Kristelig Folkeparti program 2001-2005
Innhold:
Utdrag fra kapittel 1. Verdipolitikk i møte med framtiden
En framtid full av forandringer
Det grenseløse samfunn
Muligheter og trusler
Miljøutfordringer i kø
De fattige taper mest
Utdrag fra kapittel 3. Demokrati og globale utfordringer
Et levende demokrati
Bedre demokratisk styring på det internasjonale plan
Kamp for menneskerettighetene
Styrk vernet av menneskerettighetene
Menneskerettigheter ute og hjemme
Store utfordringer internasjonalt
Vi har et medansvar
Næringslivet har en selvstendig forpliktelse
Globalt samarbeid
Et forsterket globalt samarbeid
USA og den internasjonale dagsordenen
Samarbeid og nye allianser
Internasjonal rettferdighet må bekjempe fattigdommen
Et mørkt bakteppe – med enkelte lyspunkt
Nye strategier med internasjonalt fokus
En mer politisert bistand til beste for de fattigste
Næringslivet må sterkere med
Bistanden må trappes opp
Frivillige organisasjoner i bistanden
Nødhjelp må koordineres bedre
Utdrag fra kapittel 4. Forvalteransvar og verdiskaping
Rettferdig fordeling mellom grupper og generasjoner
Petroleumsfondet
Program for Kristelig Folkeparti 2001-2005
Utdrag fra Kapittel 1. Verdipolitikk i møte med framtiden
EN FRAMTID FULL AV FORANDRINGER
Den tiden vi lever i bærer preg av mange og raske forandringer. Globaliseringen preger utviklingen på svært mange samfunnsområder . Økonomien blir mer internasjonal og informasjons- og kommunikasjonsteknologien har skapt en revolusjon som korter ned avstandene mellom mennesker – på godt og ondt. Miljøproblemene utfordrer. De sosiale og kulturelle konsekvensene er store, og vi ser større forskjeller mellom rike og fattige, både i verden og i det enkelte land. De globale forandringene virker inn på situasjonen i Norge og får betydning for vår hverdag og for den minste grend i Norge. I det følgende vil vi gå nærmere inn på hvilke utviklingstrekk vi kan se framover. Dette er utfordringer som vi må møte som aktive deltakere, ikke som passive mottakere. Kristelig Folkeparti vil ta denne viktige styringsutfordringen på alvor.
Globaliseringen gjør vår verden mindre, men antall aktører på arenaen øker. Avstandene blir stadig kortere, samtidig blir samfunnet mer komplekst. Globaliseringen leder oss mot det vi kan kalle det grenseløse samfunn.
Økonomien er blitt mer internasjonal med store, raske og ofte ukontrollerte kapitalbevegelser. Samtidig blir samfunnet mer uoversiktlig. Frihandelen øker. Premissene for økonomien ligger i økende grad utenfor nasjonalstatens grenser. Konkurransen om kapital og investeringer fører til at mange land beveger seg i samme retning og tilpasser seg den økonomiske integrasjonsprosessen. Nye globale nettverk for datakommunikasjon skaper større muligheter for kontakt mellom mennesker. Det blir enklere og billigere å overføre kunnskap, uavhengig av tid og sted. Kunnskap blir stadig viktigere som økonomisk innsatsfaktor i den nye økonomien. Menneskene blir mer mobile og beveger seg både på tvers av landegrenser og sosiale grupper.
I globaliseringens kjølvann ser vi imidlertid også at de små enhetene blomstrer. De teknologiske mulighetene åpner opp for desentralisering av arbeidsplasser. Dessuten kan folk lettere få innsyn i offentlige saker, og vi kan desentralisere beslutningene. Dermed kan flere delta i samfunnet. Nye typer folkelige bevegelser som bruker disse mulighetene er nå aktive. Dette er en ny og annerledes og positiv utfordring for demokratiet. Slik øker kraften i det sivile samfunn.
Denne utviklingen øker mulighetene for de fleste. Samtidig risikerer mange å falle utenfor. De ressurssvake blir lett satt på siden. Dette gjelder både enkeltpersoner og nasjoner. Globaliseringen avdekker at vi kan få styringskriser i politikken med mindre demokratisk spillerom. Vi ser det bl.a. når store multinasjonale selskaper med tung økonomi har større innflytelse på utviklingen i en nasjon eller region enn det politiske styringssystemet. Utfordringen blir derfor å utvikle en politikk som kjemper mot slike styringskriser og som forhindrer at folkegrupper og nasjoner faller utenfor.
