I Danmark la Norads søsterorgan, Danida, nylig fram en ny opinionsundersøkelse som viste at danskenes oppslutning om bistanden er stor, men fallende. – Hvordan styrker vi opbakningen til bistanden, spør portalen Altinget.dk og har invitert Danmarks nye handels- og utviklingsminister, Mogens Jensen, og et knippe danske organisasjonsfolk til debatt. Det er imidlertid et helt feil utgangspunkt for debatt, som i tillegg kan nøre opp om den type misforstått kritikk av opplysningsstøtten til organisasjonene vi opplevde i Norge i kjølvannet av Hans Roslings opptreden på NRK-Skavlan i februar. Jeg håper det er nettopp dét vår utenriksminister har forstått når han i årets tildelingsbrev til Norad gir klar beskjed om at informasjonsbevilgningen til Norad ikke skal benyttes til «annonsekampanjer på TV, kino eller i trykte publikasjoner». Når UD samtidig gir Norad pålegg om at nye langsiktige avtaler med sivilsamfunnet om støtte til opplysningsarbeid ikke skal utlyses i år, så bør det ikke være et signal om avvikling, men at han ønsker å ta grep for å gjøre dette arbeidet enda bedre før ordningen utlyses.

Dagens debatt i Danmark kan til forveksling likne den debatten det norske stortinget hadde i 1973, da de skulle behandle den årlige stortingsmeldingen om norsk bistand. En meningsmåling gjennomført av Gallup noen dager i forveien viste at 61% av de spurte mente bistanden var for høy og satte dermed dagsorden for debatten i Stortinget. Politikerne var naturlig nok urolig for den svake oppslutningen om bistanden, men siden har det skjedd mye både med oppslutningen, u-landsopplysningen, verden og utviklingspolitikken.

I SSBs opinionsundersøkelse for Norad i 2010 kom det for eksempel fram at 6 av 10 mente det var «svært viktig» at regjeringen bekjemper såkalt «landgrabbing» i utviklingsland, 5 av 10 at det var "svært viktig" med rettferdige handelsregler og 4 av 10 at det var "svært viktig" å bekjempe skatte- og kapitalflukt. Bare 1 av 10 mente det var "svært viktig" med økt bistand, men ikke fordi de var mot bistand. Tvert imot, oppslutningen om bistanden er betydelig høyere enn for eksempel oppslutningen om EU i de fleste land i Vest-Europa. Det er fint, for den trengs fortsatt, men det er ikke nok.

Det mest fremtidsrettede i regjeringens politiske plattform (Sundvollenerklæringen) på det utviklingspolitiske feltet er derfor fokuset på samstemt politikk for utvikling, som OECD har definert slik:

"En politikk som sikrer at målene for utviklingspolitikken ikke undergraves av annen politikk myndighetene fører og som også påvirker utviklingslandene, og at disse andre politikkområdene så langt det er mulig støtter opp under utviklingsmålene."

Fordi de fleste av oss, både i Norge og Danmark, har det rimelig bra og bryr oss om verden utenfor så støtter vi opp om bistanden. De fleste av oss har imidlertid også forstått at varige endringer krever politiske svar og løsninger utover bistandsbevilgningene – både i rike og fattige land. Den forståelsen har ikke minst den statlige støtten til sivilsamfunnets opplysningsarbeid bidratt til, gjennom økende fokus på samstemtpolitiske temaer og utfordringer, som dermed også har bidratt til at dagens utviklingspolitikk handler om så mye mer enn bistand. Utviklingspolitikk i dag angår også vår egen utvikling på en helt annet måte enn før – vår landbrukspolitikk, energi- og klimapolitikk, handelspolitikk, næringsliv- og investeringspolitikk, forvaltning av oljefondet, våpeneksport, kamp mot kapital- og skatteflukt og mye annet. Det er slik utviklingspolitikk som trengs om vi skal ha håp om å bidra til en verden der bistand er overflødig. En fersk rapport fra Kirkens Nødhjelp slo imidlertid nylig fast at norsk politikk fortsatt er «mer ustemt enn samstemt».

Vi, som folk og nasjon, har ikke ansvar for alt vondt som skjer i verden, men om vi skal følge prinsippet om «do no harm» har vi hvertfall et ansvar for våre egne handlinger. Vi har også ansvar for å bidra i det internasjonale samarbeidet for å skape internasjonale rammevilkår som ikke rammer de fattige og miljøet og som gjør det mulig for regjeringer i land med mange fattige å løse sine miljø- og utviklingsproblemer selv. Hvordan de gjør det bør i hovedsak avklares gjennom demokratiske prosesser i det enkelte land, slik også vi gjennom demokratiske prosesser må avklare hvordan vi skal ivareta våre interesser på en best mulig måte uten samtidig å bidra til fattigdom, brudd på menneskerettighetene og miljøødeleggelser i andre land.

Et opplysningsarbeid som peker fremover mot verdens nye utviklingsmål, den såkalte post 2015-agendaen, kan derfor ikke henge fast i en 70-tallsdebatt om oppslutning om bistanden. Her har Norges Storting og Regjering i en årrekke ligget milevis foran de fleste andre land i Europa. Det bør de fortsette med. Her har nå utenriksminister Børge Brende en god anledning å videreføre og tydeliggjøre det formål for opplysningsstøtten har selv la inn i budsjettet for 2014: «å bidra til demokratisk deltakelse og fremme kritisk debatt om utviklingspolitiske temaer». Det kan han for eksempel gjøre ved å legge til – i tråd med Høyres slagord fra valgkampen – at støtten skal bidra til å få fram «nye ideer og bedre løsninger» på Norges utfordringer knyttet til samstemt politikk for utvikling og samtidig understreke enda klarere enn tidligere at støtten ikke skal brukes til PR for bistand og bistandsorganisasjoners markedskommunikasjon.