(kommentaren sto på trykk i Ny Tid 09.05.14)

Etter at Utenriksminister Brende i mars instruerte Norad til å ikke inngå nye langsiktige avtaler med organisasjonene om informasjonsstøtte, har det spredd seg en betydelig uro i det norske sivilsamfunn. Mindre meningsbærende organisasjoner som Vest Sahara Komiteen og Fredslaget er avhengige av denne støtteordningen for å kunne opprettholde sin daglige drift,. Nå vet vi ikke om vi kan holde våre kontorer åpne fra januar av. Denne uken utfordret derfor Bård Vegard Solhjell (SV) regjeringen på saken i Stortingets spørretime.

I spørretimen spurte Solhjell om regjeringen virkelig vil avvikle denne viktige informasjonsstøtten. Statsråd Vidar Helgesen svarte da at regjeringen både holder muligheten oppe for å kutte i støtten og å avvikle hele ordningen. Nøyaktig hva de vil gå for kommer regjeringen tilbake til i høstens statsbudsjett. Denne trusselen mot informasjonsstøtten begrunnet statsråden med at aktiviteten støtteordningen generer ikke når bredt nok ut, at regjeringen ikke har noe ansvarsforhold ovenfor organisasjonene som mottar støtte over ordningen, og at regjeringen er tvilende til om informasjonsstøtten har god nok bistandseffekt.

Informasjonsstøtten har imidlertid vært forankret i et bredt politisk flertall på Stortinget i flere tiår. Ordningen har vært avgjørende for å sikre organisasjonenes «vokterrolle» og uavhengighet i forhold til den til enhver tid sittende regjering. Informasjonsstøtten har derfor eksistert i over 20 år, og har i denne tiden gitt svært gode resultater i tråd med Stortingets føringer. Ordningen har muliggjort synliggjøring og økt kunnskapsproduksjon om en rekke globale utfordringer. Dette har igjen hatt stor betydning for norsk utviklingspolitisk debatt i hele sin bredde.

Av Stortingets bevilgning på 91 millioner kroner til opplysningsarbeid i 2012, ble om lag 56 millioner fordelt til 54 organisasjoner. Ordningens årsrapport for 2012 viser hvordan disse organisasjonene har nådd ut til og engasjert brede lag av befolkningen. Dette gjennom å engasjere egne medlemmer, arbeid ovenfor skolen og  bidrag i media.

Den siste årsrapporten om informasjonsstøttens resultater viser også  mange eksempler på kampanjer og tiltak muliggjort av ordningen som nådde svært bredt ut i 2012. Blant eksemplene er Palmeoljekampanjen i regi av Grønn Hverdag og Regnskogfondet, Siggy-kampanjen i regi av Kirkens Nødhjelp og Changemaker, Attacs kampanje for «skatteparadisfrie soner» rettet mot kommunene, Samarbeidet om Nyt Afrika-kampanjen og SAIHs tiltak «Radi Aid: Africa for Norway». Blant de politiske resultatene av arbeidet fremhever den samme rapporten at FN vedtok en internasjonal våpenhandelsavtale, at FN lanserte prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak, at regjeringen lovet å innføre land-for-land-rapportering (LLR) innen 1. januar 2014 og at regjeringen lovet, som første land i verden, å gjennomføre en gjeldsrevisjon.

Med informasjonsstøtten fra Norad spiller altså organisasjonene en viktig rolle som pådriver overfor norske myndigheter. Dette gjør de gjennom å formidle faktabasert og dokumentert informasjon om globale utviklingsspørsmål. I tillegg brukes midler på å popularisere denne kunnskapen slik at den også blir gjort tilgjengelig for organisasjonenes målgrupper spesielt og opinionen generelt.

Sivilsamfunnsorganisasjonene bidrar også til at forskning blir kjent for et bredt publikum grunnet informasjonsstøtten. Dette gjennom debatter, foredrag og medieoppslag, men også ved utgivelse av egne publikasjoner om globale utfordringer. Ved flere anledninger har organisasjonene med informasjonsstøtte vært offisielle samarbeidspartnere med utdanningsinstitusjoner. Akademikere og forskere får også spredd egen forskning gjennom foredrag og debatter arrangert av sivilsamfunnsorganisasjonene, og gjennom publisering av artikler i organisasjonenes egne utgivelser.

Når regjeringen nå angriper informasjonsstøtten er dette derfor en misforstått politikk med potensielt svært alvorlige konsekvenser. Informasjonsstøtten er ikke etablert for å styrke effekten av norsk bistand, men for å stimulere debatt, nytenkning og folkeopplysning om Norges rolle i verdens globale utvikling. Det handler om å adresseres mangel på samstemthet i utviklingspolitikken, slik som når statens mange armer ikke er koordinert eller når politikk for norsk næringsliv i Sør undergraver de norske utviklingspolitiske målsetningene. Det er debatten om de store globale utviklingsutfordringene, og Norges rolle i disse, som vil strupes om informasjonsstøtten avvikles. Informasjonsstøtten er derfor også et spørsmål om den norske demokratimodellen, hvilke verken regjering eller Storting bør ta lett på.