Kritikk 1: Det hevdes i blant at infostøtten bidrar til at organisasjoner driver «offerkommunikasjon», der fattige i andre deler av verden fremstilles som hjelpeløse og hjelpetrengende ofre og skaper overdrevne bilder av verdens fattigdom som primært har til hensikt å sikre oppslutning om bistandsbevilgningene, gode innsamlingsresultater, moralsk autoritet og salgbare medieoppslag. (Siste eksempel var kritikken fra den svenske professoren Hans Rosling i Bistandsaktuelt og kritikk fra Jan Arild Snoen i etterkant, se http://www.rorg.no/Artikler/3030.html.)

Svar: Det kan med rette fremmes kritikk mot bistandsorganisasjoner og andre som driver slik «offerkommunikasjon» (slik bl.a. SAIH har gjort med infostøtte gjennom «Radi Aid», se http://www.africafornorway.no/), men den statlige infostøtten har helt andre formål. Årsrapportene for Norads støtteordning viser at infostøtten brukes i tråd med Stortingets føringer til opplysningsarbeid om «sentrale og aktuelle Nord/Sør- og utviklingsspørsmål» og Norads regelverk sier eksplisitt at «det gis ikke støtte til opplysningsvirksomhet som i hovedsak er knyttet til innsamling eller markedsføring og «det gis ikke støtte til opplysningsvirksomhet som i hovedsak informerer om organisasjonens eget arbeid».

Kritikk 2: Det hevdes iblant at statlig infostøtte gjør at organisasjonene som mottar slik støtte vil være engstelige for å miste støtten om de kritiserer regjeringen og at støtten dermed bidrar til å svekke sivilsamfunnets viktige kritiske rolle i utviklingspolitikken og den offentlige samfunnsdebatten om denne.

Svar: Dette var en viktig problemstilling på 1990-tallet, der dette av enkelte organisasjoner ble opplevd som et problem, og tatt opp av RORG-samarbeidet i dialog med Stortinget. RORG-samarbeidet understreket betydningen av at infostøtten er forankret i et bredt flertall på Stortinget og ikke hos den til enhver tid sittende regjering. Siden har en samstemt utenrikskomité understreket organisasjonen uavhengighet og viktige «vokterrolle» i utviklingspolitikken (senest i innstillingen til budsjettet for 2012, se http://www.rorg.no/Artikler/2581.html). Årsrapportene for infostøtten de senere viser at denne kritikken i dag ikke stemmer med virkeligheten og at infostøtten tvert i mot har bidratt til å styrke organisasjonenes evne til å fremme kritisk debatt om Norges og regjeringens utviklingspolitikk.

Kritikk 3 (og begrunnelse for å kutte støtte): Etter Stortingsvalget i 2009 gjorde Høyre et linjeskift i synet på infostøtten og fremmet i sine alternative budsjetter følgende forslag: «Høyre ønsker å tydeliggjøre at målet med bistanden er fattigdomsbekjempelse. Høyre velger derfor å kutte i enkelte poster på bistandsbudsjettet som går til informasjons- og PR-arbeid i Norge for UD og for bistandsorganisasjonene. Dette er penger som aldri ”forlater landet”, og som dermed ikke bidrar til fattigdomsbekjempelse og utvikling. Det har de siste årene også vært stilt flere betimelige og kritiske spørsmål rundt enkelte av disse ordningene.»

Svar: a) Som vist overfor stemmer det ikke at infostøtten går til «PR-arbeid i Norge for UD og for bistandsorganisasjonene».

b) Det stemmer i hovedsak at infostøtten er «penger som aldri forlater landet», men hvorfor er det et argument i seg selv? Infostøtten er godkjent av OECD/DAC som offentlig bistand (ODA) og FNs utviklingsprogram (UNDP) har i sin Human Development Report tidligere foreslått at inntil 3% av ODA bør settes av til opplysningstiltak hjemme. Dersom regjeringen er opptatt av å kutte bevilgninger over bistandsbudsjettet som ikke forlater landet og ikke bidrar til fattigdomsbekjempelse og utvikling ville det være mer naturlig å kutte de betydelige bevilgningene til mottak av flyktninger i Norge.

c) Det stemmer ikke at infostøtten, fordi den «ikke forlater landet», heller ikke bidrar til «fattigdomsbekjempelse og utvikling». Årsrapporten for infostøtten 2012 viser en rekke eksempler at infostøtten bidrar til nettopp det (f.eks. at FN vedtok en internasjonal våpenhandelsavtale, at FN lanserte prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak, at Norge innførte land-for-land rapportering, at palmeoljekampanjen bidro til betydelig redusert forbruk av regnskogødeleggende palmeolje i Norge og at fokuset på «levelønn» bidro til at mange av de store kleskjedene åpnet sine leverandørlister) og potensielt vil kunne bidra mer enn tradisjonell bistand alene.