Drivhuseffekten blir den store miljøutfordringen i det nye århundret. Beslutningstakere i vestlige industriland utsetter nødvendige vedtak om å kutte i utslippene av klimagasser. Dette får store konsekvenser for det globale miljøet. Omleggingen som er nødt til å komme, vil dermed bli dyrere. Andre miljøtrusler er bl.a. utarming av jordressursene og det biologiske mangfoldet, knapphet på vann og overbeskatning av ressursene i havet, ved siden av mer tradisjonelle miljøproblemer som forurensning av jord, luft og vann. Overforbruket av ressurser i de rike landene er også en viktig miljøutfordring. Dette forbrukersamfunnet kan i neste omgang forhindre fattige lands muligheter til økonomisk utvikling og vekst.
Forskjellene mellom rike og fattige øker. Noen av utviklingslandene har oppnådd økonomisk vekst, men likevel blir gapet mellom Nord og Sør stadig større. Det største problemet finner vi mellom de fattige landene og de rike industrilandene, der Norge hører med blant de aller rikeste. Det er flere faktorer som skaper problemer for de fattige landene: dårlige internasjonale handelsvilkår, gjeldsproblemer, flere år med reduksjon i internasjonal bistand og landenes egen politikk. Bekjempelse av fattigdommen står i fokus og bør ytterligere forsterkes. Utfordringen er å integrere de fattige landene i den globale økonomien på en rettferdig måte. Vi må gi dem god tilgang til det internasjonale kommunikasjonsnettverket og det må satses på utdanning for å øke kompetansen. Presset på innvandring til rikere land blir bare sterkere om vi ikke får løst verdens fattigdomsproblemer. Her kan vi stå foran en ny "folkevandringstid". Svaret på utfordringene bør ikke være å bygge nye stengsler, men å arbeide aktivt for å bedre de fattige landenes levevilkår. De viktigste utfordringene framover er nok rent vann, Aids-epidemien, korrupsjonsproblemene og konflikter.
Utdrag fra kapittel 3. Demokrati og globale utfordringer.
Globaliseringen gjør alt mer åpent. Det er ikke så lett for makthavere å skjule store brudd på menneskerettene i dag. Samtidig opplever vi at autoritære regimer endrer seg i positiv retning, og det åpner seg nye muligheter for samarbeid. Globaliseringen legger også føringer for forsvars- og sikkerhetspolitikken. Selve sikkerhetsbegrepet får nye dimensjoner og omfatter f.eks. nye utfordringer som miljøsikkerhet, internasjonal terrorisme og migrasjon på grunn av krigshandlinger, sult eller miljøkatastrofer. Informasjon om internasjonale forhold blir spredd hurtigere og til flere aktører. Vi ser at det blir knyttet verdensomspennende nettverk og allianser av mennesker som er opptatt av samme type spørsmål.
Men vår tids største moralske og politiske problem er ikke løst: Kløften mellom rike og fattige øker. I tillegg har de interne konfliktene i mange land tiltatt og jordas miljø blir ødelagt. Utfordringene for demokratiet er derfor fortsatt store. En rekke regionale og globale oppgaver krever økt politisk oppmerksomhet og handling:
- kampen for menneskerettighetene må intensiveres
- demokratiet må innføres, videreutvikles og befestes i flest mulig land
- arbeidet med å fremme fred, stabilitet og sikkerhet føres videre
- fattigdommen må bekjempes mer effektivt
- Norge må delta aktivt i utformingen nye samarbeidsoppgaver i Europa
Vi må møte utfordringene fra globaliseringen med en aktiv politikk til beste både for vårt land og for det internasjonale fellesskapet. Som et kristendemokratisk parti vil KrF ikke overlate initiativet til markedskreftene. Situasjonen krever politiske visjoner og vilje til styring, og beslutningene må tas så nær dem det gjelder som mulig. Ny teknologi bør utnyttes til å skape nye arenaer og mer åpenhet både i Norge og internasjonalt. Vi vil arbeide for å utvide Norges internasjonale handlingsrom slik at vi best mulig kan fremme både våre sentrale verdier og våre interesser.
