært alvorlige konsekvenser. Informasjonsstøtten er ikke etablert for å styrke effekten av norsk bistand, men for å stimulere debatt, nytenkning og folkeopplysning om Norges rolle i verdens globale utvikling. Det handler om å adressere mangel på samstemthet i utviklingspolitikken, slik som når statens mange armer ikke er koordinert eller når politikk for norsk næringsliv i Sør undergraver de norske utviklingspolitiske målsetningene. Det er debatten om de store globale utviklingsutfordringene, og Norges rolle i disse, som vil strupes om informasjonsstøtten avvikles. Informasjonsstøtten er derfor også et spørsmål om den norske demokratimodellen. Det bør verken regjering eller Storting ta lett på.