Utdrag fra sentrale kilder:

I partiprogrammet

I krFs partiprogram 2005-2009 står det bl.a. at:

"Fattigdomsbekjempelse må skje ved arbeid på flere områder. De internasjonale rammevilkårene for handel, investeringer og gjeld må bli bedre. Det er videre bredt akseptert internasjonalt at landbruk er en av de sektorene der forbedringer i handelsmesssige rammebetingelser er aller viktigst for utviklingslandene og deres evne til å redusere fattigdommen."

"KrF vil:

• øke utviklingslandenes adgang på verdensmarkedet og åpne for mer handel med alle utviklingsland, ikke bare de fattigste.
• Arbeide for at Norge aktivt utvikler og fremmer posisjoner som på en troverdig måte forsvarer ut-viklingsinteresser ved at differensiering/klassifisering innad i WTO-systemet knyttes til hvordan ulike grupper land ligger an til å nå FNs tusenårsmål. Dette må omfatte både de fattigste landenes markedsadgang og beskyttel-sesmekanismer for deres egen produksjon.
• at Norge skal bidra til at utviklingsland får en sterkere posisjon i internasjonale fora.
• at Norge må tale utviklingslandenes sak i internasjonale fora som WTO, for å være med på å bekjempe fattigdom på flere fronter."

I KrFs program 2001-2005 står det bl.a. at:

"Multilaterale organisasjoner innen FN må åpnes for mer offentlig innsyn. Dette gjelder også Verdens handelsorganisasjon WTO, Verdensbanken og Det internasjonale Valutafondet."

"Internasjonal handel må få kjøreregler som sikrer globale fellesgoder og som gjør det mulig for de fattigste landene å delta på en rettferdig måte. WTO-regelverket må derfor bygges videre ut."

"Globale organisasjoner og institusjoner som De forente nasjoner (FN), FNs Sikkerhetsråd, Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og internasjonale finansieringsinstitusjoner må revitaliseres og styrkes for å forhindre at viktige beslutninger fattes i uformelle fora og i lukkede rom. Dette gjelder ikke minst på handels- og finansområdet. Norge må arbeide for at særlig små nasjoner og utviklingsland i større grad sikres en stemme og mer rettferdig deltakelse i slike fora. Det må utvikles bedre internasjonale kjøreregler for handel og investeringer som forhindrer at den sterkestes rett rår. Slike regler bør ta hensyn til miljøet og søke å sikre globale fellesgoder. Kristelig Folkeparti er positiv til etableringen av forsterkede regionale samarbeidsfora og andre nye samarbeidsmønstre."

"Kristelig Folkeparti vil at Norge skal arbeide for å styrke utviklingslandenes posisjon i WTO-systemet (Verdens Handelsorganisasjon). Dette kan skje ved at WTO åpner opp sine beslutningsprosesser og gjør tvisteløsningene mer tilgjengelige. WTO må gi de fattige landene økt adgang til verdensmarkedet. Norge bør bedre MUL-landenes (de minst utviklede landenes) adgang til det norske markedet. Kristelig Folkeparti vil at norsk bistand skal brukes til å bygge kompetanse og øke de fattigste landenes mulighet for eksport. Norge må også våge å ha en høy internasjonal profil og arbeide aktivt for reformer i FN-systemet, Valutafondet, Verdensbanken og WTO for å bedre vilkårene for utviklingslandene."

"Kristelig Folkeparti arbeider for:

• reformer i FN-systemet, WTO, Valutafondet og Verdensbanken som styrker utviklingslandenes politiske stilling i verdenssamfunnet.
• å gi de fattige landene økt adgang på verdensmarkedet. Norge bør bedre MUL-landenes adgang på det norske markedet."

I Stortinget

I debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17. juni 2003 sa KrFs Lars Rise bl.a.:

"At handel kan spille en positiv rolle for utvikling, betyr ikke at alle utviklingsland automatisk skal åpne opp sine markeder for internasjonal konkurranse og fri handel. Det internasjonale handelsregimet må være asymmetrisk med spesialordninger for utviklingsland, særlig de minst utviklede. Erfaring viser at det er gode grunner for å tillate at utviklingsland i ulik grad får beskytte sine hjemmemarkeder. Utviklingen av verdenshandelen siden 1945 viser at et fritt globalt marked kan svikte de fattigste, og at total frihandel sjelden bringer det ønskede utfallet. Det er oftere slik at utviklingsland som med suksess har ekspandert sin økonomi, er de som har vært forberedt på å gi egen industri beskyttelse mens de oppnår styrke og gir samfunnet tid nok til å utvikle varierte produkter. Med en slik overgangsfase kan de skape sterke industrier og forretninger som kan konkurrere på like vilkår i det globale markedet, uten behov for å fortsette beskyttelsen av egen industri. Taiwan og Sør-Korea er gode illustrasjoner på dette. De bygde sin internasjonale handel på et fundament av nasjonale subsidier og sterk investering i infrastruktur og ferdigheter, samtidig som de vernet seg mot konkurranse fra utenlandske selskaper.

       Det internasjonale handelsregimet bør derfor gi utviklingsland markedsadgang og være mer åpent for differensierte produkter, særlig innen tekstil, råvarer og landbruk. Samtidig må utviklingsland i en overgangsfase få politiske vilkår og fleksibilitet nok til å skape egen industri og institusjoner. Verdensbanken har regnet ut at om en reformerer de internasjonale handelsreglene, kan det bringe 300 millioner mennesker ut av fattigdom. Vi trenger reform, for reglene for internasjonal handel i dag går mot de fattigste landenes interesser.

       Det er også viktig å peke på at handel påvirker sosial utvikling ved å bidra til økonomisk vekst, men at det ikke er noen automatisk kobling mellom økonomisk vekst og sosial utvikling. Skal en få til det, trengs sosiale investeringer og godt styresett."

I debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 1. juni 2001 sa KrFs Einar Steensnæs bl.a.:

Jeg er godt tilfreds med utenriksministerens redegjørelse i dag. Som utenriksministeren uttrykte det: Det dreier seg ikke bare om å sikre Norge en bedre tilgang til de internasjonale markedene med sine produkter og tjenester. Det dreier seg ikke minst om å få vedtatt et mer rettferdig handelssystem, som tar nødvendig hensyn til utviklingslandenes situasjon, til miljø, utvikling og sosiale rettigheter. Og jeg syns det var bra at utenriksministeren vektla dette så pass mye i sin redegjørelse. Vi må få etablert kjøreregler for verdenshandel og investeringer som kan forhindre at det er den sterkestes rett som rår. Og Norge bør her ta ansvar som et rikt land som har tillit i det internasjonale samfunnet, og arbeide aktivt for at særlig mindre nasjoner og nasjoner med svak økonomi, herunder utviklingslandene, sikres en stemme og en mer rettferdig deltakelse i de fora hvor nettopp slike kjøreregler blir fastsatt.

Kilder KrF - handel/WTO:

2005:

• 5. november: Rettferdighet i WTO-prosessen, pressemelding fra KrF

2003:

• 17. juni: Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål
• 26. februar: Merknader i Innst.S.nr.146 (2002-2003)
  Innstilling fra utenrikskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Audun Bjørlo Lysbakken, Bjørn Jacobsen og Åslaug Haga om åpenhet rundt Norges posisjoner, og de krav Norge sender og mottar, i forbindelse med forhandlingene om Generalavtalen for handel med tjenester i WTO

2002:

2001:

• 7. november: Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål i forkant av ministerkonferansen i Qatar
• 1. juni: Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål