(Kommentaren sto på trykk i avisa Klassekampen 03.03.14)

Prinsippene som ligger til grunn for denne agendaen er derimot alt annet enn ubetydelig, nemlig en grunnleggende motstand mot at organisasjoner som beriker norsk offentlig debatt, skal motta statlig støtte.

Hvis vi ikke gjør noe når regjeringen kveler sivilsamfunnsorganisasjonene, vil de samme folkene, som ønsker å kutte i statlig støtte til media, kunst og kultur, få større momentum. De mest lidenskapelige tilhengerne av kuttene er de samme som omfavner modeller fra det private næringsliv. Til slutt vil privat kapital være den eneste legitime adgangen til å påvirke debatten i det offentlige rom. Å fjerne de få dynamiske, progressive og kritiske røstene fra den norske diskursen, vil i et land med bare fem millioner innbyggere føre til en uthuling av den intellektuelle kulturen.

Nylig begynte Minerva-kommentator Jan Arild Snoen å forberede grunnlaget for disse kuttene, i form av et innlegg mot den såkalte sløsingen fra Norges 50 statsfinansierte sivilsamfunnsorganisasjoner. Snoens konservative ideologi tilsier at han ikke kan akseptere et system hvor «staten skal gi organisasjoner midler til å drive politisk påvirkningsarbeid». Dette blir dermed premisser for Snoens virkelighetsbilde, og artikkelen tar utgangspunkt i at disse organisasjonene sløser bort penger, og at de derfor ikke bør eksistere. Han begir seg deretter ut på å bevise hva han allerede har antatt. Snoens «analyse» passer bedre på Facebook enn på Minervas nettsider.

Dessverre for Snoen og resten av Facebook-høyre baseres argumentene på en studie av Hans Rosling med store metodologiske blundere. For eksempel måler Roslings undersøkelse «ignoranse» ved å stille følgende spørsmål: «Hvor mange av verdens ettåringer er vaksinert mot meslinger?» Hvis du svarer feil på dette spørsmålet, er du «dum». Etter disse kriteriene ville trolig Adam Smith, Immanuel Kant og Ayn Rand også bli stemplet som dumme. Snoens argument hviler på å utlede intelligens fra quiz-spørsmål og deretter foreta et umenneskelig logisk hopp, hvor Norges sivilsamfunnsorganisasjoner blir beskyldt for å ikke spre kunnskap som best hører hjemme på en brun pub.

Regjeringen burde heller se på hva disse organisasjonene tilbyr, i stedet for hva de representerer. Ironisk nok passer mange av disse organisasjonene nærmest perfekt med en blåblå utenrikspolitisk filosofi: De utfører effektive og ikke minst særdeles billige tjenester som gjør alt annet enn å kaste penger ut av vinduet.

Uavhengig av hva disse organisasjonene gjør, bør vi først være klar over hvor lite de koster. De vel 50 organisasjonene som Snoen angriper, utgjør totalt én prosent av bistandsbudsjettet. Av disse 91 millioner kronene går 27 millioner til FN-sambandet for informasjonsarbeid om FN i norske skoler. De resterende 64 millioner kronene går til de øvrige frivillige organisasjonene og deres politiske analyser, statlige tilsyn og generelt grasrotengasjement. For å sette dette i perspektiv bruker vi i dag tre millioner kroner mer på skismøring enn det som blir brukt på informasjonsarbeid om FN i norske skoler. I motsetning til skilandslagets smøreteam har de utenrikspolitiske interesseorganisasjonene nylig oppnådd suksess.

Ved å se på hva disse organisasjonene kan gjøre når de jobber på sitt beste, forstår man hvorfor eventuelle kutt i inntektene deres vil være et stort tap. For eksempel var både Forum, Kirkens Nødhjelp, Norges fredslag og Changemaker sentrale i forhandlingene om FNs våpenhandelsavtale (ATT). Innsatsen fra det sivile samfunnet ble hyllet av ingen ringere enn Espen Barth Eide, som understreket at en avtale sannsynligvis ikke ville sett lyset dersom det ikke hadde vært for disse organisasjonene. Slett U-landsgjelda (Slug) representerer enda en suksess. I fjor var organisasjonen en sentral aktør i utviklingen av FNs nye prinsipper for ansvarlig utlån. På grunn av deres innsats ble Norge det første långiverlandet som har gjennomført en evaluering av sine lån til utviklingsland.

Utover disse åpenbare suksesshistoriene fungerer sivilsamfunnsorganisasjonene også som vaktbikkjer. Ved å overvåke og kritisere norsk politikk, varsler de offentligheten dersom den førte politikken skader utviklingsarbeid, svekker menneskerettighetene eller strider mot demokratiske prinsipper. Et kutt i midler vil ikke bare føre med seg en uunngåelig død for mange av disse organisasjonene, det vil også dempe røstene til de få resterende ombudsmennene i norsk utenrikspolitikk.

Består disse organisasjonene av rike pamper som suger penger ut av statskassa? Nei. Den typiske lederen for disse organisasjonene har en mastergrad og tjener omtrent det samme som en nyutdannet lærer. Videre skal det også nevnes at for hver faglig ansatt engasjeres flere høyt motiverte frivillige, ofte studenter med dårlig råd. Organisasjonene kan rett og slett ikke sidestilles med korrupte tilkaringsbedrifter, slik Facebook-høyre liker å framstille det. I stedet får den norske regjeringen et regnestykke de burde sette pris på: Billige arbeidere pluss en haug av frivillige er lik utmerket valuta for pengene.