I en verden i rask endring ser vi at demokratiet både får nye muligheter og at det er utsatt for press. Folkestyret er en grunnleggende verdi og en tillitserklæring som gir hver enkelt borger anledning til å påvirke beslutningene som de folkevalgte fatter. Men demokratiet må stadig fornyes i takt med samfunnsutviklingen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Mangel på engasjement er en utfordring for demokratiet her hjemme. Kristelig Folkeparti vil arbeide for et mer levende demokrati som åpner for mer personlig politisk innflytelse for den enkelte borger. Det skal være enkelt og spennende å engasjere seg. Internasjonalt arbeider vi for at flere stater skal innføre demokratisk styresett, og at de nye demokratiene må utvikle seg positivt til beste for folket. Dette er også et viktig bidrag til fredsarbeidet.
Bedre demokratisk styring på det internasjonale plan
KrF går inn for et sterkt og reformert FN. Sikkerhetsrådet bør åpnes for flere land, og dagens vetoordning må vurderes. Multilaterale organisasjoner innen FN må åpnes for mer offentlig innsyn. Dette gjelder også Verdens handelsorganisasjon WTO, Verdensbanken og Det internasjonale Valutafondet. Uavhengige kommisjoner med bred internasjonal deltakelse innen for eksempel global fiskeriforvaltning, vannressursforvaltning og bioteknologi bør vurderes. Internasjonal handel må få kjøreregler som sikrer globale fellesgoder og som gjør det mulig for de fattigste landene å delta på en rettferdig måte. WTO-regelverket må derfor bygges videre ut. I en global offensiv må informasjons- og kommunikasjonsteknologi bli gjort tilgjengelig i fattige land. KrF vil satse på bistand for å bygge demokratiet i utviklingslandene.
For Kristelig Folkeparti er kampen for menneskerettighetene helt grunnleggende. For KrF er det enkeltmennesket – deg og meg – som er politikkens mål og mening. Det er politikkens oppgave å sørge for at alle blir respektert uavhengig av hvem de er, hvilke grupper de tilhører eller hvor i verden de bor. En stat må vise respekt for menneskerettighetene og arbeide for at andre stater gjør det samme. Alle kategorier menneskerettigheter er like viktige, og de berører alle områder i politikken. I kampen for menneskerettighetene skal Norge stå i fremste rekke.
Styrk vernet av menneskerettighetene
Kristelig Folkeparti vil fortsette kampen for alle menneskerettigheter, særskilt den grunnleggende menneskerettigheten retten til liv. Alle menneskerettigheter, både de sivile og politiske rettigheter, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, må forsvares og fremmes. Regjeringen Bondevik utarbeidet en handlingsplan for menneskerettigheter som bygger på dette grunnlaget. Menneskerettighetene blir fortsatt grovt krenket i mange land. Målet er å styrke vernet av menneskerettighetene både internasjonalt og nasjonalt. Kristelig Folkeparti vil fortsette arbeidet for å få handlingsplanen virkeliggjort.
Menneskerettigheter ute og hjemme
Sammenlignet med mange andre land står menneskerettighetene sterkt i Norge. Samtidig har vi også problemer og er blitt kritisert av internasjonale organ. Praktiseringen av varetektsfengsling her i landet er et kjent eksempel. Alt for mange barn blir ikke hørt på en forsvarlig måte i barnefordelingssaker eller når de trenger støtte fra hjelpeapparatet. Vi må også styrke rettssikkerheten og asylretten for flyktninger og asylsøkere. Asylsøkere i mottak har ikke godt nok vern. Spesielt bør asylsøkerbarnas rettigheter styrkes. Norge er i stadig større grad et flerkulturelt samfunn, men det offentlige er ikke alltid tilpasset dette. Bekjempelse av rasisme er en av våre største utfordringer på menneskerettighetsområdet. Kristelig Folkeparti vil styrke vernet mot etnisk diskriminering gjennom en egen nasjonal lov. FNs konvensjon mot rasisme må innarbeides i norsk lov. Menneskerettighetenes plass i norsk bistandspolitikk må styrkes.
