- Et farlig skritt bakover, mente Mark Curtis, den daværende lederen i World Development Movement i Storbritannia, da Sachs i 2005 la fram rapporten fra FNs tusenårsprosjekt "Investering i utvikling - en praktisk plan for å nå tusenårsmålene".

- Det er jo vanvittig at folk som han fremdeles er i maktposisjon, mente den norske økonomen Erik Reinert og siterte argentinere som hadde mistet 60-70 prosent av lønnsutbetalingene:

"Vil de som ødela økonomien vår være så vennlige å holde kjeft."

Avisa Klassekampen forklarte Sachs' tilsynelatende linjeskift slik:

"I motsetnad til sin sjokkterapautiske fase meiner Jeffrey Sachs no at frihandel kan vera øydeleggjande for land med veike økonomiar. I rapporten står det at «utan grunnleggjande infrastruktur og menneskeleg kapital, blir land dømt til å eksportera eit smalt utval av råvarer med låg forteneste». Under slike vilkår «kan globalisering ha negative verknader - inkludert hjerneflukt, miljørasering, tap av biologisk mangfald, kapitalflukt og forverra handelsvilkår»."

"Derfor, vedgår rapporten, kan fattige land ha «tilpassingskostnader» når dei «tilpassar seg til liberalisering». For å koma dette problemet i møte, foreslår Jeffrey Sachs ei sterkare kopling mellom frihandel og u-hjelp: Dei rike landa bør i ein overgangsfase oppretta eit «Aid for Trade»-fond. I dette fondet kan dei rike landa plassera bidstandspengar «for å ta fatt i tilpassingskostnadene som er assosiert med gjennomføringa av ein Doha reform-agenda»."

Dag Ekelberg i Civita forsvarte den gangen Sachs' ideer om frihandel i en debatt i Dagbladet, mens Reinert, bl.a. i forbindelse med et møte i 2010 med den daværende lederen for FNs tusenårsmålskampanje, Salil Shetty, kalte tusenårsmålene for "velferdskolonialisme". Han konkluderte omtrent slik også den amerikanske økonomen og forfatteren David Korten gjorde i sin bok "Agenda for en ny økonomi" samme året:

"Sachs fokuserer på symptomene og foreskriver en bandasje."

Korten hadde sammenlignet Sachs og tidligere UNDP-sjef James Gustave Speth:

"Jeffrey Sachs og James Gustave Speth er begge innflytelsesrike forfattere som i de siste bøkene sine presenterer nesten identiske syn på behovet for tiltak for å reversere miljøskader og eliminere fattigdom. Deres anbefalinger er imidlertid verdener fra hverandre."

- Jeffrey Sachs er en mann med mange ansikter, mener Japhy Wilson ved Universitetet i Manchester. Han utga nylig boka "Jeffrey Sachs, den underlige historien om Dr. Sjokk og Hr. Bistand", som forlaget Verso presenterer slik:

"Historien om en evangelisk utviklingsekspert som poserer som den tredje verdens frelser, samtidig som han åpner sårbare nasjoner for økonomisk utbytting." 

- Tusenårslandsbyfiaskoen

Et av Sachs' prestisjeprosjekter er "Tusenårslandsbyprosjektet", som ble lansert i 2006 for oppfølging av FNs tusenårsmål på landsbynivå i "verdens gjenværende lommer av ekstrem fattigdom". Prosjektet presenteres slik på egne nettsider:

"Tusenårslandsbyprosjektet tar tak i de grunnleggende årsakene til fattigdom med en helhetlig og landsby-ledet tilnærming til bærekraftig utvikling."

Da prosjektets 2. fase ble lansert i 2011, etter bl.a. å ha blitt evaluert av Overseas Development Institute (ODI) i England i 2008, erklærte Sachs at det hadde oppnådd "enorme gjennombrudd" i arbeidet for å nå tusenårsmålene på steder der det syntes "absolutt håpløst". Forfatteren Nina Munk, som har fulgt prosjektet tett gjennom en årrekke, er ikke enig. Dette skriver hun om i boka "Idealisten - Jeffrey Sachs og hans kall for å få slutt på fattigdommen". Morten Jerven ved Simon Fraser University i Vancouver har lest boka og oppsummerte den slik i en kronikk i Klassekampen i januar:

"Historiene om hvordan det skjærer seg for agentene og Sachs’ prosjekt er mange. Iblant er det lysglimt, og det er mange som har fått midlertidig mat, skole eller helsetilbud, men det har gått langt under forventningene, og prosjektet har ikke vist seg bærekraftig."

Fra litt fattigdomsreduksjon til bærekraftig framtid?

Nina Munks kritikk av "tusenårslandsbyprosjektet" rokker ikke ved at mange nå mener at arbeidet med tusenårsmålene har vært en suksess, slik f.eks. utenriksminister Børge Brende uttalte til Vårt Land rett over nyttår:

"Mange trodde ikke på tusenårsmålet om å halvere fattigdom innen 2015. Det ble likevel oppnådd to år før tiden."

En annen optimist er Bill Gates, som i følge nyhetsbyrået Bloomberg knapt ser at det vil være noen fattige land igjen i 2035. Men mennesker kan forbli fattige selv om land blir rikere, slik for eksempel Fellesrådet for Afrika pekte på i sin rapport "Afrikas 99%" i fjor. 

- Bildet er for positivt, mener økonom og professor Kalle Moene ved Universitet i Oslo og utdypet det slik i en kronikk i Dagens Næringsliv i fjor: 

"Den lave fattigdomsgrensen og de store inntektsøkningene gjør det «billig» å redusere fattigdommen."

I den grad det har vært en suksess kan det dessuten vise seg å bli et tveegget sverd, slik Moene og andre nå frykter:

"Fattigdommen avtar, men ulikhetene øker, særlig i de store utviklingslandene. I sum er situasjonen utålelig for massene i mange av landene med sterkest økonomisk vekst."