Foto av Brende: M.B. Haga/UD- Mer ustemt enn samstemt, mente Kirkens Nødhjelp etter at den rødgrønne regjeringen i 2011 la fram sin første årlige "Rapport om samstemt politikk for utvikling" til Stortinget. Budsjettdebatten denne uka kan tyde på at dette vil fortsette, til tross for at den blåblå regjeringen har lovet å "føre en samstemt utviklingspolitikk, hvor tiltak innen ulike sektorer i størst mulig grad trekker i samme retning."

Ingen av representantene i Stortingets utenriks- og forsvarskomité nevnte "samstemt politikk for utvikling" da utviklingsbudsjettet for 2014 ble drøftet og vedtatt i Stortinget på mandag. Satt på spissen kan debatten kanskje oppsummeres slik: Arbeiderpartiet mener  Norges interesser og verdier går hånd i hånd og at det derfor ikke lenger er behov for samstemt politikk for utvikling, mens Høyre og FrP mener behovet for samstemt politikk er ivaretatt ved at regjeringen nå setter fokus frihandel, investeringer og næringsliv.

En skulle kanskje trodd at alt fokuset på Norges rolle i kampen mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika i forbindelse med Nelson Mandels død ville bidratt til litt dypere refleksjon omkring idealer og egeninteresser i dagens utenrikspolitikk? Dét er det imidlertid lite spor av i budsjettdebatten i Stortinget.

Samstemtpolitikk var imidlertid vanskelig også før, slik det kom fram da Afrika-kjenner Tore Linné Eriksen kommenterte spørsmålet om Norges støtte til kampen mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika i NRK P2s Dagsnytt Atten forrige fredag. Han sa bl.a.:

"De flyktningleirene, som Norge ga en stor del av disse pengene til, ble bombet av bombefly med olje levert av norske rederier."

Det var fortidens synder, mer enn dagens utfordringer, som fikk et skarpt fokus i Stortingets budsjettdebatt - debatten forsetter i avisene i dag.

Nelson Mandela, Sør-Afrika og Norges rolle

Den sør-afrikanske frigjøringslederen Nelson Mandela, som døde forrige uke, har fått mye oppmerksomhet fra mange, også i budsjettdebatten i Stortinget. Den ferske komitélederen Anniken Huitfeldt (A) startet sitt åpningsinnlegg slik:

"- Dere, Norge, har en spesiell plass i våre hjerter. Dette sa Nelson Mandela den gangen han ble sluppet ut av fengselet. Han fortsatte: - Dere hjalp oss da andre land så en annen vei. Dette var hans ord om hvordan han så på Norges innsats mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Vi bidro med bistandspenger til frigjøringsbevegelsen. Dette ble sterkt kritisert, det er viktig å huske på det. Det var ikke alle som mente at det var riktig å blande seg inn, og var det egentlig så effektiv bistand, ble det spurt om. Men det er klart at det å støtte ANC var viktig i arbeidet mot raseskillepolitikken."

- Det er verdt å merke seg at Høgre – og naturlegvis Framstegspartiet – var kritiske motstandarar då det i Noreg kom eit forbod mot å frakte olje til Sør-Afrika, sa Bård Vegar Solhjell (SV) da det ble hans tur og bidro til det NTB kalte "Heftig Mandela-debatt på Stortinget".

Kristian Norheim (FrP) syntes det var "drøy kost" av Solhjell å trekke fram en "50 år gammel avisartikkel fra Hundeavisen i 1963". Han mente Solhjell burde "feie for egen dør", men gjorde også sitt syn klart:

"Jeg er den aller siste til å skulle forsvare det regimet vi så i Sør-Afrika. Det var et inhumant regime. Jeg blir kvalm ved tanken på at et sånt regime har eksistert. Det er også stikk i strid med den liberalistiske ideologien som Fremskrittspartiet er basert på. At noen har hatt tvilsomme og idiotiske oppfatninger om det fra mitt eget parti tidligere, må de selv svare for. Jeg tar avstand fra et forsvar av den type regimer."