For å være troverdige internasjonalt, må vi ta våre hjemlige problemer på alvor. Innarbeidelsen av de sentrale menneskerettighetskonvensjonene i norsk lov er her svært viktig. Disse har forrang når de kommer i konflikt med norsk lov, slik Menneskerettighetsloven sier. Det er viktig at også andre sentrale menneskerettighets- konvensjoner innarbeides i norsk lov. I Norge er det fortsatt slik at mange overgrep aldri kommer fram til verken domstoler eller ombud, politikere eller medier. Det er ikke tilfredsstillende. Vi mangler kunnskap om situasjonen for menneskerettighetene i vårt land. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er et klart behov for en grundig offentlig utredning om situasjonen. Vi må dessuten løfte kunnskapsnivået om menneskerettighetene gjennom skoleverket. Kompetansen må økes innen statsforvaltningen og lokale myndigheter, politi og rettsvesen. Den Nasjonale Institusjonen for Menneskerettigheter, som regjeringen Bondevik foreslo etablert, vil få en viktig rolle å spille og må sikres gode arbeidsforhold.
Store utfordringer internasjonalt
Internasjonalt er det ikke vanskelig å finne brudd på menneskerettighetene. Verdens fattige får ikke innfridd selv de mest grunnleggende rettigheter. Dette er kanskje vår største menneskerettighetsutfordring. Her er det nødvendig med et internasjonalt krafttak. I noen områder på kloden blir barn tvunget ut i krig eller til å arbeide under skadelige forhold. Kvinner har en svært utsatt stilling i mange land. Ofte er lovverket direkte kvinnediskriminerende og alt for mange jenter blir fortsatt nektet adgang til utdannelse. Vi ser overgrep på grunn av politisk overbevisning, og mange kan ikke fritt hevde sine meninger. Store grupper blir forfulgt på grunn av religiøs tro. Minoritetsgrupper blir undertrykt i mange land. Bruken av dødsstraff er fortsatt utstrakt, også i en stat som USA. Norge må løfte dette temaet høyere opp på dagsordenen i den politiske dialogen med andre land, bl.a. USA.
Myndighetene i et land har hovedansvaret for at menneskerettighetene blir respektert innenfor deres grenser. Men andre land har et medansvar. Brudd på menneskerettighetene er et internasjonalt anliggende samme hvor de forekommer, og må påtales. Her har Norge en viktig rolle å spille. Mennesker som har begått forbrytelser mot menneskeheten må straffeforfølges. Dette er brudd på internasjonal humanitær rett. Det er derfor viktig at Den internasjonale straffedomstolen blir opprettet så snart som mulig.
Også Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen må styrkes. Denne domstolen må dessuten fullt ut bli i stand til å håndtere saker der overgrepet er begått av aktører som ikke er ens egne myndigheter. Et eksempel her er overgrep mot personvernet via Internett. De internasjonale kontroll- og rapporteringsmekanismene i FN og Europarådet må styrkes. Fokus må særlig settes på bruk av dødsstraff, barns rettigheter, kvinners rettigheter, urfolks rettigheter og manglende religionsfrihet. Norge må arbeide internasjonalt for at menneskerettigheter får en mer sentral plass i Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Internett må tas i bruk for å øke kunnskapene om menneskerettighetene globalt.
Næringslivet har en selvstendig forpliktelse
I en mer global verden har også næringslivet et selvstendig etisk ansvar. Det gjelder både spørsmål om hvor man investerer, hvordan man engasjerer seg og hvem man handler med. Kristelig Folkeparti går inn for at det blir etablert globale etiske retningslinjer for internasjonale selskaper, supplert med retningslinjer for ulike bransjer. Det er behov for sterkere mekanismer for internasjonal overvåkning av investeringer i næringslivet. Norge må arbeide internasjonalt for å få gjennomslag for at næringslivet har et selvstendig ansvar for menneskerettighetene.
Kristelig Folkeparti arbeider for:
- en egen lov som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering.
- at de internasjonale ordningene for kontroll, overvåking og rapportering om menneskerettighetenes stilling blir styrket i FN og Europarådet.
- globale etiske retningslinjer for internasjonale selskaper.
- at det benyttes sterkere press mot makthaverne i regimer som begår systematiske og grove brudd på menneskerettighetene.
