(Kronikken sto på trykk i VG 07.05.13)

Nordmenn elsker skogens ro, en fisketur med venner, påskeskirenn og en tur ut i skjærgården. Med vårt langstrakte, grissgrendte land er vi født inn i naturmystikk, båret frem av folkeeventyrene og troen på Askeladdens gjøren og laden. Vi roter litt i grua, finner småsaker på vår vei i naturen, der vi drar mot kongsgården eller et Soria Moria i det fjerne. Vi nyttiggjør oss det vi sanket på stien, eller gode hjelpere og andre vi traff på vår vei.

Det er mytologien og eventyret. Det må på et eller annet vis henge sammen med virkeligheten. Det må til og med henge sammen med kongshuset og den symbolmakt det representer. Hvilket moderne kongehus i dagens verden søker det enkle turliv på samme måte som det norske?  Dronning Sonjas mange turer med DNT-førere er legendariske. 

Men for en 76-åring å dra på en strabasiøs ferd inn til Yanomami-indianerne er ingen vanlig søndagstur. Jeg har vært der, og vet hva jeg snakker om. Selv fikk jeg kraftige smerter i knærne etter å ha gått opp og ned på glatte stier i et forsøk på å følge unge stifinnere foran meg. Heldigvis gjorde en sjaman jobben sin. Og det var heller ingen helsekø. I tillegg satte noen ungdommer store maur på knærne mine, og de visste å bite fra seg. Etterpå klagde jeg mindre.

Det er derfor både rørende og inspirerende å se denne mannen, som både har vært kreftsyk og hjerteoperert, gå gjennom skogen med sine gåstaver. En av folkehelsemeldingens freste mål er nettopp å få flere ut i aktivitet, ut på tur, for å få flere år med god helse og livskvalitet. En god start er å stimulere nysgjerrighet og å prøve noe nytt, i det nære, eller i det fjerne. Kongen fant skogens ro. Han ble inspirert. Og han mestret det hele.

Yanomami-indianerne er skogens vaktmestre. Deres kulturelle overlevelse garanterer skogens overlevelse, om tømmerselskap og gullgravere og andre pengetrillere holdes i tømme. Det gjelder også kongens svoger.

Men nettopp kongens nærvær gir skogen ekstra beskyttelse. På grunn av den symbolske anerkjennelsen av naturens egenverdi og indianernes kultur. Nå er høvding David Kopenawa invitert til audiens på slottet. Det er et besøk hvis verdi ikke kan måles i penger.

Jeg var på selv på slottet en gang i audiens sammen med fire unge miljøagenter. Barna traff en konge genuint opptatt av naturen. Men vi har en konge som må veie sine ord på gullvekt. Hans handlinger taler mer enn ord. Nå skal våre politikere snart opp til eksamen. Det er valg. Er de like interessert i folkehelsen? Er de like opptatt av naturen? Er de like opptatt av klimaet? Får skogens konge et kabinett som er ham verdig?