Redaktør i Verdensmagasinet X, Maren Sæbø, har sett nærmere på dette i en kommentar om "Ordkrigen om Apartheid", men Norges rolle under Apartheid-tiden i Sør-Afrika har også fått mye oppmerksomhet i riksmedia. I en kommentar i Dagbladet på tirsdag avsluttet John Olav Egeland slik:

"Mer problematisk enn fordommene på den politiske ytterkanten, er likevel alliansen mellom rederne, Høyre og Ap. Norske tankredere drev en omfattende, meget profitabel - og etter hvert fordekt - virksomhet på Sør-Afrika. I 1986 - året før Stortinget vedtok boikott av Sør-Afrika - fraktet norske eller norskeide skip 51 av 83 oljelaster til apartheidstaten. Fram til vedtaket hadde Ap og Høyre blokkert forslag om å stanse oljeleveransene. De ville heller ikke gjøre noe med importen av sørafrikansk mangan til norske smelteverk. Omsorgen for norsk skipsfart og norske arbeidsplasser gikk foran. Nå benekter tidligere statsminister Kåre Willoch at hensynet til rederne hadde noen som helst betydning for at Norge stemte blankt i FN da boikottspørsmålet var oppe i 1983. Norge og Willoch gjør aldri feil, tar aldri feil. Sånn er det med den saken."

Og debatten fortsetter i dag.

- Sør-Afrika fikk sin frihet som en direkte konsekvens av den cubanske militærinnsatsen i Angola, skriver Vegard Bye i en kommentar i Dagsavisen i dag, mens Dagens Næringsliv på lederplass tar opp spørsmålet om beklagelser på bred front:

"Før minneseremonien over Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela igår ba SVs Bård Vegar Solhjell Fremskrittspartiet beklage partigründer Anders Langes støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika. Dette kan kanskje være på sin plass. I tillegg kan LO, NHO, Ap og Høyre beklage hykleriet i årene da man politisk støttet isolasjon og boikott av apartheidregimet, men kun så lenge det ikke gikk ut over norske arbeidsplasser i skipsfarten og smelteverksindustrien."

Men er ikke slike spørsmål like relevante i dag?

Idealer og egeninteresser hånd i hånd?

- Hensikten med regjeringens årlige rapporter til Stortinget om samstemt politikk for utvikling er å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller hemme fattigdomsreduksjon i utviklingsland, sto det i den rødgrønne regjeringens "Rapport om samstemt politikk for utvikling 2012" til Stortinget. Likevel kan komiteleder Huitfeldts innlegg i budsjettdebatten denne uka leses som om hun mener det ikke finnes interessemotsetninger idag:

"Så dette skillet mellom realisme i utenrikspolitikken, hvor vi liksom skulle ta vare på Norges egeninteresser, og tro at idealisme står på den andre siden, det skillet er veldig gammelt. I dagens samfunn, i en globalisert verden, har vi stor egeninteresse av norsk engasjement i utenrikspolitikken."

FrPs Kristian Norheim treffer kanskje bedre når han mener at utenrikspolitikken snarere er "et kompromiss mellom våre verdier og interesser", men det var primært Venstres Trine Skei Grande som antydet at dette kan være forbundet med problemer:

"For Venstre er det viktig at man har en verdibasert utenrikspolitikk, der Norge står på menneskerettenes side og er en konsekvent forsvarer av dem. Derfor syns jeg det er fint når man har en utenriksminister som går ut til demonstrantene i Ukraina – også de som har blitt banket opp av sitt eget sikkerhetspoliti. Jeg liker det mye bedre enn å ha utenriksministre som hyller diktatorer, sjøl om norske oljeselskaper har viktige roller i de landene."

Det siste kan for eksempel være noe å ta med i debatten om Norges forhold til Angola, ikke minst i lys av at en enstemmig utenriks- og forsvarskomité har avgitt følgende merknad til budsjettet:

"Komiteen vil understreke viktigheten av at Norge spiller en tydelig rolle som pådriver for universelle menneskerettigheter og rettferdig fordeling i utviklingspolitikken."

Skei Grande var også den eneste representanten som nevnte "ulovlig kapitalflukt". Temaet er nær knyttet til skatteunndragelser, som CONCORD, nettverket av utviklingsorganisasjoner i Europa, fremhever som den viktigste utfordringen for EUs arbeid med samstemt politikk for utvikling. Den danske lederen av CONCORDs arbeidsgruppe for samstemt politikk for utvikling, Laust Leth Gregersen, kommenterte dette slik i forbindelse med lanseringen av deres rapport "Spotlight on Policy Coherence for Development 2013" i høst:

"Europa kan ikke fortsette å gi bistand med den ene hånden og ta tilbake med den andre, og skattepolitikk er et klassisk eksempel på hvordan dette gjøres."