Globaliseringen stiller oss overfor nye styringsutfordringer. Disse må tas på alvor. Nye muligheter åpner seg for en langt mer aktiv og global utenrikspolitikk . Dette bør ikke bare få utslag i økonomisk politikk og handel, men også på områder som fredsskapende arbeid, internasjonal utvikling, miljø, demokratibygging og menneskerettigheter. Samtidig må et lite land som Norge også sikre sine egne interesser i en globalisert virkelighet.
Et forsterket globalt samarbeid
Mens våre politiske styringssystemer er nasjonale, og til en viss grad regionale, er kapitalbevegelsene globale. Flere multinasjonale selskaper har i dag mer innflytelse på utviklingen i en nasjon eller region enn deler av det politiske styringssystemet. Globaliseringen gir nye muligheter, men kan også bidra til styringskriser. Skal man hindre at folkegrupper og nasjoner faller utenfor, kreves mer politikk, ikke mindre. Denne styringsutfordringen må tas på alvor, med vilje til nytenkning og bruk av nye virkemidler.
Globale organisasjoner og institusjoner som De forente nasjoner (FN), FNs Sikkerhetsråd, Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og internasjonale finansieringsinstitusjoner må revitaliseres og styrkes for å forhindre at viktige beslutninger fattes i uformelle fora og i lukkede rom. Dette gjelder ikke minst på handels- og finansområdet. Norge må arbeide for at særlig små nasjoner og utviklingsland i større grad sikres en stemme og mer rettferdig deltakelse i slike fora. Det må utvikles bedre internasjonale kjøreregler for handel og investeringer som forhindrer at den sterkestes rett rår. Slike regler bør ta hensyn til miljøet og søke å sikre globale fellesgoder. Kristelig Folkeparti er positiv til etableringen av forsterkede regionale samarbeidsfora og andre nye samarbeidsmønstre.
Den globale markedsøkonomien stiller oss overfor nye utfordringer. I dag rammer kortsiktige valutaspekulasjoner svake og lite resiste økonomier. Utviklingsland er særlig utsatt. Norge bør i internasjonale fora arbeide for virkemidler som kan motvirke slike spekulasjoner. I denne sammenheng bør en avgift på internasjonale kapitaloverføringer (Tobin-avgift) utredes som et aktuelt alternativ.
USA og den internasjonale dagsordenen
USA er verdens eneste supermakt, og spiller en sentral rolle i de store internasjonale spørsmålene. Uten USA vil aldri globale organisasjoner som FN, Verdensbanken og WTO kunne fungere etter sin hensikt. En utvikling der USA fokuserer mindre og mindre på FN vil være svært uheldig.
For Norge og andre likesinnede nasjoner er det derfor viktig å samarbeide med USA slik at viktige globale utfordringer blir viet tilstrekkelig oppmerksomhet. Norge bør sammen med andre land føre en omfattende dialog med ulike aktører i amerikansk politikk. Det er viktig å påvirke USAs politikk om menneskerettigheter, økonomisk utvikling i fattige land og vern om det globale miljøet. For Norge er det dessuten avgjørende å bevare et godt forhold til USA og styrke det transatlantiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet. USA er vår nærmeste allierte. Norge har derfor en egen interesse i å ivareta dette forholdet.
Regionale stormakter får imidlertid stadig større betydning i global sammenheng. Deres støtte er avgjørende for å få gjennomslag i sentrale internasjonale spørsmål. Her har Norge, sammen med andre likesinnede land en rolle å spille. Ved å søke nye allianser kan en oppnå mer. Stater som Japan, Kina, Indonesia og India spiller en meget viktig rolle. Japans aktive deltakelse er avgjørende for om vi skal få gjennomslag for videre gjeldssanering for de fattigste landene. Bedre forvaltning av globale fiskeriressurser, tropisk regnskog og sikring av det biologiske artsmangfoldet er andre eksempler. Kina er i ferd med å bli ett av verdens mektigste land. Landets støtte er svært viktig for beslutninger i FNs Sikkerhetsråd og i andre internasjonale forhandlinger. Norge trenger derfor en aktiv og bevisst Kinapolitikk. Her bør respekt for menneskerettighetene også stå i fokus.