Hva er så alternativet dersom de frivillige organisasjonene mister sin statlige støtte? Hvis vi gjør organisasjoner avhengig av å samle penger fra donasjoner, vil vi sannsynligvis se sektoren konsentreres rundt tema som omhandler lett forståelige og umiddelbare problemer. Eksempelvis er de fleste av oss kjent med bistandsorganisasjoner som framhever bilder av sultende afrikanske barn. Informasjonsstøtten har gjort organisasjoner som SAIH i stand til å lage kampanjer som bevisstgjør farene ved slike stereotypier (SAIHs Radi Aid). Nød- og utviklingshjelp er utvilsomt viktig, men saker som er mer systemiske og mindre konkrete, er like verdifulle.

Selv om disse mindre konkrete problemene er framtredende, egner de seg ikke for private donasjoner. Hvordan skal man i løpet av en tisekunders reklamesnutt forklare at man trenger penger til å skape og drive lobbyvirksomhet for nye retningslinjer som søker å stoppe utlån av penger til diktatorer? Selv om disse problemene er kompliserte, er de fortsatt særdeles viktige. De krever politisk handling, bevissthet og press fra grasrota. Bistand kan av og til være enkelt å måle i penger, men penger kan ikke alltid forbedre kjedelige, men viktige, systemiske problemer.

Hvis disse organisasjonene skulle forsvinne, og den norske regjeringen fortsatt skulle ønske å jobbe med de samme spørsmålene, må de utkontraktere arbeidet til private konsulenter. Kostnadene ved privatisering av disse oppgavene vil øke. Det vil ikke kompetansen. Et lite land som Norge kan ikke forvente at den private sektoren vil fylle det diskursive tomrommet etter disse organisasjonene. Sivilsamfunnsorganisasjonene er erfarne aktører og har et omfattende kontaktnettverk som ikke kan erstattes over natten. Dersom regjeringen gjennomfører kuttene, vil de ikke bare ende opp med å betale mer, de vil også sitte igjen med dårligere tjenester.

Det handler ikke bare om kvaliteten på organisasjonenes arbeid, men også om kvaliteten på den offentlige diskursen i Norge. De nevnte organisasjonene opprettholder koplingen mellom borgere og politikk. De kritiserer de norske politiske partiene gjennom kommentarer til stortingsmeldinger, bemerkninger til stortingskomiteer og gjennom nasjonale medier. Dette står i skarp kontrast til eksempelvis Storbritannia hvor engasjement begrenses til sivil ulydighet i kommentarfeltene.

Populariteten til Russel Brands’ nylige intervju der han skjeller ut demokratiet, viser hvor mye britisk aktivisme har sunket; han hylles som en frelser for venstresida, mens hans eneste idé var å avskaffe demokratiet fordi muligheten for endring syntes så håpløs. Norge har en bemerkelsesverdig kunnskapsrik og utadvendt politisk kultur. Drivkraften kan tilskrives mange faktorer ved det norske samfunnslivet. En av disse er faktorene er sivilsamfunnsorganisasjonene. Hvorfor skal vi svekke disse når det bare koster den enkelte borger tolv kroner i året?

Hvorfor er regjeringen så ivrig på å bli kvitt organisasjoner som passer til deres egen filosofi? Spesielt Frp motsetter seg tanken på å ukritisk gi bistand til utviklingsland og arbeider derfor aktivt for å gjøre bistandsindustrien mer effektiv. Den ene prosenten av bistandsbudsjettet som går til informasjonsspredning, kunnskapsproduksjon og konstruktive innspill, må da være positivt for ethvert politisk regnskap? På mange måter har regjeringen skutt seg selv i foten.

Med lovnad om å ikke kutte bistanden har regjeringen vært på utkikk etter alternative kuttposter. Men er det virkelig mer kostnadsbesparende å kutte midler til høyt spesialiserte organisasjoner med et genuint ønske om å forbedre og effektivisere norsk utenriks- og bistandspolitikk? Ikke bare bryter forslaget med Norges sterke freds- og humanitære tradisjon, det er også veldig dårlig konservativ politikk.

I stedet for å argumentere for at disse organisasjonene opprettholdes på feil grunnlag, burde vi i stedet tildele midler på grunnlag av jevnlige vurderinger av deres arbeid og prestasjoner. Det er ikke sikkert at alle organisasjonene er så effektive som de burde ha vært. Det fornuftige valget i denne saken er derimot ikke å avskaffe, det er å reformere.

Støtten til sivilsamfunnsorganisasjonene berører kjernen i det norske samfunnet. Vil Norge la penger være det eneste organiserende prinsippet, eller foretrekker vi at samfunnet skal få bestemme at visse ting er verdt å gjøre fordi vi mener det er rett? Historisk sett har det kollektive Norge blitt enige om at et rikt offentlig rom med et stort antall stemmer er en nødvendighet for et velfungerende demokrati. Dette prinsippet er nå truet. Ja, disse kuttene vil spare 91 millioner kroner, men bare på bekostning av å flytte Norge et skritt nærmere en nihilistisk dystopi bestående av reality-tv, selfies og kaker på Instagram.