"Utviklingsbudsjettet", ikke "bistandsbudsjettet"

Utenriks- og forsvarskomiteen behandlet naturlig nok 2014-budsjettene for både utenriks- og forsvarsdepartementet, men bare et lite fåtall av komiteens medlemmer så ut til å ha fått med seg at den største delen av UDs budsjett nå heter "utviklingsbudsjettet", ikke "bistandsbudsjettet". Dette er en naturlig utvikling i lys av de senere årenes utviklingsdebatt og denne begrepsendringen ble innført og konsekvent benyttet av den rødgrønne regjeringen i deres budsjettforslag for 2014. UDs budsjett, under det som kalles "Programområde 03 Internasjonal bistand" (som med fordel burde vært kalt "internasjonalt utviklingssamarbeid"), innledes nå slik:

"For 2014 foreslår regjeringen å bevilge 31 522 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid. Dette er en økning på 1314 mill. kroner fra saldert budsjett 2013. Med forslaget for 2014 vil utviklingsbudsjettet utgjøre 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt for 2014."

I budsjettet for 2013 het det "bistandsbudsjettet".

I budsjettdebatten i Stortinget var det imidlertid bare utenriksminister Børge Brende (H) og Svein Roald Hansen (A) som tok den nye betegnelsen i bruk, mens "bistandsbudsjettet" fortsatt var dominerende.

"Politisk teater" om 1-prosenten?

Mange av stortingsrepresentantene, både nye og gamle, var i sine innlegg likevel innom spørsmål primært knyttet til bistandens kvantitet og/eller kvalitet. Den blåblå regjeringens forslag om budsjettkutt ble allerede tidlig i budsjettbehandlingen avvist av KrF og Venstre, men komiteleder Huitfeldt var ikke fornøyd. Hun ville i stortingets spørretime i slutten av november vite om utenriksministeren støttet målet om 1%. Noe klart svar fikk hun ikke og budsjettdebatten i Stortinget kalte hun det "politisk teater" og utdypet det slik:

"Kanskje synes Venstre og Kristelig Folkeparti at det er greit – jeg vet ikke – at regjeringa foreslår kutt de neste årene, så kan de få æren for å opprettholde énprosentmålet. Så kan de telle innflytelse i milliarder, få æren for å flytte på noen ekstra milliarder som alle vet vil komme på plass, for det er flertall i denne sal for målet om 1 pst. til bistand. Men det er jo ikke noe annet enn politisk teater, og ikke minst svekker det Norges rolle når vi i internasjonale sammenhenger skal argumentere for at andre land skal øke sine bistandsbudsjetter."

- I stedet burde vi gjøre som svenskene, få tverrpolitisk enighet om énprosentmålet, mente Huitfeldt. Knut Arild Hareide (KrF) tok sterk avstand fra at forhandlingene med regjeringspartiene dreide seg om politisk teater og sendte ballen i retur:

"Det som eventuelt må ha vore eit politisk teater, var det som skjedde før valet, da Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV sa at det ville bli ei rasering av norsk politikk innan utviklingssamarbeid. Det står i dag fram som det reine teater når me ser resultatet."

En rekke saker og temaer knyttet til utviklingspolitikken og -budsjettet ble selvsagt også nevnt i debatten, som handel og investeringer, demokrati og menneskerettigheter, markedsøkonomi og næringsliv, mat, utdanning, GAVI, korrupsjon, at utgifter til flyktninger i Norge dekkes over utviklingsbudsjettet og sist, men ikke minst, Nelson Mandela og Norges og norske partiers rolle i kampen mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Det siste bidro, som nevnt ovenfor, kanskje til at dagens utfordringer knyttet til samstemt politikk for utvikling kom i skyggen av fortidens synder?

Bred konsensus om utenrikspolitikken? 

- Jeg er enig med representanten Hareide om at dette har vært en god debatt, spesielt når den har dreid seg om budsjettet og dagens utenrikspolitiske utfordringer, sa utenriksminister Brende i sitt avsluttende innlegg. Debatten om UDs budsjett for 2014 viste at regjeringsskiftet i høst ikke hadde endret ved den brede enigheten om hovedlinjene i utenrikspolitikken og SVs Bård Vegar Solhjell innledet sitt hovedinnlegg i budsjettdebatten med å forklare noe av grunnen til at det ble slik:

"Den litt slakke tonen – kan ein vel kanskje kalle det – så langt i debatten, kan kanskje skuldast at det budsjettet vi no vedtek, vel er det budsjettet i nyare tid, vil kanskje nokre seie, der det har vore minst forskjellar mellom det som vert vedteke, og alternativet her i salen, noko som jo skuldast regjeringsskiftet. Borte er dei ganske massive kutta i utviklingspolitikken, som Framstegspartiet hadde i opposisjon. Borte er òg dei relativt kraftige kutta frå Høgre, men borte er òg dei store påplussingane som vart varsla på forsvarssida. Så har Kristeleg Folkeparti og Venstre forhandla kutta opp til det nivået som den raud-grøne regjeringa hadde."