Etter gjennomføringen av omfattende politiske og økonomiske reformer har regionale stormakter som Brasil, Argentina og Chile fått økt sin betydning internasjonalt. På det afrikanske kontinentet er det særlig Sør-Afrika, Egypt og Nigeria som kan spille tilsvarende roller. Norge har et svært godt samarbeid på ulike områder med alle tre land, med Sør-Afrika som den viktigste alliansepartneren i de fleste internasjonale spørsmål. Dette samarbeidet bør forsterkes. Det bør være et felles anliggende for alle aktører å bidra til å trekke de fattige landene sterkere med, ikke bare i internasjonal økonomi, men i de sentrale internasjonale fora der beslutningene fattes.
Kristelig Folkeparti arbeider for:
- at Norge skal bidra til et forsterket globalt samarbeid, bl.a. gjennom å revitalisere og styrke globale organisasjoner og institusjoner, samt bidra til mer rettferdig deltakelse for små land og utviklingsland.
- at Norge styrker og utvikler samarbeidet med USA og sammen med likesinnede land søker å bidra til at viktige globale utfordringer blir prioritert.
- at Norge prioriterer arbeidet for fred og forsoning som en naturlig og integrert del av utenrikspolitikken.
- støtte til fredsprosessen i Midt-Østen. KrF vil stille seg positiv til et forhandlings-resultat som både sikrer Israel og palestinerne rett til eksistens innenfor internasjonalt anerkjente grenser.
INTERNASJONAL RETTFERDIGHET MÅ BEKJEMPE FATTIGDOMMEN
Fattigdom er vårt tids største politiske utfordring. Gapet mellom rike og fattige land øker. Situasjonen krever politisk handling. Det dreier seg om solidaritet og respekt for menneskers rettigheter og likeverd, mer enn om barmhjertighet. Som et kristendemokratisk parti legger Kristelig Folkeparti stor vekt på å arbeide for internasjonal rettferdighet og bekjempe fattigdommen. Bistanden til fattige land må styrkes. Utviklingslandenes gjeld må ned, og de må få bedre adgang på verdensmarkedet for varene sine. Nye internasjonale strategier må til for å skape rettferdig utvikling i en globalisert verden.
Et mørkt bakteppe – med enkelte lyspunkt
Aldri før har så mange levd i den ytterste fattigdom. Mer enn 1,2 milliarder mennesker har mindre enn åtte kroner dagen å leve av. Barn dør av sult og sykdommer som vi kunne ha kurert. Både krig og naturkatastrofer driver mennesker på flukt bort fra sine hjem, særlig i Afrika. Globaliseringen marginaliserer de fattigste landene ytterligere Gjeldskrise, handelsrestriksjoner og korrupsjonsproblemer lammer mulighetene for økonomisk framgang i mange land. Bistanden fra vestlige land har gått ned på nesten hele 90-tallet. I OECD-land ligger bistanden gjennomsnittlig i dag bare på 0,25 prosent av BNI (bruttonasjonalinntekt).
Samtidig er det tegn som gir grunn for en viss optimisme. De rike landene har tatt fatt i arbeidet med å slette u-landsgjelden. Her har regjeringen Bondeviks plan bidratt positivt. Det internasjonale giversamfunnet har begynt å koordinere sin innsats bedre i kampen mot fattigdommen. Flere stater og internasjonale organisasjoner angriper korrupsjonsproblemet med større kraft enn for bare fem år siden. Demokratiet har styrket sin stilling i mange land. Globaliseringen fører til nye muligheter for utvikling og vekst. Internasjonalt blir det nå gjort et mer bevisst arbeid for at den humanitære innsatsen i krig og nødssituasjoner kan legge grunnlaget for fred og langsiktig utvikling.
Nye strategier med internasjonalt fokus
Behovet for at vi omfordeler ressurser fra rike til fattige land, er likevel mer nødvendig enn noen gang. I dette arbeidet trenger vi nye, helhetlige strategier som tar utgangspunkt i en i globalisert virkelighet. Det dreier seg om en helhetlig Sør-politikk. KrF vil arbeide for å bedre u-landenes rammevilkår knyttet til gjeld, handel og investeringer. Dette er viktig for å skape inntekter i fattige land. KrF vil jobbe for økt etisk handel i kombinasjon med merkeordning for såkalte rettferdige varer. Norge skal fortsatt være en aktiv pådriver for omfattende gjeldslette internasjonalt og for at den norske gjeldsletteplanen som regjeringen Bondevik fikk vedtatt i 1999 blir gjennomført. Internasjonalt innebærer dette også arbeid for 100 % gjeldsettergivelse. Den gjelden u-land har til Norge bør ettergis uten å belaste bistandsbudsjettet. Når en internasjonal gjeldsløsning foreligger for et land bør Norge også kunne slette resten av gjelden ensidig.