Kritikk 4 (og begrunnelse for å kutte): Høyre (Peter S. Gitmark) har tatt til orde for organisasjonenes opplysningsarbeid er viktig, men spør om dette «nesten utelukkende skal finansieres over bistandsbudsjettet». Han har også etterlyst andre finansieringskilder.

Svar: a) Det er riktig at det statlig støttede opplysningsarbeidet, med økende fokus på temaer og problemstillinger knyttet til utviklingen av samstemt politikk for utvikling, ikke er bistand i tradisjonell forstand. Imidlertid er utviklingspolitikk i dag langt mer enn tradisjonell bistand og i budsjettet for 2014 er begrepsbruken endret fra «bistandsbudsjett» til «utviklingsbudsjett». Informasjonsstøtten hører naturlig hjemme på et utviklingsbudsjett.

b) Det er riktig at en del av organisasjonene, særlig de minste, i stor grad er avhengige av den statlige infostøtten. Alternativet, for de humanitære bistandsorganisasjonene, vil kunne styrket innsamlingsvirksomhet, men all erfaring hittil, både i Norge og våre naboland, viser at det bidrar til en type kommunikasjon (oftest offerkommunikasjon) som ikke fremmer en opplyst og kritisk debatt om utviklingspolitikk. For de mindre organisasjonene med fokus på særlige utviklingspolitiske temaer vil innsamling i liten grad være mulig. I mange andre land, herunder USA, Storbritannia og EU-land på kontinentet, har organisasjoner i større grad tilgang på finansiering fra private fond og stiftelser, mens velstående i Norge i mindre grad har etablert slike, fordi vi i vår tradisjon har hatt fokus på at også rike betaler sin skatt. (les også kronikk på NRK ytring: Lær av andres feil)

Kritikk 5: Vidar Helgesen (H), på vegne av utenriksminister Børge Brende (H), hevdet i Stortinget 7. mai at infostøtten "i liten grad når ut til bredere lag av befolkningen".

Svar: Dette stemmer ikke. Det at Norad har inngått avtaler med et bredt mangfold av norske organisasjoner (kirkelige organisasjoner, LO, barne- og ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjonene m.v.) er nettopp begrunnet i ønsket om å nå ut til brede lag av folket. SSBs rapport om holdninger til norsk bistand i 2010 viser at infostøtten når bredt ut, bl.a. gjennom at nordmenn flest svarer at det å legge til rette for rettferdige internasjonale handelsregler og å bekjempe skatte- og kapitalflukt, så vel som "landgrabbing" er viktigere for utvikling i utviklingsland enn mer bistand.

Kritikk 6: Vidar Helgesen (H), på vegne av utenriksminister Børge Brende (H), hevdet i Stortinget 7. mai at det ikke har vært formålet med infostøtten at "en stor del av aktivitetene skjer innenfor de etablerte NGO-miljøene og i stor grad når de som allerede er engasjert i utviklingsspørsmål".

Svar: Dette stemmer ikke. Det har vært og er et formål med støtteordningen "å bidra til demokratisk deltakelse og fremme kritisk debatt om utviklingspolitiske temaer". Nettopp derfor er det inngått støtteavtaler med et bredt mangfold av organisasjoner for å engasjere disse i utviklingspolitiske spørsmål og bringe ulike stemmer og kompetanse inn i debatten. Dette ble understreket av en samlet utenriks- og forsvarskomité i en merknad til budsjettet for 2012: "Det er etter komiteens mening viktig at ulike synspunkter kommer til ordet i denne debatten og at man unngår en situasjon hvor konsensuspress begrenser en erfaringsutveksling som kan gi nyttige innspill til forbedring av Norges utviklingspolitikk."