Kristelig Folkeparti vil at Norge skal arbeide for å styrke utviklingslandenes posisjon i WTO-systemet (Verdens Handelsorganisasjon). Dette kan skje ved at WTO åpner opp sine beslutningsprosesser og gjør tvisteløsningene mer tilgjengelige. WTO må gi de fattige landene økt adgang til verdensmarkedet. Norge bør bedre MUL-landenes (de minst utviklede landenes) adgang til det norske markedet. Kristelig Folkeparti vil at norsk bistand skal brukes til å bygge kompetanse og øke de fattigste landenes mulighet for eksport. Norge må også våge å ha en høy internasjonal profil og arbeide aktivt for reformer i FN-systemet, Valutafondet, Verdensbanken og WTO for å bedre vilkårene for utviklingslandene.
En mer politisert bistand til beste for de fattigste
Vi ønsker en mer politisert bistand i positiv forstand, som i tillegg til å være mer fattigdomsrettet også setter søkelys på de interne forholdene i utviklingslandene som hindrer framgang. Samtidig trengs det radikale forbedringer blant internasjonale givere, ikke minst når det gjelder koordinering. Gjennom Det globale rammeverket for utvikling (Comprehensive Development Framework -CDF) skal alle givere i et land koordinere sin innsats med mottakerlandet i førersetet. Her bør strategier for fattigdomsbekjempelse settes i fokus. Norge bør bidra til at en slik koordinering skjer i flest mulig land, slik at regjeringene og institusjonene i de fattige landene kjenner eierskap og føler ansvar for utviklingsprosessene. Det er spesielt viktig at alle bilaterale givere, inkludert Norge, innordner seg disse reglene.
Norge må bidra til å bygge et godt styresett i utviklingslandene, bl.a. gjennom høyere kompetanse og en forbedret økonomisk politikk. Den internasjonale kampen mot korrupsjon må skjerpes ytterligere, og følges aktivt opp i norsk bistand. KrF legger imidlertid også stor vekt på respekt for menneskerettighetene og demokrati. Dette skal stå sentralt i all bistand, og det bør bygges partnerskap mellom finansmyndigheter, rettsvesen, riksrevisjoner, parlamenter og frie medier. Politiske partier og ungdomsorganisasjoner bør brukes aktivt til å støtte demokratisering og folkestyre.
Både frivillige organisasjoner og næringsliv bør trekkes mer med i utviklingsarbeidet. Norge må arbeide for at internasjonalt næringsliv får stimuleringsordninger slik at investeringene i utviklingslandene øker. Fokus må endres fra eksportstøtte til ordninger som kan bidra til å skape arbeidsplasser i utviklingslandene, og i neste omgang til import av u-landsvarer. Næringslivets engasjement i utviklingsarbeidet skal imidlertid prøves på fattigdomsorienteringen. Bindinger i bistanden må fjernes slik at de fattige landene står fritt til å kjøpe varer og tjenester der de selv vil. Norge bør støtte nye finansieringsmåter for å få midler til landene i sør, ikke minst på helse-, miljø- og klimaområdet. Den voksende sosiale samvittigheten i internasjonalt næringsliv må utnyttes til beste for verdens fattige. Ved hjelp av en bred internasjonal satsing må det bygges ut IKT-løsninger som er tilpasset de fattigste landene. Slik kan de bedre bli integrert i den internasjonale økonomien og fattige befolkningsgrupper kan få adgang til markeder og til tjenester innen helse og utdanning.
Norsk bistand må gå til de fattigste landene – og dessuten til de fattigste i disse landene. Vi må satse mer på menneskelige ressurser, på grunnutdanning og helse, særlig primærhelsetjeneste og vaksinering. Vi må arbeide for en internasjonal storoffensiv i kampen mot HIV og AIDS.
Omtrent 70% av verdens fattigste er kvinner. Kvinner må være en tydeligere målgruppe, ikke minst gjennom bruk av mikrokreditter. Dette er de viktigste pilarene i en fattigdomsrettet utviklingspolitikk. Forvaltning av naturressursene og miljø skal også være en integrert del av norsk bistand. Vi har en feminisering av fattigdommen, dvs en skjevhet i fordeling av ressurser i forhold til kjønn. Da det er kvinner som har ansvar for husholdningene i U-land, må bistanden rettes spesielt mot dem. Jentene benyttes som nødvendig arbeidskraft i de fattige familiene og blir lavt prioritert i forhold til utdanning. KrF ser det som viktig å realisere FNs handlingsplan for å bedre kvinners levekår.
KrF vil arbeide for at utgifter til flyktninger her hjemme i størst mulig grad finansieres utenfor bistandsbudsjettet. Ingen nye internasjonale strategier kan imidlertid kompensere for behovet for økte ressurser. Norge må øke sin bistand til én prosent av BNI innen år 2005 og deretter må det fastsettes nye, konkrete mål som øker bistanden ytterligere.
Frivillige organisasjoner i bistanden
Norge skal fortsatt benytte seg av frivillige organisasjoner både i kortsiktig og langsiktig bistand. De utgjør en viktig ressurs. Organisasjonene bør bli vist mer tillit og få anledning til å jobbe med sine prosjekter over lengre tid. Samtidig bør det stilles tøffere krav til prosjektene slik at disse er mer bærekraftige og fleksible og lettere lar seg koordinere med andre tiltak. Prosjektene bør i større grad rette seg mot å styrke det sivile samfunn i utviklingslandene. Her kan det nye Fredskorpset også bidra positivt til å bygge partnerskap mellom aktører hjemme og ute.
Norge skal fortsatt være en "humanitær stormakt" som villig yter nødhjelp i krisesituasjoner. Den humanitære bistanden må imidlertid være bedre koordinert slik at nødhjelpen kan bli mer effektiv til å skape grunnlag for fred og utvikling. FNs rolle bør styrkes. Norske, frivillige organisasjoner som mottar offentlig støtte til nødhjelp, må innordne seg internasjonal koordinering. Kristelig Folkeparti vil at norsk nødhjelp skal benytte seg av lokale ressurser i langt større grad. Vi vil også satse på å bygge ut kapasiteten hos utviklingslandenes lokale og regionale hjelpeinstitusjoner. Det må være sammenheng mellom humanitær innsats og langsiktig bistand, og det må legges større vekt på å forebygge mot både krig og naturkatastrofer. Det bør også legges vekt på hjelp til religiøs og etnisk forsoning.
Kristelig Folkeparti arbeider for:
- reformer i FN-systemet, WTO, Valutafondet og Verdensbanken som styrker utviklingslandenes politiske stilling i verdenssamfunnet.
- å gi de fattige landene økt adgang på verdensmarkedet. Norge bør bedre MUL-landenes adgang på det norske markedet.
- at både norske og internasjonale bindinger i bistanden fjernes, så de fattige landene står fritt til å kjøpe de beste varene og tjenestene der de selv vil.
- en omfattende internasjonal gjeldslette mot 100 % gjeldsettergivelse for de fattigste og mest gjeldstyngede landene, og for at den norske gjeldsletteplanen blir gjennomført.
- at Norge må øke sin bistand til én prosent av BNI innen år 2005 og deretter må det fastsettes nye, konkrete mål som øker bistanden ytterligere.
Utdrag fra kapittel 4. Forvalteransvar og verdiskaping
Rettferdig fordeling mellom grupper og generasjoner
En betydelig del av inntektene fra petroleumsressursene må investeres slik at de kan bidra til framtidig inntekt og velferd. Petroleumsfondet skal først og fremst være et redskap for å sikre kommende generasjoner deres rettmessige del av verdien fra ressursene. KrF mener petroleumsfondet må bygges opp til et nivå slik at avkastningen av fondet kan gi nye generasjoner inntekter på høyde med dagens inntekter fra petroleumsvirksomheten. Avkastningen må også sette det offentlige i stand til å ivareta sine økonomiske forpliktelser. Petroleumsfondet vil gjøre Norge til en stor investor i internasjonalt næringsliv. Forvaltningen av fondet må ved siden av avkastningen også legge vekt på sikkerhet og bygge oppunder viktige prinsipper i norsk politikk. KrF vil unngå at fondet investerer i selskaper som bryter menneskerettighetene og bidrar til alvorlige miljøødeleggelser.
